LE-1997-652
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-10 |
| Publisert: | LE-1997-00652 |
| Stikkord: | Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Romerike herredsrett Nr: 97-00288M - Eidsivating lagmannsrett LE-1997-00652 M. |
| Parter: | Oslo statsadvokatembeter (Aktor: Statsadv. Lars Frønsdal) mot A (Forsvarer: Advokat Gunhild Lærum). |
| Forfatter: | Førstelagmann Odd Jarl Pedersen. Kst. lagdommer Trond Christoffersen. Ekstraordinær lagdommer Ole Haugstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §212, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §3-3 |
A, født xx.xx.1953, ble av Statsadvokatene i Oslo den 17 februar 1997 satt under tiltale ved Nedre Romerike herredsrett for overtredelse av :
I. Straffeloven §195, første ledd, 1 straffalternativ for å hatt utuktig omgang med et barn under 14 år
Grunnlag er følgende forhold:
En gang i løpet av tiden fra høsten 1993 til ut på vinteren 1994 på badeværelset i Bs hjem i X, førte han en eller flere fingre inn i skjeden til B, født xx.xx.1984, og beveget med en eller flere fingre.
II. Straffeloven 212, annet ledd 1. straffalternativ for å foretatt utuktig handling med noen under 16 år eller forledet noen under 16 år til utuktig adferd.
Grunnlag er følgende forhold:
I perioden høsten 1993 til høsten 1994 på forskjellige steder i og ved X, bl.a. i Bs hjem, på egen bopel i Y og i bilen sin, kysset han stadig B under omstendigheter som gjorde dette utuktig. Ved en anledning fikk han henne til å ta på sin penis.
For herredsretten krevet fornærmede, B, oppreisning med kr 35000.
Herredsretten avsa dom i saken den 2 september 1997 med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.53, frifinnes for påstanden om straff.
2. A frifinnes for kravet om oppreisning.
Statsadvokatene i Oslo påanket dommen, begge tiltaleposter; til Eidsivating Lagmannsrett. Anken gjaldt skyldspørsmålet og det ble også krevet ny behandling av oppreisningskravet. Anken ble henvist til behandling ved lagmannsrettens beslutning av 7 oktober 1997. Hovedforhandling ble holdt i Tinghuset på Lillestrøm fra 2 til 5 mars 1998. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble ført 17 vitner, hvorav en oppnevnt sakkyndig. Det ble videre vist videoopptak av dommeravhør av fornærmede og av opptak fra rekonstruksjon. Fornærmede møtte og ga forklaring.
Lagretten ble i samsvar med tiltalebeslutning forelagt to hovedspørsmål; ett etter straffeloven §195 første ledd, første straffalternativ om utuktig omgang og ett etter straffeloven §212 annet ledd 1. straffalternativ for utuktig handlinger. Begge spørsmål ble besvart med nei. Lagmannsretten legger lagrettens kjennelse til og grunn. Tiltalte skal etter dette frifinnes.
B har fremmet krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5 jf §3-3. Kravet ble fastholdt til tross for at A ble frifunnet for straff.
På vegne av B har Eva Næsheim anført at selv om A er frifunnet for straff, er betingelsene for å dømme ham til å betale oppreisning tilstede. Det er en klar sannsynlighetsovervekt for at han har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen. Det er ikke noe vilkår for å gi oppreisning at B er påført fysisk skade.
Ved fastsettelsen av oppreisningsbeløpets størrelse må utgangspunkt tas i at B har vært utsatt for grove handlinger. Særlig den utuktige omgang hun ble utsatt for på badet i sitt eget hjem har vært krenkende og skremmende for en pike som ikke hadde fylt 10 år. Overgrepet skjedde i hjemmet av morens kjæreste som hadde tilgang til hjemmet. Han har derfor grovt brutt tillitsforholdet til moren og til B.
B har selv forklart at hun var redd og at det gjorde fysisk vondt da han fingret med hennes kjønnsorgan. Hun fikk problemer etterpå. Hun gråt seg i søvn hver natt. Og hun fikk problemer på skolen. Når overgrep har funnet sted, så er det så traumatisk at det er den mest sannsynlige årsak til Bs problem. Det går bedre med B nå. Hun fungerer ganske greitt. Men ved utmålingen av oppreisningsbeløpet må det tas hensyn til at senskader er sannsynlige.
Selv om A har dårlig økonomi på grunn av stor gjeld og bidragsplikt til to barn, skal dette tillegges begrenset betydning ved utmålingen. Ut fra en skjønnsmessig helhetsvurdering bør oppreisningsbeløpet til B settes til kr 35000.
B har nedlagt slik påstand:
A, født xx.xx.53, dømmes til å betale erstatning for ikke økonomisk skade (oppreisning) til B, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 35000,- med tillegg av den til enhver tid gjeldende rente, p.t. 12 %, fra forfall og til betaling skjer.
A har anført at betingelsene for å dømme ham til å betale oppreisning ikke er tilstede fordi han ikke har begått de handlinger som påberopes som grunnlag for kravet og som han er frifunnet for i straffesaken. Det foreligger i alle fall ikke noen slik sterk sannsynnlighetsovervekt for at han har misbrukt B som er vilkåret for å ilegge erstatningsplikt.
Subsidiært for det tilfelle at lagmannsretten skulle finne at det foreligger slik sterk sannsynlighetsovervekt, har han anført at han langt på vei deler Bs anførsler om hvilke momenter som er relevante. Men han gjør gjeldende at det ikke er ført bevis for at det foreligger årsakssammenheng mellom handlingene og de problemer B fikk. Han har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
A frifinnes for krav om oppreisning.
Lagmannsrettens bemerkninger:
B har beskyldt A for seksuelle overgrep. A har benektet at overgrepene har funnet sted. I en slik sak der forklaring står mot forklaring blir oppgaven for domstolene å finne ut hva som har skjedd. Anmeldte er som ovenfor nevnt frifunnet for straff. I det ligger at lagretten ikke har vært overbevist om hans skyld. Den har ikke, etter å ha vurdert bevisene i saken, funnet at det er hevet over en rimelig tvil at A snakker sant når han bedyrer sin uskyld. Til det har ikke Bs forklaring vært tilstrekkelig troverdig. Når lagmannsretten skal vurdere om B har krav på oppreisning fra A, er beviskravet et annet. I Rt-1996-864 la Høyesterett til grunn at det (må) stilles strengere krav til beviset for de handlinger som danner grunnlag for et slikt oppreisningskrav enn vanlig sannsynlighetsovervekt. På den annen side kan det ikke stilles så strenge krav som for å konstatere straffeskyld. I en sak av denne karakter mener jeg at det må kreves en klar sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at det påståtte overgrep er begått
Det springende punkt blir derfor om det ut fra de bevis som er ført, er en klar sannsynlighetsovervekt for at A har forgrepet seg på B. I den vurdering er troverdigheten av Bs egen forklaring sentral.
Anmeldelsen kom den 22 november 1995. Dagen før hadde B betrodd seg til to venninner som etter avtale med B skulle bringe det videre til Bs mor. Hun skrev ned i stikkords form det venninnene hadde fortalt. Denne lappen hadde Bs far med seg da han innga anmeldelsen. Neste gang B fortalte om overgrep var 19 mars 1995 da hun var hos barnepsykolog Mildrid Åse Holm. Deretter ble B avhørt i dommeravhør den 14 mai 1996, og endelig fortalte hun overlege Aas om overgrepene den 24 mai 1996 i forbindelse med at hun gjennomgikk gynekologisk undersøkelse. Den 22 februar 1998 ble det holdt en rekonstruksjon i Bs hjem der B viste hva som skulle ha hendt og også fortalte om det som skal ha skjedd. Dette ble tatt opp på video. Hun møtte også under hovedforhandlingen for lagmannsretten og forklarte seg.
I følge B skal det alvorligste overgrepet ha funnet sted mens A var på besøk i hennes hjem og de satt og så på fjernsyn. Til stede var også Bs mor og brødre, som er tvillinger født i 1979. Hun har forklart i dommeravhøret at det var Vålerenga som spilte. De heiet på Vålerenga som vant. At de alle har vært samlet ved en slik anledning er bekreftet av alle fem. Men det er noe uklart når. Bs mor og A traff hverandre i september 1993, og de var kjærester til en gang ut i 1994, senest årsskiftet 1994/-95. B forklarer at hun til å begynne med likte A godt og begynte å kalle ham "pappa". Etter noe tid begynte han imidlertid å kysse henne før han fikk henne til å beføle seg under den nevnte fotballkampen og episoden på badet fant sted. B forsøkte etter dette å unngå A. Jula 1993 kjøpte Bs mor undertøy som julegave fra A til B. B har forklart at hun reagerte sterkt på dette pga overgrepene, også befølingen, som hadde funnet sted tidligere. I slutten av februar 1994, under OL på Lillehammer, kom det til en konfrontasjon mellom Bs mor og A i forbindelse med en sydenreise og det ble mer eller mindre slutt mellom dem. Til overlege Aas, som undersøkte henne den 24 mai 1996, har B fortalt at overgrepene skal ha funnet sted før OL. I dommeravhøret har B forklart at overgrepet fant sted mens de så Vålerenga spille, at de heiet på Vålerenga og at Vålerenga vant. Etter september 1993 spilte Vålerenga første tippekamp den 7 mai 1994. A har fortalt at de så på Manchester United spille mot Liverpool i en cupkamp. Eneste aktuelle kamp her, ble vist i fjernsynet den 22 januar 1994.
B har under dommeravhøret forklart at de alle satt i en vinkelsofa da så på fotballkampen. Hun satt på sofaryggen bak A for å massere ham på ryggen. De satt ytterst i sofaen. Bs mor satt ved siden av og deretter brødrene. Mor skal ha gått fra og til. Mens B satt slik bak A, skal han ha tatt hennes høyre hånd under sin T-skjorte, videre ned i buksa og til sin penis. Slik skal de ha sittet en halv time mens A holdt hånden hennes fast. Hun kan si dette så presist fordi hun så klokka på fjernsynet. Da kampen var slutt, hvisket A til B at hun skulle gå opp på rommet sitt. Det gjorde hun og A kom etter og dro henne med seg, eller fikk henne til å kommer etter, inn på badet. Han la henne ned på gulvet hvor han førte sin hånd under hennes bukse og til hennes kjønnsorgan. Han gned hardt og stakk en finger inn i henne. B har til barnepsykolog Holm forklart at de begge kledde av seg nedentil, dette framkommer ikke i noen av hennes øvrige forklaringer. A ville til slutt at B skulle være med ham i dusjen, men da sa B nei og gikk ned i stua til moren. Kort etter kom A ned i stua og B masserte ham på ryggen.
Et springende punkt i bevisvurderingen er troverdigheten i denne historie; at et overgrep skal ha funnet sted på denne måte. Lagmannsrettens flertall, formannen og dommer Christoffersen, finner den så usannsynlig at de konkluderer med at det ikke er klart at A har forgrepet seg på B. Denne avgjørelsen bygger på en helhetsvurdering av Bs forklaringer og de øvrige opplysninger man har. Flertallet har imidlertid lagt særlig vekt på følgende: Dersom Bs forklaring mht hvilken fotballkamp de så på da det alvorligste overgrepet fant sted er riktig, kan dette overgrepet ikke ha funnet sted før jul 1993, noe B igjen er sikker på. De kan heller ikke ha funnet sted før OL 1994, noe hun er like sikker på. Flertallet finner det videre vanskelig å tro at moren eller brødrene ikke skal ha reagert på As påståtte overgrep i sofaen. B var på den tiden 10 og et halvt år og må, for å ha nådd ned til hans penis, ha sittet i en så sterkt foroverbøyd stilling over hans skulder at det er helt usannsynlig at det ville ha gått upåaktet hen med moren ved siden av og også brødrene i samme sofa. B beskrives og framstår som en meget selvbevisst og selvstendig pike, med bluferdighet og liten vilje til å være på badet sammen med andre. Det er lite troverdig at hun av frykt skulle sitte som beskrevet i sofaen uten og komme unna og deretter følge A på badet. Etter en slik opplevelse ville B ha holdt seg borte fra A. Selv om hun ikke torde fortelle noe til moren, kunne hun bare ha satt seg et annet sted i rommet.
Flertallet viser også til at B ikke har fortalt samme hendelsesforløp hele tiden. Hun har to versjoner av hva som skal ha skjedd i stuen under fotballkampen. Til venninnene fortalte hun at A lå på en puff på ryggen med bar overkropp og at han tok hånden hennes mens hun masserte ryggen hans. Det er også denne historien som ble skrevet ned av moren og levert politiet. Den samme historie fortalte hun til Torkel Aas i forbindelse med undersøkelsen. Under rekonstruksjonen forklarte hun at hun da A var kommet ned i stuen etter å dusjet, hadde satt seg over skrevs på ryggen og massert ham på ryggen; altså etter at overgrepet skal ha funnet sted.
Samlet gjør dette at flertallet ikke finner Bs forklaring så troverdig at det er en klar sannsynlighetsovervekt for at A har forgrepet seg på B. Med det beviskrav som gjelder i slike erstatningssaker, bør derfor A også frifinnes for krav om oppreisning.
Mindretallet, ekstraordinær lagdommer Haugstad, er langt på vei enig med flertallet at det er flere usikkerhetsmomenter i saken. Men slik han bedømmer bevisene, finner han at det er en klar sannsynlighetsovervekt for at B snakker sant.
Slutning:
1. A, født xx.xx.53, frifinnes for påstanden om straff.
2. A frifinnes for kravet om oppreisning.