LE-1994-1894
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-11 |
| Publisert: | LE-1994-01894 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 94-01424 A 30 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01894 K - Anket til Høyesterett - Lagmannsrettens kjennelse stadfestet, se Høyesterett HR-1995-00049 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Staten v/Administrasjonsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Steinar Mageli, Oslo). Kjæremotpart: Leieboerne i Hatleberg Studenthjem (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem, Stavanger). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Ola Melheim, formann 2. Lagdommer Dag Stousland 3. Lagdommer Øystein Hermansen |
| Lovhenvisninger: | Husleiereguleringsloven (1967), Tvistemålsloven (1915) §175, §180 |
Saken gjelder spørsmålet om "Leieboerne i Hatleberg Studenthjem" har partsevne og søksmålskompetanse i sak om gyldigheten av vedtak fra Statens Pristilsyn.
Leieboerne i Hatleberg Studenthjem ved faktisk fullmektig Arne Tandstad reiste søksmål mot Staten v/Administrasjonsdepartementet for Oslo byrett ved stevning av 14. februar 1994. Det ble lagt ned påstand om at vedtak av 2. desember 1993 fra Statens Pristilsyn, Hordaland og Sogn og Fjordane distrikt var ugyldig. Staten tok til motmæle og påsto prinsipalt at søksmålet måtte avvises.
Oslo byrett avsa 13. juli 1994 beslutning med slik slutning:
1. Saken fremmes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Sakens nærmere bakgrunn og enkeltheter fremgår av byrettens beslutning og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Staten v/Administrasjonsdepartementet har i rett tid påkjært beslutningen til Eidsivating lagmannsrett, og har lagt ned slik påstand:
Søksmålet avvises og Staten v/Administrasjonsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Leieboerne i Hatleberg Studenthjem har tatt til motmæle og har lagt ned denne påstand:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Leieboerne i Hatleberg Studenthjem tilkjennes saksomkostninger.
Den kjærende part, Staten v/Administrasjonsdepartementet, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har tatt feil med hensyn til faktum og jus når den er kommet til at leieboerne i Hatleberg studenthjem oppfyller de prosessuelle forutsetninger om partsevne og søksmålskompetanse.
Om partsevne og rettslig interesse foreligger må vurderes i lys av hverandre, slik at kravet om partsevne kan håndteres mindre strengt dersom rettslig interesse foreligger, og vise versa. Det er ikke riktig at sammenslutningen har "en relativt fast struktur og organisasjon" slik byretten la til grunn. Blant annet finnes ikke vedtekter som viser sammenslutningens formål. Når organisasjonstrukturen er løs som her, taler dette imot partsevnene, jfr. Backer: Rettslig interesse for søksmål, skjønn og klage side 139 - 141.
Noe reelt behov for å la sammenslutningen få partsevne foreligger ikke. Beboerne kan på egenhånd opptre som saksøkere i forhold til staten.
Når det er tvil om spørsmålet om partsevne foreligger, blir spørsmålet om sammenslutningen har den nødvendige tilknytning til tvistegjenstanden. Utgangspunktet i norsk rett synes å være at en sammenslutning ikke vil kunne reise søksmål om rettigheter og plikter for enkeltmedlemmer, selv om avgjørelsen vil ha prinsipielle interesser også ut fra de interesser og formål foreningen ivaretar. Denne saken gjelder forpliktelser som hviler på den enkelte beboer. Det er også vanskelig å se at sammenslutningen er bærer av de interesser søksmålet tar sikte på å fremme.
Kjæremotparten, Leieboerne i Hatleberg Studenthjem, har for lagmannsretten sluttet seg til byrettens begrunnelse som "korrekt og utfyllende både når det gjelder vurdering av de faktiske forhold og lovtolkingen".
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten, og skal bemerke:
Hatleberg Studenthjem eies av Studensamskipnaden i Bergen, og består etter det opplyste av 346 enkle og 37 doble hybler for studenter. Studenhjemmets beboere samles minst en gang i semesteret til allmøte, som velger et tillitsutvalg. Dette utvalg representerer leieboerne. Sammenslutningen tar seg av oppgaver som drift og vedlikehold av treningsrom, biljardrom, TV-rom og solarium. Videre har utvalget oppgaver med aviser i resepsjonen, filmkvelder og videoklubb. Sammenslutningen har til rådighet en felleskasse (velferdskasse). Etter det opplyste foreligger det ikke vedtekter som viser sammenslutningens formål eller tillitsutvalgets myndighetsområde. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at det primært er leieboernes velferdsinteresser som ivaretas gjennom sammenslutningen. Organisasjonsstrukturen må etter lagmannsrettens syn betegnes som løs.
Realiteten i saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av pristilsynets vedtak, som gikk ut på at utleievirksomheten av studenthybler/leiligheter ved Hatleberg Studenthjem ikke omfattes av husleiereguleringsloven.
For at en sammenslutning skal kunne opptre som part i en sak som den foreliggende, må den oppfylle visse krav med hensyn til organisasjon, selvstendig rettslig status m.v., sml Rt-1988-490. Lagmannsretten er kommet til at Leieboerne i Hetleberg Studenthjem ikke er av den karakter at den kan ha partsevne i saken. Som påpekt av staten er det heller intet reelt behov for å la sammenslutningen som sådan opptre som saksøker. Saken gjelder den enkelte beboers forpliktelser, og beboerne kan på egen hånd opptre som saksøkere i forhold til staten, eventuelt også ved at flere i fellesskap anlegger sak.
Den omstendighet at Leieboerne i Hatleberg Studenthjem så vidt skjønnes opptrådte i forvaltningssaken, kan ikke være avgjørende for partsevnen for domstolene. Av pristilsynets vedtak 2. desember 1993 er det for øvrig uklart om det er sammenslutningen som sådan som ble behandlet som part, eller om det var Anne Thorstensen/Jensen på vegne av de enkelte beboere.
Saken må etter dette avvises fra domstolene.
Kjæremålet har ført fram. Saksomkostningene for både byretten og lagmannsretten må avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §175 første ledd. Lagmannsretten har funnet avvisningsspørsmålet så vidt tvilsomt at det er grunn til å la hver av partene bære sine omkostninger for begge retter.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken avvises fra domstolene.
2. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.