LE-1994-2067

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-10-24
Publisert:	LE-1994-02067
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Østerdal herredsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-02067 A Påanket til Høyesterett, HR-1997-00040 B. Lagmannsrettens dom stadfestet.
Parter:	Ankende part: Jostein og Aud G. Klev (Prosessfullmektig: Advokat Trine E. Fernsjø) Ankemotpart: Tolga kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Knut Røstum)
Forfatter:	Lagdommer Inger Marie Dons Jensen, Lagdommer Berit Hagam Ekstraordinær lagdommer Otto Weng
Lovhenvisninger:	Kommunehelsetjenesteloven (1982) §1-3, §2-1, Kommunehelsetjenesteloven (1982), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forvaltningsloven (1967) §1, §34, §41, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §11-11, §2-3, Sosialtjenesteloven (1991)

Saken gjelder krav om omsorgslønn.

Rune Klev, født xx.xx.1971, er autist med epilepsi som tilleggslidelse. Han fungerer dårlig og er avhengig av heldøgns tilsyn og pleie. Rune har alltid bodd hjemme.

Familien Klev bodde i Tolga kommune fram til sommeren 1994 da den flyttet til Aukra kommune. Den 29 oktober 1989 søkte Runes foreldre, Aud og Jostein Klev, om omsorgslønn. Dette ble avslått av Tolga kommune. Kommunen erkjente at vilkårene for omsorgslønn var til stede, men fant at det ikke var mulig å innvilge omsorgslønn i tillegg til de avlastningstilbud familien allerede hadde.

Kommunen dekket dagtilbud og støttekontakt for Rune, helgeavlastning en helg i måneden og to ukers avlastning i sommerferien. Familien fikk også støtte til ett kurs i året.

Aud og Jostein Klev påklaget kommunens vedtak til fylkeslegen i Hedmark. Fylkeslegen fant at familiens omfattende omsorgsarbeid oversteg ett årsverk, at alternativet til pårørendes omsorg ville være heldøgns institusjon, og at kommunens totale pleie- og omsorgstilbud ikke dekket det nødvendige behov for omsorg og tilsyn. Under hensyn til kommunens økonomi ble kommunen pålagt å dekke 2/3 omsorgslønn. Fylkeslegens vedtak ble gjort gjeldende fra søknadsdato og så lenge kommunens tilbud var begrenset som oppgitt.

Fylkeslegens vedtak ble truffet 14 september 1990. Tolga kommune henvendte seg flere ganger til fylkeslegen med tilleggsopplysinger om tilbudet til Rune og om kommunens økonomi. Fylkeslegen opprettholdt imidlertid sitt vedtak, senest 11 desember 1991.

Tolga kommune betalte omsorgslønn fram til 1 oktober 1991, da utbetalingen ble stoppet fordi det ikke var midler igjen på budsjettet. Til tross for henvendelser fra fylkeslegen, Statens helsetilsyn og Sosialdepartementet ble det ikke utbetalt omsorgslønn etter dette.

Ved stevning av 18 februar 1994 reiste Aud og Jostein Klev sak mot kommunen for Nord-Østerdal herredsrett. De krevde omsorgslønn fra 1 oktober 1991 på grunnlag av fylkeslegens vedtak. Tolga kommune bestred kravet og påsto frifinnelse.

Nord-Østerdal herredsrett avsa 13 juni 1994 dom med slik domsslutning:

"1. Tolga kommune frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger."

Når det gjelder saksforholdet ellers, vises til herredsrettens dom.

Aud og Jostein Klev påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett og krevde omsorgslønn fra 1 oktober 1991 til 1 juni 1994. Tolga kommune påsto frifinnelse.

Hovedforhandling i ankesaken ble holdt 26 til 28 september 1995 i Oslo gamle tinghus. Aud og Jostein Klev møtte med sin prosessfullmektig. Jostein Klev avga forklaring. Ordfører Lars Kristian Buttingsrud møtte for Tolga kommune med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt 7 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Aud og Jostein Klev har prinsipalt anført at fylkeslegens vedtak er gyldig og gir grunnlag for omsorgslønn for hele perioden fra 1 oktober 1991 til 1 juni 1994, til sammen kr 290942.

Subsidiært anføres det at fylkeslegens vedtak, selv om det skulle foreligge ugyldighetsgrunn, er et angripelig vedtak, ikke en nullitet, og at kommunen plikter å respektere vedtaket inntil det blir endret ved nytt vedtak eller dom. Det vises også til at kommunen etterlevde vedtaket fram til oktober 1991.

Det gjøres gjeldende at kommunen har en lovpålagt plikt til å yte nødvendig helse- og sosialhjelp. I Fusadommen Rt-1990-874 er denne plikten definert som en minstestandard som skal dekke borgernes helt livsviktige behov. De tiltakene kommunen har satt inn i Runes tilfelle, dekker ikke denne minstestandarden. Det foreligger ikke noe rettskrav på omsorgslønn, men når de øvrige tiltakene ikke strekker til, som i dette tilfellet, må kommunen eventuelt også betale omsorgslønn.

Det anføres at kommunen ikke kan nå fram med en påstand om at det ikke er klageadgang til fylkeslegen fordi omsorgslønn ikke er helsehjelp. Det vises til at omsorgslønn på søknadstidspunktet var regulert i kommunehelsetjenesteloven §2-1 jf §1-3 annet ledd nr 4. Etter lovens §2-3 annet ledd kunne vedtak etter §2-1 påklages til fylkeslegen. Det vises ellers til Lovavdelingens uttalelse av 9 desember 1987 hvor det antas at klageadgang foreligger. Både Sosialdepartementet og fylkeslegene har lagt Lovavdelingens uttalelse til grunn. Videre vises til Asbjørn Kjønstad Rett til helsehjelp og sosiale tjenester. Fylkeslegen er dessuten velegnet som klageorgan på grunn av den tverrfaglige sammensetningen på teamet som vurderte spørsmålet om omsorgslønn.

Det er heller ingen feil at fylkeslegen har prøvet alle sider av kommunens vedtak. Det må antas at fylkeslegen har full kompetanse i klageomgangen i og med at det i kommunehelsetjenesteloven ikke er gjort unntak fra forvaltningsloven §34, jf forvaltningsloven §1.

Kommunen kan heller ikke nå fram med påstand om at Runes foreldre ikke har klagerett. Det er antatt at de pårørende har klagerett på vegne av den omsorgstrengende når denne ikke kan ivareta sine rettigheter selv. Dette er bl a sagt av Lovavdelingen i nevnte uttalelse og lagt til grunn av Sosialdepartementet.

Det er heller ikke grunnlag for å hevde at fylkeslegen ikke hadde tilstrekkelige opplysninger om kommunens økonomi. Assisterende fylkeslege var budsjettmedarbeider for fylkesmannen på fylkeslegens felt og var kjent med kommunenes økonomi. Han deltok i det teamet hos fylkeslegen som vurderte spørsmålet om omsorgslønn.

Fylkeslegen har heller ikke lagt for liten vekt på kommunens økonomi. Når fylkeslegen bare fastsetter 2/3 omsorgslønn, er dette nettopp under hensyn til kommunens økonomi. Med et kommunalt tilbud på ca 7 timer pr døgn i gjennomsnitt har familien omsorgen for Rune 17 av døgnets timer. Ser man bort fra en sovetid på 6 timer pr døgn, har familien omsorgen 77 timer i uken. Ofte er det to om omsorgen på dagtid, slik at reelle timer ligger langt over 77. Full omsorgslønn tilsvarer 37 timer pr uke. Selv med 2/3 omsorgslønn, vil de totale tilbud til Rune ikke på langt nær dekke Runes omsorgsbehov. Fylkeslegen har fastsatt den minstestandarden som kommunen må oppfylle uansett hvor svak kommunens økonomi er.

Retten bør være forsiktig med å overprøve den minstestandarden fylkeslegen har fastsatt. Fylkeslegen har fulgt samme beregningsmetoder som andre fylkesleger anvender i tilsvarende saker.

I

Runes tilfelle har kommunen som utgangspunkt plikt til å sørge for heldøgns pleie og tilsyn. Kommunen kan velge tilbudsform, men må ta hensyn til brukers behov og hjemmets ønsker. Rune mister ikke rett til å få oppfylt minstestandarden ved at familien i 1990 avviste et heldøgnstilbud i et prosjektert bofellesskap. Prosjektet forelå bare på papiret og hadde ikke noe konkret omsorgog aktivitetsinnhold.

Det er ingen feil fra fylkeslegens side at man ikke har tatt hensyn til de pårørendes økonomi. Deres økonomi er irrelevant. Når forarbeidene nevner omsorgslønn som kompensasjon for inntektstap, er et slikt tap bare et tilleggsmoment for tilkjennelse av omsorgslønn, ikke noen forutsetning. For øvrig lider familien Klev et inntektstap. I og med at all fritiden går med til omsorg for Rune, kan Jostein Klev, som er lærer, ikke ta tilleggsarbeid slik han ellers ville ha gjort.

Fylkeslegens vedtak om omsorgslønn sammenholdt med de øvrige tilbudene fra kommunen representerer et minstekrav som kommunen plikter å oppfylle. Vedtaket gjelder derfor så lenge kommunens øvrige tilbud til Rune er uforandret.

Selv om retten skulle komme til at saken var for dårlig opplyst da fylkeslegen traff sitt vedtak, gjelder dette forhold som ikke kan påvirke vedtaket. Vedtaket er da gyldig, jf forvaltningsloven §41.

Under enhver omstendighet skal det mye til for at vedtaket skal kjennes ugyldig når det er til gunst for Rune, og hans pårørende ikke selv har medvirket til eventuelle feil. Kommunen kunne for øvrig selv ha bidratt med opplysninger dersom den mente grunnlaget for å treffe vedtak var for dårlig. Det må også være et moment som taler mot ugyldighet at Runes pårørende har innrettet seg etter vedtaket. Omsorgslønn ble faktisk betalt ut fram til 1 oktober 1991.

Aud og Jostein Klev har nedlagt slik påstand:

"1. Tolga kommune dømmes til å betale omsorgslønn til Jostein og Aud Grete Klev fra 1. oktober 1991 til 1. juni 1994.

Beløpet utgjør kr 290942,-. I tillegg kommer 18 % forsinkelsesrente frem til 1. januar 1994, kr 14760,- i samsvar med fremlagt oppstilling av 28.5.94. Deretter 12 % forsinkelsesrente frem til betaling finner sted. Pr 30. juni 94 utgjør rentebeløpet totalt kr 61657,68, jf ovennevnte oppstilling. Etter 30. juni 94 påløper det forsinkelsesrente med kr 2723 pr mnd.

2. Tolga kommune dømmes til å betale Jostein og Aud Grete Klevs saksomkostninger for såvel herredsrett og lagmannsrett. Det kreves rente av saksomkostninger for herredsretten regnet fra 27 juni 1994."

Tolga kommune har anført at fylkeslegens vedtak er ugyldig.Det bestrides ikke at Rune har et heldøgns omsorgsbehov, men det gjøres gjeldende at fylkeslegen har lagt seg langt over den minstestandarden som gjelder for rettskrav på hjelp. Den minstestandarden som Høyesterett har oppstilt i Fusadommen, tar bare sikte på å dekke den omsorgstrengendes helt livsviktige behov for stell og pleie. Dette må vurderes konkret fra sak til sak. Kommunen gjør gjeldende at de dagtilbud og avlastningstilbud kommunen allerede ga Rune og hans familie, var tilstrekkelige til å dekke minstestandarden.

Subsidiært anføres at den omsorgstrengende ikke har noe rettskrav på at de pårørende får omsorgslønn. Det er kommunen som bestemmer hvilke tjenester som skal ytes ut fra et faglig forsvarlig skjønn. Kommunen har plikt til å sørge for et tilbud som samlet representerer den nødvendige helse- og sosialhjelp. Omsorgslønn kan ytes der pårørendes omsorg anses som best og nødvendig og innenfor et omfang som kommunene ser seg økonomisk i stand til. I dette tilfellet foreligger tilbud fra kommunen om utvidelse av avlastningstilbudet og om heldøgns tiltak. Aud og Jostein Klev har avvist disse tilbudene og kan da ikke kreve omsorgslønn i stedet.

Fylkeslegens vedtak lider ellers av flere feil som vil medføre ugyldighet. Omsorgslønn er ikke en helsetjeneste, men en sosialtjeneste. Det er derfor ikke klageadgang til fylkeslegen, selv om bestemmelsen om omsorgslønn ble plassert i kommunehelsetjenesteloven. Fylkeslegen har altså ikke kompetanse og er heller ikke egnet som klageinstans.

Subsidiært anføres at de pårørende ikke har klagerett, bare den som har krav på helsehjelp. Fylkeslegen har dessuten begrenset kompetanse, jf forarbeidene til kommunehelsetjenesteloven. Det må antas at fylkeslegen bare kan prøve om det foreligger usaklig forskjellsbehandling eller om kommunens tilbud holder rimelig minstemål. I dette tilfellet har fylkeslegen gått ut over sin kompetanse.

Alle disse forhold må føre til at fylkeslegens vedtak kjennes ugyldig.

Saken er dessuten ikke godt nok opplyst. Fylkeslegen skulle ha innhentet ytterligere opplysninger om kommunens økonomi. Det er ikke i tilstrekkelig grad lagt vekt på kommunens svake økonomi. Fylkeslegen har også begått feil ved at den ikke har vurdert og tatt hensyn til de pårørendes økonomi. Det følger av forarbeidene at omsorgslønn skal være en kompensasjon for inntektstap. Runes far er i full stilling som lærer, og Runes mor er 100 % uføretrygdet. Det er da ikke grunnlag for å innvilge omsorgslønn.

Det mangelfulle grunnlaget fylkeslegen har hatt for sitt vedtak, kan ha påvirket avgjørelsen. Det er dessuten tale om så grove feil at hensynet til Klev får underordnet betydning. Vedtaket må derfor kjennes ugyldig.

Spørsmålet om et vedtak er en nullitet eller et angripelig vedtak, gjelder helt andre forhold enn i den foreliggende sak. Når fylkeslegens vedtak er ugyldig, plikter ikke kommunen å rette seg etter det.

Subsidiært er anført at et eventuelt gyldig vedtak bare gjelder så lenge kommunen har økonomiske muligheter til å betale omsorgslønn. Det faller bort når kommunens økonomi forverres, i dette tilfellet allerede 1 oktober 1991, eller senest noe inn i 1992 da regnskapstallene ble klare.

Tolga kommune har nedlagt slik påstand:

"1. Nord-Østerdal herredsretts dom stadfestes.

2. Tolga kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er kommet til at anken må tas til følge.

Rune Klev ble myndig 7 september 1989. Fra dette tidspunkt var det derfor kommunens ansvar å sørge for at Rune fikk den nødvendige omsorg og hjelp.

Rune har behov for heldøgnsomsorg. Deler av dagen synes det nødvendig med to omsorgspersoner. Han har også behov for en del tilsyn om natten. Partene er enige om at kommunens tilbud i den aktuelle perioden dekket ca 7 timers avlastning pr døgn i gjennomsnitt. De øvrige 17 timene måtte familien selv stå for. Med fradrag av 6 timers sovetid hadde Runes familie eneomsorgen uten vederlag 11 timer pr dag, 77 timer pr uke. Med to omsorgspersoner deler av denne tiden var det reelle omsorgsbehovet enda høyere.

Retten legger til grunn at borgerne har rettskrav på en viss minstestandard når det gjelder helse- og sosialtjenester, se f eks Ot.prp.nr.66 (1981-82) "Helsetjenester og sosialtjenester i kommunene" side 31 første spalte og St.meld.nr.36 (1989-90) "Røynsler med lova om helseteneste i kommunane" side 111 annen spalte. Av "Fusadommen" Rt-1990-874 følger at den omsorgstrengende må få dekket sine helt livsviktige behov for stell og pleie, og at vedkommende kommune vil ha plikt til å oppfylle dette minstekravet uavhengig av kommunens økonomi, se særlig side 888.

På bakgrunn av vitneforklaringer fra ansatte hos fylkeslegen legger retten til grunn at fylkeslegens vedtak må forstås som et uttrykk for at 2/3 omsorgslønn i tillegg til kommunens øvrige tilbud til Rune representerer den minstestandard som kommunen må oppfylle uavhengig av økonomi. Full omsorgslønn tilsvarer etter det opplyste en hjemmehjelpstilling på 37,5 timer pr uke. To tredels stilling utgjør da ca 24,5 timer pr uke eller noe over 3,5 timer pr døgn. Av et ukentlig restbehov på godt over 77 timer, dekkes altså under en tredjedel. Retten finner ikke grunnlag for å overprøve fylkeslegens skjønn. Omsorgsarbeidet for Rune er uten tvil særdeles tyngende, og et totalt tilbud fra kommunen på ca 10, 5 timer pr døgn overstiger neppe det Rune trenger for å få dekket sine helt livsviktige behov. Retten kan for øvrig bare prøve om fylkeslegens skjønn er åpenbart urimelig. Kommunen plikter ikke å sørge for en optimal livssituasjon, men et forsvarlig minimumstilbud må den gi.

Tolga kommune har gitt et variert tilbud om skole/dagplass og avlastning til Rune og hans familie. Rune har imidlertid et betydelig behov for tilsyn og pleie for i det hele tatt å kunne fungere. Alternativet til omsorg i hjemmet er et heldøgns omsorgstilbud i samsvar med intensjonene bak avviklingen av særomsorgen for psykisk utviklingshemmede. Dette ville åpenbart vært langt dyrere for kommunen enn avlastningstilbud og omsorgslønn i tråd med det som er besluttet i Runes tilfelle.

Det er på det rene at den omsorgstrengende ikke selv kan velge hvilke tjenester han eller hun skal få, men Sosialdepartementet har i rundskriv I-8/88 om veiledende retningslinjer for omsorgslønn uttalt at kommunen må ta hensyn til den enkeltes spesielle behov og familiens ønsker. Rune har alltid vært hjemme, og forandringer i hans faste program forårsaker etter det opplyste store problemer og krever lang tilpasningstid. Foreldrene avslo i 1990 et tilbud fra kommunen om heldøgns omsorg i bofellesskap, men ønsket at Rune skulle overføres til egen bolig på sikt. Bofellesskapet var prosjektert, og det var avsatt penger på budsjettet for 1991, men noe konkret omsorgs- og aktivitetstilbud tilpasset Rune forelå ikke. De pårørende har også avslått avlastning en ekstra helg i måneden fordi denne måtte skje utenfor hjemmet, noe familien mente var en uheldig løsning. Retten legger til grunn at Rune var svært avhengig av en strukturert, forutsigbar tilværelse, og at han ble sterkt utagerende dersom omsorgs- og avlastningstilbud sviktet på dette punkt.

Det var en del faglig uenighet mellom kommunen og Klev og deres respektive rådgivere om hva som var best for Rune. Retten antar likevel at det eneste aktuelle i Runes tilfelle, og også det rimeligste for kommunen, var fortsatt omsorg i hjemmet med ulike avlastningstilbud fra kommunens side. Omsorgslønn var da det naturlige tilskudd til det tilbudet kommunen allerede ga familien Klev. Rune kan ikke miste sitt rettskrav på å få oppfylt en minstestandard selv om man på et gitt tidspunkt har avvist et prosjektert heldøgnstilbud, eventuelt et noe utvidet avlastningstilbud, som familien mente ikke var til beste for Rune.

Omsorgslønn er for øvrig et av de tilbudene kommunen plikter å ha, og som det må settes av midler til i budsjettet, jf Sosialdepartementets rundskriv I-24/89 og St.meld.nr.36 side 112 første spalte. Omsorgslønn kan altså ikke avslås bare med den begrunnelse at det ikke er midler på budsjettet.

Spørsmålet blir etter dette om fylkeslegens vedtak er ugyldig av andre grunner. Rune Klevs foreldre hevder at kommunen bare kan frifinnes dersom man finner at vedtaket er en nullitet. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, da vedtaket anses som gyldig.

Selv om det kan være mest naturlig å betrakte omsorgslønn som en sosial tjeneste, ikke helsehjelp, ble bestemmelsen tatt inn i kommunehelsetjenesteloven og må etter rettens mening følge de regler som gjelder for de øvrige tjenestene i kommunehelsetjenesteloven. I relasjon til reglene om klage osv, må omsorgslønn derfor betraktes som helsehjelp så lenge forholdet reguleres av kommunehelsetjenesteloven. Det foreligger da klagerett til fylkeslegen i samsvar med kommunehelsetjenesteloven §2-3. Dette er uttalt av Lovavdelingen 9 desember 1987 og lagt til grunn av Sosialdepartementet, se rundskriv I24/89. Det er også forutsatt i forarbeidene til sosialtjenesteloven, jf Ot.prp.nr.29 (1990-91) side 60, og i St.melding nr.36 (1989-90) side 112 første spalte. Det er videre lagt til grunn i teorien, jf Asbjørn Kjønstad "Rett til helsehjelp og sosiale tjenester".

Retten legger videre til grunn at foreldrene til Rune klager på Runes vegne. Rune har ingen mulighet til å klage selv. Foreldrene har dermed en helt naturlig plikt til å ivareta Runes interesser. Selv om det er foreldrene som mottar omsorgslønnen, er det Runes behov for omsorg som ivaretas. Både Lovavdelingens uttalelse, Sosialdepartementets rundskriv og forarbeidene til Sosialtjenesteloven inneholder klare utsagn om at de pårørende i mange tilfelle må kunne anses å klage på den omsorgstrengendes vegne. Se også St.meld.nr.36 side 113 annen spalte.

Retten legger videre til grunn at fylkeslegen kan overprøve alle sider av kommunens vedtak. Dette følger av forvaltningsloven §34 jf §1 i og med at det ikke i er gjort unntak i kommunehelsetjenesteloven fra prinsippet i §34. Sosialdepartementet har lagt dette til grunn i rundskriv I-24/89. Dette er også uttalt i teorien, se Asbjørn Kjønstad side 85 flg. I dette tilfellet antar for øvrig retten at fylkeslegen ville kunne overprøve kommunens vedtak som han har gjort, selv om kompetansen, som anført av kommunen, skulle være begrenset slik det framgår av Ot.prp.nr.66 (1981-82) side 32. Departementet uttaler der at det bare kan klages over usaklig forskjellsbehandling eller "hvis kommunens helsetjeneste ikke holder rimelige minstemål."

Kommunen har anført at fylkeslegen ikke hadde tilstrekkelige opplysninger om kommunens økonomi, og at det er lagt for liten vekt på kommunens svake økonomi.

Retten finner at fylkeslegen hadde tilstrekkelige opplysninger om kommunens økonomi da vedtaket ble truffet, og at økonomien er tillagt tilstrekkelig vekt. Det er opplyst at assisterende fylkeslege var med i det teamet som forberedte fylkeslegens vedtak om omsorgslønn, og at han hadde kjennskap til kommunens økonomi gjennom sin rolle som budsjettmedarbeider for fylkesmannen. På grunnlag av vitneforklaringer fra ansatte hos fylkeslegen legger retten til grunn at teamet også ellers var kjent med at Tolga kommune var blant de økonomisk svakest stilte kommunene i Hedmark. Retten har lagt til grunn at fylkeslegen mente 2/3 omsorgslønn i tillegg til de øvrige kommunale tilbud utgjorde et minimum som kommunen ikke kunne gå under uansett økonomi. Når det ikke ble fastsatt høyere godtgjørelse, til tross for at fylkeslegen mente de pårørendes innsats oversteg et årsverk, var dette nettopp av hensyn til kommunens økonomi. Kommunens økonomi er først relevant når kommunen totalt sett tilbyr tjenester som overstiger minstestandarden.

Retten finner at de pårørendes økonomi er irrelevant. Det er ingen bestemmelser som forutsetter at bare den som har inntektstap eller blir avskåret fra å ta annet arbeid på grunn av omsorgen, kan få omsorgslønn. Det er heller ikke grunnlag for å forstå uttalelsen i Innst.O.nr.56 (1985-86) side 5 første spalte på denne måte. Heller ikke Velferdsmeldingen St.meld.nr.35 (1994-95) side 161 kan forstås slik. Vitneforklaringer fra ansatte i Sosialdepartementet, Helsetilsynet og hos fylkeslegen viser at man der har lagt til grunn at spørsmålet om omsorgslønn skal vurderes ut fra den omsorgstrengendes behov for hjelp, og ikke påvirkes av de pårørendes økonomi. Dette synes klart så lenge de pårørende, som i dette tilfellet, ikke har forsørgeransvar i forhold til den omsorgstrengende. I departementets rundskriv I-1/93 om sosialtjenesteloven er dette sagt uttrykkelig i merknadene til bestemmelsene om omsorgslønn som da var flyttet fra kommunehelsetjenesteloven til sosialtjenesteloven. Etter det opplyste er det heller ikke gitt forskrifter om egenandel etter kommunehelsetjenesteloven.

Selv om det i forarbeidene er lagt vekt på at omsorgslønn skal bidra til å begrense inntektstap for omsorgsgiver, er dette altså ikke ensbetydende med at de pårørende må kunne vise til inntektstap, eller til at de ville ha vært i annet arbeid om de ikke hadde hatt omsorgsoppgavene.

Retten er etter dette kommet til at fylkeslegens vedtak er gyldig, og at Rune Klevs familie har krav på etterbetaling av omsorgslønn for hele perioden fra 1 oktober 1991 til 1 juni 1994. Retten kan ikke se at det skaper problemer at omsorgslønn fra 1 januar 1993 ble hjemlet i sosialtjenesteloven. I overgangsreglene til sosialtjenesteloven er det bestemt at saker som er under behandling etter kommunehelsetjenesteloven, skal ferdigbehandles etter reglene der, jf forskrift av 4 desember 1992 nr 915 §11-11. Det er videre uttalt i Ot.prp.nr.29 (1990-91) om lov om sosiale tjenester m v side 61 at flyttingen fra den ene loven til den andre ikke medfører noen endring i retten til omsorgslønn.

Fylkeslegens vedtak gjaldt etter sin ordlyd så lenge kommunens tilbud var begrenset som oppgitt. Det er enighet mellom partene om at kommunens tilbud i hele den aktuelle perioden var på ca 7 timer pr døgn i gjennomsnitt.

Partene er ikke uenige om kravets størrelse. Når det gjelder renter av kravet, har Tolga kommune akseptert at det er morarenteloven §2 som får anvendelse, og det er ikke reist innsigelser mot renteberegningen. Retten finner at renter må tilkjennes i samsvar med Klevs påstand.

Anken er tatt til følge, og retten finner at Klev må få dekket sine saksomkostninger både for herredsrett og for lagmannsrett i samsvar med tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Omkostningene er oppgitt til kr 150558 hvorav kr 48500 var salær for herredsrett og kr 56000 salær for lagmannsrett. Retten kan ikke se at det er grunnlag for å benytte unntaksreglene i §172 annet ledd. Tolga kommune har ikke hatt bemerkninger til omkostningsoppgaven, og retten legger denne til grunn.

Klev har også reist krav om forsinkelsesrente på saksomkostningene for herredsretten, regnet fra 27 juni 1994. Retten finner å måtte ta kravet til følge, men slik at forfall regnes fra 29 juni 1994, to uker etter forkynnelse av herredsrettens dom. Saksomkostningene for herredsretten er oppgitt til kr 62035.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. Tolga kommune dømmes til å betale omsorgslønn til Jostein og Aud Grete Klev fra 1 oktober 1991 til 1 juni 1994, med tilsammen 290942 - tohundreognittitusennihundreogførtito - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente av de enkelte terminer i perioden 1 oktober 1991 til 1 januar 1994, deretter 12 - tolv - prosent årlig rente av de enkelte terminer fram til 1 juni 1994, deretter 12 - tolv - prosent årlig rente av 290942 - tohundreognittitusennihundreogførtito - kroner fram til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Tolga kommune til Jostein og Aud Grete Klev 150558 - etthundreogfemtitusenfemhundreogfemtiåtte - kroner.

3. Til saksomkostningene for herredsretten, 62035 - sekstitotusenogtrettifem - kroner, legges 12 - tolv - prosent årlig rente fra 29 juni 1994 fram til betaling skjer.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.