LE-1998-328
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-28 |
| Publisert: | LE-1998-00328 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hedmarken namsrett Nr: 97-01349 - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-00328 K. Kjæremål til Høyesterett avvist, HR-1999-00246K . |
| Parter: | Kjærende part: Holm Nilsen (Prosessfullmektig: Advokat Knut Boye) Kjæremotpart: Sparebanken Hedmark (Prosessfullmektig: Advokat Ragnar Wold). |
| Forfatter: | Førstelagmann Odd Jarl Pedersen, Lagdommer Ragnar Askheim, Lagdommer Berit Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-2, §5-2, Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §170, §180, Panteloven (1980) §1-5, §11-6, §6-6 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder spørsmål om hvorvidt en banks begjæring om tvangssalg av fast eiendom skal fremmes.
Sparebanken Hedmark (sparebanken) begjærte den 25 november 1997 tvangssalg av gnr 264 bnr 4 i Løten kommune. Tvangsgrunnlaget var pantobligasjon pålydende kr 145.000 utstedt 29 mars 1988 og tinglyst 5 april 1988. Saksøkt var Holm Nilsen.
Pantobligasjonen ble utstedt til sikkerhet for et lån stort kr 145.000 som sparebanken ga Holm Nilsen ved gjeldsbrev 29 mars 1988 med rentesats på 17,5 prosent pro anno. Da lånet ble fremmet til tvangsinndrivelse, oppga banken at hovedstolen fortsatt var kr 145.000. I tillegg kom renter som var beregnet med 12 prosent pro anno i tre år fra 13 oktober 1994. Med tillegg av omkostninger var kravet i begjæringen oppgitt til kr 201.473.
Holm Nilsen mottok den 10 november 1997 varsel om tvangsinndrivelse. I brev av 11 november 1997 skrev han til inkassobyrået og opplyste at han skulle komme med et forslag til dekning innen 14 dager. Han fulgte dette opp i brev av 30 november 1997 da han skrev:
"Jeg viser til mine brev av 26.10.97 og 11.11.9 om forslag til ordning av utestående på 2. prioritets lån i eiendom i Løten fra Sparebanken Hedmark.
Jeg har mulighet for å betale inntil kr 3000,-pr. måned på lånet. Vennligst ta dette opp med banken".
Begjæringen om tvangssalg ble forkynt for Holm Nilsen den 15 desember 1997. I brev av 22 desember 1997 til namsretten opplyste han at han den 6 desember 1997 var blitt innlagt på Aker sykehus etter besvimelse og at han etter utskrivelsen ikke bodde hjemme på grunn av fare for gjentakelse. Han ble sykmeldt til 18 januar 1998.
I brev av 20 januar 1998 bestred han bankens tvangsgrunnlag i det han anførte at det underliggende gjeldsforhold var falt bort:
"På grunn av økonomiske problemer i 1991-92 inngikk jeg avtale med Sparebanken Hedmarks representant om at ut fra bankens dårlige dekningsmuligheter og de innbetalinger som allerede var foretatt på lånet skulle det betraktes som betalt i sin helhet."
Han vedla utskrift av årsoppgave over lånekonti pr 31 desember 1992 sendt Holm Nilsen den 31 desember 1992 til bruk ved utfylling av selvangivelsen. Den viste i kolonnen for betalte avdrag at lånet var avsluttet ved innbetaling av kr 132.029.
Sparebanken bestred at lånet var blitt ettergitt, og anførte at årsaken til at det ble sendt årsoppgave som viste at lånet stod i null, var at lånet var tapsført internt i banken.
Hedmarken namsrett avsa den 2 mars 1998 kjennelse med slik slutning:
"Sparebanken Hedmarks begjæring om tvangssalg av gnr 264 bnr 4 i Løten fremmes."
Holm Nilsen har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. I brev av 27 mars 1998 viste namsretten til at rettsgebyret på kr 3.090 skulle ha vært innbetalt på forhånd, og under henvisning til tvistemålsloven §170 annet ledd fikk Holm Nilsen frist til torsdag 2 april 1998 med å innbetale beløpet. Retten ga i brevet slik veiledning:
"Under henvisning til ovennevnte gis De med dette frist til torsdag 2 april 1998 med å innbetale gebyret på kr 3.090. Retten gjør oppmerksom på at beløpet da må være kommet inn til retten senest den 3 april. Hvis beløpet ikke betales kontant men sendes over giro innebærer det at beløpet må være kommet inn på rettens konto senest 3 april."
Holm Nilsen tilskrev namsretten i brev datert 1 april 1998 og opplyste at beløpet dags dato var overført til namsrettens konto. Han la til at ifølge Postverket ville beløpet være overført til kontoen den 3 april 1998. Beløpet ble imidlertid kreditert namsrettens konto først den 6 april.
Når det gjelder realiteten, har Holm Nilsen for lagmannsretten anført at han fikk problemer med å betjene gjelden og i 1992 ble den ettergitt i muntlig avtale. Kontoutskriften av 31 januar 1992 bekrefter avtalen. Banken har ikke senere sendt noen oppgave til Holm Nilsen om at han skylder banken noe.
At han i første omgang kan synes å ha innrømmet gjelden, kan ikke tillegges noen vekt. Det skyldtes dokumenterte bevissthetsforstyrrelser.
Det er ikke riktig at Holm Nilsen ikke hadde innbetalt noe på lånet. Restgjelden utgjorde ikke kr 145.000 som anført av banken. Frem til 1992 ble lånet i det alt vesentlige betjent med renter, men han lå etter med nedbetaling på hovedstolen. Fordi eiendommen var overbeheftet, og Holm Nilsens økonomi ikke ga banken grunnlag for å få dekning, ble lånet ettergitt.
I 1991 ble siste termin for 1990 betalt, deretter ble lånet betjent hver måned til og med april. Om høsten betalte han dessuten tre terminer - den siste i desember. I 1992 ble intet betalt.
Ifølge tvangsloven §11-6 jf §5-2 skal begjæringen inneholde en bestemt betegnelse av kravet og for pengekrav en særskilt angivelse av hovedkrav og grunngitte tilleggskrav. I begjæringen er hovedstolen angitt til kr 145.000. Det er dokumentert at dette ikke er riktig. Banken kan ikke komme unna kravet om dokumentasjon med å anføre at uansett er gjelden i det underliggende forhold større enn pantobligasjonens pålydende.
Subsidiært er anført at kravet må prøves ved rettergang, jf tvangsloven §6-6.
Holm Nilsen har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
1. Sparebanken Hedmarks begjæring om tvangssalg av gnr 264 bnr 4 i Løten fremmes ikke.
2. Holm Nilsen tilkjennes sakens omkostninger.
Subsidiært:
Saken overføres til behandling i søksmåls former.
Sparebanken Hedmark har anført at kravet ikke ble frafalt i 1992. I brev av 11 november 1997 og 30 november 1997 tilbyr eller varsler Holm Nilsen en betalingsordning. Bankens tapsføring skjedde i samsvar med bankens rutiner og Kredittilsynets forskrifter som skjerpet kravene pr 1 januar 1992. Selv om det er uheldig at det i årsoppgaven er angitt at lånet er avsluttet, er meldingen ikke noe bevis for muntlig avtale om å ettergi lånet. Når det gjelder kravets størrelse, har sparebanken anført at partene er enige om at ved årsskiftet 1991/92 hadde Holm Nilsen en gjeld til sparebanken på kr 132.000. I brev av 7 februar 1992 oppgir Holm Nilsen at restbeløpet pr 31 desember 1991 var kr 132.000. Foreldelse av rentekrav er avbrudt slik at samlet rentekrav med 12 % pro anno utgjør kr 90.000. Banken har imidlertid akseptert å redusere det underliggende kravet til pantobligasjonens pålydende, kr 145.000 med tillegg av 12 % rente i 2 år med kr 34.800, totalt 179.800. I forhold til reell gjeld innebærer dette at restlånet på kr 132.029 og renter med kr 12.971 dekkes innenfor obligasjonens pålydende, og renter med kr 34.800 dekkes som tilleggskrav til panteretten.
Lagmannsretten bemerker at rettsgebyret i følge tvistemålsloven §170 første ledd skulle vært innbetalt på forskudd. Holm Nilsen fikk utsettelse med betalingen slik at beløpet måtte være kreditert rettens konto den 3 april. Holm Nilsen har opplyst at han var i banken den 1 april og fikk forsikring om at beløpet ville være overført til rettens konto den 3 april. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten at det bør gis oppreisning for fristoversittelsen slik at kjæremålet tas under behandling; jf domstolsloven §153.
Slik bevisene står i saken, er det ikke grunn til å holde muntlige forhandlinger. Holm Nilsens bevis for at gjelden ble ettergitt, er kun den fremlagte årsoppgave og det at innbetalingene opphørte ved årsskiftet. Han har ikke tilbudt ytterligere bevis for å kaste lys over om muntlig avtale ble inngått i 1992.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten. Holm Nilsen anfører at sparebanken har ettergitt et lån som da var på ca kr 132.000. Som bevis på at slik avtale ble inngått, har han vist til årsoppgaven. Denne viser riktignok at Holm Nilsen i 1992 har betalt avdrag med kr 132.029 slik at lånet i sin helhet er innfridd. Men som namsretten finner lagmannsretten det usannsynlig at dette skyldes en muntlig avtale om å ettergi gjelden. Det har en sterk formodning for seg at det banken har ment å gjøre, er å avskrive lånet internt i samsvar med de krav kredittlovgivningen stilte. Ved en feil er dette kommet til uttrykk i en årsoppgave til kunden slik at det utad kan se ut som om gjelden er oppgjort.
Holm Nilsen har ikke kunnet vise til noe annet enn årsoppgaven og det faktum at intet er innbetalt etter 1992 som bevis for at banken virkelig skulle ha ettergitt gjelden. Det er ikke anført noe nærmere om de konkrete omstendigheter omkring avtalen og heller ikke noen korrespondanse som tyder på at banken har gitt et slikt løfte. En muntlig avtale med slikt innhold mellom en bank og en kunde, ville vært oppsiktsvekkende. Det er videre på det rene at banken ikke på annen måte enn ved årsoppgaven har fulgt opp en slik avtale. Gjeldsbrevet er ikke kvittert og pantobligasjonen er ikke slettet.
Forøvrig fremgår det av Holm Nilsens egne brev til banken, sitert foran, at han selv ikke har vært av den oppfatning at gjelden var bortfalt.
Lagmannsretten finner således, som namsretten, at kravet består.
Tvangsgrunnlaget er registrert avtalepant, jf tvangsfullbyrdelsesloven §11-2. Etter samme lovs §11-6 må begjæring om tvangsdekning oppfylle kravene i §5-2, der det heter at en begjæring om tvangsfullbyrdelse bl.a. skal inneholde en (d) bestemt betegnelse av kravet, og for pengekrav særskilt angivelse av hovedkrav og grunngitte tilleggskrav.
Det er reist spørsmål om hvorvidt begjæringen tilfredsstiller dette krav.
Av begjæringen fremgår at tvangsgrunnlaget er pantobligasjonen pålydende kr 145.000.- og at hovedkravet er på det samme beløp. Som grunngitt tilleggskrav er bl.a. oppgitt 12 % renter av dette beløpet beregnet fra 13.10.1994. Det synes å være på det rene at dette ikke er det virkelige kravet, idet pantobligasjonen tjente som sikkerhet for et underliggende gjeldsbrev som var nedbetalt til kr 132.029.-. Gjeldsbrevlånets opprinnelige hovedstol var imidlertid i samsvar med pålydende på pantobligasjonen, kr 145000. Med begjæringen fulgte en kopi av debitors erklæring om pantsettelse/sikkerhetsstillelse, der det fremgår at pantobligasjonen er stillet til sikkerhet for et nærmere angitt lån, lån nr 1865-82-78823.
På denne bakgrunn finner lagmannsretten at begjæringen tilfredsstilte kravet i tvangsfullbyrdelsesloven §5-2 første ledd bokstav d) om angivelse av hovedkravet. Selv om hovedkravet ikke var oppgitt med det korrekte beløp, var den unøyaktighet som begjæringen led av, ikke av en slik art at det kan medføre at begjæringen skulle ha vært avvist.
Når hovedstolen korrigeres, endres også utgangspunktet for renteberegningen. Det følger av pantelovens §1-5 bokstav b at renter, begrenset til et tidsrom av 2 år fra begjæringen ble fremmet, kan kreves dekket innenfor pantet. For øvrig synes den oppgitte rentefot på 12 % å være korrekt angitt. En eventuell fortsatt uenighet om dekningen av renter og andre tilleggskrav kan henvises til løsning i forbindelse med fordelingskjennelsen ved oppgjør av tvangssalget, og er ikke grunnlag for avvisning av saken.
Begjæringen om tvangssalg kan etter dette tas til følge. Hedmarken namsretts kjennelse av 2. mars 1998 blir å stadfeste. Det må under gjennomføringen av tvangssalget dog tas hensyn til de bemerkninger som er gjort i nærværende kjennelse når det gjelder hovedkravets størrelse og renteberegningen.
Kjæremålet har vært forgjeves. Saksomkostningsspørsmålet skal da avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Bankens egen håndtering av lånesaken har vært usedvanlig lite strukturert. Lagmannsretten finner at bankens manglende orden i kundeforholdet har spilt en vesentlig rolle for at det kom til sak og senere til kjæremål i lagmannsretten. Retten finner at det foreligger slike særlige forhold som tilsier at saksomkostninger ikke bør ilegges.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Hedmarken namsretts kjennelse av 2. mars 1998 stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.