LE-1995-1991
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-01 |
| Publisert: | LE-1995-01991 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsvoll herredsrett NR: 94-00370 B - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-01991 B |
| Parter: | Saksøker: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Kristine Ryssdal) Saksøkt: Arne Knain (Prosessfullmektig: Advokat Tore Sverdrup Engelschiøn) |
| Forfatter: | Lagdommer Inger Marie Dons Jensen med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Naturvernloven (1970) §20, Plan- og bygningsloven (1985) §84, Skjønnsprosessloven (1917) §42, §54a, §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, §20, §6, §20-6, Jordlova (1995) |
Overskjønnet gjelder Eidsvoll herredsretts avgjørelse vedrørende erstatning til Arne Knain for tapte muligheter til å leie ut båtplasser langs Hurdalselva etter opprettelsen av Hurdalselvdeltaets naturreservat i Hurdal kommune.
Hurdalselvdeltaets naturreservat er et våtmarksområde som ble fredet 2 oktober 1992 i medhold av naturvernloven §8. I verneforskriften ble det satt en del restriksjoner på bruken i området, blant annet ble det i punkt IV nedlagt forbud mot å iverksette tiltak som kunne endre de naturgitte forholdene, som f eks oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, brygger og båtfester, opplag av båter osv. 7 grunneiere, deriblant Arne Knain, krevde erstatning for tap knyttet til restriksjoner på skogsdrift og jakt. Staten begjærte 29 april 1993 skjønn til fastsetting av erstatning etter naturvernloven §20 første ledd.
Staten og grunneierne kom fram til en minnelig ordning forsåvidt gjaldt skogsdrift og jakt. Rett før skjønnsforhandlingene reiste imidlertid Arne Knain i tillegg krav om erstatning for at han på grunn av vernevedtaket mistet muligheten til å leie ut båtplasser på sin eiendom langs vestsiden av Hurdalselva. Dette spørsmålet ble behandlet av Eidsvoll herredsrett ved skjønn avhjemlet 28 august 1995. Skjønnet har slik slutning:
"1. For så vidt angår erstatninger for skogsdrift og jaktmuligheter heves skjønnet som forlikt for samtlige takstnummer.
2. For tapt mulighet til alternativ utnyttelse av dyrket mark, til utbygging av båtfester med tilhørende atkomstveg og parkeringsmulighet, tilkjennes takst nr. 2 Arne Knain ingen erstatning.
3. For så vidt angår skjønnets behandling av slutningens pkt 2 tilkjennes Arne Knain ingen saksomkostninger.
4. Saksomkostningene vedrørende slutningens pkt 1 dekkes av saksøker."
Herredsretten la i premissene til grunn at enkel landing med båt som man så på østbredden langs Hurdalselva, ikke ble rammet av verneforskriften, og derfor også måtte være tillatt på vestbredden, på Arne Knains eiendom. Det som etter rettens mening ble rammet av verneforskriften, og som Arne Knain ikke fikk erstatning for, var derfor "en utbygging av et visst omfang". Det ble lagt til grunn at et brygge- eller båtfesteanlegg med tilhørende trafikkanlegg (veg og parkering) på den aktuelle del av Knains eiendom ville vært klart i strid med den kommuneplanen som gjaldt for området før fredningen.
Partene var enige om at herredsretten hadde tatt feil når den antok at verneforskriften tillot enkle båtfester av den typen man så på østbredden. Arne Knain begjærte derfor overskjønn og krevde erstatning for å ha mistet mulighetene for en slik mindre utnyttelse av området. Staten innga tilsvar.
Overskjønnsforhandlinger for Eidsivating lagmannsrett ble holdt i Hurdal 8 og 9 oktober 1996. Arne Knain møtte og avga forklaring. Retten var på befaring, og det ble avhørt to vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Staten v/Miljøverndepartementet har i det vesentlige anført:
Arne Knain har ikke krav på erstatning. Det er ikke sannsynlig at det ville blitt etablert 30 båtplasser på Knains eiendom ved Hurdalselva om reservatet ikke var blitt opprettet. Knain har bevisbyrden for at det foreligger årssakssammenheng og påregnelighet.
Det er bare utnytting som hindres på grunn av reservatet, som eventuelt kan gi grunnlag for erstatning. Dette vilkåret er ikke oppfylt her. Det må antas at båtplassprosjektet også var i strid med de kommunale planene som gjaldt på fredningstidspunktet. Knains eiendom lå i et område som i kommuneplanen var lagt ut til strengeste sone i landbruk-, natur- og friluftsområde (LNF-område). Her var det forbud mot bl a anlegg etter plan- og bygningsloven §84. 30 båtfester over en strekning på ca 200 meter, opplag av båter på land, parkering av biler osv må betraktes som anlegg etter §84. Det er i alle fall tale om et tiltak i strid med plan- og bygningsloven §20-6 annet ledd annet punktum fordi båtplassprosjektet ville representert en vesentlig ulempe for gjennomføringen av kommuneplanen.
Endringer i kommuneplanen eller dispensasjon fra planen kunne ikke påregnes på bakgrunn av naturkvalitetene i området. Området er interessant både når det gjelder våtmark, fugleliv, flora og fauna. Hurdalselva er også et vernet vassdrag. Både kommunale og statlige organer ville uavhengig av reservatfredningen ha plikt til å ivareta de ulike verneinteressene, kommunen i sin planbehandling, statlige organer også gjennom sin innsigelses- og klageadgang. Det var ikke påregnelig at man ville få gjennomført tiltaket i strid med arealbruken. Det var mer egnede områder for båtplasser andre steder.
Båtplassprosjektet ble kastet fram et par dager før skjønnsforhandlingene i herredsretten. Det forelå ingen konkrete planer eller økonomiske kalkyler som kan tillegges vekt.Vannforholdene på stedet er usikre, noe som gjør området fysisk dårlig egnet for båtplasser. Økonomisk og teknisk er prosjektet heller ikke gjennomførbart bl a på grunn av usikker atkomst og manglende parkeringsmuligheter. Vegretten ned til området gjelder driftsveg, slik at bruksendring ville kreve samtykke fra grunneierne, bl a fra kommunen som eier en av de eiendommene vegen går over. Parkering på jordet hos Knain ville stride mot jordloven. Det er ikke lagt fram bevis for noen avtale med naboen om parkering.
Det er heller ikke påvist noe marked for båtplasser gjennom dokumentasjon av etterspørsel eller priser. Ut fra dagens krav til gode atkomstforhold, parkering osv er området på Knains eiendom lite attraktivt for båteiere.
Østbredden har i mange år vært utnyttet til båtplasser, mens det ikke har ligget båter på vestbredden. Dette er bakgrunnen for at bare vestbredden - ikke østbredden, hvor inngrepene allerede var for store - ble omfattet av reservatet.
Subsidiært er det anført at en pris på kr 350 pr båtplass pr år er alt for høy for båtplasser av så enkel standard og med så dårlige atkomstmuligheter som i dette tilfellet. Det er heller ikke tatt hensyn til utgifter. Det er ellers uklart når prosjektet ville kunne realiseres, slik at det eventuelt må bli tale om en betydelig neddiskontering.
Til saksomkostningene er det anført at Knain fikk dekket sine omkostninger i forbindelse med forliket. Han fikk et rimelig forlikstilbud etter fredningen, og det ble holdt skjønn uten grunn. Herredsrettens omkostningsavgjørelse er derfor riktig. Knain må også dekke sine egne omkostninger for overskjønnet.
Staten v/Miljøverndepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Overskjønnet fremmes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsrett eller lagmannsrett."
Arne Knain har i det vesentlige anført:
Det har vært rodd til og fra Knaimyrene og lagt til med båt på vestsiden av Hurdalselva fra gammelt av, lenge før det ble etablert båtfester på østbredden. Også i de senere årene har det ligget enkelte båter på Knains eiendom. Når østbredden ble unntatt fra reservatfredningen, fordi man så dette som et etablert båtområde, burde også vestbredden vært unntatt. Under enhver omstendighet må det betales erstatning til Knain fordi han ved verneforskriften blir fratatt mulighetene til å utnytte den aktuelle strekningen langs Hurdalselva til båtplasser.
Det er tale om å leie ut 30 båtplasser med enkle fester. Et slikt prosjekt ville åpenbart ikke vært anlegg etter plan- og bygningsloven §84, og heller ikke til vesentlig ulempe for gjennomføring av kommuneplanen. Kommunale eller statlige myndigheter ville derfor ikke hatt grunnlag for å gripe inn mot prosjektet. Det var i alle fall påregnelig at det ville bli gitt dispensasjon. Det må også legges vekt på mulighetene for at kommuneplanen kunne bli endret eller satt til side. Under enhver omstendighet må det gis erstatning for et mindre antall båtplasser dersom båtplassprosjektet på grunn av omfanget skulle bli ansett som et anlegg.
Knains eiendom er eneste område på vestbredden som har fast grunn. Vannstanden er i normalår intet problem, og både fysisk, teknisk og økonomisk ligger forholdene vel til rette for båtplasser. Det ville bare vært aktuelt å leie ut plass til småbåter, eventuelt med påhengsmotor. Prosjektet ville krevd små utgifter. Litt rydding måtte til før båtene kunne legges ut. Båtene kunne festes til pæler eller kvister. Atkomst kunne skje til fots, på sykkel eller med bil. Biler kunne parkeres langs vegen eller på Knains jorde, eventuelt på naboeiendommen hos Knains fetter, Ole Lundby, som er åpen for og interessert i et samarbeid. På Lundbys eiendom ligger også en naturlig slipp som eventuelt kunne benyttes når båtene skulle legges ut. Vegen ned til området er privat det siste stykket, bl a gjennom kommunens eiendom. Det er imidlertid vegrett fra gammelt av som kommunen ikke kan begrense. Vegretten må i utviklingens medfør anses å omfatte den tilleggstrafikken som båtplassene eventuelt ville medføre.
Den etablerte båthavnen ved nordenden av Hurdalsjøen er full, og kan etter det opplyste ikke utbygges videre. Det er attraktivt med båt på Hurdalsjøen, og det må antas at det er et marked for båtplasser, særlig framover. Knain har fått tillatelse til å bygge ut 30 boligtomter 2-3 km fra båtplassområdet, og har hele tiden forutsatt at han skulle tilby kjøperne tilgang til Hurdalsjøen gjennom utleie av båtplass. Boligprosjektet er antakelig i gang om tre år. En pris på kr 350 pr båtplass pr år er neppe for høy når man sammenligner med båthavnen hvor leien er kr 700 pr år.
Når det gjelder saksomkostningene, er herredsrettens begrunnelse helt uaktuell. Staten har ikke lagt fram noe forlikstilbud forsåvidt gjelder båtplasserstatning, og Knain har ikke begjært skjønn uten grunn. Knain må få dekket sine omkostninger både for herredsrett og lagmannsrett etter de vanlige regler.
Arne Knain har nedlagt slik påstand:
"Overskjønnet fremmes, og Arne Knain tilstås erstatning efter rettens skjønn og sakens omkostninger for såvel underskjønnet som overskjønnet."
Lagmannsretten bemerker:
Ved reservatfredning etter naturvernloven §8 har eiere og rettighetshavere i eiendom som fredes, krav på erstatning for økonomisk tap som er en følge av vedtaket, jf naturvernloven §20 første ledd. Erstatningen skal fastsettes i samsvar med reglene i ekspropriasjonserstatningsloven og beregnes pr fredningstidspunktet, jf §20 annet ledd. Det skal i tillegg gis vederlag for tap som skyldes at erstatningen utbetales på et senere tidspunkt enn fredningstidspunktet, jf ekspropriasjonserstatningsloven §10 siste punktum.
Partene er enige om at verneforskriften punkt IV nr 3 må forstås slik at ethvert båtfeste innenfor verneområdet er forbudt. Arne Knain hevder at han, dersom området ikke var blitt fredet, ville ha leid ut enkle båtfester på sin eiendom langs vestbredden av Hurdalselva. I den forbindelse krever han erstatning for tapte leieinntekter, jf ekspropriasjonserstatningsloven §6.
Spørsmålet blir om utleie av båtplasser var en påregnelig utnytting som det reelt sett var grunnlag for etter forholdene på stedet. Lagmannsretten må da vurdere om en slik utnytting ville vært lovlig dersom fredningen ikke var kommet, og om det var faktisk, teknisk og økonomisk grunnlag for båtplassutleie.
Det aktuelle området på Knains eiendom som nå inngår i naturreservatet, lå før fredningen i strengeste sone i LNF-område. For denne sonen var det bestemt at all oppføring av bygninger og andre bygge- og anleggstiltak som ikke var ledd i tradisjonell landbruksdrift, var i strid med planen. Dette innebar at det som utgangspunkt var forbudt å etablere varige konstruksjoner og anlegg m m som er nevnt i plan- og bygningsloven §84. Det samme gjaldt andre tiltak som kunne være til vesentlig ulempe for gjennomføring av planen, jf plan- og bygningsloven §20-6 annet ledd annet punktum. Det var forutsatt at dispensasjonspraksis skulle være restriktiv. Med bakgrunn i vedtak av 18 juni 1986 om vern av Hurdalsvassdraget var det også gitt bestemmelser om forbud mot bl a tiltak som nevnt i §84 før området inngikk i reguleringsplan.
Med enkle båtfester som skissert for lagmannsretten og lite tilrettelegging går et båtplassprosjekt av begrenset omfang etter rettens mening klar av forbudet mot byggeog anleggstiltak slik disse er beskrevet i plan- og bygningsloven §84. Retten legger til grunn at parkering ville skje langs vegen eller på utmark hos naboen.
Lagmannsretten kan heller ikke se at en begrenset utnytting av området til båtplasser ville representert en vesentlig ulempe for gjennomføring av kommuneplanen. Området var som nevnt lagt ut til LNF-område. Retten legger til grunn at landbruksvirksomheten i området ville kunne drives som før. Natur- og friluftsinteresser ville heller ikke bli rammet i nevneverdig grad. Det aktuelle området er på fast grunn et stykke fra våtmark, og selv om noe vegetasjon måtte fjernes, ville inngrepet i naturkvalitetene bli begrenset. Det ville være atkomst langs elvebredden for allmennheten og også muligheter for å legge til med båt, slik at friluftsinteressene ikke ville bli skadelidende.
Lagmannsretten finner at det var påregnelig med utleie av en del båtplasser på Knains eiendom ved Hurdalselva dersom området ikke var blitt fredet. Retten legger til grunn at Arne Knain har hatt planer om å tilby båtplass til boligkjøpere på Parken boligfelt/ Knaimoen som han skulle bygge ut. Det aktuelle området på Knains eiendom ved Hurdalselva ligger fysisk godt til rette for båtfester, og utnyttingen på østbredden viser at verken vannstand eller andre forhold er til hinder for å utnytte elvebredden som båtplass. Retten legger videre til grunn at Ole Lundby ville bidra til at prosjektet kunne gjennomføres ved å tillatte parkering, eventuelt også utsetting av båter, på sin eiendom. Retten legger også til grunn at kommunen ikke kunne sette seg imot en begrenset trafikk ned til båtplassområdet selv om vegen opprinnelig bare var ment som driftsveg for landbrukseiendommene.
Lagmannsretten legger videre til grunn at det vil være et marked for båtplasser nord ved Hurdalsjøen i tiden framover. Det legges ut flere nye boligområder som antas å ville føre til en økning i etterspørselen etter båtplasser. Retten anser det som sannsynlig at Knain allerede i forbindelse med det boligområdet han selv skal bygge ut, ville finne interessenter til båtplasser langs elva. Selv om mange vil foretrekke mer tilrettelagte forhold, antar retten at det alltid vil være en viss interesse for enklere og dermed billigere båtfester, også om atkomst- og parkeringsmulighetene ikke er de beste.
Retten legger til grunn at båtplassprosjektet ville bli gjennomført samtidig med utbyggingen av boliger på Knains tomteområde. Det er antydet at boligbyggingen kan komme i gang om tre års tid. Retten legger etter dette til grunn at båtfester ville bli leid ut fra år 1999. Ut fra bl a atkomst- og parkeringsmulighetene finner retten det ikke påregnelig med mer enn 15 båtfester på den aktuelle strekningen. Retten legger til grunn at båtfestene hos Knain ikke ville innbringe mer enn kr 300 netto pr plass pr år. Det er da tatt hensyn til antatte utgifter ved båtplassprosjektet, bl a til rydding for båtfester og parkering og til vedlikehold på vegen. Realavkastningen antas å være uforandret i årene framover. Som kapitaliseringsrente benyttes 7 %.
Erstatningen er neddiskontert til fredningstidspunktet og avrundet skjønnsmessig til kr 40000.
Arne Knain har også krav på vederlag for tap ved at erstatningen betales etter fredningstidspunktet. Det er ikke tale om en morarente, men om erstatning for et avsavnstap, jf Rt-1984-476. Lagmannsretten fastsetter avsavnsrenten til 7 % som skal betales fra 2 oktober 1992 til betaling skjer.
Arne Knain har oppnådd en bedre avgjørelse ved overskjønnet enn ved underskjønnet og skal ha dekket sine saksomkostninger for lagmannsretten etter skjønnsloven §42 jf §54a første ledd bokstav a. Knain ble ikke tilkjent omkostninger for underskjønnet da herredsretten fant at unntakene i §42 annet ledd fikk anvendelse. Slik lagmannsretten har avgjort saken, må Knain også få dekket sine omkostninger for underskjønnet etter hovedregelen i §42.
Det er krevd saksomkostninger for herredsretten med kr 12.500 og for lagmannsretten med kr 29.500 i salær, kr 862 som er utgifter prosessfullmektigen har hatt, og kr 1.098 som er saksøktes egne kjøreutgifter, til sammen kr 31460. Staten har ikke hatt bemerkninger til omkostningsoppgavene. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å redusere omkostningskravet, og saksøkte tilkjennes omkostninger i samsvar med oppgavene.
I tillegg skal staten v/Miljøverndepartementet dekke de lovbestemte utgiftene ved overskjønnet.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. Arne Knain tilkjennes erstatning for tapte utnyttingsmuligheter med 40.000 - førtitusen - kroner og avsavnsrente av dette beløpet med 7 - sju - % fra 2 oktober 1992 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger betaler staten v/Miljøverndepartementet til Arne Knain for herredsretten 12.500 - tolvtusenfemhundre - kroner og for lagmannsretten 31.460 - trettientusenfirehundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.
3. Staten v/Miljøverndepartementet betaler de lovbestemte utgiftene ved overskjønnet.