LE-1995-21
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-26 |
| Publisert: | LE-1995-00021 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00021 K - Anket til Høyesterett - HR-1995-00206K - Lagmannsrettens kjennelse stadfestet. |
| Parter: | Den kjærende part: Marie og Rune Gunnar Andersen (Prosessfullmektig: Advokat Torgeir Helle). Kjæremotpart: Staten v/Landbruksdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv. Ingvald Falch). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunvald Gussgard 2. Lagdommer Odd Jarl Pedersen 3. Lagdommer Gunnar Vefling |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §180 |
Oslo byrett avsa 24. november 1994 kjennelse med slik slutning:
1. Sak nr 94-05117 A/24 avvises fra Oslo byrett.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Sakens nærmere sammenheng fremmgår av byrettens kjennelse og omtalen nedenfor.
Marie og Rune Gunnar Andersen har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. De gjør i hovedsak gjeldende:
Byretten har misforstått hva saken i sin kjerne dreier seg om. Landbruksdepartementets vedtak av 13. mai 1994 går egentlig ut på å innvilge fornyet klagerett til Torgrim Haugens dødsbo med hensyn til delingsspørsmålet. Dødsboets klagerett overfor fylkeslandbruksstyrets vedtak i saken ble uttømt ved de kjærende parters klage av 21. oktober 91, som ledet til fylkeslandbruksstyrets omgjøringsvedtak av 19. november 91. Den fraksjon av loddeiere som fremsatte klage over fylkeslandbruksstyrets omgjøringsvedtak hadde ingen klagerett. Departementets vedtak er ugyldig.
Om noen har klagerett eller ikke er ikke bare en saksbehandlingsavgjørelse, slik byretten synes å mene. For de kjærende parter vil innvilgelse av klagerett innebære fornyet realitetsbehandling av fradelingsspørsmålet og dermed være ensbetydende med ny usikkerhet om de får overta Sundsbarmeiendommen. All den stund departementets vedtak åpenbart kan komme til å medføre tap av eiendommen, burde aktuell rettslig interesse i å få prøvet vedtakets rettslige holdbarhet være tilstrekkelig dokumentert.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 24. november 94 i sak nr. 94-05117 A/24 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling og avgjørelse ved byretten.
2. De kjærende parter tilkjennes fulle omkostninger i kjæremålssaken.
Staten v/Landbruksdepartementet er enig i byrettens avgjørelse og i det vesentlige også i begrunnelsen. Departementets avgjørelse om at klagen skal realitetsbehandles er ikke av slik fundamental betydning for de kjærende parter som de har fremholdt i kjæremålet. De kjærende parter vil i høyden leve i en viss usikkerhet den tid saken er til behandling. Dersom klagesakens utfall går de kjærende parter imot, vil de ha mulighet for å gå til søksmål mot staten, og de vil da kunne hevde at vedtaket er ugyldig fordi departementet har overskredet sin kompetanse ved å behandle saken som om rettslig klageinteresse forelå.
Det vises ellers til samme anførsler som for byretten.
Staten v/Landbruksdepartementet har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Byrettens saksfremstilling er noe ufullstendig, idet det av gjennomgåelsen av sakens forhistorie ikke fremgår at adv. Kaasens klage av 12. desember 91 på vegne av tre av de fire loddeierne i boet først ble avvist av fylkeslandbrukssjefen i brev 30. april 92, at saken deretter ble brakt inn for Landbruksdepartementet, som i brev 18. februar 94 sendte saken tilbake til fylkeslandbruksstyret under henvisning til at fylkeslandbrukssjefen manglet kompetanse til å avvise klagen over fylkeslandbruksstyrets vedtak, og at fylkeslandbruksstyret så i møte 07. april 94 kom til samme resultat som fylkeslandbruksstyret og avviste klagen.
Lagmannsretten er i det alt vesentlige enig med byretten i dens begrunnelse for at saken må avvises og vil særlig fremheve at de kjærende parter ikke har aktuell rettslig interesse i å få prøvet ved domstolene om det foreligger en saksbehandlingsfeil i forvaltningssaken, før det eventuelt er fattet et endelig forvaltningsvedtak som går de kjærende parter imot. At de utsettes for usikkerhet om utfallet inntil forvaltningens saksbehandling er avsluttet, er ikke tilstrekkelig.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør de kjærende parter dekke statens omkostninger for lagmannsretten. Beløpet fastsettes til kr 500, som oppgitt i tilsvaret.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Marie og Rune Gunnar Andersen til Staten v/Landbruksdepartementet innen 2 uker fra forkynnelsen av denne kjennelse 500 - femhundre - kroner.