LE-1994-1420

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1994-10-10
Publisert:	LE-1994-01420
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1987-00448 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01420 A. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg - HR-1995-00055K - Lagmannsrettens kjennelse stadfestet.
Parter:	Ankende part: Jan Wilskow (Prosessfullmektig: Ingen). Motparter: Frank Årvik Hermann Årvik (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Hauge Halvorsen).
Forfatter:	Lagdommer Ola Melheim. Lagdommer Egil F. Jensen. Kst. lagdommer Steingrim Bull
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §408, §412, §154, §158, §175, §176, §180, §407

Jan Wilskow har 20 mai 1994 (dokument nr 53) begjært gjenopptakelse, herunder oppreisning, i anledning ankesak nr 87-448, som ble avgjort ved Eidsivating lagmannsretts dom av 25 mai 1989. Dommen som gjaldt en veirett ble anket til Høyesterett, men nektet fremmet ved kjennelse av 12 oktober 1989.

Som grunnlag for begjæringen hevdes det at det er kommet frem nye opplysninger som åpenbart ville ha medført en annen avgjørelse enn ved dommen i 1989. Lagmannsretten antar at det med dette siktes til tvistemålsloven §407 nr 6.

Som bilag til begjæringen følger en rekke dokumenter, som inneholder opplysninger som skal være kommet for dagen i en tilsvarende sak som Wilskow har mot en annen part. Dette gjelder ankesak nr 93-00208, som ble lagt til berammelse i august 1994. Ankeforhandlingen er berammet, men utsatt til mai 1995.

Wikskow anfører at de nye opplysningene kom for dagen i tidsrommet november 1992 og utover i løpet av 1993. De nye opplysningene er tatt med som del av anførslene i ovennevnte ankesak nr 93-00208. I begjæringen er det videre uttalt blant annet:

Det naturlige ville ha vært å avvente dom i sak nr. 2, og dokumentere denne som ny kjensgjerning etter §407 som grunnlag for begjæring om gjenopptakelse.

Da imidlertid denne saken fortsatt ikke er berammet i

Lagmannsretten, samtidig som det snart er 5 år siden dom nr. 1 ble avsagt, begjæres oppreisning av fristen i §408, første ledd.

Det er et omfattende bevismateriale som foreligger, og som det er lagt ned store ressurser i å få fremskaffet i forbindelse med sak nr. 2.

Jan Wilskow har begjært saken henvist til hovedforhandling. Det er lagt ned slik påstand:

1. Adkomstveien over gnr. 85, bnr. 9 som starter ved veien mot Storhjelm og går frem til bryggeberget er en privat vei som tilhører bnr. 9.

2. Hermann Årvik og Frank Årvik som eiere av gnr. 85, bnr. 69 i Rygge kjennes uberettiget til å bruke veien over gnr. 85, bnr. 9 og bnr. 41 utover det veibehov som det opprinnelige bolighus på gnr. 85, bnr. 95 har.

3. Frank og Hermann Årvik tilpliktes å erstatte Jan Wilskow hans saksomkostninger.

Ved brev av 1 juli 1994 fra advokat Erling T. Eggen (dok nr 56) er det innsendt flere dokumenter.

Ved lagmannsrettens brev av 6 juli 1994 (dok nr 57) ble Wilskow bedt om å utdype sine anførsler i forhold til domstolloven §153 og §154.

Ved brev av 19 juli 1994 (dok nr 58) har Wilskow uttalt blant annet:

Av prosessøkonomiske grunner ble det ikke reist begjæring om gjenopptagelse tidligere, da Lagmannsretten i skriv, datert 17. august 1993 opplyste at saken var ferdig til berammelse og at det skulle utarbeides ankeutdrag.

Jeg hadde derfor grunn til å tro at saken ville bli tatt opp til forhandlinger og at dom ville foreligge før 5-års fristen for gjenopptagelse i sak nr 1 utløp. En dom i min favør ville således være en etablert kjensgjerning, og åpne mulighet for gjenopptagelse av sak 1.

Berammelsen av sak nr. 2 i Lagmannsretten var imidlertid trukket ut. 31. mai i år sendte retten brev om at saken nå er lagt til berammelse i august 1994 (vedlegg 9 i advokat

Eggens brev til Lagmannsretten, datert 1. juli 1994). Men i tillegg er nå mottatt brev hvor berammelsen legges til mai 1995.

Derved er det helt på det rene at en dom i sak nr 2 vil komme på et tidspunkt som ligger etter 5-års fristen, enten man velger å legge tidspunktet for Lagmannsrettens dom til grunn eller Høyesteretts avslag fra oktober 1989.

Det er på denne bakgrunn jeg begjærer oppreisning for oversittelse av 3-måneders fristen. Basert på det jeg har skrevet mener jeg at det her foreligger særlige omstendigheter, og at disse omstendigheter gjør at en mulig oversittelse av 3-måneders fristen hverken er forsettlig eller kan legges meg til last. I det materialet som advokat Eggen oversendte Lagmannsretten i brev av 1. juli, er vedlagt de relevante dokumenter.

Ved prosesskrift av 18 august 1994 (dok nr 60) er det på vegne av motpartene anført blant annet:

Såvidt jeg kan se, bestrider Jan Wilskow ikke at tremåneders fristen i tvistemålsloven §408 første ledd, er oversittet.

Dette er også åpenbart da samtlige av de dokumenter som medfølger gjenopptagelsesbegjæringen av 20. mai 1994, også ble fremlagt som bilag til Jan Wilskows ankeerklæring av 26. november 1992 i ankesak nr. 93-208 A.

De angivelige nye opplysninger som begrunner begjæringen om gjenopptagelse, må således senest ha blitt kjent for Jan Wilskow i oktober/november 1992. Begjæringen om gjenopptaglese skal således avvises etter tvistemålsloven §412 første ledd, med mindre det gis oppreisning for fristoversittelsen. ....

Jeg kan overhodet ikke se at det er grunnlag for å gi oppreisning, verken ut fra de forhold som påberopes av Jan Wilskow i hans brev av 19. juli 1994, eller av noen andre grunner.

Hvis Jan Wilskow var av den oppfatning at de nye opplysninger som han fremla høsten 1992 var av en slik avgjørende betydning som han selv nå hevder, måtte han åpenbart også på det daværende tidspunkt begjært gjenopptagelse av ankesak 448/87. De angivelige "prosessøkonomiske grunner" som skulle gjøre det riktig å avvente lagmannsrettens avgjørelse i ankesak 93-208 A, er selvsagt uten betydning i forhold til fristen i tvistemålsloven §408 første ledd. Det samme gjelder det som anføres med hensyn til tidsrammene for å få berammet denne saken.

Først umiddelbart før utløpet av den absolutte 5-årsfristen i tvistemålsloven §408 annet ledd, begjæres imidlertid gjenopptagelse.

Jan Wilskow kan således utvilsomt selv "legges til last" at begjæringen ikke ble fremmet så snart de påberopte opplysninger fremkom.

Jeg kan heller ikke se at det foreligger særlige omstendigheter som skulle tilsi at oppreisning blir gitt. Med tanke på hva tvisten gjelder og de mange tidligere avgjørelser i rettsapparatet som alle gjelder saker som er begrunnet i Jan Wilskows krav om eksklusiv eiendomsrett til veien, burde det nå bli endelig ro omkring saken for familiene Årvik. Det synes forøvrig også åpenbart at de opplysninger som nå fremlegges, ikke på noen måte rokker ved grunnlag for lagmannsrettens dom fra 1989.

De to motpartene har nedlagt slik påstand:

1. Prinsipalt:

Begjæringen om gjenopptagelse av ankesak nr. 448/87 avvises.

Subsidiært:

Begjæringen om gjenopptagelse av ankesak nr. 448/87 forkastes.

2. Jan Wilskow tilpliktes å betale sakens omkostninger.

Ved prosesskrift av 28 august 1994 (dok nr 62) har Wilskow bestridt at det foreligger noen forsettlig oversittelse av fristen i domstolsloven §153. Wilskow gjør gjeldende at han overhodet ikke tenkte på 3 måneders fristen i tvistemålsloven §408, idet han utelukkende var opptatt av hva resultatet ville bli i den nå verserende ankesak nr 93-00208 (benevnt som sak 2) og "... om det ville foreligge et klart presedabelt grunnlag for å kunne begjære gjenopptakelse av sak 1 innen 5-årsfristen".

I prosesskriftet er det videre uttalt blant annet:

Bristende forutsetninger i ankeprosessens forløp bevirket at begjærende part kom opp i en svært spesiell situasjon.

Han ser at 5-årsfristen er i ferd med å renne ut. Det som skulle bli det opprinnelige grunnlaget for å begjære gjenopptagelse kommer ikke tidsnok til uttrykk. Da hadde begjærende part kun ETT valg. Fremsende begjæring med vekt på dokumentasjonen som retten etterlyste (se nedenfor) og som var det sterkeste ankegrunnlaget. At dette da ga motparten muligheter til å angripe begjæringen gjennom §408 første ledd ble begjærende part gjort oppmerksom på.

Omstendighetene var svært spesielle og må tas i betraktning.

Begjærende part hadde all mulig grunn til å tro at ankeforhandlingene var avsluttet senest våren 1994.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det følger av tvistemålsloven §408 første ledd at en begjæring om gjenopptakelse må fremsettes innen tre måneder etter at en ble kjent med det forhold begjæringen grunnes på. Fristens løp starter først når parten har fått slik kunnskap og slikt bevis for forholdet at han med utbytte kan gjøre det gjeldende, jf Rt-1955-824.

Lagmannsretten legger til grunn at de nye bevis som Wilskow hevder foreligger, ble kjent for ham omkring årsskiftet 1992-1993. Det er derfor ingen tvil om at tremånedersfristen i tvistemålsloven §408 er oversittet.

Spørsmålet er da om det er grunnlag for å gi oppreisning etter domstolloven §153 og §154.

Wilskow bestrider at det foreligger noen forsettlig oversittelse av fristen i tvistemålsloven §408, idet han overhodet ikke tenkte på fristen. Det vises her til hans anførsel om at han utelukkende ventet på resultatet av den andre saken om den samme veien, som nå er berammet til ankeforhandling i mai 1995.

Av formuleringen i Wilskows prosesskrift av 28 august 1994 (dok nr 62) side 2 (upaginert) kan det se ut som om Wilskow har hatt kunnskap om fristen i tvistemålsloven §408, men at han ikke var seg bevisst følgene av oversittelsen. Hvis så er tilfelle, vil dette ikke forhindre at det kan foreligge en forsettlig oversittelse, jf Rt-1990-808 (med den reservasjon som følger av Rt-1993-53 ). Med den uklarhet som foreligger, finner lagmannsretten ikke grunn til å anse det godtgjort at det foreligger en forsettlig oversittelse.

Når det gjelder den uaktsomme fristoversittelse som anses å foreligge, har Wilskow gjort gjeldende at han hadde all grunn til å tro at ankeforhandlingen i sak nr 93-00208 ville være avsluttet senest våren 1994, og at dette har ført til en bristende forutsetning om ankeprosessens forløp. Retten oppfatter denne anførsel der hen at Wilskow ønsket å se resultatet i den nå berammede ankesak, før han eventuelt begjærte gjenopptakelse av saken fra 1989.

Lagmannsretten kan ikke se annet enn at det må legges Wilskow til last at han ikke begjærte gjenopptakelse innen tre måneder etter at han ble kjent med de angitte nye opplysninger omkring årsskiftet 1992-1993. Man kan heller ikke se at det foreligger slike særlige grunner at en bør reparere den uaktsomme fristoversittelse. Selv om det er blitt forsinkelser med hensyn til berammelsen av den andre saken om en tilsvarende veirett, er det blant annet av hensyn til den annen part viktig at man får avklaringer om bruk av ekstraordinære rettsmidler så snart som mulig. Man viser også til motpartens anførsler hvoretter det bestrides at de bilag som følger gjenopptagelsesbegjæringen gir klar beskjed om at Wilskow alene har eiendomsrett til den omtvistede vei.

Lagmannsretten finner det etter dette ikke nødvendig å gå inn på f.h.t. domstolloven §154.

Begjæringen om gjenopptagelse blir etter dette å avvise, jf tvistemålsloven §412 første ledd.

Motparten har begjært seg tilkjent saksomkostninger, jf domstolloven §158 annet ledd og tvistemålsloven §180. Det er krevet kr 7248 hvorav salær utgjør kr 7200. Wilskow har ikke uttalt seg om salærkravet.

Lagmannsretten antar at omkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §175 første ledd hvoretter Wilskow skal pålegges å erstatte motparten saksomkostninger, idet man ikke finner at noen av unntaksbestemmelsene kommer til anvendelse. For å vurdere om det kunne foreligge særlige omstendigheter etter domstolloven §153 har det vært nødvendig for motpartens prosessfullmektig å gå noe inn på de nye dokumenter i saken. Lagmannsretten finner derfor under noen tvil å kunne akseptere det salærkrav som er fremsatt, jf tvistemålsloven §176.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen om oppreisning for oversittelse av fristen for å begjære gjenopptakelse tas ikke til følge.

2. Begjæringen om gjenopptakelse av ankesak nr 87-448 avvises.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jan Wilskow til Frank Årvik og Hermann Årvik i fellesskap 7.248 - syvtusentohundreogførtiåtte - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.