LE-1998-864

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-10-22
Publisert:	LE-1998-00864
Stikkord:	Trygderett, Yrkesskade
Sammendrag:
Saksgang:	Trygderetten TRR-1998-00089 - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-00864 A Anket til Høyesterett; Staten v/Rikstrygdeverket frifunnet, HR-2000-00060.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Boehlke). Ankemotpart: Rikstrygdeverket (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Borgar Høgetveit Berg)
Forfatter:	Lagdommer Bernt Krohg. Lagdommer Fridtjof Mohr. Tilkalt dommer, herredsrettsdommer Åge Karlsen
Lovhenvisninger:	Folketrygdloven (1966) §11-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, Yrkesskadetrygdloven (1958) §9, Trygderettsloven (1966) §23, Forvaltningsloven (1967) §36, Folketrygdloven (1997) §13-6

Saken gjelder prøving av lovligheten av Trygderettens kjennelse vedrørende avslag på krav om godkjenning av skade (dødsulykke) som yrkesskade etter tidligere folketrygdlov av 17 juni 1966 kapittel 11.

Saken er anlagt av trygdedes (avdødes) samboer.

B, født xx.xx.1964, var bosatt i X i Y kommune. Han var ansatt som montør hos Elektro-Installasjon AS i Brumunddal. Bedriften hadde etablert en døgnvakttjeneste, slik at en av montørene til enhver tid hadde 24-timers servicevakt med hjemmevakt utenom den ordinære arbeidstid som var fra kl. 7.00 til kl. 15.00. Under hjemmevakt hadde vedkommende montør med seg bedriftens spesialinnredede service-bil på bopel. Bilen inneholdt nødvendig serviceutstyr, verktøy og reservedeler.

Om kvelden 14. november 1996 ble B oppringt av daglig leder hos arbeidsgiveren med beskjed om at han måtte utføre et serviceoppdrag på CC-Mart'n i Hamar, idet B var den av montørene som hadde hjemmevakt. Det var tidsnok om arbeidet ble utført neste morgen

B reiste hjemmefra den påfølgende morgen 15. november 1996 ca kl. 6.30. Før han nådde frem til oppdragsstedet ble han innblandet i en trafikkulykke ved Kåterudkrysset på E6 i Y der han omkom. Ulykken fant sted kl. 6.48.

Bs etterlatte fremmet krav om at ulykken skulle godkjennes om yrkesskade, men dette ble avslått ved Y trygdekontors vedtak av 12. februar 1997. Vedtaket ble stadfestet ved kjennelse av fylkestrygdekontoret 9. juli 1997. Kjennelsen ble påanket til Trygderetten som 15. oktober 1998 avsa kjennelse med slik slutning:

1. Fylkestrygdekontorets kjennelse av 9. juli 1997 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Ved stevning av 25. november 1998 har Bs etterlatte ved samboer A brakt saken inn for Eidsivating lagmannsrett etter trygderettsloven §23 til prøving av lovligheten av Trygderettens kjennelse. Rikstrygdeverket har tatt til motmæle.

Hovedforhandling i saken ble avholdt på Hamar 8. oktober 1999, der A møtte. Ingen av partene avga forklaring, og det ble ikke ført vitner.

A har i hovedsak gjort gjeldende:

Saken skal vurderes etter den gamle folketrygdloven av 1966 §11-1. Lovens krav om at den trygdede skal ha vært i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden da ulykken inntraff, må anses oppfylt, jf. bestemmelsens nr. 1 bokstav a, annet ledd.

Kriteriet «i arbeid» knytter seg til virksomhetsutøvelsen. Under hjemmevakten sto B under arbeidsgivers instruksjonsmyndighet og måtte rykke ut når som helst på døgnet. Hjemmevakt med servicebil var en praktisk måte å organisere arbeidet på. Han fikk lønn fra han reiste hjemmefra på serviceoppdrag

Kriteriet «på arbeidsstedet» behøver ikke være knyttet til et fast fysisk arbeidssted. B forflyttet seg vanligvis flere ganger om dagen mellom forskjellige oppdragssteder. Han var på sitt «arbeidssted» straks han satte seg i servicebilen hjemme for å reise på ambulende oppdrag.

Kriteriet «i arbeidstiden» er oppfylt ved at B hadde 24-timers vakt og hadde lønn under utrykning til servicearbeid fra han reiste hjemmefra.

A har gjort gjeldende at det foreligger feil ved Trygderettens lovanvendelse. Det skal foretas en samlet vurdering av hele saksforholdet når trygdemyndighetene skal ta stilling til om kriteriene ovenfor er oppfylt. Det er her særlig vist til Trygderettens kjennelse av 28. februar 1985 i ankesak TRR-1983-01380.

A har nedlagt slik påstand:

1. Ulykken som B ble rammet av den 15.11.1996 godkjennes som yrkesskade.

2. Den ankende part tilkjennes erstatning for saksomkostninger så vel for trygdemyndighetene som for Lagmannsretten.

Rikstrygdeverket har i hovedsak gjort gjeldende:

Skade som oppstår på veg til arbeidsstedet godkjennes som hovedregel ikke som yrkesskade. Gjennom forvaltningspraksis har det imidlertid utkrystallisert seg følgende fire unntak fra hovedregelen der yrkesskadedekning er innrømmet:

- Transport i regi av arbeidsgiver

- Hjemmekontor, det vil si at arbeidet påbegynnes hjemme.

- Særlig farlig reiseveg.

- Reisen er så lang at overnatting er naturlig.

Det finnes ikke noe femte unntak der godkjenning gis på generelt grunnlag.

Rikstrygdeverket har vist til at reglene for yrkesskadedekning i folketrygdloven er preseptoriske. De private parter kan ikke gjøre arbeidsavtaler eller lønnsavtaler som er bindende for myndighetenes praktisering av loven. Yrkesskadekapitlet i loven skal dekke den særskilte risiko ved arbeidet, ikke ved arbeidsvegen. Yrkesskadedekningen gir ytelser ut over folketrygdens alminnelige stønadsnivå. Rettskildemessig er det ikke her grunnlag for gunstig tolkning i den trygdedes favør, som ellers innenfor trygderetten. Reglene har fellestrekk med erstatningsretten, og det bør vises varsomhet med å utvide dekningsområdet ved endringer gjennom praksis.

Rikstrygdeverket har gjort gjeldende at det ikke kan være avgjørende at den trygdede hadde lønn under kjøringen hjemmefra. Det finnes en rekke eksempler fra forvaltningspraksis på at arbeidstakere er yrkesskadetrygdet uavhengig av arbeidsgivers lønnsplikt. Likeledes er det eksempler på at man ikke er trygdet på tidspunkter man får betalt lønn for. Lønnsspørsmålet kan derfor holdes utenfor saken.

Saksforholdet faller ikke innenfor noen av de fire unntakene som det er vist til ovenfor.

Bruk av bedriftens servicebil betyr ikke at risikoen for transporten er overtatt av arbeidgiveren. Den omstendighet at arbeidgiveren medbringer utstyr hjemmefra betyr ikke at forholdet kan likestilles med hjemmekontor, der reisen hjemmefra er å betrakte som forflytning mellom to arbeidssteder. Heller ikke er det snakk om farlig arbeidsveg, eller lang arbeidsreise som betinger overnatting.

Rikstrygdeverket har vist til uttalelser i forarbeidene til den nye folketrygdloven av 28. februar 1997 som oppsummerer rettstilstanden etter den tidligere lov. I den nye loven er det ikke gjort endringer som ville hatt betydning for denne sak.

Rikstrygdeverket har ellers vist til Frostating lagmannsretts dom av 18. mars 1998 som gjelder tilsvarende sak. Dommen er påanket, og er henvist til ankebehandling i Høyesterett.

Rikstrygdeverket har nedlagt slik påstand:

1. Rikstrygdeverket frifinnes.

2. Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger med tillegg av 12% årlig rente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten skal bemerke:

Tvisten gjelder bare Trygderettens rettsanvendelse.

Etter den tidligere folketrygdloven av 17. juni 1966 §11-1 nr. 1 bokstav a, som kommer til anvendelse i saken, er det en betingelse for å få rett til de særskilte ytelser ved yrkesskade at skaden ble påført mens vedkommende var i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.

Bestemmelsen svarer til §9 nr. 1 bokstav a i lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 som inneholdt de samme betingelser for godkjenning av yrkesskade som er nevnt ovenfor. Ved lov av 1. juni 1970 ble yrkesskadeloven inkorporert i folketrygdloven. Reglene er også videreført med samme innhold i den nye folketrygdloven av 28. februar 1997 §13-6 annet ledd.

Formålet med lovgivningen som sikrer særytelser ved yrkesskader, har vært å kompensere for den særskilte risiko som arbeidstakere utsetter seg for i arbeidssituasjonen. Det skal imidlertid bemerkes at regelverket omfatter alle arbeidstakere og alle typer arbeid, uavhengig av om arbeidet er farefullt eller ikke. Videre bemerkes det at forvaltningspraksis har akseptert at det særskilte vern også gjelder i situasjoner der de lovfestede kriterier åpenbart ikke er oppfylt etter bestemmelsens ordlyd. Yrkesskadekapitlets dekningsområde er således blitt utvidet gjennom praksis. Det vises her til unntakene som det redegjort for ovenfor under Rikstrygdeverkets anførsler. I tillegg er det på det rene at arbeidstakere som har helt eller delvis ambulerende arbeid vil være dekket på reise mellom fast fremmøtested (kontorstedet) og oppdragsstedene. Likeledes vil arbeidstakere være dekket i betalte eller ubetalte spisepauser på arbeidsplassen.

Eksemplene fra forvaltningspraksis viser at området for den særskilte yrkesskadedekning er vesentlig mer omfattende enn lovtekstens begrepsbruk tilsier. Risikomomentet synes å ha kommet i bakgrunnen.

Spørsmålet om yrkesskadedekning på reise til og fra arbeidet ble vurdert og avvist i forarbeidene til loven om yrkesskadetrygd av 1958. Det avvisende standpunkt er videreført i etterfølgende lovgivning. Det er således på det rene at en arbeidstaker ikke er vernet etter yrkesskadekapitlet på ordinær reise til og fra arbeidet.

Med bakgrunn i den gjeldende forvaltningspraksis som det er redegjort for ovenfor, er det etter lagmannsrettens oppfatning uklart hvilken selvstendig betydning kriteriet «på arbeidsstedet» vil ha for retten til yrkesskadedekning ved siden av kriteriene «i arbeid» og «i arbeidstiden». Det er uansett på det rene at kriteriet ikke er knyttet til et fast arbeidssted, idet ambulerende arbeid og tjenestereiser i arbeidstiden omfattes.

Spørsmålet som lagmannsretten må ta stilling til, er etter dette om B var i arbeid da ulykken inntraff om morgenen 15. november 1996.

Bs ordinære arbeidstid hos arbeidsgiveren var fra kl. 7.00 til kl. 15.00 bortsett fra de dagene han hadde vakttjeneste. Bedriften hadde døgnkontinuerlig vaktordning for serviceoppdrag. Vedkommende montør som hadde døgnvakt, brakte med seg bedriftens servicebil hjem, for å ha materiell og verktøy tilgjengelig for serviceoppdragene. Montøren kunne kalles ut når som helst på døgnet etter arbeidsgivers bestemmelse, og ble godskrevet lønn fra han reiste hjemmefra. Det må legges til grunn at utkalling kunne skje flere ganger i løpet av hjemmevaktperioden, slik at det kunne bli flere reiser frem og tilbake mellom hjem og forskjellige oppdragssteder i løpet av døgnet. Det er ikke opplyst i saken at montøren i det hele tatt nødvendigvis ville vært innom kontorstedet i løpet av arbeidsdagen.

Tilfellet adskiller seg fra de situasjoner der vedkommende arbeidstaker utfører ambulerende arbeidsoppdrag i løpet av arbeidsdagen med utgangspunkt i et fast fremmøtested/kontorsted. Det kan ikke angis noe fast starttidspunkt for arbeidsdagen ved 24 timers vakttjeneste med hjemmevakt. Det er også rettsteknisk temmelig umulig å avgjøre hva som skal anses som første oppdragssted vedkommende arbeidsdag, i særdeleshet der det skjer flere utrykninger fra bopel i løpet av vaktdøgnet.

Lagmannsretten har etter en samlet vurdering funnet at B må anses å ha vært i arbeid i lovbestemmelsens betydning fra han reiste fra bopel med arbeidsgivers servicebil under hjemmevakttjenesten.

Ulykken fant sted innenfor Bs arbeidstid under vaktdøgnet. Som ovenfor angitt vil ikke kriteriet «på arbeidsstedet» ha selvstendig betydning i denne saken.

Retten er etter dette kommet til at skaden som B var utsatt for faller inn under folketrygdsloven §11-1. Trygderettens kjennelse bygger på uriktig lovforståelse.

Saksøker har krevd fastsettelsesdom for retten til yrkesskadedekning. Vilkåret for dette er oppfylt. Saksøkers påstand vil derfor bli lagt til grunn for domsslutningen.

Rikstrygdeverket har tapt saken fullstendig, og saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §172. Den rettslige tvil som saken har budt på, gir i dette tilfellet ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i §172 første ledd. Saksøkeren skal derfor tilkjennes alle de omkostninger hun har hatt med saken, i den utstrekning omkostningene må anses å ha vært nødvendige for å få saken betryggende utført, jf. §176.

Saksomkostningskravet utgjør til sammen 52.200 kroner. Av dette er 19.500 kroner angitt å gjelde advokatsalær i tilknytning til trygdemyndighetenes behandling, inkludert behandlingen for Trygderetten. Resten gjelder salær for forberedende arbeid (28.700 kroner) og hovedforhandling/etterarbeid (4.000 kroner) for lagmannsretten.

I saker om overprøving av ordinære forvaltningsvedtak er utgangspunktet at omkostninger under den forvaltningsmessige behandlingen forut for selve rettssaken, ikke kan tas med som «saksomkostning» ved rettssaken. Domstolene kan normalt heller ikke tilkjenne dekning for utgifter i forbindelse med den administrative behandlingen som et eget erstatningskrav. For denne type krav gjelder reglene i forvaltningsloven §36. Men i den utstrekning arbeidet under forvaltningssaken er kommet til nytte under rettssaken, følger det av rettspraksis at omkostninger ved dette arbeidet skal tas med ved fastsettingen av saksomkostninger for retten.

Lagmannsretten legger til grunn at det samme må gjelde ved overprøving av Trygderettens kjennelser. Lagmannsretten kan med andre ord ikke tilkjenne saksomkostninger for trygdemyndighetene direkte, eller automatisk ta disse med under saksomkostningene for lagmannsretten. Men i den utstrekning utgiftene er kommet til nytte under saken for lagmannsretten, vil de måtte erstattes som en del av omkostningene fastsatt etter §176.

Om og i tilfelle hvor mye av prosessfullmektigens arbeid overfor Trygderetten og trygdemyndighetene for øvrig som er kommet til nytte i overprøvingssaken, er vanskelig å vurdere. Omkostningsoppgaven viser at det har vært lagt ned et meget omfattende arbeid, særlig i tilknytning til lagmannsrettens behandling. Blant annet på denne bakgrunn legger retten til grunn at arbeidet overfor forvaltningen bare i liten grad er kommet selve søksmålet til gode. Saksøkeren tilkjennes etter dette saksomkostninger med samlet 40.000 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Ulykken som B var utsatt for 15. november 1996 godkjennes som yrkesskade.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rikstrygdeverket til A 40.000 - førtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.