LE-1995-150
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-24 |
| Publisert: | LE-1995-00150 |
| Stikkord: | Forurensningsloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo namsrett Nr. D-2440 194 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00150 K - Anket til Høyesterett - HR-1995-00230 K - Kjærmålet forkastet. |
| Parter: | Kjærende part: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv. Stephan L. Jervell). Kjæremotpart: Norsk Fett & Limindustri AS Hjelpeintervenienter: Tor Odd Bekken, Tom Bekken, Kay Jensen, Leif Fredriksen, Edwin Haug, Bjørn Person, David Bernhard Johansen, Roy Sigmund Skryten og Helge Rynning. (Prosessfullmektig: Advokat Erik Hirsch). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Jørgen Wilberg 2. Lagmann Georg Lund 3. Lagdommer Jørgen Fr Moen |
| Lovhenvisninger: | Forurensningsloven (1981) §18, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §11, §15-13 |
Miljøverndepartementet fattet ved brev av 12 september 1994 slikt vedtak:
Med hjemmel i forurensningsloven §18 annet ledd jfr. tredje ledd trekkes derfor konsesjon av 01. juli 81, stadfestet av Miljøverndepartementet ved brev av 06. august 82 for Norsk Fett- og Limindustri A/S avd. Drammen, tilbake. Tilbakekallelsen har virkning 3 mnd. fra dags dato.
Norsk Fett- & Limindustri AS og hjelpeintervenientene begjærte 14 september 1994 midlertidig forføyning ved Oslo namsrett og nedla slik påstand:
1. Miljøverndepartementets vedtak av 12. september 1994 stilles i bero inntil rettskraftig avgjørelse om vedtakets gyldighet foreligger.
2. Norsk Fett- & Limindustri AS tilkjennes saksomkostninger.
Oslo namsrett avsa kjennelse i saken 23 november 1994 med slik slutning:
1. Miljøverndepartementets vedtak av 12. september 1994 stilles i bero inntil rettskraftig avgjørelse om vedtakets gyldighet foreligger.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Staten v/Miljøverndepartementet har ved sin prosessfullmektig, Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Stephan L. Jervell i rett tid påkjært kjennelsen og nedlagt slik påstand:
1) Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2) Staten ved Miljøverndepartementet tilkjennes saksom kostninger for namsretten og Lagmannsretten.
Norsk Fett- & Limindustri AS og hjelpeintervenientene Tor Odd Bekken, Tom Bekken, Kay Jensen, Leif Fredriksen, Edwin Haug, Bjørn Person, David Bernhard Johansen, Roy Sigmund Skryten og Helge Rynning har ved sin prosessfullmektig, advokat Erik Hirsch, tatt til gjenmæle. Det er nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse av 23. november 1994 stadfestes.
2. Norsk Fett- & Limindustri AS tilkjennes omkostninger for namsrett og Lagmannsretten.
Sakens nærmere sammenheng fremgår for øvrig av namsrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Den kjærende part, Staten v/Miljøverndepartementet, har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige gjort gjeldende:
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 må Norsk Fett & Limindustri AS sannsynliggjøre både at det foreligger sikringsgrunn og sikringskrav. Staten aksepterer at det foreligger sikringsgrunn, derimot ikke at det er sannsynliggjort noe sikringskrav. Namsretten har begått feil så vel i rettsanvendelsen som i bevisbedømmelsen når den har kommet til motsatt resultat.
Miljøverndepartementet har ved sin avgjørelse ikke bygget på uriktig faktum. Norsk Fett- & Limindustri AS forurenset nærmiljøet ved sterkt stinkende utslipp til luft. Det hadde bedriften gjort i meget lang tid og gjør for så vidt fortsatt.
Utslippstillatelse var gitt for 10 år siden slik at forurensningsloven §18, annet ledd, kom til anvendelse.
Miljøverndepartementet har vurdert de rensningsforslag Norsk Fett- & Limindustri AS har fremmet og har vurdert disse slik at de ikke vil lede til tilfredsstillende resultat. Miljøverndepartementets vurdering er faglig forsvarlig og representerer ingen feil i faktum selv om en annen faginstans skulle vurdere spørsmålet annerledes.
De relevante data vedrørende bedriften var kjent for Miljøverndepartementet, og departementet har lagt riktig faktum for så vidt til grunn. Når utslippstillatelsen trekkes tilbake, må bedriften stanse, og det medfører at de ansatte mister sin arbeidsplass. Disse negative konsekvenser har vært med i departementets vurdering. Mulighetene for annet arbeid eventuelt ved pendling er en vurderingssak hvor Miljøverndepartementets vurdering ikke representerer noe feil faktum.
Omkostningene ved nedleggelse eventuelt flytting er klarlagt og i det vesentlige ikke omstridt. Det er på det rene at inntjeningen bortfaller på det sted bedriften drives i dag. Forholdet er tillagt vekt, men det behøvde man ikke ha gjort.
Kjæremotparten har fremholdt at bedriften var gått over til å produsere fjærkrmel istedenfor kjøttbenmel. Dette var departementet kjent med, men forholdet er irrelevant. Begge produksjoner lukter omtrent like ille.
Miljøverndepartementet har heller ikke begått noen feil i saksbehandlingen. Saksbehandlingen har strukket seg over lang tid og har vært meget inngående. Den omfattende dokumentmengde viser det. Kjæremotparten har hatt anledning til å komme frem med alt som vedrører saken og fått anledning til utstrakt argumentasjon.
Det var ingen saksbehandlingsfeil at Miljøverndepartementet ikke dro på befaring til Sverige og Danmark. Departementet var kjent med de aktuelle renseanlegg i disse to land. Den svenske fabrikk hadde klart ikke funnet frem til et tilfredsstillende rensesystem. Dette var det samme system som Norsk Fett- & Limindustri AS ønsker å installere. Heller ikke det danske foretak hadde ledet frem til tilfredsstillende resultater og var for øvrig noe vesentlig annet enn det kjæremotparten hadde utredet og foreslått etablert.
Det er ingen saksbehandlingsfeil at Miljøverndepartementet ikke i større utstrekning enn gjort har inngått en dialog med bedriften for å finne frem til tilfredsstillende rensemetoder. Etter miljøvernloven er det ikke tillatt å sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning. I utgangspunktet er det virksomhetsinnehaveren som må klargjøre at hans virksomhet ikke representerer fare for forurensning. Det er ikke Miljøverndepartementet som skal klargjøre hvordan virksomhetsinnehaveren skal unngå å bryte loven. Dette forhold vil særlig gjelde her hvor Miljøverndepartementet har antatt at med nåværende teknologi lar det seg ikke gjøre å rense tilfredsstillende fabrikkens utslipp til luft hensett til bedriftens lokalisering.
Miljøverndepartementet har ikke begått noen feil i rettsanvendelsen. Forurensningsloven §18, annet ledd, åpner for fri adgang til å tilbakekalle en utslippstillatelse, når det er gått 10 år etter at den ble gitt. Departementet har vurdert alle kryssende interesser i saken og ikke tatt utenforliggende hensyn. Det skjønn som ligger bak avgjørelsen er i utgangspunktet unntatt domstolens prøvelse. Det er for øvrig saklig velfundert.
Norsk Fett- & Limindustri AS driver en utvidet og mer belastende virksomhet enn det konsesjonen gir rett til.
Kjæremotparten, Norsk Fett- & Limindustri AS og hjelpeintervenientene Tor Odd Bekken med flere, har ved sin prosessfullmektig henholdt seg til namsrettens kjennelse. Det er særlig gjort gjeldende:
Staten har erkjent at det foreligger sikringsgrunn. Sikringskrav foreligger også. Miljøverndepartementets vedtak av 12 september 1994 må kjennes ugyldig. Dette sikringskrav er sannsynliggjort.
Miljøverndepartementet har begått en lang rekke saksbehandlingsfeil. Hver for seg og i alle fall etter en helhetsvurdering må disse lede til at departementets vedtak må kjennes ugyldig.
Det er en vesentlig saksbehandlingsfeil at departementet ikke inngikk i en dialog med Norsk Fett- & Limindustri AS for på en tilfredsstillende måte å finne frem til en omforenet måte å løse problemene på. Hensett til hvor inngripende en stansning er, må det etter omstendighetene påligge departementet å inngå i en slik dialog.
Miljøverndepartementet har lagt avgjørende vekt på naboenes holdninger til luktutslippene og klagene. Departementet har like fullt ikke foretatt noen systematiske registreringer.
Miljøverndepartementet har ved sitt vedtak av 12 september 1994 sett bort fra at man i Danmark hadde funnet frem til et rensesystem som var tilfredsstillende. Bedriften i Danmark er betydelig større enn den norske. Installering av tilsvarende rensesystem i Norge måtte ha vært tilfredsstillende. Under enhver omstendighet er departementets behandling av denne rensingsmulighet uforsvarlig.
Det var i alle fall en feil i saksbehandlingen at de rensetiltak som Norsk Fett- & Limindustri AS foreslo, ikke ble prøvet. Norsk Fett- & Limindustri AS hadde foreslått at rensetiltak ble iverksatt og utprøvet i en toårsperiode for Norsk Fett- & Limindustri AS' regning og risiko. Det var en saksbehandlingsfeil at departementet ikke aksepterte det.
Miljøverndepartementet konkluderte aldri med hva kostnadene for Norsk Fett- & Limindustri AS ville bli ved en nedleggelse. Etter forurensningsloven §18, tredje ledd, påligger det forurensningsmyndighetene å ta kostnadene for forurenseren i betraktning. Det kan ikke gjøres med mindre man fastlegger omkostningene.
Departementet var videre ikke oppmerksom på hvilket produkt som ble produsert ved anlegget. Departementet la derfor også feilaktig faktum til grunn.
Den forskjellsbehandling som har funnet sted mellom Ringstad Farming og Norsk Fett- & Limindustri AS er også en saksbehandlingsfeil. Staten har aktivt gått inn i et samarbeid med Ringstad Farming for der å løse samme luktproblem som man har ved Norsk Fett- & Limindustri AS. Det var nettopp denne aktive dialog som Staten burde ha etablert også med Norsk Fett- & Limindustri AS. Man ville da ha kommet frem til akseptable resultater.
Miljøverndepartementet har også lagt feilaktig faktum til grunn. Dette står i sammenheng med de saksbehandlingsfeil som er begått.
Miljøverndepartementet har basert seg på at det pr 12 september 1994 ble produsert kjøttbenmel ved Norsk Fett- & Limindustri AS. Pr den dato ble det kun produsert fjærkrmel. Det ble således ikke lenger benyttet kadavere som råstoff for produksjonen.
Miljøverndepartementet har som følge av at man ikke var oppmerksom på produksjonsendringen hatt feilaktig forestilling om lønnsomheten ved bedriften. Lønnsomheten var betydelig større som følge av produksjonsendringen.
Miljøverndepartementet har feilaktig lagt til grunn at arbeidsplassene ved Dønnum kunne flyttes til Høyum ved Fredrikstad. Det vil ta ca 1 år å foreta fornødne byggearbeider for at produksjonen kunne starte opp i Fredrikstad.
Miljøverndepartementet har tatt feil når det er lagt til grunn at de som arbeidet på Dønnum kunne få arbeid i Fredrikstad.
Miljøverndepartementet har videre begått feil i rettsanvendelsen. Forurensningsloven §18, annet ledd, hjemler en adgang for forurensningsmyndighetene til etter 10 år å revurdere innvilgede konsesjoner. Forurensningsmyndighetene har fritt skjønn med hensyn til hvorvidt adgangen skal benyttes derimot ikke når det gjelder valg av reaksjonsmåter. På dette punkt har domstolene full prøvelseskompetanse. Miljøverndepartementets avgjørelse er i strid med forholdsmessighetsprinsippet som er en rettslig skranke.
Under enhver omstendighet kan domstolene kjenne forvaltningsvedtaket ugyldig dersom det er grovt urimelig. Det er det i dette tilfelle.
Norsk Fett- & Limindustri AS driver ikke en mer belastende virksomhet enn den selskapet har fått tillatelse til. De nye eiere av selskapet har redusert luktplagen betydelig ved en rekke rensetiltak.
Lagmannsretten skal bemerke:
Allerede da saken ble behandlet for Departementet har denne sak fått et meget betydelig omfang. For retten er den blitt enda mer omfangsrik. Retten finner at Norsk Fett- & Limindustri AS har drevet en forurensende virksomhet og fortsatt gjør det. I prosesskrift av 8 februar 1995 anfører advokat Hirsch således blant annet:
Det er feil når staten gjør gjeldende at Norsk Fett- & Limindustri AS bagatelliserer luktproblemet fra Dønnumanlegget. Norsk Fett- & Limindustri AS har tvert i mot erkjent at det kan lukte fra anlegget. Luktulempen er årsaken til at Norsk Fett- & Limindustri AS har foreslått installert omfattende rensetiltak, og grunnen til at Norsk Fett- & Limindustri AS har fattet styrevedtak om investering av totalt kr 3 mill. i rensetiltak, se bilag 36 til dok. 11.
Det styrevedtak det er henvist til er av 27 mai 1994 og sålydende: ... 2.
Gjennomgåelse av investeringsplan Det ble på møtet vedtatt å gjennomføre alle miljø investeringer som angår driften ved Dønnumanlegget. Prisanslag for investeringene: 3000000 kr I følge Jan Gudmundsen var noen av disse investeringene allerede foretatt.
Norsk Fett- & Limindustri AS har drevet og driver fortsatt i kraft av tillatelse etter forurensningsloven §11. Tillatelsen er av 1 juli 1981. For så vidt er det på det rene at forurensningsloven §18, annet ledd, kommer til anvendelse.
Denne bestemmelse hjemler en særlig adgang til omgjøring av en utslippstillatelse når det er gått 10 år etter at den ble gitt. Etter lovteksten kan tillatelsen da "tilbakekalles eller endres". Bestemmelsens tredje ledd angir forhold det skal tas hensyn til ved avgjørelsen.
Lagmannsretten kan ikke finne at Miljøverndepartementet har begått noen saksbehandlingsfeil som medfører at forvaltningsvedtaket av 12. september 94 skal kjennes ugyldig.
Staten finnes ikke å ha begått noen saksbehandlingsfeil ved ikke "å innlede en dialog med Norsk Fett- & Limindustri AS for på en tilfredsstillende måte å finne frem til en omforenet måte å løse luktproblemene på" (jf kjæremålstilsvaret side 4). Loven ses ikke å oppstille et slikt saksbehandlingskrav. I utgangspunktet er det Norsk Fett- & Limindustri AS som må løse det forurensningsproblem bedriften representerer. Miljøverndepartementet finnes å ha vurdert de rensetiltak bedriften har fremmet, men ikke funnet dem tilfredsstillende. Det ses å være departementets standpunkt at med den nåværende teknologi lar det seg ikke gjøre å rense tilfredsstillende fabrikkens utslipp til luft hensett til bedriftens lokalisering. Av sakens dokumenter fremgår at det er faglig uenighet på dette punkt. Denne faglige uenighet er i seg selv ikke noen saksbehandlingsfeil og finnes heller ikke å bero på noen slik. Kjæremotparten har særlig fremholdt en bedrift i Sverige som benytter kullfilter og en bedrift i Danmark som benytter biofilter, som anlegg som har løst luktproblemene på en slik måte at disse anlegg var naturlige utgangspunkt for dialogen.
I bilag 1 side 3 til kjæremotpartens prosesskrift av 14. februar 95 er imidlertid bl.a. anført: "Med de erfaringer man har pr. i dag kan det sees på som likeverdige alternativer for luktrensing om man benytter biofilter eller kullfilter".
Det er således kjæremotpartens standpunkt at biofilter ikke vil være bedre enn kullfilter. Av saksforberedelsen fremgår at kullfilterrensing er forsøkt ved et svensk anlegg med utilfredsstillende resultat.
Det finnes under disse omstendigheter ikke å være noen saksbehandlingsfeil at Miljøverndepartementet ikke har foretatt befaring i Sverige og/eller Danmark, idet man har funnet å ha tilstrekkelig innsikt i de systemer som er anvendt i de to påberopte virksomheter i disse land.
Det ses heller ikke å være noen saksbehandlingsfeil at fabrikken ikke ble gitt anledning til - som krevet - å drive i en to-års periode og prøve det foreslåtte rensesystem.
Det ses ikke å være noen saksbehandlingsfeil å legge vekt på naboenes klager over luftforurensning. De viser at bedriften forurenser. Det synes heller ikke å være uenighet om det. Det finnes ikke sannsynliggjort at Miljøverndepartementet har tillagt klagene større vekt enn det som er riktig.
Konsekvensene av tilbakekallelsen er åpenbare. Bedriften på Dønnum må stoppe, og arbeidsplassene der går tapt. Disse økonomiske og andre konsekvenser antas Miljøverndepartementet å ha vurdert.
Antagelsen av at virksomheten på Dønnum kan flytte, ses ikke å bero på noen saksbehandlingsfeil. Hvor lang tid det vil ta å etablere seg et annet sted, er en vurderingssak. Om det skulle være så at departementet ikke var oppmerksom på endringen i hva man produserte, finnes det uten betydning for vedtakets gyldighet.
Det samarbeid som staten har etablert med Ringstad Farming for å løse dette firmaets luktproblem, som er det samme som Norsk Fett- & Limindustri AS har, medfører ikke at tilbaketrekningsvedtaket skal kjennes ugyldig. Det er ikke forskjellsbehandling å behandle ulike ting forskjellig. Det er statens standpunkt at Dønnum fabrikker ligger på et så uheldig sted at rensetiltak der ikke kan forventes å føre frem.
Miljøverndepartementet ses heller ikke å ha tatt feil m.h.t. faktum på en slik måte at det kan medføre vedtakets ugyldighet. De faktiske forhold synes også temmelig åpenbare.
I realiteten antas det å være i vurderingen av rensingsmulighetene at partene er uenige. Retten kan ikke finne at kjæremotparten har sannsynliggjort at statens vurdering av rensingsproblemene er faglig uforsvarlig. Det er da ikke grunnlag for å konstatere at staten har vurdert et relevant faktum feilaktig selv om man er uenig i departementets faglige skjønn.
Statens tilbaketrekningsvedtak får betydelige konsekvenser økonomisk og på annen måte. Forurensningsloven må være slik å forstå at den forutsetter en forholdsmessighet ved vedtaket. Det fremgår av forurensningsloven §18 tredje ledd. Vurderingstemaet i saken er for så vidt oversiktlig og relativt enkelt. Det kan ikke ses sannsynliggjort at staten ikke har lagt vekt på de forhold som er nevnt i loven. Det må være opp til Miljøverndepartementet å vurdere om fordelen ved ren luft oppveier de ulemper som en stansning medfører. Denne vurdering kan retten ikke prøve med mindre vurderingen fremtrer som høygradig urimelig. Retten finner ikke sannsynliggjort at avgjørelsen er det.
Lagmannsretten finner etter dette at kjæremotparten ikke har sannsynliggjort det sikringskrav som gjøres gjeldende, og begjæringen om midlertidig forføyning finnes derfor ikke å kunne tas til følge. Staten v/Miljødepartementet må bli å frifinne.
Saken har budt på slik tvil at det har vært fyldestgjørende grunn for å bringe den inn for retten. I den forbindelse pekes på den vesentlige betydning tilbaketrekningsvedtaket har og de problemer som er knyttet til mulighetene for rensing. Partene finnes derfor hver å burde bære sine omkostninger for begge retter, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-13.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes.
2. Partene bærer hver sine omkostninger for så vel namsretten som lagmannsretten.