LE-1994-2459
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-12-23 |
| Publisert: | LE-1994-02459 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett - Nr. 92-03468 A/13 - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-02459 K - Anket til Høyesterett - Utfall?? |
| Parter: | |
| Forfatter: | Lagdommerne Stousland, Hermansen, Nilsen jr |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §125, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §123, §440 |
Saken gjelder journalisters plikt til å oppgi kilden til opplysninger i avisartikler.
Henning Holstad, Tiny Transport AS og Helene Mustad tok den 13 april 1992 ut stevning for Oslo byrett mot staten v/Justisdepartementet og Finansdepartementet, Oslo kommune og Bjarne Isaksen, med krav om mortifikasjon, erstatning og oppreisning. Isaksen er avdelingsdirektør ved Oslo kemnerkontor. Det ble gjort gjeldende at saksøkerne var blitt påført store tap "fordi ansatte hos de saksøkte har latt straffebeskyttede, taushetsbelagte opplysninger tilflyte flere aviser".
Saksøkerne begjærte senere avhør av journalistene Tore Letvik, Arne Oskar Holm og Erik Halfdan Sønstelie som hadde skrevet artikler som ga foranledning til søksmålet, i henholdsvis Arbeiderbladet, Dagbladet og VG. Disse tre vitner ble innkalt til bevisopptak i Oslo byrett den 9 november 1993, der de ble forelagt spørsmålsskrift utarbeidet av saksøkernes prosessfullmektig, advokat Per Danielsen. Spørsmålene gjaldt hvem eller hva som var kilde eller hjemmelsmann til nærmere angitte utsagn i avisartiklene.
Journalistene nektet å gi opplysninger om enkeltpersoner som kilder til utsagnene, under henvisning til kildevernet. Saksøkerne ba etter dette om rettens kjennelse for at de tre journalistene skulle pålegges å oppgi sine kilder.
Oslo byrett avsa kjennelse 7 september 1994 med slik slutning:
Tore Letvik, Arne O. Holm og Erik Sønstelie pålegges å besvare spørsmålene i advokat Per Danielsens spørsmålsskrift av 8. november 1993 for retten.
Sakens nærmere enkeltheter fremgår av byrettens kjennelse, hvor også spørsmålsskriftet er gjengitt i sin helhet.
Tore Letvik, Arne O. Holm og Erik Sønstelie har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Henning Holstad, Tiny Transport AS og Helene Mustad har tatt til motmæle.
Kjærende part Arne O. Holm v/ advokat Jon Christophersen har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har tatt et feilaktig utgangspunkt når det uttales at nettopp spørsmålet om mulig straffbart brudd på taushetsplikten er grunnlaget for mortifikasjonskrav og krav om erstatning/oppreisning. Det vesentlige for saken om mortifikasjon m v må være om beskyldningene og opplysningene for øvrig er feilaktige, og ikke om hvorvidt det foreligger mulig brudd på taushetsplikt. Det vil påligge de saksøkte å føre de nødvendige bevis med hensyn til om beskyldningene/opplysningene er korrekte, og det kan ikke ses å ha betydning for sakens opplysning å få brakt på det rene hvorfra opplysningene kommer. Forholdet ville vært et ganske annet om saken hadde dreid seg om et mulig straffansvar for den som hadde brutt taushetsplikten.
Byretten har tatt feil når den "antar" at uttalelsen er gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt. Den interesseavveining byretten har foretatt i henhold til straffeprosessloven §125 tredje ledd er også feilaktig. De private saksøkeres krav på mortifikasjon og erstatning/oppreisning bør ikke veie tyngre enn hovedregelen om journalisters rett til å beskytte kildene. Saksøkerne kan ikke påberope seg slike samfunnsmessige interesser som byretten har lagt til grunn for sin avgjørelse.
Kjennelsen i Rt-1992-39 gir journalister en meget betydelig rett til å beskytte sine kilder. Til tross for det synes byrettens kjennelse langt på vei å være basert på nevnte kjennelse fra 1992. Dette må være feilaktig.
Arne O. Holm har lagt ned slik påstand:
1. Journalist Arne O. Holm har rett til å nekte å besvare spørsmål i advokat Per Danielsens spørsmålsskrift av 8 november 1993.
2. Journalist Arne O. Holm tilkjennes saksomkostninger med kr 4000.
De kjærende parter, Erik Sønstelie og Tore Letvik v/advokat Cato Schiøtz v/advokat Vidar Strømme har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har ved sin avgjørelse etter straffeprosessloven §125 lagt alt for liten vekt på hensynet til kildebeskyttelse. Premissene i Rt-1992-39 tilsier at journalistene bør fritas for vitneplikt i denne saken. Byretten har som begrunnelse for vitneplikt kun lagt vekt på et mulig brudd på taushetsplikt, og ikke foretatt den nærmere avveining i forhold til hensyn som taler mot vitneplikt.
Ved rettens vurdering av om forklaringsplikt kan pålegges etter straffeprosessloven §125 tredje ledd fjerde punktum, må retten ikke bare ta stilling til om det foreligger mulig straffbart brudd på taushetsplikt, men også om en forklaring er særlig viktig. Det skal foretas en avveining av de stridende interesser. Retten skal også legge vekt på sakens art og forklaringens betydning for en oppklaring. Det er således en helhetsvurdering som skal foretas, og det må tas i betraktning at fjerde punktum inneholder et unntak fra hovedregelen om kildevern. For øvrig må det legges vesentlig vekt på pressens arbeidsforhold i et langtsiktig perspektiv.
De forhold som særlig taler mot vitneplikt her er at hensynet til ytringsfriheten og den kritiske presse gjelder uavkortet. Saken gjelder primært spørsmål om ærekrenkelser og mortifikasjon, og det avgjørende blir da om utsagnene er korrekte og ikke hvor de har kommet fra. Videre er det en sentral oppgave for pressen å omtale skattemessige uregelmessigheter, og særlig når det som her gjelder offentlige personer. Saksøkerne kan neppe anses som "bærere" av den mer ideelle interesse i at offentlige myndigheter ikke skal gi opplysninger.
Byretten har ikke nærmere begrunnet hvorfor det "må antas" at uttalelsene har fremkommet ved brudd på taushetsplikt. Det synes som om byretten har lagt til grunn en anførsel om at opplysningene ikke kan ha kommet annet sted fra. Det er imidlertid meget vel tenkelig at "lekkasjer" kan ha skjedd fra personer i opposisjon til Holstad, da det har foreligget interessekonflikter i de selskaper som har vært gjenstand for ettersyn. Journalistene har for øvrig opplyst at man har samtalt med "en rekke personer med inngående kjennskap til Holstads forretningsdrift".
Kriteriet "må antas" innebærer at det kreves sannsynlighetsovervekt for brudd på taushetsplikt, og bevisbyrden må tilligge saksøker. Det må anses sannsynlig at det her ikke foreligger taushetsbrudd.
Byretten har ikke drøftet anførslene om straffeprosessloven §123. Anførslen for byretten var begrunnet med at saksøkerne selv hevdet at journalistene hadde begått straffbare, eller i hvert fall rettsstridige, handlinger. Advokat Danielsens anførsel om at tap av "borgerlig aktelse" ikke er aktuelt, idet de rettsstridige handlinger allerede har skjedd, er åpenbart ikke treffende.
Erik Sønstelie og Tore Letnes har lagt ned denne påstand:
1. Erik Sønstelie og Tore Letnes fritas for vitneplikt.
2. Erik Sønstelie og Tore Letnes tilkjennes saksomkostninger.
Kjæremotpartene, Henning Holstad, Tiny Transport AS og Helene Mustad v/advokat Per Danielsen har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens avgjørelse er riktig både i realitet og begrunnelse.
Retten har korrekt lagt til grunn at spørsmålet om hvem kilden er, blir avgjørende for saksanlegget.
Når det gjelder vilkåret "må antas" i straffeprosessloven §125 tredje ledd fjerde punktum, stilles det etter rettspraksis beskjedne krav til bevisene.
Det er umulig at ansatte i virksomhetene til saksøkerne har gitt pressen opplysninger. Ingen av saksøkerne var kjent med forhørsrettens beslutninger om ransaking m v forut for "razziaen" foretatt i samarbeid mellom politiet /kemneren /fylkesskattekontoret om morgenen den 13 februar 1992. Den taushetsbelagte kemnerrapporten av desember 1991 som er lekket til pressen, ble ikke gjort tilgjengelig for noen den 13 februar. Ingen andre enn ansatte hos de saksøkte hadde opplysningen som er gjengitt i avisene.
Holstad holdt pressekonferanse forut for avisoppslagene. Det er imidlertid uriktig at det taushetsbelagte materialet da var overlevert de private parter. Kemnerrapporten ble ifølge regjeringsadvokaten først utlevert Holstad 15 februar. Holstad holdt rapporten for seg selv. Pressekonferansen den 13 februar skjedde fordi pressen allerede tidligere på dagen hadde fått tak i nyheten om "razziaen", og siktemålet for Holstad var å begrense skadevirkningene og forsøke å komme ut med sin egen versjon.
Når det dreier seg om straffbart brudd på taushetsplikt er hovedregelen "nærmest det motsatte" av at kilden skal vernes. For saksøkerne er det nødvendig å få bevist hvem kilden er. Nærværende sak dreier seg ikke om det for pressen er en sentral oppgave å omtale "skattemessige uregelmessigheter". Også offentlige personer har krav på beskyttelse mot at taushetsbelagte opplysninger bringes fram for offentligheten. Når det er avdekket hvem som har begått de straffbare taushetsbruddene, vil for øvrig strafforfølgning bli iverksatt.
Det vises ellers til anførselen for byretten, også når det gjelder de kjærende parters henvisning til straffeprosessloven §123.
Kjæremotpartene har lagt ned slik påstand:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. De kjærende parter tilpliktes in solidum å betale kjæremotpartenes saksomkostninger forbundet med kjæremålet.
Lagmannsretten bemerker:
Hovedregelen etter straffeprosessloven §125 er at pressen har rett til å beskytte sine kilder. Det er særlig pressens funksjoner i samfunnet som skal vernes gjennom kildevernet og anonymitetsretten. Kildevernet har en sentral plass i norsk rett, og reelt sett må pressens rett til å verne sine kilder ses som sideordnet lovens regler om alminnelig vitneplikt, sml Rt-1992-39 (særlig side 49).
Etter straffeprosessloven §125 tredje ledd kan retten likevel pålegge vitner å forklare seg når den finner det særlig viktig at forklaring gis. Det må da foretas en avveining av de stridende interesser. Tredje ledd fjerde punktum bestemmer imidlertid at "forklaring kan kreves gitt når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt". Hovedregelen er altså forklaringsplikt ved straffbare taushetsbrudd. Det må likevel foretas en konkret vurdering også i slike tilfeller. Utgangspunktet ved taushetsbrudd av noen betydning er at forklaring kan kreves med mindre vesentlige hensyn i den konkrete sak taler mot dette, jf Rt-1986-1245 og Rt-1992-39 (side 50). Bakgrunnen for dette utgangspunkt er at pressens legitime grunnlag for å beskytte hjemmelsmannen blir vesentlig svakere når opplysningene er gitt ved staffbart forhold.
Lagmannsretten er som byretten kommet til at det må antas å være gitt taushetsbelagte opplysninger til de kjærende parter fra person(er) tilknyttet Oslo kemnerkontor, fylkesskattekontoret og/eller politi/påtalemyndighet. Avisartiklene må riktignok antas å bygge på materiale fra flere hold, herunder fra kilder som ikke har overtrådt taushetspliktbestemmelser. Dette kan etter det opplyste blant annet være fra personer i selskapene eiet av eller tilknyttet saksøkerne. Det vises også til at politi/påtalemyndighet innenfor gitte rammer kan gi opplysninger til massemedia uten at det er rettsstridig, jf Riksadvokatens rundskriv av 12 februar 1981 kapittel IV, med hjemmel i påtaleinstruksen. Tatt i betraktning av at enkelte opplysninger i artiklene er forholdsvis detaljerte, og at opplysningene var pressen i hende allerede den 13 januar 1992 - da "politiaksjonen" skjedde, antar lagmannsretten at opplysninger også er gitt ved straffbart taushetsbrudd. Det bemerkes i den forbindelse at lovens kriterium "må antas" innebærer beskjedne beviskrav, jf Rt-1986-1245 (side 1249).
Etter en nærmere avveining av de stridende interesser, er lagmannsretten likevel kommet til at de kjærende parter ikke kan pålegges å forklare seg om hvem som er hjemmelsmann for opplysningene. De kan heller ikke pålegges å besvare de øvrige spørsmålene i spørsmålsskriftet fra advokat Danielsen, idet kildevernet i den foreliggende sak bør gjelde uten begrensning. Ved denne avgjørelse har lagmannsretten blant annet lagt vekt på at det ikke kan antas å foreligge noe omfattende taushetsbrudd. Avisartiklene må antas i hovedsak å bygge på andre kilder. Det gjelder for øvrig ikke taushetsbrudd om opplysninger om noen persons helseforhold eller lignende personlige forhold, slik tilfellet var i Rt-1986-1245. Opplysningene gjelder derimot straffbare forhold på det økonomiske området som kan være begått av en offentlig person. Det vises for så vidt til at Henning Holstad var bystyremedlem og nestformann i Oslo Fremskrittsparti. At pressen rettet søkelyset mot slike forhold, må i utgangspunktet ses som beskyttelsesverdig. Det innebærer selvsagt likevel ikke at man kan forsvare at offentlige tjenestemenn begår taushetsbrudd. Lagmannsretten vil imidlertid peke på at spørsmålet om kildevern i det konkrete tilfellet må ses i forhold til hva saken gjelder. Nærværende sak er rettet mot offentlig organer og en offentlig ansatt, og gjelder spørsmål om mortifikasjon og erstatning/oppreisning. Etter lagmannsrettens syn tilsier ikke søksmålet i seg selv at hensynet til kildevernet uten videre bør vike. Det tilføyes at spørsmålet om å forfølge mulig overtredelse av taushetsplikt som sådan i utgangspunkt bør være opp til vedkommende forvaltningsorgan og politi/påtalemyndighet.
Kjæremålene fra Holm, Sønstelie og Letvik har etter dette ført fram. Saken har imidlertid budt på atskillig tvil, og lagmannsretten finner at partene bør bære hver sine omkostninger etter unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd, jf §180 annet ledd og straffeprosessloven §440 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Arne O. Holm, Erik Sønstelie og Tore Letvik kan ikke pålegges å besvare spørsmålene i advokat Per Danielsens spørsmålsskrift av 8 november 1993 for retten.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.