LE-1998-672
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-15 |
| Publisert: | LE-1998-00672 |
| Stikkord: | Straffesak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsvoll herredsrett Nr: 98-00203 - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-00672 M. Anket til Høyesterett HR-1999-00054 A. |
| Parter: | Hedmark og Oppland statsadvokatembeter (Aktor: Statsadv. Kristian Nicolaisen) mot A (Forsvarer: Advokat Jan Schjatvet). |
| Forfatter: | Lagmann Torolv Groseth, lagdommer Fritz Borgenholt, tilkalt dommer, sorenskriver Einar Thomesen med 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §131, §162, §34, §63, Våpenloven (1961) §33, §8, Straffeprosessloven (1981) §436 |
Eidsvoll herredsrett avsa 28. august 1998 dom med slik domsslutning:
A, født xx.xx.1939, dømmes for overtredelse av straffelovens §131, 2. straffalternativ og våpenlovens §33, jr §8, jf straffelovens §63 annet ledd til en straff av fengsel i 3 -tre- år. Han pålegges med hjemmel i straffelovens §34 å tåle inndragning av kr 150000,- -etthundreogfemtitusen- kroner. Ved soning fragår 46 -førtiseks- dager i utholdt varetekt.
Til grunn for domfellelsen lå tiltalebeslutning mot A utferdiget 30. juli 1997 av statsadvokatene i Oslo. Tiltalebeslutningen lød slik:
I
Straffeloven §131, 2. straffalternativ for å bevirke eller medvirke til at noen der som dømt for en straffbar handling lovlig er berøvet friheten ulovlig slippes løs eller unnviker fra de rom hvor han holdes forvaret og forbrytelsen kan medføre fengsel inntil 21 år.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: Mandag 29. januar 1996 i Ullensaker, inne i Ullersmo landsfengsel, som betjent med tilsynet for B lot han B ta seg inn i en lastebil som skulle ut fra fengselet samt lot fangen med en mobiltelefon holde kontakt med medhjelpere slik at han unnslapp.
II
Våpenloven §33, jfr. §8 Hvoretter enhver som vil eie eller inneha skytevåpen skal ha tillatelse fra politimesteren (våpenkort)
Grunnlag: I februar 1996 i X, på sin bopel i - - -gate 33 på Y, oppbevarte han to pistoler uten å inneha tillatelse fra politimesteren.
A har i rett tid påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Anken gjaldt bevisvurderingen under skyldspørsmålet forsåvidt gjelder tiltalens pkt. I. Siktede hadde erkjent forholdet som er beskrevet i tiltalens post II. Subsidiært gjaldt anken straffutmålingen. Ved Eidsivating lagmannsretts beslutning av 25. september 1998 ble As anke henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt på Lillestrøm i tiden 8. til 12. februar 1999. A møtte med sin forsvarer, advokat Jan Schjatvet og avga forklaring. Han erkjente seg ikke skyldig etter tiltalen. Det ble avhørt 24 vitner, hvorav 3 ved telefonavhør. Tre vitneforklaringer ble opplest, og det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Retten foretok befaring på Ullersmo landsfengsel onsdag 10. februar 1999.
Saksforholdet og siktedes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Aktor har påstått siktede dømt i samsvar med tiltalebeslutningen til fengsel i tre år med fradrag av 49 dager for utholdt varetektsfengsel. Han har videre nedlagt påstand om at siktede må tåle inndragning av kr 150000,- i medhold av straffeloven §34, samt at siktede idømmes saksomkostninger med kr 10000,-. Forsvareren har nedlagt påstand om at tiltalte frifinnes, subsidiært anses på mildeste måte.
Lagmannsretten legger følgende faktum til grunn som bevist:
B sonet en dom på 14 års fengsel på Ullersmo landsfengsel. Han var dømt for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd, en straffebestemmelse med en strafferamme på 21 års fengsel.
B, som forøvrig ble ansett som meget rømningsfarlig, arbeidet på fengselets mekaniske verksted der A var verksbetjent.
Mandag 29. januar 1996 rømte B fra fengselet. Lagmannsretten legger til grunn at rømningen skjedde via en av to lastebiler som hadde vært innom det mekaniske lageret denne morgenen. Videre legger lagmannsretten til grunn at A, som hadde ansvaret for B, forsettelig lot ham gjemme seg i en av de to nevnte bilene. Det er unødvendig for lagmannsretten å ta stilling til hvilken av de to bilene som ble benyttet, men retten finner det mest sannsynlig at flukten skjedde ved hjelp av den første lastebilen som forlot lageret. Lagmannsretten finner det også bevist at A formidlet kontakt mellom B og hans hjelpeapparat på utsiden av fengselet. Dette skjedde ved at A lot sin mobiltelefon ligge påslått og tilgjengelig på sitt kontor i fengselet. A har også selv hatt telefonsamtaler med Bs medhjelpere. Utskrift av samtalespesifikasjoner for As mobiltelefoner viser at det mandag 29. januar 1996, i tidsrommet 0821 til 0825, ble ringt tre samtaler fra den mobiltelefonen A hadde liggende på sitt kontor. To av telefonsamtalene gikk til Bs svoger som bor i Finland, mens den siste var til svogerens bror i Norge. Lagmannsretten finner at disse telefonsamtalene enten ble tatt av A selv, eller at han hadde latt B låne telefonen. Det er også registrert en telefonsamtale til broren til Bs svoger kl 0954. Dette var etter at den siste lastebilen hadde forlatt det mekaniske lageret, og lagmannsretten legger til grunn at det var A som ringte. Utskriften viser også at det 1. februar 1996 ble ringt fra As mobiltelefon til dette nummeret. På den andre mobiltelefon som A eier, er det i løpet av januar 1996 registrert fire telefonsamtaler til Bs svoger. Lagmannsretten fester ikke lit til As forklaring om at hans telefonsamtaler med Bs svoger og hans bror gjaldt bilkjøp.
Etter at B hadde rømt, fortalte A andre betjenter ved det mekaniske verkstedet at B hadde følt seg uvel og sannsynligvis befant seg på sykestuen. Han bidro ved dette til at det ikke umiddelbart ble slått alarm, og ga derved B tid til å komme seg unna.
Under etterforskningen av saken innledet politiet et samarbeid med en av de innsatte på Ullersmo landsfengsel. Den innsatte spurte A om han ville bistå ved en ny rømning, og om han ville tegne en skisse over Ullersmo landsfengsel. A sa seg villig til dette, og skulle motta kr 80000,- for skissen. Denne skulle overleveres mot betaling utenfor "Mega" på Jessheim 21. desember 1996. Politibetjent Kristian Aksnes, som var utstyrt med skjult mikrofon og båndopptaker, møtte A på det avtalte stedet. Før pengene ble overlevert til A ble han spurt om hans deltakelse i flukten til B. Av utskriften fra samtalen som ble tatt opp på båndet, fremgår det at A forklarer at han og B hadde avtalt hvordan han skulle komme inn i bilen han flyktet med. Lastebilen var pakket slik at det var plass for ham til å gjemme seg. Bilen dro deretter til Sandvika, og A ringte til "riktig person" og fortalte om adressen dit bilen skulle. Videre forteller A at han senere skyldte på at B var på sykeavdelingen. På spørsmål fra politibetjent Aksnes opplyser A at han hadde mottatt kr 150000,- i forskudd for sin bistand i forbindelse med Bs flukt.
Ved ransaking på As bopel fant politiet tilsammen kr 126700,-. Av disse ble ca 100000,- funnet i et våpenfutteral på loftet. Lagmannsretten fester ikke lit til As forklaring om at dette er oppsparte midler fra lovlig virksomhet. En vesentlig del av pengene som er funnet er trykket etter den tid A påstår at de skal være opptjent. A har forklart at han i ettertid har foretatt veksling med de pengene som befant seg på loftet. Dette er en forklaring lagmannsretten ikke fester lit til.
Lagmannsretten legger til grunn at As medvirkning var nødvendig for at flukten til B skulle lykkes. A blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven §131 annet straffalternativ, i samsvar med tiltalebeslutningens post I.
Lagmannsretten finner at aktors straffeforslag er noe lavt. Tatt i betraktning den relativt lange tiden som er gått siden den straffbare handling ble foretatt, finner lagmannsretten likevel etter omstendighetene ikke å gå over aktors påstand. Straffen settes etter dette passende til fengsel i 3 år, som innbefatter det straffbare forhold som ble rettskraftig pådømt ved Eidsvoll herredsretts dom av 28. august 1998. A har krav på 49 dagers fradrag for utholdt varetekt.
Ved straffutmålingen er det i skjerpende retning lagt vekt på at den straffbare handling er foretatt av en fengselsbetjent som er satt til å ha tilsynsansvaret for den innsatte. Dette må anses som den alvorligste måten å overtre nevnte straffebestemmelse på. Videre dreier det seg om bistand til rømning fra en sentralanstalt hvor de som har foretatt de alvorligste forbrytelsene er innsatt. Det er også lagt vesentlig vekt på at A handlet utfra et klart profittmotiv.
Bortsett fra den tid som er gått siden den straffbare handling er det intet å anføre i formildende retning.
Aktor har påstått inndragning av kr 150000,- jf straffeloven §34. Lagmannsretten finner bevist at A mottok dette beløp som forskudd på vederlag for sin bistand. Denne vinningen finner lagmannsretten bør inndras til fordel for statskassen.
Lagmannsretten finner også at A bør betale saksomkostninger i medhold av straffeprosessloven §436 første ledd. Saksomkostningene settes til kr 10000,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.39, dømmes for overtredelse av straffeloven §131 annet straffalternativ til en straff av fengsel i 3 -tre- år. Straffen inkluderer det forhold som er rettskraftig avgjort ved Eidsvoll herredsretts dom av 28.8.98. Til fradrag i straffen går 49 -førtini- dager for utholdt varetektsfengsel.
2. A dømmes til å tåle inndragning av kr 150000,- - etthundreogfemtitusen kroner- jf straffeloven §34.
3. A dømmes til å betale saksomkostninger med kr 10000,- -titusenkroner.