LE-1995-709
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-04-06 |
| Publisert: | LE-1995-00709 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Moss namsrett Nr. 1045/1994 F - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00709 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Lise-Bente Halvorsen (Prosessfullmektig: Advokat Geir Hovland, Oslo). Kjæremotpart: Konrad Halvorsen. |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hjalmar Austbø, formann 2. Lagdommer Anders Bøhn 3. Lagdommer Steingrim Bull |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §176 |
Avgjørelsen gjelder saksomkostninger i forbindelse med hevning.
Lise-Bente Halvorsen begjærte ved sin prosessfullmektig arrest i sin tidligere ektefelle Konrad Halvorsens formuesgoder, fortrinnsvis i ideell halvdel av hytte i Stor-Elvdal. Hun krevde saksomkostningene dekket med kr 4000.
Uten forutgående muntlig forhandling tok Moss namsrett den 13 desember 1994 begjæringen til følge og tilkjente saksomkostninger i samsvar med kravet.
Etter muntlig forhandling - begjært av Konrad Halvorsen - omgjorde namsretten arrestbeslutningen. I kjennelse av 13 februar 1995 opphevet namsretten beslutningen av 13 desember 1994 om arrest.
Lise-Bente Halvorsen har ved sin prosessfullmektig påkjært kjennelsen.
Konrad Halvorsen har i tilsvar opplyst at den ideelle halvpart av hytteeiendom som har vært hans særeie, er solgt.
I nytt prosesskriv av 23. mars 1995 har Lise-Bente Halvorsen ved sin prosessfullmektig trukket kjæremålet, men har krevet saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett med til sammen kr 8000. Det er vist til tvistemålsloven §175 annet ledd, og omkostningskravet er begrunnet slik: ...
Når Moss namsrett i sin kjennelse av 13. februar 95 synes å legge til grunn at det ikke forelå noen sikringsgrunn, er dette klart feilaktig. Hensikten med arresten var å sikre muligheten for å få tatt utlegg i den ideelle halvdel av hytta. Arrestgrunnen var at det var grunn til å frykte for at kjæremotparten ville overdra den ideelle halvdel av hytta til 3. mann. Dette har vist seg å være en helt korrekt antakelse, noe som også ble erkjent av kjæremotparten i hans brev til namsretten allerede 15. desember 94.
Når namsretten legger til grunn at arrest ville være "et utilbørlig tiltak", må også dette være feilaktig. ... Ettersom jeg mener at dette kjæremål ville ført fram, ber jeg om at den kjærende part blir tilkjent saksomkostninger...
Lagmannsretten bemerker at den kjærende part har trukket kjæremålet tilbake, slik at kjæremålssaken må heves.
Den kjærende part krever seg tilkjent saksomkostninger etter tvistemålsloven §175 annet ledd. Forutsetningen for dette er at saken må heves av grunner som den kjærende part ikke har kontroll over, og at det må anses på det rene at den kjærende part ellers ville fått medhold i sitt krav. Lagmannsretten kan ikke se at sistnevnte vilkår foreligger i dette tilfellet. Den kjærende part har begjært arrest i et formuesobjekt som etter det opplyste hadde en omsetningsverdi på ca 50 000 kroner, og som var beheftet med en pantobligasjon til K-Bank på 200 000 kroner og en etterfølgende sikkerhet for Den norske Bank på 1 858 000 kroner. Arrest kan gis for å sikre en kreditors krav i skyldnerens formuesgoder. Etter lagmannsrettens mening må det anses klart at formuesobjektet i dette tilfellet var så overbeheftet at innskrenkninger i skyldnerens adgang til å råde over det i form av arrest ikke kunne sikre saksøkerens krav. Et grunnleggende vilkår for arrest, i hvert fall i dettee formuesobjektet, var derfor ikke til stede. Det kan heller ikke anses godtgjort at det forelå arrestgrunn. Salget av Klostergt. 5 skjedde på tvangsauksjon. Lagmannsretten er ikke enig med den kjærende part i at salget av den ideelle halvdelen av hytten Stor-Elvdal har bekreftet at det forelå arrestgrunn. Saksøkeren hadde i dette tilfellet en eventuell prioritet etter 2 millioner kroner i et formuesobjekt som som nevnt var verdt ca 50 000 kroner. At debitor solgte en slik overbeheftet eiendom kunne etter lagmannsrettens syn ikke innebære noen atferd som ga grunn til å frykte for at fullbyrdelsen av den tidligere ektefellens krav ble forspilt eller vesentlig vanskeliggjort. Etter dette foreligger ikke vilkårene for å tilkjenne den kjærende part saksomkostninger etter §175 annet ledd.
Konrad Halvorsen har krevd å bli tilkjent erstatning for det arbeid arrestbegjæringen har påført ham. Han krevde ikke saksomkostninger for namsretten, og omkostningsspørsmålet for namsretten kan for øvrig heller ikke prøves av lagmannsretten når kjæremålet er trukket tilbake. Saksomkostninger for namsretten ble derved ikke tilkjent.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om Konrad Halvorsen skal bli tilkjent erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.
Flertallet, lagdommerne Austbø og Bull er kommet til at Halvorsens nødvendige arbeid med kjæremålet ikke har vært særlig omfattende. Heller ikke andre forhold tilsier her at han bør gis godtgjørelse for eget arbeid. Det vises her til Rt-1987-1563 der det uttales at det bare er under særlige omstendigheter at det bør gis slik godtgjørelse. Konrad Halvorsen har ikke dokumentert noen utgifter, og han blir etter dette ikke å tilkjenne noen saksomkostninger for lagmannsretten.
Mindretallet, lagdommer Bøhn, mener at Konrad Halvorsen bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd. En privat part må i en viss utstrekning være forberedt på å benytte en viss tid på sine forretningsmessige og private affærer, også om de leder til en rettstvist, uten at utgiftene kan belastes andre, jf Ot.prp.nr.30 (1972-73) side 14 til lov 27/1973. At også en part uten prosessfullmektig kan tilkjennes saksomkostninger, er imidlertid forutsatt i tvistemålsloven §176 annet ledd, og slike omkostninger er også tilkjent i rettspraksis. Etter mindretallets mening har Konrad Halvorsen hatt mer arbeid med denne arrestsaken enn det som må anses rimelig, både i form av muntlige forhandlinger for namsretten og kjæremålet til lagmannsretten. Mindretallet legger til grunn at Halvorsen har måttet benytte en del tid til kjæremålssaken som han ellers kunne brukt til inntjening i sin arkitektvirksomhet, og at oomkostningene skjønnsmessig bør settes til 1500 kroner.
Slutning:
1. Kjæremålssaken heves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.