LE-1995-844

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1996-05-20
Publisert:	LE-1995-00844
Stikkord:	Naturfredning
Sammendrag:
Saksgang:	Toten herredsrett Nr. 93-00468 B - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00844 B.
Parter:	Saksøker: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Karl Arne Utgård) Saksøkt: Kåre Gjestvang, Trygve Småstuen, Knut Sandvold, Even Danbolt, Aksel Pettersen, Knut Lundbekk og Inger M. Taraldrud, Helga Sandvik, Frode Tangsveen, Armand Dahl, Jo Taralrud, Karen Sundet (Prosessfullmektig: Advokat Per Espen Eid)
Forfatter:	Lagdommer Eystein F. Husebye med meddommere
Lovhenvisninger:	Naturvernloven (1970) §20, §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §6, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54b, Vassdragsloven (1940) §104, Forurensningsloven (1981) §11, Plan- og bygningsloven (1985) §84

I Innledning

Saken gjelder overskjønn over Toten herredsretts erstatningsfastsettelser i anledning av at det er opprettet et naturreservat i Totenvika i Østre Toten kommune.

Reservatet er opprettet ved Kronprinsregentens resolusjon av 12. oktober 1990 med hjemmel i naturvernloven §8. Reservatet dekker et areal på 3235 da hvorav ca 80 da er landareal. Formålet med fredningen er å bevare et viktig våtmarksområde med vegetasjon, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området, særlig av hensyn til trekkende vannfugl.

I Kronprinsregentens resolusjon av 12. oktober 1990 er det gitt fredningsbestemmelser. De innebærer at all vegetasjon i vann og på land er fredet. Hugst, jakt og fangst er forbudt, og det er heller ikke tillatt å endre de naturgitt forhold ved tekniske inngrep. Oppføring av bygninger og uttak av masse er for eksempel forbudt. Tradisjonelt beite er tillatt. Fiske er tillatt innenfor gjeldende lovverk og forskrifter. Bruk av båt er tillatt for grunneiere og bruksberettigede når det blir vist aktsomhet overfor fuglelivet. Forskriften inneholder fullmakt til forvaltningsmyndigheten som kan gi tillatelse til utfylling av åkerstein på tilviste steinfyllinger og mindre uttak av masse til grunneiernes eget bruk.

Fredningsbestemmelsene gjelder som skjønnsforutsetninger. De er inntatt i herredsrettens skjønn. Det er fastsatt spesielle skjønnsforutsetninger vedrørende båtplasser, og disse skjønnsforutsetninger er inntatt i herredsrettens skjønn på side 12. Disse innbærer at eksisterende bruk og utleie av båtplasser kan vedvare dog slik at det bare er tillatt å vedlikeholde grunneiers eget bunnfeste for bøye. Nye båtplasser kan ikke etableres.

Partene ble under saksforberedelsen for herredsretten enige om å legge til grunn at det pr. fredningstidspunktet 12. oktober 1990i tillegg til grunneiernes egne bøyer var etablert 28 bøyeplasser i det fredede området som etter bestemmelsene ikke skal vedlikeholdes. Samme forutsetning blir å legge til grunn for lagmannsretten.

Eierne beholder eiendomsretten til arealene innenfor det fredede området slik den var før fredningsinngrepet. Erstatningene skal i følge naturvernloven §20 annet ledd fastsettes etter ekspropriasjonsrettslige prinsipper.

Staten påstevnet skjønnet den 24. august 1993 ved Toten herredsrett. Skjønnet ble avhjemlet den 15. desember 1994 med slik slutning:

1. Staten betaler slik erstatning for båtfester og skog til de saksøkte som fastsatt ovenfor.

Staten betaler erstatning for grus og vegrett som fastsatt ovenfor til advokat Per Espen Eid til fordeling.

I tillegg skal det betales avsavnsrente som angitt ovenfor for erstatningsbeløpene fastsatt for skog og vegrett.

2. I saksomkostninger betaler Staten kr 85000,00 - kroneråttifemtusen - til de saksøkte ved advokat Per Espen Eid.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet.

Den 17. februar 1995 begjærte Staten overskjønn. Begjæringen omfattet ikke vegrett, avsavnsrente eller saksomkostninger. Senere har Staten, med de saksøktes samtykke, også frafalt overskjønn forsåvidt gjelder skog. Begjæringen om overskjønn gjelder derfor bare erstatningsfastsettelsen forsåvidt gjelder bøyeplasser og grusforekomstene. De saksøkte innleverte tilsvar den 17. mars 1995.

Hovedforhandling ble holdt den 16., 17. og 18. april 1996. Partene møtte med sine prosessfullmektiger. Retten oppnevnte på Statens begjæring avdelingsingeniør ved Norges geologiske undersøkelse, NGU, Knut Wolden som sakkyndig om sand og grus. Han gjorde også tjeneste som sakkyndig for herredsretten, og sakkyndig rapport av 1. juni 1993 fra NGU er fremlagt i saken og ble gjennomgått av den sakkyndige.

Grunneierne møtte med sakkyndige vitner om økonomiske og tekniske forhold knyttet til masseuttak og anvendelse av grus til vegformål. De sakkyndige vitner var Håkon Flesvik hos maskinentreprenørfirmaet Brødrene Gulbrandsen og daglig leder Hallvard Nordhagen ved Statens vegvesen Hedmark, laboratoriet.

Staten nedla slik påstand:

"Overskjønnet fremmes i det omfang det er begjært."

De saksøkte fremla påstandsskrift med slik påstand:

1) Grusforekomstene innenfor Totenvika naturreservat erstattes v/advokat Per Espen Eid med kr 2.100.000 - kronertomillioneretthundredetusen. 2) Båtfester innenfor Totenvika naturreservat erstattes som følger:

21/1 Kåre Gjestvang: Kr. 73.520

24/2 Trygve Småstuen: Kr. 120.010

24/3 Knut Sandvold: Kr. 82.010

25/17 Even Danbolt: Kr. 65.000

25/18 Aksel Pettersen: Kr. 182.840

25/36 Knut Lundbekk og Inger M. Taraldrud: Kr. 95.000

25/55 Helga Sandvik: Kr. 45.670

25/57 Frode Tangsveen: Kr 30.000

26/69 Armand Dahl: Kr. 35.670

25/77 Jo Taralrud: Kr. 10.000

28/1 Karen Sundet: Kr. 55.670

59/1 og 59/2 Sameiet Pål Balke/Odd Hveem: Kr. 80.000

Kr. 875.390

3) Staten v/Miljødepartementet dømmes til å betale de saksøktes saksomkostninger som følger:

- Salær advokat Per Espen Eid: Kr. 55.000

- Utgifter: Kr. 2.500

- Priv. sakkyndig Hallvard Nordhagen: Kr. 7.500

- Priv. sakkyndig Håkon Flesvig: Kr. 9.000

- Parts rep. Knut A. Lundbekk: Kr. 4.500

- Parts rep. Pål Balke: Kr. 2.500

Kr. 81.000

II BÅTPLASSER.

Staten har anført at det ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning for bøyeplasser. Etter skjønnsforutsetningene kan hver grunneier fritt disponere en forføynings-/bøyeplass. Staten godtar videre at det eksisterer 28 bøyeplasser som en ikke vil nekte brukt, men som ikke kan vedlikeholdes. For disse 28 plasser er det ikke betalt vederlag til grunneierne. Det er imidlertid opplyst at brukerne betaler halv vegavgift for bruk av veger ned til området med kr 300,- pr år.

Totenvika er et idyllisk boligområde. En utleievirksomhet knyttet til bøyeplasser slik påstått av de saksøkte og forutsatt av herredsretten, ville virke ødeleggende for idyllen. Lagmannsretten må legge til grunn at oppsitterne derfor ville begrense sin virksomhet for ikke å belaste sin egen eiendom med parkering og ferdsel. Båter skal om våren settes i stand og settes på vannet. Dette stiller krav til ordnede toalettforhold og adgang til vann som må settes i et ordnet system, eller båtfolket måtte ta inn hos private langs strandkanten. Det ville stilles krav til renovasjon, og ubehagelige konflikter ville utvilsomt oppstå mellom båtfolket og de fastboende. Bare dette gjør det urealistisk med utleie av bøyeplasser i Totenvika. Ingen har til i dag betalt for gjesteplasser de har benyttet i Totenvika. "Utleien" har foregått på mer uformell basis, og det er ikke lett å tenke seg at dette skulle gjøres om til en forretning i fremtiden. Det er ikke påregnelig at folk ville legge større båter i bøyer i Totenvika. Disse vil søke til de etablerte båtforeninger. For en 20-fots snekke betales det kr 1300,- pr. år i båthavnen på Kapp. I Totenvika ville leie kr 500,- pluss vegavgift kr 300,- pr. år medføre at det ikke ville bli så meget rimeligere å leie i Totenvika at dette ville oppveie fordelene ved å ha båten liggende i en etablert båthavn med vaktordning. Ut fra en markedsvurdering er det derfor heller ikke realistisk at utleie av bøyeplasser i Totenvika ville finne sted.

Statens konklusjon er at det ikke er grunnlag for noen erstatning for båtplasser.

Grunneierne har i korrigert kravspesifikasjon fremlagt under hovedforhandlingen, krevd erstattet tapet av 99 bøyeplasser. Nye bøyeplasser kreves erstattet med kr 10000,-, eksisterende med kr 7835,- ut fra en vurdering om fem års holdbarhet for eksisterende bunnfester etc regnet fra avhjemling av skjønnet. Samlet erstatningskrav vedrørende båtfester utgjør kr 875390,-. Krav på erstatning for tapte bøyeplasser for Arne Aas, Ole H. Ulsrud og Håkon Willerud ble frafalt under hovedforhandlingen og er ikke medtatt i kravene referert ovenfor.

Grunneierne viser til at herredsretten la til grunn en generell norm for sin erstatningsfastsettelse basert på n båt pr. 20 meter strandlinje. Grunneierne anfører at utgangspunktet bør være en norm basert på n båt pr. 10 meter løpende strandlinje. Grunneiernes krav er basert på denne normen. Det vises til at kommuneplanlegger Wollum i Østre Toten kommune under hovedforhandlingen forklarte at dagens utnyttelse av Totenvika til bøyeplasser ikke var noe miljømessig problem. En sterk utvidelse av antall bøyeplasser ville i prinsippet ikke være et miljømessig problem, men en slik virksomhet måtte ses i en helhetlig sammenheng der adkomst og parkeringsforhold fikk betydning.

Det er et stort marked for båtplasser i fremtiden. Også i Østre Toten kommune går en mot et fritidssamfunn der etterspørselen etter bøyeplasser vil være stor. Det vil da være naturlig at også Totenvika vil bli utnyttet. Det er derfor påregnelig at grunneierne raskt vil komme over i en inntektssituasjon for såvidt gjelder utleie av bøyeplasser. Med en årsleie på kr 500,- vil bøyeplasser i Totenvika være konkurransedyktig i forhold til eksisterende båthavner. Det fører mange veger ned til området og adkomsten sikres ved betaling av halv årsavgift for bruk av vegene. Det er lett å få oversikt over området, og de mange som bor der vil utøve en faktisk kontroll som også gir sikkerhet for båteierne. En utvidet virksomhet vil bety liten belastning for grunneierne.

Kapitaliseringsrenten bør etter praksis, og slik herredsretten har gjort, være 5 prosent. Derimot er en periode på 10 år uten behov for vedlikehold av bunnfester for lang. Fem år er en mer naturlig tidsperiode og grunneierne har derfor i sine krav lagt til grunn at eksisterende bøyeplasser vil være borte som en konsekvens av fredningsbestemmelsene gjennomsnittlig fem år fra i år.

Lagmannsretten må legge til grunn at også planmyndighetene ville stille seg positivt til en utvidelse av bøyeutleie i Totenvika. En må anta at det ville bli satt et tak på antall bøyeplasser, men dette taket ville ikke være så lavt at det var til hinder for utnyttelse av det antall bøyeplasser som det er krevd erstatning for. Lagmannsretten må derfor legge til grunn at det er påregnelig at myndighetene ville godkjent dette antall bøyeplasser.

Enkelte anførsler knyttet til grunneiere vil bli medtatt nedenfor.

Lagmannsretten legger etter bevisføringen og befaringen til grunn at Totenvika, dersom fredningen av området ikke var kommet, ville blitt gjenstand for en ikke ubetydelig utleie av bøyeplasser. Fra naturens side ligger Totenvika beskyttet for vær og vind, og den ligger også med relativt kort avstand fra større boligområder i Østre Toten kommune. Selv om eksisterende båthavner ville blitt utvidet, legger lagmannsretten til grunn at det ville være et marked for betalte bøyeplasser i Totenvika i fremtiden. Lagmannsretten legger således ikke avgjørende vekt på at de 28 gjesteplasser som eksisterer i dag ikke har vært betalte plasser, men har vært brukt av venner og kjente av grunneierne. Lagmannsretten legger også til grunn at innenfor en begrenset ramme ville Totenvika som friluftsområde ligge til rette for de nødvendige tillatelser fra planmyndighetene. Innenfor den rammen lagmannsretten i det følgende legger til grunn antar retten at adkomst, renholds- og parkeringsforhold kunne blitt lagt til rette på en akseptabel måte både sett fra grunneieres og myndigheters side.

Ut fra forholdene på stedet legger herredsretten til grunn som generell norm at en utleievirksomhet basert på n båt pr 20 meter strandlinje ville vært påregnelig. Lagmannsretten viser her til herredsrettens bemerkninger som har lagt samme norm til grunn, og som lagmannsretten er enig i. En norm basert på n båt pr. 10 meter strandlinje, slik grunneierne krever, vil etter lagmannsrettens mening overskredet det tak man kan forvente at berørte grunneiere, naboer og planmyndigheter ville akseptert.

Lagmannsretten mener det ville gått et betydelig antall år før samtlige nye bøyeplasser kunne påregnes utleiet dersom fredningen ikke hadde kommet 12. oktober 1990, og også lenger tid en hva herredsretten har lagt til grunn. Slik en ser det vil det først være påregnelig med en gjennomsnitlig full utleie fra og med 1996. 1996 legge derfor til grunn som første tapsår for tilkjente mye bøyeplasser. Det legges til grunn et årlig tap på kr 500,-. Kapitalisert med en rentefot på 5 % gir dette en erstatning på kr 10000,-. Avsavnsrente blir etter dette ikke å beregne.

Når det gjelder eksisterende båtfester legger lagmannsretten, som herredsretten, til grunn en norm som leder til at tapet først oppstår i år 2004. Det vises til herredsrettens bemerkninger i det lagmannsretten er enig i å kunne legge til grunn en gjennomsnittlig levetid på 10 år før nytt vedlikehold av bunnfester måtte foretas. Erstatning for tapet av eksisterende båtfester, hvor tapet oppstår i 2004 må neddiskonteres til 1996-nivå. Dette gir en engangserstatning på kr 6768,- pr. båtfeste som avrundes til kr 7000,-.

Erstatningsutmåling - bøyeplasser. Kåre Gjestvang har strandlinje på ca 200 meter. Det er enighet mellom partene om at han i 1992 hadde 9 båtfester utenom sin egen. Herredsretten tilkjente erstatning med kr 55260,- basert på 9 båtfester. Grunneierne krever erstatning for 9 båtfester med kr 73520,- . Lagmannsretten legger til grunn et påregnelig tap basert på eksisterende 9 båtfester.

Erstatningsutmåling: 9 fester av kr 7000,- kr 63000,-

Trygve Småstuen har strandlinje på ca 300 meter. Partene er enige om at han i 1992 hadde registrert 6 båtfester utenom sin egen. Herredsretten la til grunn et tap basert på de registrerte 6 båtfester med tillegg av 8 nye båtfester for utleie. Samlet erstatning, fratrukket anleggskostnader, kr 94320,-. Grunneierne har krevet erstatning for i alt 14 båtplasser inklusiv de 6 som er registrert i dag og med fradrag for kr 15000,- i anleggskostnader. Kravet utgjør kr 120010,-. Lagmannsretten legger til grunn at Småstuen skal ha erstatning for 6 eksisterende plasser. Videre legges til grunn at det ville vært mulig å leie ut ytterligere 8 plasser. Slik ytterligere utleievirksomhet ville ha påført eieren kostnader til anlegg av parkeringsareal etc.

Erstatningsutmåling: 6 plasser kr 7000,- kr 42000,- 8 plasser kr 10000,- kr 80000,- Fratrukket skjønnsmessig for anlegg av parkeringsplasser etc kr 30000,- Sum kr 92000,-

Knut Sandvold har strandlinje på ca 100 meter. Partene er enige om at han hadde registrert 6 båtfester utenom sin egen i 1992. Herredsretten ga erstatning basert på 6 båtfester med kr 36840,-. Grunneierne krever erstatning for 10 båtfester inklusiv de 6 som var registrert i 1992. Etter fradrag av kr 5000,- i anleggskostnader er kravet kr 82010,-. Lagmannsretten finner som herredsretten at det ikke er påregnelig med flere båtfester på denne eiendom enn de 6 registrerte.

Erstatningsutmåling: 6 båtfester kr 7000,- kr 42000,-

Armand Dahl har strandlinje på ca 50 meter. Partene er enige om at det var registrert to båtfester på eiendommen i 1992. Herredsretten la til grunn at det ikke var påregnelig med flere båtfester og tilkjente erstatning med kr 12280,- for eksisterende fester. Grunneierne har krevet erstatning for 4 båtfester inklusiv de to eksisterende. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er påregnelig med utleie av bøyeplasser utover de to eksisterende.

Erstatningsutmåling: 2 båtfester kr 7000,- kr 14000,-

Frode Tangsveen har ca 40 meter strandlinje. Det var ikke registrert båtfester på eiendommen i 1992. Herredsretten tilkjente erstatning for to båtfester med kr 18120,-. Grunneierne krever erstatning for tre båtfester for til sammen kr 30000,-. Lagmannsretten har kommet til at det ikke er påregnelig med mer enn ett nytt båtfeste i tillegg til eget.

Erstatningsutmåling: 1 båtfeste kr 10000,- kr 10000,-

Helga Sandvik har en strandlinje på ca 60 meter. Partene er enige om at det var registrert 2 båtfester i 1992 utenom sitt eget. Herredsretten utmålte erstatning for tap av eksisterende 2 fester med kr 12280,-. Grunneierne har krevet erstatning for 5 båtplasser inklusiv de to eksisterende. Erstatningskravet utgjør kr 45670,-. Lagmannsretten har kommet til at det ikke er påregnelig med flere enn 2 bøyeplasser som nå.

Erstatningsutmåling: 2 båtfester kr 7000,- kr 14000,-

Knut Lundbekk har ca 100 meter strandlinje. Det var i 1992 ikke registrert båtfester utenfor denne eiendom. Herredsretten fant det påregnelig at Lundbekk i løpet av 4 år ville ha anlagt 5 båtfester og utmålte erstatning med kr 45300,-. Grunneierne har krevet erstatning for 10 båtplasser og krevet erstatning med kr 95000,- etter fradrag av kr 5000,-. Lagmannsretten finner at det på eiendommen påregnelig kunne vært utleiet 4 bøyeplasser utover 1 bøyeplass for eieren. Eiendommen har naturlig plass for parkering for biler til 4 bøyeplasser.

Erstatningsutmåling: 4 båtfester kr 10000,- kr 40000,-

Jo Taralrud har strandlinje på ca 20 meter. Han hadde ingen båtfester registrert i 1992. Herredsretten utmålte erstatning for ett båtfeste med kr 10000,-. Grunneierne har krevet erstatning for ett båtfeste med kr 10000,-. Lagmannsretten ser det slik at Jo Taralruds eiendom er disponert fullt ut med eget båtfeste som kan kreves uhindret av fredningsbestemmelsene.

Erstatningsutmåling: kr 0,-

Aksel Pettersen har strandlinje på ca 300 meter. I 1992 var registrert ett båtfeste. Herredsretten la til grunn at ytterligere 14 fester ville blitt etablert og tilkjente erstatning for ett eksisterende feste, med tillegg av 14 nye fester men med fradrag av anleggskostnader. Samlet erstatning ble tilkjent med kr 117100,-. Grunneierne har krevet erstatning for 20 båtplasser inklusiv en eksisterende. Etter fradrag av anleggskostnader med kr 15000,- kreves erstatning med kr 182840,-. Lagmannsretten har kommet til som påregnelig at det ville ha blitt utnyttet 14 båtfester for utleie inklusiv den eksisterende. I tillegg kommer båtplass til eget bruk. Det må gjøres et fradrag for anlegg av parkeringsplasser etc.

Erstatningsutmåling: 1 båtfeste kr 7000,- kr 7000,- 13 båtfester kr 10000,- kr 130000,- Fratrukket skjønnsmessig for anlegg av parkeringsplasser etc. kr 40000,-

Sum kr 97000,-

Even Danbolt har ca 45 meter strandlinje. Det var ikke registrert båtfester i 1992. Herredsretten tilkjente erstatning for 2 båtfester med kr 18120,-. Grunneierne fremhever at Danbolts eiendom ligger til rette for høy utnyttelse på grunn av egen molo og gode parkeringsmuligheter. Det kreves erstatning for 7 båtfester med kr 65000,- etter fradrag av kr 5000,-. Lagmannsretten finner at Danbolts eiendom slik den ny er utviklet kan utnyttes med 2 båtfester i tillegg til sitt eget. Han tilkjennes erstatning for 2 nye båtfeste.

Erstatningsutmåling: 2 båtfester kr 10000,- kr 20000,-

Karen Sundet har en strandlinje på ca 100 meter. Partene er enige om at det var registrert 2 båtfester i 1992. Herredsretten tilkjente erstatning for 2 båtfester med kr 12280,-. Grunneierne krever erstatning for 6 båtfester inklusiv de to eksisterende. Kravet er kr 55670,-. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er påregnelig med flere båtfester enn de to eksisterende og ett for grunneieren selv. Det vises til herredsrettens bemerkninger om adkomst som lagmannsretten er enig i. Eiendommen ligger ikke så godt til rette for utleie av bøyeplass pga langgrunne og adkomstforhold.

Erstatningsutmåling: 2 båtfester kr 7000,- kr 14000,-

Sameiet Pål Balke/Odd Hveem har en lengre strandlinje. Lagmannsretten viser til herredsrettens bemerkninger om de begrensninger som herredsretten fant for utnyttelse av eiendommen til utleie av bøyeplasser. Herredsretten tilkjente erstatning for 10 nye båtfester, etter fradrag av anleggskostnader, med kr 46400,-. Grunneierne har krevet erstatning for 10 bøyeplasser fratrukket kr 20000,- i anleggskostnader og med et krav på kr 80000,-. Lagmannsretten er enig i de begrensninger i utleiemulighetene som herredsretten har pekt på i sitt skjønn. Lagmannsretten ser det slik at det er vesentlig tyngre og vanskeligere adkomst til disse arealer enn til de fleste øvrige arealer og utleie av bøyeplasser må anses å ligge lenger frem i tid enn for de øvrige arealer. Erstatningen utmåles som en rund sum med kr 8000,-.

Erstatningsutmåling: 10 båtfester kr 8000,- kr 80000,- Fratrukket skjønnsmessig for anlegg av adkomst og parkering kr 30000,-

Sum kr 50000,-

III. GRUS.

Staten viser til den sakkyndiges rapport fra 1993 og hans forklaring under befaring og hovedforhandling. Lagmannsretten må på basis av dette materialet legge til grunn at det kun er i området 1 og 3 hvor det kan være interessant å ta ut masse. Innenfor disse områdene er det igjen bare toppdekket på 10-20 cm, bestående av stein og grus, som har tilstrekkelig kvalitet og markedsmessig verdi til å kunne utnyttes forretningsmessig. Utvinnbare masser utgjør etter dette ca 130.000 m3 og ikke 300.000 m3 som lagt til grunn av herredsretten. En kan heller ikke regne med å ta ut toppdekket helt inn til strandområdet av hensyn til bruken av dette. Ressursene reduseres derfor ytterligere.

Bevisføringen har vist at underliggende masser er for finkornet til å kunne utnyttes. Å ta ut sams masse ned til 2 meters dyp som de saksøkte legger til grunn er ikke realistisk pga massens uegnede kvalitet. Der en trenger fyllmasse, f.eks. til veibygging, vil en få dekket behovet ved bruk av stedlige masser.

Innholdet av vederlagsloven §6 er at det kun er et reelt og virkelig tap som skal erstattes. At det er fysisk mulig å ta ut betydelige masser er ikke avgjørende. Lovverket må også tas i betraktning og spesielt må lagmannsretten vurdere om masseuttak i Totenvika ville blitt tillatt vurdert etter bestemmelser i plan- og bygningsloven, vassdragsloven og forurensningsloven. Et nytt masseuttak som de saksøkte krever tapserstatning for ville ha krevet reguleringsplan med utarbeidede bindende driftsplaner. Terskelen for å etablere masseuttak er høyere i viktige naturområder, og tungtransporten gjennom boligområdene ville vært et problem. Omfattende trafikk av tunge lastebiler gjennom boligområdene hvert år som ville vært resultatet, ville blitt gjenstand for naboprotester.

Etter vassdragsloven krever større masseuttak i vassdrag konsesjon. Etter §104 skal naturvernhensyn vektlegges. Slik forholdene ligger an i Totenvika må lagmannsretten legge til grunn at konsesjon ville blitt nektet. Konsesjon ble f.eks. nektet i en tilsvarende sak vedr. Lågendeltaet.

Også forurensningsloven kommer til anvendelse. Et masseuttak som skissert av de saksøkte er et forurensende tiltak der forurensningselementet særlig er tungtrafikken. Forurensningsloven §11 kommer til anvendelse. Dette er bl.a. fastslått i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1993-528 følgende.

Lagmannsretten må legge til grunn at fredningen av Totenvika ikke har påført de saksøkte et økonomisk tap som kan kreves erstattet basert på tapte inntekter av grusforekomstene.

Grunneierne viser til at 130.000 m3 grus har tilfredsstillende kvalitet til å kunne brukes på veinettet. Videre er ca 1000000 m2 masse av annen kvalitet ikke verdiløs. En betydelig del ville vært utnyttet forretningsmessig slik herredsretten har lagt til grunn.

Lagmannsretten må legge til grunn at det finnes et betydelig marked for grus i Østre Toten kommune. Det finnes et betydelig underdekket behov for grus i kommune. Lagmannsretten må videre legge til grunn at det i dag ikke er grustak i drift i kommunen. Ved vurderingen av behovet må det legges til grunn en helhetlig vurdering der en både ser på behovet for grus av beste kvalitet og behovet for såkalt sams masse.

Det er ikke tekniske problemer forbundet med uttak av grusen og massene. En ville anvendt hjullaster, gravemaskiner og dumpere, og det finnes egnede områder for mellomlagring av grus i området.

To veier kan brukes til transport av massene ut fra området. Den ene veien går langs Lenaelven fra renseanlegget opp til riksveien. Den andre veien går opp over eiendommene til Balke og Hveem.

Masseuttak vil kunne skje med 1000 m3 pr. dag slik at årsbehovet som lagt til grunn av herredsretten, 10000 m3, ville vært tatt ut i løpet av 10 dager. Vurderingstemaet blir således om myndighetene ville sagt nei til en så begrenset virksomhet. Det må legges til grunn et balansert og begrenset uttak som skissert ville ivaretatt såvel hensyn til naturvern som til kommunens behov for masser. De samfunnsmessige vurderinger som myndighetene skal legge til grunn etter plan- og bygningsloven, vassdragsloven og forurensningsloven ville, pga tiltakets begrensede og samfunnsnyttige aspekter ha ledet til at de nødvendige tillatelser ville blitt gitt.

Kostnadene ved å ta opp grusen, mellomlagre og sikte denne samt utkjøring av grusen ville ikke vært større enn at det ville gi en netto på kr 15,- pr. m3 til grunneierne. Kravet er basert på denne pris til grunneierne og at tillatelse ville bli gitt til å ta ut 300.000 m3 over en 30 års periode. Samlet krav basert på 5 % kapitaliseringsrente er kr 2100000,-.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Husebye og skjønnsmennene Lyftingsmo, Moshagen og Enger legger etter bevisføringen og befaringen til grunn at fredningen av Totenvika ikke har utløst et økonomisk tap hos de saksøkte som kan kreves erstattet etter vederlagsloven §6.

De saksøkte har anført at det er et udekket behov for grus i Østre Toten kommune og at forekomstene i Totenvika er en viktig forekomst som det ville være økonomisk grunnlag for å utnytte, og som ville bli tillatt utnyttet av myndighetene. Flertallet er ikke enig i dette. Selv om Totenvika historisk har vært utnyttet til uttak av grus og masser også utover hva grunneierne selv har hatt behov for finner flertallet at endrede kvalitetskrav i markede, endrede transportmuligeter og samfunnets ønske om å bevare naturområder har medført at masseforekomstene ikke ville blitt utnyttet selv om fredningen ikke var kommet i stand i 1990. Flertallet viser til fredningsbestemmelsene avsnitt VI som gir forvaltningsmyndigheten tillatelse til å gi nærmere angitte dispensasjoner fra fredningsbestemmelsene. Forvaltningsmyndigheten kan således gi de saksøkte tillatelse til å foreta mindre uttak av masse til eget bruk, jf avsnitt VI pkt. 9. Det er med dette gitt åpning for å tilgodese en slik begrenset bruksmåte av Totenvika som etter flertallets mening ikke er gjenstand for en tapsvurdering i nærværende sak.

Når det gjelder tapte salgsinntekter av grus viser flertallet til den sakkyndiges rapport og forklaring. Det fremgår av dette bevismaterialet at det kun er toppdekket på 10-20 cm i to områder som har den styrkemessige kvalitet at materialet kan brukes på det offentlige veinett. Dette samsvarer også med forklaring fra teknisk sjef i Østre Toten kommune. Bruk av grus og annen masse fra Totenvika var blitt forsøkt på et veianlegg i kommunen, men erfaringen var dårlig og medførte mye vedlikehold. Kommunen ønsket derfor ikke å benytte masser fra Totenvika i fremtiden til sine veianlegg. I følge forklaringen fra teknisk sjef erkjente de fleste i kommunen at det måtte skaffes grus utenfra til veianlegg som har den nødvendige styrke og kvalitet. Utfra bevisføringen for øvrig må flertallet legge til grunn at utnyttelse av masser under forannevnte toppsjikt, såkalt sams masse, ikke ville ha et marked i kommunen, og heller ikke utenfor denne. Behovet for slike masser vil bli dekket ved bruk av masser på stedet. Flertallet viser for øvrig til grusregisteret for Østre Toten kommune hvor bl.a. forekomst nr. 11, Hekshus, er oppført med en betydelig forekomst av sand.

Betydningen av at grusforekomstene i Totenvika som det er kvalitetsmessig grunnlag for å utnytte er forholdsvis marginale, er et moment av betydelig vekt når myndighetene ville blitt forelagt en søknad om konsesjon eller tillatelse til å åpne grustak i Totenvika.

Selv om Totenvika ikke var blitt fredet er det på det rene at området har slike naturkvaliteter at disse hadde kommet inn som et tungtveiende moment i den samfunnsmessige helhetsvurdering som ville blitt foretatt. Dette gjelder både i forhold til spørsmålet om en regulerings- og driftsplanen etter plan- og bygningsloven, og spørsmålet om en konsesjon etter vassdragsloven. Den tungtrafikk som utkjøring av grus og masse ville medført er dessuten et viktig element som skal vektlegges etter forurensningsloven.

Ved den prejudisielle rettslige vurdering som flertallet har gjort i forhold til de tre forannevnte lover har flertallet lagt bevismessig til grunn at det bare ville vært et marked for grus fra toppsjiktet av forekomstene i Totenvika. Dette sjiktet er en betydelig mindre forekomst enn hva herredsretten la til grunn for sin avgjørelse. Forekomsten ville dessuten, slik flertallet vurderer, ikke kunne utnyttes helt inn til strandkanten av hensyn til den øvrige bruk av Totenvika. Ressursene ville da bli ytterligere redusert i volum. Hvor mye kan ikke flertallet si, men en legger til grunn at reduksjonen ville vært forholdsvis betydelig.

Endelig legger flertallet til grunn at selve uttaket av de da drivverdige forekomstene av toppsjiktet ville bli et ytterst tvilsomt økonomisk foretak da en ikke ville få en konsentrert drift men en forholdsvis kostbar drift over et større område. Også den nødvendige knusingen av masse til finere materiale, en prosess som ville måtte foregå på land, ville neppe bli regningssvarende med det kvanta som det ville være aktuelt å ta ut etter de kriterier flertallet har lagt til grunn. Flertallet kan da ikke se at det ville foreligge slik nødvendig overvekt av nytte for samfunnet at skaden for de offentlige eller almene interesser ville blitt mer enn oppveiet ved at det ble igangsatt og drevet grustak i Totenvika.

Flertallet har derfor, etter en helhetlig vurdering basert på forannevnte lover med tilhørende rettspraksis kommet til at det ikke var påregnelig for de saksøkte at det ville blitt gitt de nødvendige tillatelser for uttak av masse og grus og utkjøring av slike masser dersom fredningen ikke var kommet i stand i 1990. Fredningstiltaket har således ikke utløst et tap hos de saksøkte som kan kreves erstattet.

Lagmannsrettens mindretall, skjønnsmann Oppegaard dissenterer fra flertallet når det gjelder grusforekomsten. Hun mener at det må gis erstatning for et begrenset uttak av grus til bruk i nærområdene til anlegg og veier.

Mindretallet er enig med flertallet i at en sansynligvis ikke ville fått tillatelse til uttak av hele grusforekomsten i Totenvika og at det realistiske tapet derfor må begrenses til hva det sansynligvis ville blitt gitt tillatelse til hvis fredningen ikke hadde blitt gjennomført.

Forskrift om fredning av Totenvika naturreservat, avsnitt VI punkt 9 sikrer ikke grunneierne rett til uttak av grus for eget bruk, men gir kun forvaltningsmyndigheten mulighet for å gi slik tillatelse.

Lokalhistorisk literatur dokumenterer at grusmasser tidligere er tatt ut i området og at dette foregikk i et omfang av forretningsmessig karakter. Mindre uttak i et lignende omfang ville sansynligvis ikke foranledige konsesjonsbehandling eller krav til reguleringsplan, men kun krav til melding etter plan- og bygningsloven §84.

Uttak av grus i et omfang som tradisjonelt tidligere er foretatt i Totenvika vurderes skjønnsmessig til samlet å omfatte 30.000 m3 grus. Samlet tap for grunneierne basert på tap av en slik mulig utnyttelse av gusforekomsten settes skjønnsmessig til kr 180000,- som en engangserstatning.

IV. SAKSOMKOSTNINGER.

Saksøkeren skal i hht skjønnsloven §54b, jf §54 erstatte de saksøkte nødvendige utgifter i anledning saken.

Den samlede lagmannsrett finner at det har vært nødvendig med slike utgifter som medtatt i pkt. III i de saksøktes påstandsskrift. Påstandsskriftet er forelagt saksøkerens prosessfullmektig, og det har ikke kommet merknader til saksomkostningskravet. Dette innebærer at saksomkostningene fastsettes til i alt kr 81000,- som omfatter salær til advokat Per Espen Eid med kr 55000,-. Videre uspesifiserte utgifter med kr 2500,-, godtgjørelse til sakkyndig vitne Harald Nordhagen med kr 7500,-, godtgjørelsen til sakkyndig vitne Håkon Flesvik med kr 9000,-, godtgjørelse til partsrepresentant Knut A. Lundbekk med kr 4500,- og godtgjørelse til partsrepresentant Pål Balke med kr 2500,-. Det bemerkes at partsrepresentantene har hatt ekstraarbeid i forbindelse med fellesmøter med de saksøkte før hovedforhandlingen. Dette har etter lagmannsrettens mening medført tidsbesparelse under hovedforhandling.

Slutning:

1. Staten betaler de erstatninger som er spesifisert under den enkelte saksøkte i II foran.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten til de saksøkte v/advokat Per Espen Eid kr 81000,- -kroneråttientusen-. Beløpet betales innen 2 -to- uker fra overskjønnets forkynnelse.

3. Staten betaler for øvrig de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.