LE-1999-283
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-05-03 |
| Publisert: | LE-1999-00283 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hedmarken herredsrett Nr:99-00183 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-00283 K |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Anne-Blanca Dahl v/advokatfullmektig Hege Sveen). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Fred Arthur Andersen). |
| Forfatter: | Lagdommer Inger Marie Dons Jensen, lagdommer Bernt Krohg, kst lagdommer Randi Ottersen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §46, Tvistemålsloven (1915) §179 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder spørsmål om midlertidig samværsrett etter barneloven §46.
B og A var samboere fra 1993 til 1996. De har et felles barn, C, som er født xx.xx.1996. B har reist sak om samværsrett ved stevning til Hedmarken herredsrett 12 februar 1999 og har samtidig begjært midlertidig avgjørelse om samværsrett.
Hedmarken herredsrett holdt muntlig forhandlingsmøte i saken 2 mars og avsa 11 mars kjennelse med slik slutning:
"1. C født xx.xx.1996 skal inntil videre ha samvær med sin far B 3 - tre - ganger pr. måned, fastsatt til inntil 4 - fire - timer pr. gang. Samværet skal være under tilsyn.
2. A betaler til B i forbindelse med den midlertidige avgjørelsen kr 3.500 - kronertretusenfemhundre 00/100 - med tillegg av lovens morarente fra forfall til betaling skjer."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Etter hennes begjæring ble kjæremålet gitt oppsettende virkning ved herredsrettens brev av 21 april 1999.
A har anført feil ved bevisvurderingen og ved forståelsen av lovens kriterium "barnets beste". Fram til høsten 1997 forsøkte hun å få til en samværsordning med B. Samværsavtaler ble imidlertid sjelden fulgt opp fra Bs side, og det var alltid mange problemer i forbindelse med samvær. I november 1997 ba A en advokat forsøke å få etablert en samværsordning. Forsøkene ble ikke fulgt opp av B, og samvær har ikke vært gjennomført siden begynnelsen av februar 1998.
A har siden bruddet med B gått i terapi og behandling. Forholdet mellom partene har vært meget komplisert. Til tross for at B har utøvd vold mot henne og datteren, har A ønsket å gjennoppta samlivet. B har med sin dominerende og manipulerende personlighet "styrt" A, slik at hun først våren 1998, etter lang tids behandling hos psykolog, ble sterk nok til å fri seg fra B.
Hun har innsett at B ikke bryr seg om sønnen, og at hans ønske om samvær bunner i hans behov for kontroll med A. Bs samvær med sønnen vil være direkte skadelig for gutten. A er redd for B, og et samvær nå vil skape store samarbeidsproblemer og høyt konfliktnivå som vil være uheldig for sønnen.
Det er ikke - slik herredsretten legger til grunn - "høyst sannsynlig at B senere vil få tilkjent en eller annen form for samvær med C". Det er en rekke momenter i saken som tilsier samværsnektelse, blant annet Bs voldelige adferd, og mors sterke reaksjoner på samvær. Det er ikke til barnets beste at B gis midlertidig samværsrett. A vil imidlertid samtykke i samvær som den sakkyndige finner tilrådelig og nødvendig for å vurdere samværsspørsmålet.
A har nedlagt slik påstand:
"1. B nektes samvær med C, født xx.xx.1996, inntil rettskraftig avgjørelse foreligger.
2. Avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet utsettes til avgjørelse under hovedforhandling."
B har i tilsvaret anført at tidligere forsøk på å få til en samværsordning i det vesentlige har mislykkes fordi mor har stilt krav om tilsyn ved samvær, mens far ikke er villig til å akseptere dette i lengden. B har imidlertid akseptert tilsyn i en overgangsfase på grunn av Cs alder. Det er voksenkonflikten som er den dominerende i saken, og As syn på samvær varierer i takt med utviklingen i denne konflikten.
Herredsrettens vurdering av sannsynligheten for at B får samværsrett, i det minste under tilsyn, er åpenbart korrekt. Selv etter As uriktige oppfatning av faktum, herunder Bs påståtte personlighetsavvik, er det klart at samvær vil bli utfallet av saken, jf Rt-1996-888. Det er ikke holdepunkter for at B har problemer med å gjennomføre samvær med sin sønn, og hans livssituasjon og domfellelse er av en markert annen karakter enn for far i nevnte høyesterettsdom.
Det er ikke riktig at mors sterke reaksjoner og høyt konfliktnivå i stadig større grad tillegges vekt ved vurderingen av samværsrett i rettspraksis. Siste halvår har det for øvrig vært lite kontakt mellom foreldrene, og konfliktnivået kan ikke sies å være til stede eller være høyere enn hva som dessverre er normalt i saker som kommer for retten.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. A plikter å erstatte Bs saksomkostninger for lagmannsretten med kr 3.000 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer."
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommer Krohg og konstituert lagdommer Randi Ottersen, er enig med herredsretten.
Flertallet tar utgangspunkt i at hovedsøksmålet mest sannsynlig vil føre til at det blir fastsatt en eller annen form for samværsrett mellom far og sønn, i det minste med tilsyn. I og med at sønnen nå er tre år, og det er et drøyt år siden han hadde kontakt med faren sist, er det nok riktig at det - isolert sett - spiller liten rolle for sønnen om det går noen måneder fra eller til før dette samværet kommer i gang. Når flertallet likevel mener at det vil være til barnets beste at det blir fastsatt en midlertidig samværsordning nå, er det ut fra følgende synspunkter:
Flertallet regner med at det, gjennom den sakkyndiges undersøkelser forut for herredsrettens behandling, vil bli arrangert ett eller flere møter mellom faren og barnet. Faren vil sannsynligvis da være en "fremmed" for sønnen, og han vil fort bli det igjen, dersom ikke dette "sakkyndigsamværet" blir fulgt opp av nye samvær innen rimelig tid. Selv om herredsretten legger opp til å behandle hovedsaken i løpet av sommeren, vil det lett kunne gå noe tid før samvær på grunnlag av herredsrettens dom kommer i gang. En midlertidig samværsordning kan bidra til å unngå at sønnen skal måtte møte sin far som "fremmed" flere ganger.
En annen grunn til at flertallet mener at det er viktig med en viss kontinuitet etter det eller de første sakkyndigsamværene, er at det uansett kan komme til å vise seg vanskelig å komme i gang med samvær etter herredsrettens dom. Etter de eventuelle sakkyndigsamværene vil man imidlertid være i gang allerede, og dette kan bidra til å gjøre fortsettelsen enklere. Også her er det altså kontinuitetshensyn som tilsier at det blir etablert en ordning med midlertidig samvær.
Flertallet er videre enig med herredsretten i at det midlertidige samværet bør skje under tilsyn. Hvordan ordningen nærmere skal utformes og gjennomføres, er et annet spørsmål.
I mai forutsetter flertallet at samværet skjer i regi av den sakkyndige, og at omfanget og gjennomføringen her blir bestemt av den sakkyndige, ut fra den sakkyndiges behov.
I juni og eventuelt senere, fram til herredsrettssaken er avgjort, må partene selv finne fram til ordninger, herunder med tilsyn, som begge kan godta. Tilsynspersonen må også være en person som barnet er eller blir kjent med, og har tillit til. Dersom partene ikke blir enige om en annen ordning, kan samvær i barnehagen kanskje være en løsning. Dette forutsetter imidlertid også at barnehagepersonalet godtar dette.
Når det gjelder omfanget av samværet i denne perioden, er det lagmannsrettens oppfatning at det ikke vil være av stor betydning for sønnen å ha mye samvær med faren. Det viktigste vil være at det etableres en viss, jevnlig kontakt, og at det ikke går for lang tid mellom hvert samvær.
Siden faren bor i Stockholm, er det begrenset hvor ofte han kan komme til Hamar. Lagmannsretten er derfor enig med herredsretten i at samvær én gang i måneden, inntil fire timer hver dag i inntil tre påfølgende dager, kan være passelig.
Av herredsrettens slutning går det ikke uttrykkelig fram at de tre samværsdagene pr måned skal komme i tilknytning til hverandre, slik begrunnelsen i premissene tyder på. Selv om flertallet i realiteten mener å stadfeste herredsrettens avgjørelse, slutningen pkt. 1, er det derfor nødvendig å utforme slutningen på nytt.
Når det gjelder saksomkostningene, bemerker flertallet følgende:
For herredsretten la begge parter ned påstand om å bli tilkjent saksomkostninger i forbindelse med den midlertidige avgjørelsen, og herredsretten tok kravet fra faren til følge. I kjæremålet har moren lagt ned påstand om at saksomkostningesavgjørelsen blir utsatt til avgjørelse under hovedforhandlingen, mens faren har krevd saksomkostninger også for lagmannsretten.
Vilkåret for å utsette saksomkostningsavgjørelsen for en del av saken, er etter tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum at "retten finner at den ikke kan avgjøre kostnadsspørsmålet særskilt for denne delen". Flertallet er kommet til at dette vilkåret er oppfylt her. Flertallets avgjørelse når det gjelder spørsmålet om midlertidig samvær, bygger på at faren mest sannsynlig vil få tilkjent en eller annen form for samværsrett ved herredsrettens dom. Men i prinsippet er det en mulighet for at han ikke får det. I så fall vil moren ha hatt rett i sitt standpunkt med hensyn til midlertidig samvær, og det vil være uheldig om hun skal måtte betale saksomkostninger for midlertidige avgjørelser basert på uriktige forutsetninger om utfallet av saken. På denne bakgrunn finner flertallet at det ikke kan ta standpunkt til saksomkostningskravene fra faren nå, og at avgjørelsen av disse spørsmålene bør utsettes til den dom eller kjennelse som endelig avgjør saken.
Mindretallet, lagdommer Dons Jensen, er kommet til at kjæremålet må tas til følge.
Mor motsetter seg nå enhver samværsrett for far og har begrunnet dette med blant annet sterke personlighetsavvik hos far og manglende evne til omsorg og interesse for sønnen. I kjæremålet har hun også pekt på sin egen frykt for far og det høye konfliktnivået mellom far og mor. Hun har imidlertid gitt samtykke til slikt samvær mellom far og sønn som den sakkyndige finner tilrådelig og nødvendig for vurdering av samværsspørsmålet.
Det har ikke vært samvær mellom far og sønn siden februar 1998. På denne bakgrunn finner mindretallet at det ikke bør etableres noen formalisert samværsordning nå, og at hensynet til barnet ivaretas best ved at saken først blir belyst gjennom den sakkyndiges rapport og herredsrettens behandling. Dette er imidlertid ikke til hinder for at den sakkyndige dersom han har behov for å observere far og sønn sammen, organiserer samvær mellom far og sønn, slik mor har akseptert.
Når det gjelder saksomkostningsavgjørelsene, er mindretallet enig i at disse bør utsettes.
Kjæremålet avgjøres etter dette i tråd med flertallets standpunkt.
Slutning:
1. B skal inntil videre ha samvær med sin sønn C, født xx.xx.1996, én gang pr måned. Hvert samvær kan gå over inntil 3 - tre - dager, med inntil 4 - fire - timer pr dag. Samværet skal skje under tilsyn.
2. Saksomkostningsspørsmålet både for herredsrett og lagmannsrett utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.