LE-1998-149

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-03-25
Publisert:	LE-1998-00149
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr:97-00274 - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-00149 A. Anket til Høyesterett, se HR-2000-00014A.
Parter:	Ankende part: Rolf Sørjordet (Prosessfullmektig: Advokat Werner Forr Nystuen). Ankemotpart: Staten v/Oppland fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Jesper Holte).
Forfatter:	Lagdommer Fritz Borgenholt, ekstraordinær lagdommer Ole Haugstad, tilkalt dommer, herredsrettsdommer Egil Berglund
Lovhenvisninger:	Ligningsloven (1980) §9-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skattebetalingsloven (1952) §48, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §3-12, §8-2, §8-4, §9-2, §9-3, §9-4, §9-5, §9-7, §9-8, §10-2, §10-3, §10-4

Saken gjelder spørsmålet om det foreligger gyldig ligning av Rolf Sørjordet for inntektsårene 1990 og 1991.

Sørjordet er eier av en bolig/forretningseiendom. Ved ligningen for inntektsårene 1990 og 1991 ble inntektene ervervet ved utleie av forretningslokale av ligningsmyndighetene ansett som pensjonsgivende inntekt. Sørjordet reiste søksmål ved Sør-Gudbrandsdal herredsrett med påstand om opphevelse av ligningen i det han mente inntekten burde anses som kapitalinntekt. Ved dom av 22. september 1993 frifant herredsretten Sør-Fron kommune.

Sørjordet anket dommen inn for lagmannsretten og Borgarting lagmannsrett avsa 10. august 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Ligningen av Rolf Sørjordet for 1990 og 1991 oppheves.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsrett og lagmannsrett."

Sør-Fron kommune forsøkte å innanke dommen for Høyesterett, men Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa kjennelse med slik slutning:

"Anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi nektes."

Etter at lagmannsrettens dom var rettskraftig sendte Sørjordets advokat - Line Langballe - brev til Sør-Fron ligningskontor den 6. desember 1995.

Lagmannsretten finner det hensiktsmessig å gjengi brevet i sin helhet:

"ANMODNING OM ENDRING AV LIGNING 1985 - 1992

L.NR. - - - ROLF SØRJORDET

Jeg viser til vedlagte kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg hvor det fremgår at anke over Borgarting lagmannsretts dom av 10. august 1995 i sak Sør-Fron kommune/Rolf Sørjordet ikke er tillatt bragt inn for Høyesterett. Dommen fra lagmannsretten er således rettskraftig avgjort og jeg ber Rolf Sørjordets ligning rettet i samsvar med dommen også for tidligere år.

Jeg viser til ligningsloven §9-5, 2 pkt. a hvor det fremgår at ligningskontor skal ta opp spørsmål om endring som følger av, eller forutsettes i, en domstolavgjørelse.

Jeg vil presisere at skattytere i angjeldende ligningsår ikke nedla påstand om pensjonsgivende inntekt og heller ikke ble varslet om fastsettelse av slik inntekt og grunnlaget for dette. Rolf Sørjordet ble ikke oppmerksom på at det var fastsatt pensjonsgivende inntekt for ovennevnte år før klage på ligningen for 1990.

Inntekter av utleie av forretningsdelen skal etter dette anses som kapitalinntekt fra februar 1985 og til og med 1992. Jeg har forstått det slik at ligningskontoret finner det vanskelig å fordele utgiftene mellom boligdelen og forretningsdelen. Jeg ber derfor ligningskontoret kontakte skattyters regnskapsfører, Tor Hovden, dersom det er nødvendig med ytterligere spesifikasjoner og redegjørelse. I tillegg ber jeg om at fordelingen av utgiftene mellom boligdel og forretningsdel klart fremgår av det vedtak ligningskontoret fatter.

Jeg ber om en snarlig behandling av saken."

Senere vinteren 1996, tok Rolf Sørjordets ektefelle - Bjørg Sørjordet - ved minst en anledning telefonisk kontakt med ligningskontoret og forepurte ligningssjefen når et vedtak ville foreligge. Etter hva som er opplyst legger lagmannsretten til grunn at det på forespørselen ble opplyst at saken var til behandling, men at det ville ta noe tid før vedtak forelå.

Det er videre opplyst at Bjørg Sørjordet også tok opp spørsmålet om når vedtak ville foreligge, under et tilfeldig besøk på ligningskontoret.

Senere endret Sør-Fron ligningskontor ligningen av Rolf Sørjordet for inntektsårene 1990 og 1991 i samsvar med det lagmannsrettens dom ga anvisning på. Melding om ligningskontorets vedtak i endringssaken ble sendt til Sørjordet 4. desember 1996.

Sørjordet har senere fått tilbakebetalt for mye innbetalt skatt for inntektsårene 1990 og 1991.

Den 2. juni 1997 tok Sørjordet ut stevning ved Sør-Gudbrandsdal herredsrett mot Staten v/Oppland fylkesskattekontor.

Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa 20. november 1997 dom med slik domsslutning:

"1. Ligningen av Rolf Sørjordet for inntektsårene 1990 og 1991 oppheves for såvidt gjelder Sør-Fron likningskontors avgjørelse av 4.12.96 og henvises til ny behandling av Sør-Fron likningsnemd.

2. I saksomkostninger betaler staten v/Oppland fylkesskattekontor til Rolf Sørjordet 34.630 - trettifiretusensekshundreogtretti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."

Sørjordet har i rett tid påanket herredsrettens dom.

Om saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for herredsretten.

Rolf Sørjordet har i det vesentlige anført:

Da Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste anken over Borgarting lagmannsretts dom ble denne rettskraftig. Da ligningskontoret traff nytt ligningsvedtak var ettårsfristen i ligningslovens §9-6 nr 5 c ute og det foreligger ikke noe gyldig ligningsvedtak. Saken er ikke tatt opp av ligningskontoret innen fristen og Sørjordet har krav på å få tilbakebetalt all skatt han innbetalte for inntektsårene 1990 og 1991. Ligningsmyndighetene har ikke anført noe om at de selv skal ha foretatt seg noe for å avbryte fristen. Ligningsmyndighetene viser kun til advokat Langballes brev av 6. desember 1995. Det er feil når herredsretten er kommet til at ligningen må anses tatt opp gjennom det brev som ble sendt fra skattyters advokat. Ligningskontoret var heller ikke kompetent organ til å treffe vedtaket og også av denne grunn er vedtaket ugyldig. Ligningslovens §9-6 regulerer de frister som gjelder. Treårsregelen i §9-6 nr 2 er oversittet. Det spørsmål saken reiser er hvorvidt ettårsfristen i §9-6 nr 5 c er oversittet.

Etter at dommen fra lagmannsretten var rettskraftig ba skattyter om endring tilbake til 1985. Ligningskontoret påberopte imidlertid treårsfristen for årene før 1990. Ligningsmyndighetene ønsket ikke å endre ligningen for disse årene selv om den påviselig var feil.

Ligningsmyndighetene hadde ett år på seg til å ta opp saken. Det er ligningsmyndigheten som skal ta opp spørsmålet. Når ligningen er opphevet har skattyter ikke klagerett. Det er da ligningsmyndighetene som må ta opp saken. Ligningsloven §9-2, §9-3 og §9-4 angir hvilke tilfelle skattyter kan klage. Skattyteren kan anmode om at ligningskontoret tar opp saken, men det er ligningskontoret som må ta saken opp for å avbryte fristen etter ligningslovens §9-6 nr 5 c. Forarbeidene viser også dette. Av dommen i Norsk Retstidende 1997 side 860 fremgår at innsendelse av selvangivelse ikke er fristavbrytende. Da kan heller ikke brevet fra advokat Langballe være det.

Ligningskontoret tok ikke opp saken før 4. desember 1996 og fristen var da ute. Et brev fra skattyters advokat kan ikke avbryte fristen. Brevet fra advokat Langballe omhandler dessuten ikke inntektsårene 1990 og 1991. I og med at det er ligningsmyndighetenes ansvar å ta opp saken for å bryte fristen, og ligningskontoret ikke gjorde noe før 4. desember 1996, foreligger det ikke noe gyldig ligningsvedtak og innbetalt skatt må tilbakebetales.

Ligningskontoret hadde dessuten ikke kompetanse til å fatte vedtak slik det gjorde 4. desember 1996. I følge ligningslovens §9-8 kan myndighet delegeres fra ligningsnemda til ligningskontoret, men slik fullmakt er ikke gitt. Delegasjonsvedtaket av 17. februar 1984 omfatter ikke saker av denne art.

Dette medfører at vedtaket er ugyldig.

Herredsretten kunne dessuten ikke henvise til ny behandling etter skattebetalingslovens §48. Dette på grunn av at saken ikke er tatt opp innen fristen i ligningslovens §9-6 nr 5 c.

Det er nedlagt slik påstand:

1. 1990 og 1991 ligningene for Rolf Sørjordet er ugyldige og Sør-Fron kommune forpliktes til å tilbakebetale kr 86938,- med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrentesats fra 01.01.92 av kr 108027,- til 07.04.97, og den til enhver til gjeldende forsinkelsesrentesats fra 08.04.97 av kr 86938.- til betaling skjer. Sør-Fron kommune forpliktes likeså å tilbakebetale kr 143653,- med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrentesats fra 01.01.93 av kr 174549,- til 07.04.97 og den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrentesats fra 08.04.97 av kr 143653,- til betaling skjer.

2. Sør-Fron kommune tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrentesats inntil riktig betaling finner sted.

Staten v/Oppland fylkesskattekontor har i det vesentlige anført:

Det er ingen vesentlig uenighet om faktum. Det spørsmål saken reiser er om skattyteren skal ha tilbakebetalt all innbetalt skatt for inntektsårene 1990 og 1991, eller om han bare skal ha tilbakebetalt det som er betalt for mye.

Det er enighet om at ligningen for inntektsårene 1990 og 1991 materielt er riktig.

Til spørsmålet om hvorvidt saken er tatt opp innen ettårsfristen etter ligningslovens §9-6 nr 5 c bemerkes at det ifølge ordlyden i loven er tilstrekkelig at spørsmålet er tatt opp. Loven oppstiller ikke noe krav om varsel fra ligningsmyndighetene for at spørsmålet skal anses å være tatt opp. Det fremgår intet hverken av lovteksten i §9-6 eller §9-5 nr 2 om at det må gis varsel fra ligningsmyndighetenes side. Det står heller ikke noe sted at det er ligningsmyndighetene som må ta initiativet. Normalt vil ligningsmyndighetene ta initiativet, særlig ved endring til ugunst for skatteyter. Da vil det være normalt med et varsel om at saken er tatt opp. Loven krever imidlertid ikke dette. Hvorvidt saken må anses å være tatt opp må bero på en konkret vurdering. I saken omhandlet i Rt-1997-860 tok Høyesterett opp spørsmålet om innsendelse av selvangivelse var tilstrekkelig til at saken måtte anses å være tatt opp. At spørsmålet i det hele ble tatt opp viser at det ikke kan stilles store krav til aktivitet før saken anses å være tatt opp. Det som må kreves er at ligningsarbeidet er påbegynt. Saken må være tatt opp til behandling og skattyter må være kjent med at saken er tatt opp til behandling og ikke avsluttet. Dette på grunn av innrettelseshensynet. Skattyteren skal kunne uttale seg og komme med anførsler. Etter ligningslovens §9-5 har ligningsmyndighetene plikt til å ta opp saken. Når skatteyters advokat tar opp saken gjennom brev er, som i dette tilfellet, saken tatt opp. Skattyters advokat har i dette tilfellet kommet ligningsmyndighetene i forkjøpet med å ta opp saken. Skattyters ektefelle var også i kontakt med ligningsmyndighetene og snakket om saken. Ektefellen må identifiseres med den ankende part. Når saken er tatt opp er det ikke noe krav om aktivitet fra ligningsmyndighetenes side. Når saken er tatt opp vil det kun være et spørsmål om hvorvidt rene passivitetsvirkninger kan inntreffe. Advokat Langballes brev av 6. desember 1995 omhandler også inntektsårene 1990 og 1991. Saken er tatt opp gjennom advokat Langballes brev og fulgt opp gjennom ektefellens samtaler med ligningsmyndighetene.

Hvilket organ som har kompetanse i en endringssak etter en domstolavgjørelse, vil avhenge av reglene i ligningslovens §9-8. Det delegasjonsvedtak som foreligger fra 1984 beror dels på en inkurie. Overligningsnemndas klagebehandling avsluttes etter de någjeldende regler aldri, mens det tidligere, før nye ligningsloven trådte i kraft 1. januar 1984, skjedde en formell avslutning. Dette ble imidlertid endret med loven av 1984. Hvis feil organ har fattet vedtak må dette være en saksbehandlingsfeil som må vurderes etter §3-12 i ligningsloven. Vedtaket vil være gyldig hvis feilen ikke har virket inn på avgjørelsens innhold. Vedtaket er utvilsomt riktig.

Subsidiært er anført at hvis saken skulle være tatt opp for sent eller avgjort av feil organ foreligger en saksbehandlingsfeil. Skatteyter har fått igjen pengene. Det vil si at at han er korrekt lignet etter anvisningene i lagmannsrettens dom. Det lagmannsretten tok standpunkt til var at ligningen ble opphevet så langt den var behandlet av lagmannsretten. Stevningen angir hva retten kan prøve. Lagmannsrettens domsslutning må tolkes med bakgrunn i premissene og det øvrige foreliggende materiale fra saken. Lagmannsretten kan ikke gå inn i andre deler av ligningen enn det saken omhandlet. Ligningen er kun opphevet så langt den har vært gjenstand for prøving. Hvis ligningen i sin helhet skulle være ugyldig ville ligningsmyndighetene kunne endre ligningen også på områder hvor den ikke har vært påklaget. Skatteyter ville dessuten ha krav på øyeblikkelig tilbakebetaling hvis ligningen skulle være ugyldig. Slike synspunkter er ikke forankret hverken i teori eller praksis. Det den ankende part anfører er uforenlig med rettskraftens objektive grenser.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten v/fylkesskattesjefen i Oppland frifinnes.

2. Staten v/fylkesskattesjefen i Oppland tilkjennes sakens omkostninger for både herredsrett og lagmannsrett med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente inntil betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Det er enighet mellom partene om at fristen på tre år i ligningsloven §9-6 nr 2 gjelder, og at fristen er utløpt.

Dette er imidlertid ikke til hinder for "at spørsmål om endring som følge av en domstolsavgjørelse tas opp innen ett år etter at avgjørelsen ble rettskraftig", jf ligningsloven §9-6 nr 5c.

Lagmannsretten finner etter en helhetlig vurdering at spørsmålet om endring er tatt opp innen ettårsfristen. Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på innholdet i det brev advokat Langballe - på vegne av den ankende part - sendte Sør-Fron likningskontor den 6. desember 1995. Av brevets overskrift fremgår at det er en "anmodning om endring av ligning 1985-1992" og brevet viser også til ligningsloven §9-5 nr 2 hvorav det fremgår at likningskontoret skal ta opp spørsmålet om endring. Advokat Langballe ba likningskontoret kontakte regnskapsfører Hovden hvis det var behov for ytterligere opplysninger i forbindelse med endringen. Det legges også til grunn at Rolf Sørjordets ektefelle ved minst en anledning vinteren 1996 tok telefonisk kontakt med likningskontoret og forespurte om hvor langt saksbehandlingen var kommet. Ved en annen anledning forespurte hun om det samme ved et tilfeldig besøk på ligningskontoret. Ved begge anledninger snakket hun med likningssjefen og fikk beskjed om at saken var til behandling, men det var uklart når vedtak ville foreligge. Lagmannsretten finner etter dette at spørsmålet om endring er tatt opp av likningsmyndighetene i rett tid og at skatteyteren har vært kjent med dette.

Spørsmålet blir deretter om likningskontoret eller likningsnemnda er kompetent myndighet til å treffe vedtak.

Det er uomtvistet mellom partene at følgende delegasjonsvedtak var gjeldende:

"FORSLAG TIL DELEGASJONSVEDTAK.

På møte i likningsnemnda den 17. februar 1984 kom denne med forslag til delegasjonsvedtak:

Likningsnemnda overlater til likningskontoret å treffe avgjørelsene ved likningen av samtlige skattytere, med unntak av de skattytere som er rekna opp i likningslovens §8-4, nr. 2, samt næringsdrivende som blir likna etter §8-2, skattytere som nemnda selv ønsker å behandle, og skattytere som likningskontoret anmoder nemnda om å behandle,selv om de hører hjemme i den gruppen der kontoret selv har avgjørelsesmyndighet.

Likningsnemnda gir dessuten likningskontoret fullmakt til å treffe vedtak etter likningslovens §9-8 nr. 1 og 2, med unntak av sak som nevnt i §9-8 nr.3, samt enhver endringssak til skattyterens ugunst, bortsett fra beregnings- og skrivefeil, saker likningsnemnda selv har avgjort under den ordinære likningsbehandling, saker hvor vedtak treffes etter avslutningen av overlikningsnemndas klagebehandling, saker nemnda selv ønsker å behandle, og saker likningskontoret anmoder nemnda om å behandle, selv om de hører hjemme i den gruppe der kontoret selv har avgjørelsesmyndighet."

For sammenhengens skyld finner retten det hensiktsmessig her å innta ordlyden i ligningsloven §9-8 nr 1, 2 og 3: 1.Endringsspørsmål som tas opp av skatteyteren ved klage etter §9-2 eller av ligningsmyndighetene etter §9-5 nr 3-5, avgjøres av de organer som er angitt i de nevnte bestemmelser. 2.Endringsspørsmål som ligningskontoret tar opp etter §9-5 nr 1 eller nr 2 avgjøres av ligningsnemnda, medmindre det gjelder en domstolsavgjørelse som forutsetter en annen behandling etter kapittel 8 eller 9. 3.Ligningsnemnda kan gi ligningskontoret fullmakt til å treffe vedtak som nevnt i nr 1 eller nr 2, dog ikke i sak som gjelder a) tilleggsskatt etter §10-2 til §10-4, b) endring til skade for skatteyteren av ligningsmyndighetens skjønnsmessige fastsetting eller deres anvendelse av skattelovgivningen eller c) klage som nevnt i §9-7 annet punktum.

Det følger av delegasjonsvedtaket at ligningskontoret har fullmakt til å avgjøre endringsspørsmål som tas opp etter ligningsloven §9-5 nr 2, dog med slike unntak som fremgår av ligningsloven §9-8 nr 3 a til c. Herredsretten kom til at ligningskontoret ikke var delegert kompetanse til å treffe endringsvedtak i saker som har vært behandlet av overligningsnemnda, jf unntaket i delegasjonsvedtaket som gjelder "saker hvor vedtak treffes etter avslutningen av overligningsnemndas klagebehandling". Lagmannsretten deler ikke herredsrettens oppfatning på dette punkt. I denne saken gjelder det endring uten klage, jf §9-5, som i utgangspunktet er delegert til ligningskontoret i medhold av ligningsloven §9-8 nr 2. Det unntak som herredsretten har vist til må etter ordlyden forstås å gjelde bare for klagesaker, dvs saker som er delegert i medhold av ligningsloven §9-8 nr 1. Lagmannsretten finner etter dette at de vedtak det her gjelder ikke er unntatt fra ligningskontorets kompetanse.

Ankemotparten blir etter dette å frifinne.

Staten v/Oppland fylkesskattekontor har krevet seg tilkjent saksomkostninger for begge instanser. Ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til har Sørjordet tapt saken fullstendig, slik at saksomkostningsspørsmålet for herredsretten skal avgjøres etter tvistemålsloven §172 og for lagmannsretten etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172. Lagmannsretten har ikke funnet saken så tvilsom at det er grunnlag for å anvende unntakbestemmelsene i tvistemålsloven §172 annet ledd. På denne bakgrunn vil Staten v/Oppland fylkesskattekontor bli tilkjent saksomkostninger for begge retter.

For herredsretten fremmet Staten v/Oppland fylkesskattekontor saksomkostningsoppgave stor kr 23625,- hvorav kr 23500,- utgjorde salær.

For lagmannsretten er det fremmet omkostningsoppgave med kr 36064,- hvorav kr 36000,- utgjør salær.

Det er ikke protestert mot omkostningsoppgavene og Lagmannsretten finner omkostningene rimelige. Det tilkjennes saksomkostninger i samsvar med de inngitte omkostningsoppgaver.

Ankemotparten har krevet forsinkelsesrente av saksomkostningene. Når lagmannsretten - som her - fastsetter kravet og dermed også bestemmer oppfyllelsesfristen, følger det av morarenteloven §2 at morarenter først løper fra det tidspunkt det fastsettes oppfyllelsesfrist for kravet. Ankemotparten vil imidlertid bare få dekket sine utgifter fullt ut hvis det tas hensyn til den tid som er gått etter at herredsrettens dom er avsagt, jf Rt-1997-1445. Tapet fremkommer ved at ankemotparten har måttet forskuttere oppgjøret med sin prosessfullmektig. Basert på den tid som er gått og en rimelig avsavnsrente fastsettes det samlede omkostningsbeløp for herredsretten skjønnsmessig til kr 27000,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/fylkesskattesjefen i Oppland frifinnes.

2. I saksomkostninger for herredsretten betaler Rolf Sørjordet saksomkostninger med kr 27000,- - syvogtyvetusen - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rolf Sørjordet kr 36064,- - trettisekstusenogsekstifire - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra oppfyllelsesfristen.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.