LE-1995-602
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-27 |
| Publisert: | LE-1995-00602 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eiker, Modum og Sigdal forhørsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00602 K. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hjalmar Austbø, Steingrim Bull, Iver Huitfeldt |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §125, §61b, Straffeloven (1902) §121, §61a, §61c |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Eiker, Modum og Sigdal forhørsrett avsa 7 februar 1995 kjennelse med slik slutning:
1. A er ikke forpliktet til å forklare seg om sine kilder for artikler/reportasjer om "Oslos verste kriminelle" i Dagbladet for 9. og 10. november 1994.
2. I saksomkostninger betaler Det særskilte etterforskningsorgan for Eidsivating (SEFO) kr 4000,- -kronerfiretusen- til A innen 2 -to- uker fra forkynningen av denne kjennelse.
Det særskilte etterforskningsorgan i Eidsivating har i kjæremål datert 22 februar 1995 påkjært kjennelsen og nedlagt slik påstand:
Vitnet A pålegges å besvare spørsmål om hvem som ga ham den usladdede plakaten og/eller de nærmere omstendigheter hvorunder den kom i hans besittelse, om hvorledes kontakten mellom ham og B ble opprettet, og fra hvilke kilder - ut over B selv - han fikk de opplysninger som han benyttet i artikkelen i Dagbladet den 10. november 1995.
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet delvis bør føre fram.
Lagmannsretten er enig med forhørsretten i at de to artiklene i Dagbladet inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt.
Slik vitnet A har forklart seg i avhøret 19 januar 1995, ser lagmannsretten bort fra den mulighet at han har fått tak i plakaten ved å avfotografere den. Han kan vanskelig oppfattes på annen måte enn at han har fått utlevert den av en person ansatt ved politikammeret. Det er derved skjedd en overtredelse av strpl §61a første ledd nr 1, idet plakaten inneholder opplysninger om at navngitte personer er mistenkt for eller har gjort seg skyldig i en lang rekke straffbare forhold. Dette er opplysninger om noens personlige forhold, jf Ot.prp.nr.49 1986-87 s 50, jf NOU 1984:27 s 76-77.
Unntaksbestemmelsene i §61b) og §61c) er her ikke til hinder for at plakaten i usladdet form var undergitt polititjenestemennenes taushetsplikt. Lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til det forhørsretten har uttalt om dette spørsmålet. A har anført at plakaten var spredt i et antall av minst 200 stykker, og at den hang på veggen på flere kontorer og forværelser på politihuset, slik at den kunne ses av besøkende og andre som hadde ærender der. Det må antas at det er et begrenset antall personer som har hatt anledning til å gjøre seg kjent med plakatens innhold gjennom lesing av denne på landets politikamre. Selv om det skulle være slik at plakaten har vært opphengt på enkelte rom med en viss publikumsadgang, har det formodningen mot seg at uvedkommende i nevneverdig utstrekning har tatt seg til å studere opplysningene på plakaten. Plakaten var merket tjenestesak. Det må antas at den påskriften stort sett har medført anonyme plasseringer av plak aten, og at besøkennde som har fått øye på den er blitt lite tilbøyelige til å lese den. Det bemerkes videre at plakatens innhold i stor utstrekning var basert på opplysninger som er tilgjengelige for pressen i domsprotokoller, idet de færreste straffesakene går for lukkede dører. Dette forholdet kan imidlertid ikke være av avgjørende betydning for om plakaten var unntatt fra taushetsplikt etter regelen i straffeprosessloven §61b nr 3 siste alternativ. Det kan ikke være tvilsomt at utvelgelsen av de personer som er oppført på plakaten i betydelig utstrekning også er basert på informasjon som åpenbart er taushetssbelagt, blant annet mistanker og siktelser. Det følger av plakatens formål, som var å gi informasjon om de personene som på utgivelsestidspunktet var antatt å være de mest aktive med hensyn til å begå lovbrudd. Det må etter dette konkluderes med at plakatens innhold ikke var alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder. Det var dermed en berettiget interesse som tilsa at plakatenn ble holdt hemmelig, jf strpl §61b nr 3.
Det legges til grunn at de detaljerte opplysningene i reportasjen i Dagbladet 10 november 1994 om Bs lovbrudd i løpet av det siste året ikke kommer fra ham selv. Det vises for så vidt til hans forklaring til Det særskilte etterforskningsorgan 20 januar 1995. Slik detaljert liste kan vanskelig tenkes å komme fra andre enn ansatte i politiet. Det er ikke noe som tyder på at B har gitt sitt samtykke til at slike opplysninger ble gitt til A. Det vises for så vidt til Bs ovennevnte forklaring. Slik saken er opplyst legger lagmannsretten til grunn at det foreligger straffbart brudd på taushetsplikten, jf strl §121.
Spørsmålet blir så om det foreligger vesentlige hensyn som taler imot at A blir pålagt å forklare seg om hvem som har gitt ham plakaten, og hvem som har gitt ham detaljert opplysninger om siktelsen mot B, jf strpl §125 tredje ledd siste punktum og drøftelsen i Rt-1986-1245 og Rt-1992-39.
Lagmannsretten er ut fra en totalvurdering kommet til at A bør pålegges å forklare seg om hvordan han fikk tak i plakaten. Det må her påregnes en beskjeden straff for en eventuell domfellelse for brudd på taushetsplikten. Likevel er det slik at det dreier seg om et taushetsbrudd som er av en viss betydning. Det dreier seg om mange personer, og taushetsbruddet vil kunne gjøre deres rehabiliteringssituasjon vanskeligere. Fra A er det ikke anført noen vesentlig grunn til at han for sitt arbeid behøvde å få tilgang til plakaten i usladdet form. Han har anført at det hadde allmenn interesse å få kunnskap om at andelen utlendinger var liten blant de hundre som var på plakaten. Det må antas at han lett kunne få informasjon om dette forholdet på annen måte, f.eks. ved å spørre den aktuelle polititjenestemann - eller politiledelsen. Det er videre grunn til å tro at han enkelt kunne ha fått informasjon om andre statistiske kjennetegn ved personene, slik som alder og kjønn. Det kaan sies at oppslagets uvanlige form var egnet til å oppnå større oppmerksomhet om reportasjen, som i og for seg hadde et aktverdig formål - nemlig å rette søkelyset mot et alvorlig samfunnsproblem. Dette momentet bør imidlertid ikke tillegges noe vekt. Reglene om pressens kildevern tar sikte på å verne pressens samfunnskritiske funksjon - et hensyn som ikke kan ses ivaretatt ved at Dagbladet her fikk tilgang på opplysninger om et stort antall personers personlige forhold.
Lagmannsretten ser annerledes på spørsmålet om A bør oppgi kilden til den detaljerte siktelsen mot B. B hadde allerede latt seg intervjue av Dagbladet om sin omfattende kriminelle virksomhet. Ved å få tilgang på siktelsen ble Dagbladet gjort i stand til å lage en langt mer informativ reportasje om hans atferd og strafforfølgelsen mot denne. Ved totalvurderingen er det også lagt vekt på at det forelå nærliggende muligheter for at B ville ha gitt sitt samtykke til at journalist A ble gitt tilgang på disse opplysningene dersom han var blitt spurt om dette.
Hvordan kontakten mellom A og B ble opprettet bør A ikke bli pålagt å gi noen forklaring om. Det kan ikke antas at kontakten er opprettet ved et straffbart brudd på taushetsplikt, idet Bs forklaring til etterforskningsorganet gir grunn til å tro at han på forhånd har gitt sitt samtykke til at kontakten ble etablert, slik at unntaksbestemmelsene i strpl §61b nr 1 kommer til anvendelse. Hovedreglen i strpl §125 annet ledd, jf første ledd bør da komme til anvendelse.
A har bare delvis fått medhold, og lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å la hans omkostninger for lagmannsretten bli erstattet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. A pålegges å gi forklaring om hvordan han kom i besittelse av et usladdet eksemplar av plakaten Gjengangerprosjektet 1995. For øvrig forkastes kjæremålet.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.