LE-1995-175

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1995-02-27
Publisert:	LE-1995-00175
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr. A 156/94 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00175 K - Anket til Høyesterett - Lagmannsrettens kjennelse stadfestet, se Høyesterett HR-1995-00392 K.
Parter:	Kjærende part: Laksevåg Bordtennisklubb (Prosessfullmektig: Advokat Per Magne Kristiansen, Bergen) Kjæremotpart: Norges Bordtennisforbund (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar-Martin Kjenner, Oslo)
Forfatter:	Lagmann Georg Lund, lagdommer Iver Huitfeldt, kst lagdommer Agnar A Nilsen jr
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, §180

Saken gjelder kjæremål over avvisningskjennelse. Spørsmålet er om det foreligger rettslig interesse i å få prøvet reglene for gjennomføringen av sluttspillet i bordtennis for lag for sesongen 1989/90.

Laksevåg Bordtennisklubb, heretter kalt Laksevåg, reiste ved stevning datert 18 oktober 1993, men innkommet Asker og Bærum herredsrett først 4 mars 1994, søksmål mot Norges Bordtennisforbund, heretter kalt forbundet. Det ble lagt ned slik påstand:

1. Norges Bordtennisforbund v/styret har ikke adgang til å endre de tingvedtatte regler for seriesluttspillet for lag 1989/90.

2. Norges Bordtennisforbund tilpliktes å la det tingvedtatte reglement for lagserien være gjeldende for seriesluttspillet for lag 1989/90.

3. Norges Bordtennisforbund tilpliktes å betale Laksevåg Bordtennisklubbs kostnader i forbindelse med sakens klagebehandling.

4. Laksevåg Bordtennisklubb tilkjennes saksomkostninger.

Forbundet tok til motmæle og la ned slik påstand:

Prinsipalt:

Saken avvises.

Subsidiært:

Norges Bordtennisforbund frifinnes.

I begge tilfeller:

Laksevåg Bordtennisklubb dømmes til å betale sakens omkostninger til Norges Bordtennisforbund.

I forbindelse med avvisningsspørsmålet la Laksevåg ned slik påstand:

1. Saken fremmes.

2. Norges Bordtennisforbund tilpliktes å betale Laksevåg Bordtennisklubb sakens omkostninger som for avvisningsspørsmålets vedkommende beløper seg til kr 8.000,-.

Asker og Bærum herredsrett behandlet spørsmålet om avvisning særskilt, og avsa 15 desember 1994 kjennelse med slik slutning:

1. Sak 94-516 A avvises.

2. Laksevåg Bordtennisklubb betaler til Norges Bordtennisforbund kr 10.000,- - titusen kroner - i saksomkostninger innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.

Kjennelsen ble i rett tid påkjært av Laksevåg som har lagt ned slik påstand:

1. Sak 94-516 A fremmes til behandling for Asker og Bærum herredsrett.

2. Laksevåg Bordtennisklubb tilkjennes saksomkostninger som i forhold til kjæremålet utgjør kr 2.400,-.

Forbundet tok til motmæle og har lagt ned slik påstand:

1. Asker og Bærum Herredsrett's kjennelse, datert 15. desember 94 stadfestes.

2. Laksevåg Bordtennisklubb dømmes til å betale til Norges Bordtennisforbund kr 2.500,- i saksomkostninger.

Saken har vært gjenstand for en omfattende behandling i idrettens organer, som det delvis er redegjort for i herredsrettens kjennelse, og som lagmannsretten viser til.

Laksevåg Bordtennisklubb har i det vesentlige gjort gjeldende:

Seriesluttspillet for lag i Oslo 10 og 11 mars 1990 ble et oppgjør mellom lagene Heros og Laksevåg.

Tvisten forsåvidt påstand 1 og 2 i stevningen gjelder reglene for sluttspillomgangen. På forbundstinget i Norges Bordtennisforbund i 1989 ble det vedtatt et nytt seriesystem fra 1990. Sluttspillet ble ikke gjennomført etter disse regler. Reglene ble endret like før sluttspillet. Styret i forbundet har imidlertid ikke fullmakt fra tinget til å endre eller utfylle regelverk som er vedtatt av tinget. Hvis man skulle endre reglene måtte man derfor gå veien om tinget.

Saken har betydning utover å fastslå at Laksevåg "hadde rett". Det er tale om grunnleggende organisatorisk regelutøvelse. Det betyr mye for en klubb å kunne kalle seg norgesmester, også i historisk perspektiv. Klubben drives profesjonelt, og med reisekostnader den gang i grunnserien på ca kr 40.000.

Herredsretten har sett bort fra at partene via tinget "kontraktsrettslig" har avtalt hvordan sluttspillet skulle foretas. Laksevåg påberoper seg "misligholdet".

Påstand 3 om at forbundet skal betale Laksevågs kostnader i forbindelse med sakens klagebehandling for idrettens organer er basert på at forbundet har et særlig ansvar for å ivareta den type saker som dette gjelder. Saken er blitt vidløftiggjort langt ut over det forbundet burde ha tillatt. I forhold til den enkelte klubb må det forventes at særforbundet har den nødvendige spisskompetanse for riktig saksbehandling. Klagesaken har gått over 5 år og har avstedkommet et betydelig tidsforbruk som anslås til å beløpe seg til en kostnad på ca kr 50.000. I tillegg kommer et betydelig antall arbeidstimer i forbindelse med saksforberedelse mv, som anslås til ca kr 150.000.

Norges Bordtennisforbund har i hovedsak anført:

Det følger av Norges Idrettsforbunds lover vedtatt på Idrettstinget 3 - 6 mai 1990 at saken må avvises. Det foreligger selvdømme etter §2-17 og voldgift etter §2-18. Voldgiftsretten har avvist Laksevåg i kjennelse 14 mai 1992. Selv om realiteten i saken ikke kunne voldgiftsbehandles fører ikke dette til at det foreligger prøvelsesrett for domstolene. Subsidiært, hvis domstolen har prøvelsesrett, må saken avvises fordi det ikke foreligger rettslig interesse etter tvistemålsloven §54. Medlemskapet i forbundet er hobbypreget, og kampreglene eller spillereglene er ikke rettsforhold, men faktum som det ikke hører under domstolen å tolke og overprøve. I idrettssammenheng treffes det en rekke ulike avgjørelser, f eks tildeling av rødt kort i kamp, som ikke kan prøves for domstolene. Heller ikke administrative avgjørelser kan prøves for domstolene.

Det er forøvrig ikke riktig at de aktuelle regler er vedtatt av tinget. Tinget vedtok at førstedivisjon skulle spilles etter et system med: en avdeling - åtte lag - dobbelt serie - to lag rykker ned. Dette innebar at man gikk over til et nytt seriesystem. Derimot er det ikke noe i tingvedtaket om hvordan gjennomføringen av sluttspillet skulle skje, det var det opp til styret å bestemme. Som følge av dette bestemte man på styremøte 19 juni 1989 under sak 37/89, pkt 37.3, se styreprotokoll nr 5/89, at endringer i seriesystemet måtte redigeres for bordtenniskalenderen. Dette ble overlatt til Otto Hatlebakk, lederen for Laksevåg som også er forbundsmedlem, i samarbeid med administrasjonen. På denne bakgrunnen er den utfyllende teksten i kalenderen for 89/90 skrevet etter fullmakt. Forbundet hadde derfor kompetanse til å fastsette reglene for sluttspillomgangen. Reglene inntatt i kalenderen ble riktignok endret like før det aktuelle sluttspillet, men det var noe man av samme grunn haddee kompetanse til å gjøre.

Forbundstingets vedtak var kun et rammevedtak som nødvendiggjorde utfyllende retningslinjer som styret hadde fullmakt til å fatte, eventuelt sammen med Seriekomiteen som fagorgan.

Noe særskilt i forhold til påstand 3 om kostnadene i forbindelse med klagebehandlingen, er ikke anført.

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter lagmannsrettens mening kan Norges Idrettsforbunds lover om selvdømme og voldgift, som forbundet har vist til, ikke være avgjørende for om det er adgang til å bringe en tvist som dette inn for de sivile domstoler. De er vedtatt i mai 1990, dvs etter det aktuelle sluttspillet. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å gå inn på hvilke regler som gjaldt før dette etter de tidligere lover. Spørsmålet må løses uavhengig av idrettens egne lover.

Det er uavklart i teori og rettspraksis i hvilken grad foreningstvister kan bringes inn for domstolen. Hvor tvisten knytter seg til et fastsettelsessøksmål vil dette reguleres av tvistemålsloven §54, som krever at saken må gjelde om et rettsforhold eller en rettighet er til eller ikke er til.

I Jo Hov: Rettergang i sivile saker, 2 utgave, skilles det på side 132 flg mellom rettslige og ikkerettslige plikt- og kompetanseforhold. Hov hevder at slike forhold som reguleres av ikkerettslige regler, ikke kan gjøres til gjenstand for søksmål. Sosiale konvensjoner og spilleregler er etter hans mening av ikkerettslig art, og han nevner som eksempel at man ikke kan få dom for straffespark i fotball.

I boken Idrett og jus, 2 utgave 1992, har Fred Arne Gade og Magnus Stray Vyrje på side 115 flg en artikkel om domstolkontroll hvor det sies noe om grensene for denne. De eksempler som nevnes hvor slik prøving etter deres mening kan finne sted, se særlig side 152 flg, omfatter ikke forhold av den art denne saken gjelder.

Den rettspraksis som foreligger går først og fremst på medlemsskap i og eksklusjon fra foreninger. Her har domstolene i flere tilfelle tillatt søksmål på grunn av den inngripende betydning slike spørsmål kan ha for den enkelte.

Påstand 1 og 2 I denne sak gjelder påstand 1 hvilken kompetanse forbundsstyret har i forhold til forbundstinget. Dette er noe man selv etter de vanlige regler for sivile søksmål i begrenset grad kan få dom for. Påstand 2 kan det rettes tilsvarende innvendinger mot, i det man der ber om dom for bestemte regler. Påstandene kan imidlertid omformuleres i retning av at vedtaket om å endre reglene for sluttspillomgangen var ugyldig. I realiteten gjelder saken om Laksevåg var vinner, men om det er mulig å få dom for et slikt bestemt resultat er tvilsomt.

I dette tilfelle er det etter pretensjonen spørsmål om forholdet mellom Forbundstinget og Forbundsstyret. Det kan ligne på hjemmels- og kompetansespørsmål i forvaltnings- og selskapsretten. Her inneholder Norges Bordtennisforbunds lover noen regler. I §8 heter det at Forbundstinget er forbundets høyeste myndighet. Men det er ikke noe nærmere og hva det innebærer, bortsett fra at det etter §11 femte avsnitt om Vedtak er bestemt at lovkomiteen "er bemyndiget til å utforme og tilpasse vedtakene på tinget i henhold til tingets intensjoner". I §13 heter det at Forbundsstyret "er forbundets høyeste myndighet mellom forbundstingene". Men heller ikke her er det noe nærmere om hva det innebærer, bortsett fra at styret etter §15 litra a) skal "forestå forbundets daglige ledelse og føre kontroll med at forbundets lover og regler overholdes". I dette tilfelle er det omstridt om det i det hele tatt har skjedd noe brudd på tingvedtatte regler. Forbundet hevder at tinget bare har vedtatt at det skkulle spilles serie, ikke hvordan sluttspillet skulle avvikles. I så tilfelle er det i bordtenniskalenderen tatt inn utfyllende regler gitt av Forbundsstyret. Eventuelt har styret gitt fullmakt til de som redigerte bordtenniskalenderen. Og det er argumentert med at i så fall kan styret endre de utfyllende reglene i kalenderen.

Sakens kjerne er etter lagmannsrettens mening om det i vedtaket fra tinget er bindende bestemmelser om hvordan sluttspillet skulle gjennomføres. Det tinget har vedtatt er: 1 divisjon spilles etter følgende system: 1 avdeling - 8 lag - dobbelt serie - 2 lag rykker ned.

Som det sees inneholder tingvedtaket intet om selve sluttspillet, eller hvor mange lag som skulle være med i det. Egentlig følger det ikke av tingvedtaket at det skal gjennomføres noe sluttspill. Med 1 divisjon kan man godt tenke seg at det - som i fotball - kåres en vinner uten sluttspill.

I bordtenniskalenderen for 1989/90 heter det på side 52 om sluttspill:

1. divisjon spilles som dobbel serie og med sluttspill for de fire beste lagene.

På side 54 er tatt inn regler for poengberegningen for sluttspill avviklet på denne måte.

Den endring som ble gjennomført like før sluttspillet ved forbundets brev av 5 mars 1990, var at man skulle avgjøre plasseringen etter reglene for puljespill - side 48 i Bordtenniskalenderen 1989/90

Henvisningen til side 48 er til reglene for innbyrdes rekkefølge ved puljespill. En slik avvikling er således ikke ukjent i bordtennissammenheng. Spørsmålet er om det var anledning til å anvende dem i dette tilfelle.

Mye taler for at forbundet har rett når det hevdes at tingvedtaket ikke var uttømmende, men at det - for det tilfelle at det skulle være et sluttspill - måtte lages utfyllende regler for hvordan det skulle avvikles. I så fall taler mye for at det var anledning til å omgjøre det som var tatt inn i kalenderen. Dette hører imidlertid til realiteten.

For lagmannsretten er det nok å peke på at forbundets lover om forholdet mellom tinget og styret ikke kan sies å være rettsregler etter Hovs definisjon. Det dreier seg om interne foreningsregler som kan sammenlignes med "spilleregler". Det er unaturlig at domstolen skal komme inn og skifte sol og vind ved uenighet. Dette er noe man må ordne opp seg i mellom. Laksevågs henvisning til at det på tinget er inngått en "kontrakt", synes å være et forsøk på å finne sivilrettslige regler som kan anvendes. Synspunktet har etter lagmannsrettens mening lite for seg.

I dette tilfelle dreier kompetansen seg om det var anledning til å anvende reglene for puljespill i sluttspillet, det som er spilleregler uten anførselstegn. Det vil kunne ha helt uoversiktelige konsekvenser om man skal rettsliggjøre spilleregler ved at et lag eller en deltager i etterhånd skal kunne få prøvet for domstolen hvem som skal kåres til vinner.

Det ovennevnte må etter lagmannsrettens mening gjelde selv om idrettens lover skulle være tause eller direkte henvise slike tvistepunkter til domstolsløsning. Det må etter lagmannsrettens mening i all hovedsak være opp til idretten selv å organisere seg og drive sin virksomhet. Det må eventuelt være et lovgiverspørsmål om man vil engasjere seg på dette området. Lagmannsretten vil dog ikke utelukke at saken kan stille seg annerledes i tilfelle det er spørsmål om straff, diskvalifikasjon e l. Da vil det være likhetspunkter til saker om medlemsskap og eksklusjon, jf foran.

Påstand 3 Påstand 3 gjelder utgifter i forbindelse med den idrettslige klagebehandling. Lagmannsretten synes ikke det er nødvendig å gå i detalj i beskrivelsen av hva som har skjedd på dette punkt. Påstanden gjelder ikke ordinær erstatning, og hvor det kunne vært aktuelt å bruke culpareglene. Det gjelder utgifter påløpt i forbindelse med hvilke interne idrettslige regler som gjelder om klage, hva som er riktig klageorgan og hvilke kompetanse organene har. Også dette må naturlig overlates til idrettens egen regulering.

Saken må etter dette i sin helhet bli å avvise.

Med den begrunnelse som er gitt behøver lagmannsretten ikke gå nærmere inn på om det foreligger en aktuell interesse, slik herredsretten i all hovedsak har gjort.

Kjæremålet har vært forgjeves og Laksevåg Bordtennisklubb bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd betale saksomkostninger til Norges Bordtennisforbund med kr 2.500.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1 Herredsrettens kjennelse pkt 1 og 2 stadfestes.

2 Laksevåg Bordtennisklubb betaler saksomkostninger til Norges Bordtennisforbund med 2.500 -totusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.