LE-1998-294
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-24 |
| Publisert: | LE-1998-00294 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hadeland og Land forhørsrett nr. 98-00144 - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-00294 M. |
| Parter: | Hedmark og Oppland statsadvokatembeter (Aktor: Statsadvokat Ole Bjarne Hagen) mot A (Forsvarer: Advokatfullmektig Sigurd Lorentzen). |
| Forfatter: | Lagdommer Berit Haga. Ekstraordinær lagdommer Ole Haugstad. Tilkalt dommer, sorenskriver Lars Mæhlumshagen |
| Lovhenvisninger: | Fengselsloven (1958) §12, Veitrafikkloven (1965), Legemiddelloven (1992), Straffeloven (1902) §257, §258, §260, §54, §60, §62, §63, §41, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, §5, Straffeprosessloven (1981) §437, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Hadeland og Land forhørsrett avsa den 1. april 1998 dom med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.69 dømmes for
- 3 overtredelser av straffeloven §260, første og fjerde ledd
- 3 overtredelser av straffeloven §257, jf §258
- 1 overtredelse av legemiddelloven §31, annet og fjerde ledd, jf §24 første ledd
- 1 overtredelse av straffeloven §257
- overtredelser av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §24 første ledd, 1. punktum
- 1 overtredelse av vegtrafikkloven §31, første ledd, jf §5 første ledd, jf skiltforskriftenes §8, jf skilt nr. 362 Fartsgrense, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd til fengsel i 8 - åtte måneder.
Dommen er en fellesstraff med resttid på 40 dager etter prøveløslatelse den 10. juli 1997 etter delvis avsoning av Valdres forhørsretts dom av 26. april 1996, jf fengselsloven §41, jf straffeloven §54 nr 3 idet de nye forhold er begått i prøvetiden.
I den utmålte frihetsstraff fragår 6 - seks - dager for utholdt frihetsberøvelse i anledning saken, jf straffeloven §60.
2. A, født xx.xx.69 dømmes til å erstatte fornærmede B 2.000 - totusen - kroner innen 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse.
A har i rett tid anket dommen forsåvidt angår straffutmålingen. Eidsivating lagmannsrett besluttet den 23. april 1998 å tillate anken fremmet. Ankeforhandling ble holdt den 23. september 1998 i Hamar. Domfelte møtte med sin forsvarer, advokatfullmektig Sigurd Lorentsen. Det ble avhørt 2 vitner og foretatt dokumentasjon som rettsboken viser.
A ble samtidig med avsigelse av den dom som nå er påanket, varetektsfengslet frem til 29. april 1998 på bakgrunn av gjentagelsesfaren. Ved løslatelsen var han uten fast bopel og arbeid og flyttet inn hos en kamerat i Oslo. Etter et par måneder kom denne kameraten imidlertid på kjøret og A reiste tilbake til sine hjemtrakter i Oppland. I juli og august måned begikk han nye straffbare handlinger, og han ble 11. august 1998 siktet for to tilfelle av bilbrukstyveri, ett tyveri samt overtredelse av legemiddelloven, og vegtrafikkloven (kjøring i påvirket tilstand og kjøring uten gyldig førerkort). Han ble i Toten forhørsrett den 4. september 1998 dømt for disse forhold til en straff av fengsel i 60 dager og en bot, stor kr 2000.-. Det ble også avsagt namsdom hvoretter han ble dømt til å betale erstatning til fornærmede i tyveriforholdet med kr 316,50, som refererte seg til en ubetalt bensinregning.
Ved pådømmelsen i Toten forhørsrett satt A i varetekt. Under varetektsoppholdet var han kommet i kontakt med stiftelsen Soloppgang som drives av pinsebevegelsen, og der C er daglig leder. A hadde et sterkt ønske om å komme inn under det behandlingsopplegg som pinsebevegelsen hadde. Under rettsmøtet i forhørsretten den 4. september ble han begjært løslatt, men begjæringen var ikke blitt forelagt politiet og retten fant ikke grunn til å ta begjæringen til følge. I forhørsrettens kjennelse heter det imidlertid om dette: Retten har imidlertid konferert på telefon med politiadvokat Huseby ved Vestoppland politidistrikt og forstått det slik at siktede vil bli løslatt så snart påtalemyndigheten har avklart med C at A kan flytte inn i - - -veien 37, samt fått bekreftet at han har fått tilbud om plass i et behandlingssenter. Retten forutsetter at siktede snarlig blir løslatt.
Mens A satt i varetekt hadde Nord-Aurdal kommune, som er hans hjemkommune, gitt garanti for omkostningene ved et behandlingsopphold på pinsebevegelsens Evangeliesenter. A ble løslatt kort etter avsigelsen av forhørsrettens dom. Han bodde først privat hos C en uke til det var plass for ham i behandlingssystemet. Den 11. september ble han innlagt på avrusingsstasjonen som bevegelsen har i Oslo, og deretter overført til inntakssenteret i Drammen. Det er planen at han dagen etter hovedforhandlingen i lagmannsretten skal overføres til behandlingssenteret på Notodden.
A hevder at straffen bør omgjøres til samfunnstjeneste. Han viser til at han har hatt betydelige psykiske problemer som han har fått medisiner for. Etter at han kom inn i behandlingsopplegget til Soloppgang, har han blitt uavhengig av medisinering, og den tette oppfølgingen han får ved stiftelsen har medført at han er meget optimistisk m.h.t. mulighetene for å bli kvitt sitt rusproblem. Det er rusproblemet og mangelen på struktur i tilværelsen - mangel på bolig og arbeid - som har medført at han har begått stadig nye straffbare handlinger. Han peker på at han tidligere har gjennomført samfunnstjeneste uten anmerkning, og at han nå er sterkt motivert for dette. På bakgrunn av den garanti som kommunen har gitt for hans opphold ved Evangeliesenteret, kan det legges til grunn at han nå har både bolig og stabile forhold rundt seg. Det vil være galt å ta ham ut av det behandlingsopplegget som han nå er inne i, ved å sette ham i fengsel. Fengselsstraff ivaretar ikke de individualpreventive behovene han har, mens samfunnstjeneste nettopp vil være det som kan føre til at han kommer vekk fra det spor han tidligere har vært i. Forsvareren har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt: A idømmes samfunnstjeneste
Subsidiært: A anses på mildeste måte.
Aktor hevder at vilkårene ikke er tilstede for å idømme samfunnstjeneste. Det er et vilkår for at slik tjeneste skal kunne være aktuelt at domfelte er inne i en rehabiliteringsfase. A har bare tiden fra løslatelsen å vise til når det gjelder rehabiliteringskravet. I denne tiden er han så å si blitt fotfulgt av personer innen hjelpeapparatet. Man har ikke grunnlag for å si at det foreligger rehabilitering så langt. Det er også høyst usikkert hvor lenge kommunen vil garantere for As opphold i institusjon. Uten en slik garanti vil han igjen være uten fast bolig og arbeid, og grunnlaget for samfunnstjeneste vil da heller ikke være til stede. Primært viser imidlertid aktor til at KIF i sin personundersøkelse understreker at A i dag neppe er egnet for samfunnstjeneste, idet han ikke har vist tilstrekkelig samarbeidsvilje når det gjelder å møte frem til avtaler m.v.
Forøvrig understreker aktor at den type kriminalitet som A har stått for, representerer et betydelig samfunnsproblem, og han viser til at det er behov for å skjerpe straffene for denne type virksomhet, fremfor å gjøre straffen mindre byrdefull for residivister, jf avgjørelse inntatt i Rt-1997-1976. Aktor har lagt ned påstand om at anken forkastes, men at det gis fradrag for i alt 34 dager utholdt varetektsarrest.
Lagmannsretten bemerker:
A har forut for den påankede dom 5 dommer for den samme type forhold som de som han ble dømt for 1. april i år. Etter dommen i Hadeland og Land forhørsrett og etter at anken var besluttet tillatt fremmet, begikk han nye straffbare handlinger - igjen av samme type som tidligere. Det er ikke tvil om at han må betegnes som en residivist og med et mønster for sine handlinger som nettopp er av den art som omhandles i den avgjørelse som aktor har vist til. Isolert sett er den straff han ble dømt til i forhørsretten, ikke for streng. Dette gjelder selv om det ses hen til at han i ettertid er idømt 60 dager fengsel for nye forhold.
Når det gjelder spørsmålet om A likevel bør idømmes samfunnstjeneste, bemerker lagmannsretten at den legger til grunn at han nå synes motivert for det, og at han - dersom han har faste rammer rundt sin tilværelse - også vil kunne gjennomføre dette. Det er imidlertid såvidt stor usikkerhet knyttet nettopp til mulighetene for å etablere slike rammer, at retten ikke finner å kunne idømme samfunnstjeneste. Det er usikkert hvor lenge en kommunal garanti for opphold ved institusjon vil stå ved lag, og det er fremfor alt usikkert hvorvidt en samfunnstjeneste lar seg kombinere med det opplegg som behandlingsinstitusjonen følger - og opphold i institusjonen ser retten på som helt avgjørende for As muligheter til å gjennomføre en samfunnstjeneste. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at det ikke er mulig å idømme samfunnstjeneste. Det presiseres at retten ikke har lagt særlig vekt på at A på den tid han har hatt til rådighet etter dommen av 4. september i år, ikke har kunnet sannsynliggjøre at han er i en rehabiliteringsfase. Lagmannsretten har etter bevisførselen i og for seg stor tro på at et fortsatt behandlingsopplegg i regi av stiftelsen Soloppgang vil kunne føre til en rehabilitering av A.
Lagmannsretten er således kommet til at anken må forkastes. I likhet med Toten forhørsrett, jf dommen av 4. september 1998, vil lagmannsretten imidlertid sterkt anbefale at A får sone etter fengselsloven §12. Det foreligger nå en klar mulighet for å få A ut av den onde sirkel som han synes å ha befunnet seg i helt siden moren døde da han var 15 år.
I tilknytning til denne saken har A sittet i varetektsarrest i 34 dager, som kommer til fradrag i den utmålte straff på åtte måneders fengsel.
Under henvisning til straffeprosessloven §437 i.f. ilegges ikke saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes, dog således at det i forhørsrettens dom gjøres den endring at varetektsfradraget settes til 34 - trettifire - dager.