LE-1994-989
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-08 |
| Publisert: | LE-1994-00989 |
| Stikkord: | Skjønn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr. 93-00428 B - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00989 B. |
| Parter: | Saksøker: Lillehammer kommune (Prosessfullmektig: Advokat Harald Thoresen, Lillehammer). Saksøkt: Margot Haug v/Arne Haug Kari Moen Lars Ulsaker Per Egil Aasen (Prosessfullmektig: Advokat Lorentz Stavrum, Lillehammer). |
| Forfatter: | Skjønnsmenn: 1. Ringleder Hans Torpen 2. Lektor Torbjørn Kvisselien 3. Entreprenør/takstmann Arne Akre 4. Skogbrukssjef Sigmund Norstad - Mindretall: Rettens formann: Lagmann Raamund Stuhaug |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §4, §54, §54a |
Skjønnet gjelder fastsetting av erstatninger i forbindelse med avståelse av grunn til vei ved gjennomføring av en reguleringsplan.
I medhold av skjønnsloven §4 fremmet Lillehammer kommune 26. april 1993 skjønn til fastsettelse av erstatninger i forbindelse med reguleringsplan for Engesvea og Fredrik Collets vei. Etter innhentede arbeidstillatelser var arbeidet da igangsatt og er nå fullført.
Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa 28. oktober 1993 skjønn med slik slutning:
1. Erstatningene fastsettes som spesifisert under de enkelte takstnummer.
2. Avsavnsrenten fastsettes til 7 - sju - % p.a. fra tiltredelsen.
3. Lillehammer kommune dømmes til å erstatte de saksøkte v/advokat Lorentz Stavrum sakens omkostninger med kr 20000 - kronertjuetusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet.
Sakens nærmere sammenheng fremgår av herredsrettens skjønn og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende:
Lillehammer kommune har i rett tid begjært overskjønn.
Herredsrettens skjønn gjaldt 6 saksøkte. Lillehammer kommune har bedt om overskjønn. Skjønnsforhandlingene er avholdt på Lillehammer 1. november 1994. Med status som vitne møtte overingeniør Gunnar Kjøs på vegne av Lillehammer kommune. Av de saksøkte møtte Lars Ulsaker. Han opplyste at han også møtte som tillitsmann for de øvrige saksøkte. Det ble avhørt ett vitne og foretatt befaring. Dokumentasjonen går frem av rettsboken.
Ingen av partene har reist innvendinger mot at overskjønnet fremmes. Partene var enige om at de alminnelige skjønnsforutsetninger som gjaldt for herredsrettens skjønn, også skal gjelde for overskjønnet. Innholdet av disse forutsetninger fremgår av herredsrettens skjønn, side 2 - 11.
Blant annet fordi kommunen i tillegg til den grunn som har medgått til det egentlige veiområde, har tilbudt seg å innløse en del arealer som blir liggende avskåret for grunneieren av den nye veien, er det stilt opp noen spesielle skjønnsforutsetninger. En viser for så vidt til de enkelte takster. Også om de spesielle skjønnsforutsetninger har det vært enighet mellom partene.
Lillehammer kommune har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Kommunen gjør prinsipalt gjeldende at herredsrettens skjønn bygger på feil rettsanvendelse. Under enhver omstendighet er erstatningene satt for høyt.
Herredsretten har i sine erstatningsutmålinger bygget på det såkalte parkprinsippet, Østensjø-dommen, Rt-1977-24. Dette er feil rettsanvendelse. Veien de har ekspropriert grunn til, er, selv om den i noen grad dekker lokale behov, først og fremst en gjennomgangsvei. Den etablerte forlengelsen av Fr. Collets vei er et prosjekt som fullfører systemet med en ytre Ringvei rundt Lillehammer sentrum. Veien er ellers den naturlige sydlige forbindelsen mellom fylkesveien i området og Mesnaliveien som går til Sjusjøen. Veien skal med andre ord i det alt vesentlige dekke helt andre trafikkbehov enn de rent lokale. Friområdet inn til veien er heller ikke noe område som først og fremst dekker lokale behov, men er etablert i samsvar med kommunens reguleringspolitikk for å få grønne arealer lagt inn i bebyggelsen, nederst fra Mjøsa og opp til åsene som omgir byen. At det i det regulerte friområdet opprinnelig var tenkt etablert et rideanlegg, fratar ikke anlegget karakteren av et friområde, jfr. Randesund-dommen, Rt-1993-166.
Utgangspunktet for erstatningsutmålingen må være at selv om de berørte arealer kan være egnet til tomteutnyttelse, er erstatningsutmåling på dette grunnlaget ikke tillatt, fordi det strider mot reguleringen. Inngrepet er foretatt dels i skoggrunn, dels i beiteområder. Dette er det relevante ved erstatningsutmålingen. Det såkalte parkprinsippet kommer ikke til anvendelse. Anvendelsen av prinsippet forutsetter at en vei i det alt vesentlige er beregnet på lokale behov der veien ligger, og veien må dessuten være en nødvendig forutsetning for utnyttelsen av det omkringliggende område. Er veien slik situasjonen i dette tilfelle er, i det alt vesentlige et ledd i å løse mer generelle trafikkproblemer, er det ikke grunnlag for en erstatningsutmåling basert på unntaksadgangen i henhold til parkprinsippet. Det vises for så vidt til Malvik-dommen, Rt-1993-409. Veien krysser ellers et friområde som ifølge kommuneplanen er gjort ubebyggelig. Den eksisterende bebyggelse i området hadde før forlengelsen av Fr. Collets vei tilfredsstillende veier for sitt behov.
Som nevnt må verdsettingen bygge på arealets karakter av skog og beite. Det aksepteres imidlertid at et område under takst nr. 3, som erverves, og som ligger utenfor arealet regulert til friområde, erstattes som råtomt. Ved verdsettingen av dette tomtearalet må det sees hen til arealets problemer når det gjelder tilknytning til vann/kloakk.
De fire saksøkte har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Utgangspunktet for erstatningsutmålingen er regelen om full erstatning, samt at offentlige reguleringsplaner setter grenser for grunnutnyttelse. Ved utmåling av grunnerstatninger er det imidlertid i flere tilfelle anledning til å se bort fra reguleringsplaner. Det vises for så vidt til Stordranges artikkel "Reguleringsplaner og ekspropriasjonserstatning" i Lov og Rett for 1988 295 ff. I vår sak er den vesentligste årsak til reguleringen, ridesenteret, falt bort. Det må også legges til grunn at det i dette tilfelle er tale om en såkalt tilegnelsesregulering. Under enhver omstendighet foreligger det imidlertid en situasjon der det såkalte parkprinsippet får anvendelse. Den etablerte veiforlengelsen har to formål, dels er den til nytte for trafikkavviklingen i Lillehammer generelt. Først og fremst er den imidlertid en lokal vei for de som i dag bor i området. Veiforlengelsen ble anlagt i forbindelse med avviklingen av OL og ble dimensjonert og utstyrt med dette for øyet. Etter at OL nå er avviklet, er veiens generelle betydning for trafikkavviklingen i Lillehammer liten. Veien er først og fremst en vei for de bosatte i området. At veien skal være et ledd i byggingen av et ringveisystem utenom Lillehammer sentrum er ikke tilfelle. Veien gjør det mulig å kjøre rundt sentrum, men forbinelsen videre fra Fr. Collets vei gjennom byen har intet preg av at det dreier seg om et ringveisystem. Situasjonen er med andre ord en annen enn den som forelå i den såkalte Malvik-saken, jfr. kommunens anførsel.
Det anføres ellers at da ridesenteret ble planlagt i friområdet, dreide det seg om et stort anlegg, blant annet med betydelig bebyggelse og mange parkeringsplasser. Senteret fratok det berørte areal karakteren av å være et friområde. Fordi ridesenteret i sin tid var den vesentligste begrunnelsen for etablering av veiforlengelsen, er det naturlig å regne med at de båndlagte arealer ifølge reguleringsplanen temmelig snart vil bli nyttet til tomtegrunn.
Til kommunens subsidiære anførsel, anføres at de fastsatte grunnerstatninger ikke i noen tilfelle er for høye.
Lagmannsretten bemerker:
Innledningsvis nevnes at Fr. Collets vei ligger et stykke syd for Lillehammer sentrum. Veien var før den nå etablerte veiforlengelsen, opparbeidet fra Mesnaliveien og et stykke nedover i terrenget, anslagsvis i 1 - 2 km lengde. Ved den nå etablerte veiforlengelsen, på omlag 500 meter, får veien i sitt nederste punkt forbindelse med det offentlige veinettet nord for Lillehammer. Langs den tidligere delen av Fr. Collets vei er det i dag boliger, småhusbebyggelse. Veiforlengelsen er etablert i skog, delvis i beiteområder og gjør i sitt nederste punkt inngrep i en tomt (takst nr. 6). Langs den nye veiparsellen er det ikke bebyggelse, men på nordsiden ligger eldre boligbebyggelse temmelig nær veien.
Da reguleringsplanen for området ble utarbeidet, inngikk i planen bygging av et stort ridesenter i friområdet langs den nye veiparsellen. Ridesenteret ble etablert et annet sted og gikk derfor ut av planen.
Rettens flertall er kommet til at den avståtte grunnen, i samsvar med prinsippet i Østensjø-dommen, Rt-1977-24, må bli å erstatte etter strøkpris. Mindretallet, rettens formann, er kommet til et annet resultat.
Flertallet legger som underskjønnet til grunn at den nye veiparsellen, etter at OL nå er avviklet, tar sikte på rent lokale behov, eller som det sies i underskjønnet "veien vil tjene som lokalvei og internvei for det omkringliggende villaområdet". Befaringen har vist at det ikke kan dreie seg om en vei som i noen særlig grad er ment å være et ledd i etableringen av et veisystem rundt Lillehammer sentrum. Det er i dag mulig, via den etablerte veiforlengelsen, å kjøre rundt sentrum. Overgangen mellom de enkelte veiparsellene og oppmerkingen, viser imidlertid at det ikke dreier seg om noe ringveisystem. Noe slikt er heller ikke nevnt i reguleringsdokumentene. Boligene inntil den eldre delen av Fr. Collets vei må for øvrig i dag delvis rygge ut i veien fra sine garasjer. Dette viser at veien først og fremst tar sikte på å være en lokalvei.
Som nevnt av herredsretten er det også på det rene at grøntareal og utbygningsareal i området må sees i sammenheng. Boliger og utmark er blandet sammen og grøntarealet har vesentlig betydning for utbygningsarealene. Det er videre på det rene at nederst langs forlengelsen av Fr. Collets vei har kommunen arbeidet med planer om snarlig etablering av et boligareal, det såkalte Skogenfeltet. Feltet vil på en kort distanse støte til Fr. Collets vei. Selv om planene for tiden er stillet i bero, er en utbygging av feltet påregnelig. Etter at feltet er tatt i bruk vil Fr. Collets vei i enda større grad enn i dag ha karakteren av en lokalvei. Veien må ellers vurderes som nødvendig for utbyggingen av en del av Skogenfeltet.
Etter en samlet vurdering finner flertallet at den avståtte grunnen må bli å erstatte etter strøkpris.
Mindretallet finner at det ikke er grunnlag for å fravike reguleringsvedtaket ved fastsetting av erstatningene. Selv om veiforlengelsen i dag bare er et ledd i en temmelig ufullkommen ringvei rundt Lillehammer sentrum, har veien karakter av gjennomgangsvei. Mindretallet vurderer også forholdene slik at den etablerte bebyggelsen til Fr. Collets vei hadde nødvendig veiforbindelse før veiforlengelsen. Forlengelsen av veien har ført til at trafikken på Fr. Collets vei i større grad enn før er en del av den alminnelige trafikkavviklingen, i alle fall i den søndre delen av Lillehammer. Denne trafikken, som ikke er lokaltrafikk, er størst. Planen om et boligfelt i Skogenområdet, som på en kortere distanse ligger meget nær forlengelsen av Fr. Collets vei, gjør vurderingen vanskelig. Dersom feltet etableres vil veien straks få et større preg av lokalvei for bebyggelsen i området. Foreløpig er imidlertid planene lagt bort og det er dessuten temmelig tvilsomt om den etablerte forlengelsen av Fr. Collets vei er noen forutsetning for utbyggingen av Skogenfeltet.
Den foreliggende regulering for Engesvea og Fr. Collets vei har satt av areal til friområdet. Arealet tar etter mindretallets vurdering ikke bare sikte på lokale behov, men skal tjene en større almenhet. Det er i alle fall ikke tale om noe internt friområde.
Erstatningen for de avståtte arealer skal i samsvar med flertallets standpunkt fastsettes etter strøkpris. Flertallet bygger som herredsretten på at arealet ville ha blitt nyttet til tomter etter anslagsvis 10 år. Verdien i dag antas imidlertid å ligge lavere enn fastsatt av herredsretten. Det dreier seg om arealer som topografisk ikke forsvarer noen høy pris. Under samme forutsetninger som nevnt av herredsretten med hensyn til verdistigning som følge av veibyggingen og annen prisstigning i perioden m.v., settes prisen i dag til kr 40 pr. m2.
Oppgjør for virke på de avståtte arealer er avtalt mellom partene.
Herredsretten har fastsatt en avsavnsrente på 7 %. Avsavnsrenten er imidlertid avtalt til 12 % mellom partene og skal derfor ikke fastsettes ved skjønn.
Lagmannsretten beholder samme takstnummerbetegnelse som herredsretten.
DE ENKELTE TAKSTER: Takst nr. 1 Gnr 86 bnr. 21 Grunneier: Margit Haug v/Arne Haug Ekspropriasjonen omfatter ca 2100 m2 Spesielle skjønnsforutsetninger: 1. Grunneier har selv tatt ut virke. 2. Lillehammer kommune innløser gjenværende areal på vestsiden av veitraseen. Påstand: 1. Erstatning for grunn. 2. Innløsning grunn. Erstatningsfastsettelse; Eiendommen er rester av et gammelt bruk. Det er enighet om innløsning av et restareal på vestsiden av veien. Erstatning: 1. Grunn kr 40 pr. m2. 2. Innløsning grunn kr 40 pr. m2.
Takst nr. 2 Gnr. 86 bnr. 20 Grunneier: Kari Moen v/Egil Moen Ekspropriasjonen omfatter ca 4200 m2. Spesielle skjønnsforutsetninger: 1. Kari Moen har selv tatt ut alt virke. 2. Lillehammer kommune innløser gjenværende areal på vestsiden av vegtraseen. 3. Lillehammer kommune foretar pussing og tilsåing i skjæring for bortledningsgrøft. Påstand: 1. Erstatning grunn. 2. Innløsning grunn. Erstatning: 1. Grunn kr 40 pr. m2. 2. Innløsning grunn kr 40 pr. m2.
Takst nr. 3 Gnr. 87 bnr. 46 Grunneier: Lars Ulsaker Ekspropriasjonen omfatter ca 4720 m2 Spesielle skjønnsforutsetninger: Tømmer er hogd og overtatt av Lillehammer kommune. Tømmeret er taksert og oppgjør blir foretatt.
Annet virke har Ulsaker tatt i den grad han selv ville ha det. Det kreves ikke fradrag for dette.
Lillehammer kommune innløser gjenværende areal på vestsiden av veitraseen fra gangvei i nord til eiendomsgrense i syd. Areal for gangsti syd for undergang på veiens østside tas med ved oppmåling av avstått areal.
Den gamle veigrunn innløses i to meters bredde. Påstand: 1. Erstatning grunn. 2. Innløsning grunn. Erstatningsfastsettelse: I tillegg til grunnavståelsen er det enighet om innløsning av et areal på vestsiden av veien. Erstatning: 1. Grunn kr 40 pr. m2 2. Innløsning grunn kr 40 pr. m2
Takst nr. 6 Gnr. 88 bnr. 4 Grunneier: Per Egil Aasen
Ekspropriasjonen omfatter ca 10 m2. Påstand: 1. Erstatning grunn. Erstatningsfastsettelse: Erstatningen fastsettes til kr 40. Det vises til rettens alminnelige bemerkninger. Erstatning: 1. Grunn kr 40 pr. m2.
SAKSOMKOSTNINGER: Overskjønnet er begjært av Lillehammer kommune. Kommunen må dekke de saksøktes utgifter ved overskjønnet, jfr. skjønnsloven §54 og §54a. Advokat Stavrum har fremlagt omkostningsoppgave på kr 13000, som i sin helhet er salær. Saksøkeren har ikke hatt innvendinger mot salæroppgaven som legges til grunn.
Skjønnet er avsagt med slik dissens som det fremgår foran.
Slutning:
1. Skjønnet fremmes mot erstatninger som fastsatt foran.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lillehammer kommune til de saksøkte 13000 - trettentusen - kroner.
3. De lovbestemte utgifter ved overskjønnet dekkes av Lillehammer kommune.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker regnet fra forkynnelsen.