LE-1997-796
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-28 |
| Publisert: | LE-1997-00796 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr: 96-00483 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1997-00796 K. |
| Parter: | Kjærende part: Moelven Hako AS (Prosessfullmektig: Advokat Dyre Østby). Kjæremotpart: Lillehammer kommune (Prosessfullmektig: Advokat Harald Thoresen). |
| Forfatter: | Lagdommer Ragnar Askheim. Lagdommer Bernt Krohg. Kst. lagdommer Randi Ottersen |
| Lovhenvisninger: | Rettsgebyrloven (1982) §2, §5a, §5b, Domstolloven (1915) §201, §88, Tvistemålsloven (1915) §181, §323, §325, §384, Forvaltningsloven (1967) §36 |
Saken gjelder ansvar for utgiftene til fagkyndige meddommere i herredsretten.
Moelven Hako AS (i det følgende kalt Moelven) reiste den 23.10.96 søksmål mot Lillehammer kommune ved Sør-Gudbrandsdal herredsrett. I stevningen var det nedlagt påstand om at Lillehammer kommune skulle betale kr 382930,- med tillegg av renter til Moelven. Det var videre nedlagt påstand om at Lillehammer kommune skulle kjennes regressansvarlig "for det eventuelle regressansvar Selmer AS måtte få medhold i overfor Moelven Hako AS som følge av det endelige eventuelle krav Kjell-Arne Schjørn måtte få overfor Selmer AS, jfr. Sør-Gudbrandsdal herredretts dom av 27. desember 1995."
Saken hadde sitt utspring i en totalentreprisekontrakt av 03.07.92 mellom Lillehammer kommune som byggherre og Moelven. Det oppstod forsinkelser med bl. a. igangsettingen av et kirkebygg som var en del av totalentreprisen. Moelven er ved Sør-Gudbrandsdal herredsretts dom av 03.10.95, dømt til å betale en av underentrepenørene, Selmer AS, kr 539415,- med tillegg av renter for merutgifter som følge av forsinkelsen. Pengekravet som Moelven Hako fremsatte mot kommunen, er et regresskrav. Det utgjør den del av beløpet Moelven ble dømt til å betaletil Selmer som Moelven mener kommunen er ansvarlig for. Regresspåstanden mot kommunen hadde sin bakgrunn i den samme problemstilling og er konkret knyttet til en verserende sak mellom Selmer og Selmers underentrepenør Kjell Arne Schjørn. Hvis Selmer ble dømt til å betale Schjørn for "vinterutgifter"som følge av forsinket byggestart var det påregnelig at Moelven ville bli regressansvarlig overfor Selmer.
Lillehammer kommune nedla i tilsvaret påstand om frifinnelse.
Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa dom i saken den 07.10.97 med slik slutning:
1. Lillehammer kommune frifinnes.
2. Moelven Hako AS dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Lillehammer kommune med kr 70.000 - kronersyttitusen 00/100.
Dommen er rettskraftig.
Herredsretten var satt med fagkyndige meddommere. Meddommerne ble oppnevnt av retten etter eget tiltak og uten at partene var forespurt om behovet. I domspremissene er det inntatt følgende om utgiftene til meddommere:
I tillegg til ovennevnte saksomkostninger er påløpt utgifter i form av honorar og reiseutgifter til de oppnevnte meddommerne. I forholdet mellom partene skal saksøkeren betale disse omkostningene. Retten vil kreve omkostningene dekket av saksøkeren, jfr. rettsgebyrloven §2. Ut fra dette blir ingen del av disse omkostningene å legge til omkostningsoppgaven fra saksøkte.
Utgiftene til meddommerne ble av retten beregnet til kr 40256,50 og krav på beløpet er sendt Moelven.
Moelven har påkjært avgjørelsen om betaling av utgiftene til de fagkyndige meddommere til Eidsivating lagmannsrett under henvisning til rettsgebyrloven §5a) nr 1, jf. tvistemålsloven §181. Lillehammer kommune har inngitt tilsvar. Fra herredsretten er det avgitt en uttalelse i forbindelse med oversendelsen av saken.
Herredsretten uttaler at retten fant det nødvendig å oppnevne fagkyndige meddommere. Kommunen påstod seg prinsipalt frifunnet ut fra en fortolkning av kontrakten. Subsidiært anførte kommunen at erstatningskravet var for stort. I tilknytning til den subsidiære anførsel måtte retten være forberedt på å ta stilling til hvorfor det var nødvendig å gi erstatning for vinterutgifter. Dette gjaldt bl. a. økte riggkostnader, økte timeverkskostnader, økte utgifter til betongleveranser, behov for mer tildekkingsmateriale og økte fyringsutgifter. Herredsretten finner det åpenbart at disse spørsmål krevde at retten ble satt med fagkyndige meddommere. Det vises også til at retten i saken fra 1995 (saken mellom Selmer og Moelven) var satt med fagkyndige meddommere og i nærværende sak skulle retten eventuelt overprøve det resultat som herredsretten kom frem til i 1995.
Herredsretten uttaler videre at det var en beklagelig feil at spørsmålet om å oppnevne fagkyndige dommere ikke ble forelagt partene på forhånd. Retten har imidlertid adgang til å oppnevne fagkyndige meddommere av eget tiltak og det er tvilsomt om herredsrettens fremgangsmåte i lovens forstand er en saksbehandlingsfeil. Det er i tilfelle tale om en feil som ikke har hatt betydning for resultatet av saken og det er i hvert fall ikke grunnlag for å pålegge dommeren ansvar etter domstolsloven §201. Videre anføres at det etter lovendring av 16.06.89 ikke er nødvendig å oppnevne fagkyndige meddommere ved kjennelse. Herredsretten viser også til at ingen av partene kom med innvendinger da retten ble presentert ved hovedforhandlingens start.
Moelven Hako AS har i det vesentlige anført:
Ingen av partene hadde forut for hovedforhandlingen blitt underrettet om at herredsretten hadde funnet det ønskelig å sette retten med fagkyndige meddommere, jf. tvistemålsloven §325 i.f. og herredsretten hadde heller ikke oppnevnt slike i medhold av domstolsloven §88. Etter domstolsloven §88 skal fagkyndige meddommere oppnevnes ved kjennelse og denne kan påkjæres. At kjennelse ikke er blitt avsagt er en feil som rammes av tvistemålsloven §384 første ledd, jfr. annet ledd nr. 1.
Tvistegjenstanden i saken knyttet seg til rettigheter og forpliktelser i et gjensidig kontraktsforhold. Det var i prinsippet enighet om de faktiske sider, slik at uenigheten var begrenset til de rettslige konsekvenser av kontraktens bestemmelser. Det er vanskelig å se på hvilket grunnlag herredsretten har funnet behov for fagkyndige meddommere. Kommunens subsidiære anførsler i tilsvaret var ikke fulgt opp på en slik måte at dette gav grunnlag for å oppnevne fagkyndige meddommere. Det ble under saksforberedelsen ikke lagt opp til noen overprøving av den tidligere dommen ved Sør-Gudbrandsdal herredsrett, slik som herredsrettsdommeren åpenbart må ha lagt til grunn for sine vurderinger.
Da ingen av partene hadde begjært fagkyndige meddommere, må lagmannsretten kunne legge til grunn at herredsrettens avgjørelse om å oppnevne meddommere ville ha blitt påkjært om partene hadde fått anledning til det. Lagmannsretten må også prejudisielt kunne ta standpunkt til om et slik kjæremål ville ha ført frem.
Lagmannsretten bør ikke legge vekt på at ingen av partene begjærte hovedforhandlingen stanset da rettens sammensetning ble klarlagt ved forhandlingenes start. Da partene ikke tidligere var blitt kjent med rettens sammensetning hadde partene grunn til å anta at utgiftene forbundet med dette måtte bli å anse som partene uvedkommende. For øvrig ville en utsettelse ha medført forsinkelse og tidsspille med de kostnader dette innebar.
Utgiftene etter rettsgebyrloven §2 er begrenset til slike som følger av lovlig oppnevnelse. Når oppnevnelsen er skjedd på en måte som ikke ligger innenfor lovens ramme, er herredsretten selv nærmest til å bære de økonomiske konsekvenser av avgjørelsen.
Ved kjæremål over oppnevnelse av fagkyndige domsmenn, har lagmannsretten også kompetanse til å prøve de rent skjønnsmessige sider ved avgjørelsen, jf. Schei: s.227.
Om kjæremålsutgiftene er det anført at kjæremålet er foranlediget av feil som kan tilskrives herredsrettsdommer Blakstvedt. I medhold av domstolsloven §201 bes lagmannsretten vurdere å pålegge ham ansvar for de økte omkostningene som også omfatter kjæremålsomkostnignene. Subsidiært nedlegges påstand om at Lillehammer kommune skal dekke kjæremålsomkostningene.
Moelven Hako AS har nedlagt slik påstand:
1. Sør-Gudbrandsdal herredsretts avgjørelse om å avregne honorar og reiseutgifter til de fagkyndige meddommere overfor Moelven Hako AS i sak nr. 9600483 A oppheves.
2. Prinsipalt:
Herredsrettsdommer Erik Blakstvedt pålegges å utrede sakens omkostninger.
Subsidiært:
Moelven Hako AS tilkjennes saksomkostninger av Lillehammer kommune.
Lillehammer kommune har i det vesentlige anført:
Lillehammer kommune er enig i den faktiske fremstilling som gis i kjæremålet. Realiteten i saken dreide seg først og fremst om en avklaring av partenes rettigheter og forpliktelser i forhold til kontrakten. På denne bakgrunn avstod kommunen fra å kreve entreprisekyndige meddommere.
Oppnevnelse av fagkyndige meddommere etter tvistemålsloven §325 beror på rettens skjønn. Lillehammer kommune tok til etterretning at retten fant dette ønskelig.
Det må være på det rene at det ikke er grunnlag for å pålegge Lillehammer kommune å dekke kostnadene til fagkyndige meddommere. Det kan heller ikke være grunnlag for å pålegge Lillehammer kommune å dekke omkostningene ved kjæremålet.
Lillehammer kommune har nedlagt slik påstand:
1. Lillehammer kommune frifinnes.
2. Moelven Hako AS dømmes til å betale Lillehammer kommunes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet med kr 1000,-.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Herredsrettens avgjørelse om at Moelven skal betale utgiftene til de fagkyndige meddommere er truffet i medhold av rettsgebyrloven §2 annet ledd. Kjæremålsadgangen følger av rettsgebyrloven §5a nr 1.
Ved kjæremål etter rettsgebyrloven har lagmannsretten kompetanse til å prøve alle sider ved avgjørelsen.
Etter rettsgebyrloven §2 annet ledd påligger det den som har begjært "forretningen" å dekke alle utgifter til bl.a. meddommere. Fagkyndige meddommere kan oppnevnes når partene forlanger det eller "retten finner det ønskelig" jf tvistemålsloven §325 og §323. Plikten til å dekke utgiftene til fagkyndige meddommere etter rettsgebyrloven §2 annet ledd gjelder også når disse oppnevnes av retten av eget tiltak. Oppnevnes meddommere utenom utvalgene skjer oppnevnelsen etter domstolsloven §88. Oppnevnelse etter domstolsloven §88 kan skje ved formløs beslutning. Beslutning etter §88 kan påkjæres til høyere rett.
Tvistemålsloven §325, jf. §323 gir retten en rommelig adgang til på eget initiativ å beslutte å oppnevne meddommere. Det er imidlertid betydelige utgifter forbundet med å benytte fagkyndige meddommere. I saker hvor partene har fri rådighet bør domstolene derfor vise tilbakeholdenhet med å foreta oppnevning av eget tiltak og partene bør i alle fall høres. I dette tilfellet ble spørsmålet om fagkyndige meddommere skulle oppnevnes ikke forelagt partene på forhånd. Partene ble heller ikke gjort kjent med at slik beslutning var truffet før de møtte til hovedforhandlingen. Ved den manglende underretning ble de avskåret fra adgangen til å fremsette kjæremål. Lagmannsretten finner at herredsrettens fremgangsmåten innebar en saksbehandlingsfeil.
Begge parter gir i kjæremålssaken uttrykk for at fagkyndige meddommere var unødvendig. Det må også legges til grunn at partene hadde dette syn ved behandlingen i herredsretten da ingen hade begjært fagkyndige meddommere oppnevnt. Dersom herredsretten hadde tatt opp spørsmålet med partene på forhånd, ville partenes standpunkter ha blitt ytterligere klarlagt og det ville også kunnet blitt nærmere belyst hvilke spørsmål som ville stå sentralt under hovedforhandlingen.. Vurdert i etterhånd, på bakgrunn av den dom som foreligger og de dokumenter som forelå under saksforberedelsen, anser lagmannsretten det som sannsynlig at sakkyndige meddommere ikke ville blitt oppnevnt dersom saksbehandlingsreglene var blitt fulgt.
Lagmannsretten har i relasjon til spørsmålet om utgiftene ikke funnet grunn til å legge vekt på at Moelven ikke protesterte mot rettens sammensetning under hovedforhandlingen. Da partene ikke på forhånd var varslet om at retten ville ha denne sammensetning finner lagmannsretten at det ville være å stille for store krav at protest umiddelbart skulle vært nedlagt. Siden retten allerede var satt, ville endel utgifter til meddommerne ha påløpt og mulighetene for forlengelse av forhandlingene og eventuelt utsettelse ville medføre at det i alle fall ville ha blitt betydelige merutgifter. Sett på denne bakgrunn finner lagmannsretten at Moelven ikke kan være forpliktet til å dekke utgiftene.
Utgiftene til saksbehandlingen ved domstolene dekkes av partene så langt det fremgår av reglene om rettsgebyrer og plikten til å betale sideutgifter. For øvrig dekkes utgiftene av staten. Når lagmannsretten er kommet til at Moelven ikke kan pålegges å betale sideutgiftene, blir følgen at utgiftene må dekkes av staten. Moelven må dermed gis medhold i kjæremålet.
Med hensyn til omkostningene ved kjæremålet er det gitt regler i rettsgebyrloven §5b). Etter §5b annet ledd er kjæremålet gebyrfritt. §5b fjerde ledd viser til saksomkostningsreglene i forvaltningsloven §36. I medhold av nevnte bestemmelser pålegges det offentlige å erstatte Moelven de utgifter som har vært nødvendige for å få vedtaket endret. Kjæremålet synes uødig omfattende lagt opp. Utgiftene fastsettes skjønnsmessig til kr 2500.-.
Også Lillehammer kommune har hatt utgifter i anledning kjærmeålet og må få dekket disse etter de samme regler, jf. forvaltningsloven §36 tredje ledd hvor det fremgår at omkostningsreglene gjelder overfor alle som er parter i saken. For Lillehammer kommune settes saksomkostningene til kr 1000,-.
I og med at rettsgebyrloven §5b gir regler om dekning av saksomkostninger ved kjæremål av denne art, er det vanskelig å se hvorfor domstolsloven §201 er påberopt. Siden dette likevel er gjort, vil lagmannsretten bemerke at det bare er aktuelt å ilegge dommeren ansvar etter domstolsloven §201 hvor det dreier seg om "et kvalifisert klanderverdig forhold", jf. bl. a. Rt-1990-214 og Rt-1997-102. Den feil som her er begått faller ikke inn under nevnte kategori.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Sør-Gudbrandsdal herredsretts pålegg om at Moelven Hako AS skal betale utgiftene til fagkyndige meddommere i sak nr. 96-00483 A oppheves.
2. Staten v/ Sør-Gudbrandsdal herredsrett betaler i saksomkostninger for lagmannsretten kr 2.500 - totusenfemhundre - til Moelven Hako AS og kr 1000 - ettusen - til Lillehammer kommune.