LE-1999-316

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-12-14
Publisert:	LE-1999-00316
Stikkord:	Legemsbeskadigelse, Promillekjøring
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsvoll herredsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-00316. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00715.
Parter:	Oslo statsadvokatembeter (Aktor: Statsadvokat Olav Helge Thue) mot A (Forsvarer: Advokat Nils Edv. Stenersen).
Forfatter:	Lagdommer Fritz Borgenholt, ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker, tilkalt dommer Trond Våpenstad, 4 legdommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §229, §355, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, §43, §53, §62, §63, §9, Straffeprosessloven (1981) §332, §376a, §436, §437

Statsadvokatene i Oslo satte den 6 november 1996 A, født *.*. 1941, under tiltale til fellelse etter:

«I straffeloven §229 2. straffalternativ

for å ha skadet en annen på legeme eller helbred og legemsbeskadigelsen hadde til følge sykdom eller arbeidsudyktighet som varte over 2 uker.

Grunnlag er følgende forhold:

a) Søndag 29 oktober 1995 ca kl 0415 i X, på Bs bopel på Y, dro han C etter bena ut av sengen slik at han falt ned på gulvet på ryggen, hvoretter han slo ham mot hodet, sparket ham med vernestøvler mot hodet og kroppen samt hoppet på anklene hans, slik at C fikk kutt og hevelse i høyre tinning, sår på leggen, slag-og/eller sparkskader ellers på kroppen og ble sykmeldt i ca 1 måned.

b) Til tid og på sted som nevnt i post I, slo han B mot hodet og tok tak i armene hennes og kastet henne mot en sengestolpe som hun traff med ryggen og høyre side, slik at hun fikk ribbensbrudd, en nerveskade i venstre skulder og arm, vedvarende hodepine, svimmelhet og kvalme og ble sykmeldt i ca 6 måneder.

III straffeloven §355 første ledd

for uberettiget å ha sneket seg inn i hus.

Grunnlag er følgende forhold:

Søndag 29 oktober 1995 ca kl 0400 i X, klatret han gjennom et åpent vindu i annen etasje i Bs bolig på Y.

IV vegtrafikkloven §31 første - tredje ledd. jf §22 første ledd

hvoretter ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel.

Grunnlag er følgende forhold:

Søndag 29 oktober 1995 ca kl 0430 i X, førte han sin Mercedes Benz KE - - - mens han var påvirket av alkohol. Blodprøve tatt kl 0600 viste en minsteverdi på 0.9 promille alkohol i blodet.

Fornærmede har begjært påtale og allmenne hensyn krever påtale for post III.

Straffeloven §62, første ledd får anvendelse og §63, aneet ledd anvendelse for post II.

Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.»

Den 20 januar 1998 avsa Eidsvoll herredsrett dom i saken med slik domsslutning:

«1 A, født *.*. 41, dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 3. straffalternativ, straffeloven §229, 2. straffalternativ, straffeloven §355, første ledd og vegtrafikkloven §31, første - tredje ledd, jf §22, første ledd til en straff av fengsel i 8 - åtte - måneder. Til fradrag i straff kommer 12 - tolv - dager utholdt varetektsarrest.

2 A dømmes til å betale kr 40.000 - med tillegg av 12% morarente regnet fra 1 juli 1996 i erstatning til C for lidt tap.

3 A dømmes til å betale kr 10.000 - i oppreisning til C.

4 A dømmes til å betale kr 3.012 - til B i erstatning for lidt tap.

5 A dømmes til å betale kr 35.000 - i oppreisning til B.

6 A dømmes til å betale saksomkostninger til staten med kr 10.000.

7 Krav om at A kjennes ansvarlig for det tap i fremtidig ervervsevne som B er påført avvises.

8 Retten samtykker i at påstanden om pådømmelse av menerstatningskrav fra B trekkes tilbake, uten at kravet samtidig er frafalt.

Alle krav i punkt 2-6 forfaller til betaling 14 dager etter forkynnelse av denne dom.»

A påanket herredsrettens dom til lagmannsretten på grunnlag av feil ved saksbehandlingen, bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelse og straffutmålingen. I ankeerklæringen ble det dessuten uttrykkelig krevet ny behandling av de borgerlige rettskrav.

Ved Eidsivating lagmannsretts beslutning av 11 mars 1998 ble As anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet henvist til ankeforhandling.

Hovedforhandling i lagmannsretten ble holdt i Tinghuset, Lillestrøm, 26-29 april 1999. Saken ble behandlet på grunnlag av en omredigert og endret tiltalebeslutning på grunn av at herredsretten hadde henført legemsbeskadigelsen av B under straffeloven §229, tredje straffalternativ. I den faktiske beskrivelse ble «helt sykmeldt i ca 6 måneder» erstattet med «100% sykmeldt i tiden fra 29 oktober 1995 - 17 mai 1996». Andre reelle forandringer ble ikke foretatt.

Ved rettens beslutning av 29 april 1999 ble lagrettens kjennelse vedrørende skyldspørsmålet satt til side. I medhold av straffeprosessloven §376a, annet ledd, annet punktum, besluttet retten enstemmig å henvise saken til ny behandling for andre dommere.

Ved den nye behandling som fant sted i Tinghuset, Lillestrøm, i tiden 22 til 26 november 1999, ble lagmannsretten satt som stor meddomsrett, jf straffeprosessloven §376a, jf §332. Tiltalte møtte og forklarte seg. Han erkjente seg skyldig i overtredelse av straffeloven §355 første ledd, men for øvrig ikke skyldig. Det ble avhørt 19 vitner og 4 sakkyndige og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A har erkjent at han uberettiget klatret inn gjennom et åpent vindu i annen etasje i Bs bolig på Y natt til 29 oktober 1995, men har bestemt benektet at han har lagt hånd på sin tidligere ektefelle. Han har gjort gjeldende at hennes forklaring om hendelsesforløpet denne søndagsnatten er sterkt preget av døtrenes fremstilling, og deres forklaring må bedømmes på bakgrunn av deres holdning til sin far. Selv har B neppe noen klar forestilling om det som skjedde, og det kan derfor ikke legges vekt på det hun har fortalt.

Beskrivelsen av faktum når det gjelder legemsbeskadigelsen av advokat C er iflg tiltalte sterkt overdrevet. Det er riktig at han ble dratt ut av sengen, men tiltalte var ikke iført vernesko, og han sparket ikke C slik det står i tiltalen. Tiltalte bestrider også at han hoppet opp og ned på anklene hans slik det er påstått. Under enhver omstendighet gjengjeldte han bare noe han selv var blitt utsatt for av C og han handlet dessuten i berettiget harme.

Påstanden fra D og hans tidligere svoger F om at tiltalte kjørte fra Bs bolig i sin bil den aktuelle natten er iflg tiltalte, ikke riktig. Forklaringene om dette må ses på som en hevnakt fra vitnenes side. Derimot har ikke tiltalte noe å bemerke til blodprøveresultatet.

Forsvareren har nedlagt slik påstand i lagmannsretten:

Straffekravet:

Tiltalte frifinnes for tiltalens I og II for såvidt gjelder straffeloven §229, tredje straffalternativ.

Tiltalte frifinnes for overtredelse av punkt IV (vegtrafikkloven).

For øvrig anses tiltalte på mildeste måte.

Erstatningskravet:

A frifinnes.

Aktor har påstått tiltalte dømt i samsvar med den endrede tiltalebeslutning og har nedlagt slik påstand:

1 A, født *.*. 1941, dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 3. straffalternativ, straffeloven §229, 2. straffalternativ, straffeloven §355, første ledd og vegtrafikkloven §31, første til tredje ledd, jf §22, første ledd, sammenholdt med straffeloven §62, første ledd og §63, annet ledd til en straff av fengsel i 1 år, hvorav 6 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 3 år på det særskilte vilkår at han ikke tar kontakt med eller oppsøker B, D, G, E eller F, jf straffeloven §53 nr 3, litra a. Til fradrag i den ubetingede del av straffen går 12 dager for utholdt varetekt. Han dømmes videre til å betale en ubetinget bot på kr 30.000.-, subsidiært 15 dager fengsel.

2

a) B tilkjennes som utgiftsdekning kr 22.083 fra A.

b) I lidt inntektstap fra skadedato og frem til domsavsigelse skal A betale til B kr 348.000.

c) Under summene under punkt a) og b) skal B tilkjennes periodisk morarente.

d) A skal erstatte B hennes tap i fremtidig erverv, inklusive fremtidige utgifter, etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 500.000.-

e) I oppreisning dømmes A til å betale erstatning etter rettens skjønn.

f) Menerstatning til B fastsettes etter rettens skjønn.

g) C tilkjennes utgiftsdekning med kr 12.595.70 med tillegg av morarenter regnet fra 1 februar 1996 til betaling skjer.

h) For inntektsbortfall fra skadedato og ut 1996 dømmes A til å betale erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 300.000.- med tillegg av morarente regnet fra 01 juli 1996 og til betaling skjer.

i) A dømmes til å betale C kr 50.000.- i oppreisning.

3 Oppfyllelsesfristen etter punkt 2 litra a) til i) er 2 uker fra dommens forkynnelse.

Lagmannsretten skal bemerke:

A er 58 år. Han giftet seg i 1968 med B, født - - -. De fikk 3 barn, D født i 1968, G født i 1969 og H født i 1970. Sønnen omkom ved en motorsykkelulykke i mai 1995. Ektefellene ble faktisk separert tidlig på vinteren 1993. Tiltalte har opplyst at B flyttet 13 januar. De ble skilt i 1996.

Tiltalte og B vokste opp i nærheten av hverandre. De kom fra hver sin gård og begge hadde odelsrett til hver sin. Da hustruen flyttet hjemmefra, bodde familien på Æ ved Z. Fra kort tid etter separasjonen har det vært bitter strid om skiftet av fellesboet. Hva dette omfatter, kommer lagmannsretten inn på senere.

For å få juridisk bistand i skiftesaken, henvendte hustruen seg til advokat C som tiltalte hevder har forfulgt ham og trakassert ham fra skiftet ble innledet på vårparten 1993. Forsvareren, advokat Nils Edv Stenersen, har sterkt fremholdt at de begivenheter som er beskrevet i tiltalebeslutningen, må vurderes på bakgrunn av konflikten med advokat C og senere også hustruens og barnas avvisende holdning til tiltalte. Under hovedforhandlingen begjærte forsvareren protokollert at han hadde lagt opp forsvaret av tiltalte på en omfattende dokumentasjon av materiale med tilknytning til skiftebehandlingen og advokat Cs forhold og til myndigheters og enkeltpersoners krenkelser av A. Det er anført at denne dokumentasjonen i vesentlig grad ble avskåret ved lagmannsrettens kjennelse av 25 november 1999, en avgjørelse som ifølge forsvareren direkte har innvirket på hans mulighet til å ivareta tiltaltes interesser på forsvarlig måte. Lagmannsrettens begrunnelse for å avskjære mesteparten av det materiale forsvareren har påberopt, fremgår av kjennelsen. I tillegg skal lagmannsretten bemerke om dette:

Siktemålet med å fremlegge det nevnte materiale er tilkjennegitt å være at det vil godtgjøre eller underbygge tiltaltes oppfatning om at advokat C har forfulgt ham, presset ham og truet ham på en utilbørlig og trakasserende måte helt siden skiftebehandlingen tok til. Også skifteretten har behandlet fellesboet irregulært, og den har i tillegg krenket tiltalte ved for eksempel å tilkalle politi til rettsmøter og skifteforretninger uten at det har vært nødvendig. Dessuten har B og fellesbarna slått hånden av ham og behandlet ham avvisende og sårende i perioder da han hadde det vondt og vanskelig og var psykisk langt nede. Således fikk han beskjed om at de ikke ville ha ham til stede under sønnens begravelse, og han fikk heller ikke være med på den øvrige families bårebukett.

Som eksempel på trakassering fra advokat Cs side har tiltalte forklart seg under hovedforhandlingen om flere episoder våren 1993. Ved en anledning skal advokaten ha kommet hjem til gården Æ og opptrådt truende for å få tiltalte til å undertegne dokumenter som gjaldt skiftet. Advokaten skal blant annet ha uttalt at hvis han ikke skrev under, ville det komme «til å flyte blod». Dette gikk så sterkt inn på tiltalte at han ble sykmeldt i lengere tid.

En gang senere - har tiltalte forklart møtte advokat C opp på Æ sammen med B. Ved denne anledningen grep advokaten fatt i ham og truet ham som tidligere, og en gang kom C og ekskona hjem til ham tidlig på morgenen før han hadde stått opp. Da rev de av ham dyna og kommanderte ham ut for å være med på taksering av gårdsredskapene. Tiltalte slo seg mot sengekanten slik at han mener han ble påført ribbensbrudd. Det tiltalte foretok seg overfor C natt til 29 oktober 1995, må ses i lys av dette.

Egentlig gjorde han bare gjengjeld overfor C.

De forhold tiltalte her har trukket frem, ble under hovedforhandlingen også belyst av B, av datteren D, av vitne nr 16, advokat Bente Westgård som behandlet fellesboet som dommerfullmektig ved Eidsvoll skifterett og endelig av den psykiatrisk sakkyndige, professor dr med Berthold Grünfeld. Dessuten ble en del av forsvarerens utdrag kalt «Diverse dokumenter» lest opp, jf rettsboken side 14.

Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte subjektivt har opplevd advokat C og forholdet til B og barna slik han har forklart seg under hovedforhandlingen. Hans virkelighetsoppfatning må imidlertid vurderes på bakgrunn av de sterkt avvikende personlighetstrekk som de psykiatrisk sakkyndige har gjort rede for. Deres erklæring på dette punkt legger lagmannsretten til grunn. Ved samtalene med de sakkyndige har tiltalte ifølge den sakkyndige erklæring

«vist liten evne til å «se seg selv med andres øyne», til å være selvkritisk, og forsøke å analysere sin adferd og sine reaksjoner på en noe mer objektiv måte. Han har virket egosentrisk og narsissistisk i sin virkelighetsforståelse når det gjelder hans familierelasjoner. Han viser tendenser til projeksjon. Det er andre som har feil, som er urimelige og vanskelige, mens han er en likandes og grei mann, som nå har vært plaget i årevis av advokat C og sin tidligere kone.

Ikke nok med det; døtrene har alliert seg med moren, tatt hennes parti. Det samme ville sønnen ha gjort hvis han hadde levd. Med andre ord; familien har rottet seg sammen mot ham, de forsøker å «psyke» ham ned».

Denne beskrivelsen passer godt med det umiddelbare inntrykk lagmannsretten selv fikk av tiltalte under rettssaken. Lagmannsretten finner derfor ikke å kunne tillegge tiltaltes fremstilling av faktum særlig vekt verken når det gjelder advokat Cs angivelige trakassering av ham eller når det gjelder påstandene om irregulær og krenkende adferd fra skifteretten og andre under skifteoppgjøret. Lagmannsretten fester heller ikke lit til As forklaring om forholdet i hjemmet og om forholdet mellom ektefellene under ekteskapet. Det samme gjelder hans fremstilling om bakgrunnen for andre familiemedlemmers påståtte krenkende holdning overfor ham. Det betyr ikke nødvendigvis at tiltalte forklarer seg subjektivt uriktig, men hans virkelighetsoppfatning har vært så sterkt preget av hans avvikende personlighet at hans fremstilling ikke stemmer med det som faktisk har skjedd.

I slutten av oktober 1995 hadde tiltalte og B vært separert i over 2 1/2 år. Behandlingen av fellesboet var - og er fremdeles ikke - avsluttet. Advokat Jan C Paulsen hadde senest forsommeren 1994 overtatt som prosessfullmektig/juridisk rådgiver for B i skiftetvisten etter at det hadde oppstått et forhold mellom henne og C. A hadde på sin side innledet forhold til en annen kvinne, et forhold som høsten 1995 hadde vart en tid.

B hadde flyttet til Y på Z etter at moren døde. På tiden for handlingene som er beskrevet i tiltalen, bodde hun der sammen med datteren D. I et tilbygg til huset bodde søsteren E og svogeren F.

Det er på det rene at det i lengere tid hadde vært en alvorlig konflikt mellom tiltalte og B og døtrene, kanskje særlig D. For henne hadde forholdet tilspisset seg etter at broren H omkom 22 mai 1995. D hadde oppfattet det slik at det faren umiddelbart ble opptatt av etter ulykken, var om motorsykkelen var kaskoforsikret slik at erstatning for den ville bli utbetalt. Dette var foranledningen til at D den påfølgende dag sendte faren en strofe angivelig av Herman Wildenvey: «Ei forgjeves var Din fødsel. Legg Deg ned og bli til gjødsel. Hilsen din eldste datter D». Det sier etter lagmannsrettens syn noe om hvor dyp og alvorlig konflikten i familien var. Det samme gjør det faktum at tiltalte var uønsket ved Hs begravelse hvor for øvrig politiet var diskret til stede. Soknepresten var klar over at politiet var der, og ifølge hans forklaring i retten, følte han seg komfortabel ved det.

Den 28 oktober 1995 som var en lørdag (ikke fredag som det står i herredsrettens dom), feiret B sin 51 års dag hjemme på Y sammen med døtrene D og G, C og søster og svoger som bodde ved siden av. Etter å ha spist middag hjemme, var de på teater i Oslo. Opplysninger tyder på at tiltalte hadde vært utenfor huset om kvelden og gjennom vinduene sett at C var der. Etter teaterbesøket ble selskapet avsluttet med en drink hjemme hos B før alle gikk til ro ved 0100-0200 tiden natt til søndag.

Begivenhetene natt til 29 oktober 1995:

Tiltalte har hevdet at Cs tidligere samboer, I som ble avhørt under hovedforhandlingen, hadde bedt ham undersøke om C befant seg i huset på Y denne natten. Det har hun benektet, og lagmannsretten legger hennes forklaring til grunn.

Bevisene for det som hendte i Bs bolig ved 0400-tiden natt til søndag, er i første rekke forklaringene fra de personer som var til stede i huset. På de aller fleste punkter er forklaringene fra tiltalte helt uforenlige med den fremstilling de øvrige som var til stede har gitt. Det gjelder hele begivenhetsforløpet, helt fra han klatret inn i huset. Således har han bestridt at han gikk inn gjennom vinduet til Ds rom. Han har påstått at han kom inn i rommet til G. Ut fra Ds forklaring sammenholdt med den øvrige bevisførsel, er ikke lagmannsretten i tvil om at Ds forklaring er riktig.

Videre har tiltalte gjort gjeldende at sengen hvor B og C lå, nærmest befant seg i en gang og ikke i et eget rom slik de andre har forklart. Det er ingen grunn til å tvile på at det er tiltalte som forklarer seg uriktig.

Lagmannsretten anser det godtgjort at D våknet da tiltalte kom inn gjennom vinduet i rommet hennes. Hun utbrøt:» Hva i helvete gjør du her ?» eller noe lignende. Tiltalte svarte ikke. Etter å ha vært innom rommet hvor G lå, gikk han inn på rommet der B og C befant seg. Der slo han på lyset. B våknet av oppstyret. Hun og C lå nakne i sengen. Tiltalte som var sint og opphisset, dro av dem dyna og kalte B for «hore» og C for «horebukk».

B spratt opp, stilte seg opp foran sengen og ropte til tiltalte: «Nå holder du deg vekk!» eller noe tilsvarende. I det samme slo tiltalte til henne og traff henne i hodet og/eller overkroppen. Slaget eller slagene var så kraftige at det svartnet for henne da hun falt mot en stol og et bord ved fotenden av sengen. Dette så C, og retten finner det godtgjort at B ble slått på denne måten. G var også til stede i rommet, men hennes forklaring har ikke retten hørt.

Deretter tok tiltalte tak i bena på C og dro ham ut av sengen slik at han havnet på gulvet. Tiltalte var fortsatt sint og hissig og sparket til C i hodet og mot kroppen. Han slo ham også kraftig med flat eller knyttet hånd mot kroppen. Tiltalte har hevdet at han hadde vanlige lave sko på seg, mens D og B har forklart at han hadde slike vernestøvler på seg som han pleide å bruke i yrket sitt. Lagmannsretten kan vanskelig se at begge disse vitnene har tatt feil. At han hadde kraftig fottøy på seg, kan forklare at B ble redd for at tiltalte skulle sparke C ihjel, slik hun har forklart i retten. Det kan også passe med at C ble påført betydelige sår på bena etter at tiltalte hadde hoppet opp på ham, jf beskrivelsen i tiltalen når det gjelder legemsbeskadigelsen av ham.

Etter at B hadde kommet seg på bena igjen, tok tiltalte tak i den ene armen hennes og slengte henne med full kraft mot enden av sengen. Under dette dreide hun halvveis rundt med den følge at hun traff fotenden og sengestolpen med ryggen eller nakken.

Både B og C ble påført de skader og skadefølger som er angitt i den faktiske beskrivelse i tiltalebeslutningen. Således ble B påført ribbensbrudd, hjernerystelse med etterfølgende kvalme og hodepine. Dessuten ble hun alvorlig skadet i venstre skulderregion og arm. B var helt sykmeldt fra 28 oktober 1995 til 17 mai 1996 slik det fremgår av tiltalebeslutningen. Varigheten og senfølger etter legemsbeskadigelsen er nærmere beskrevet under avsnittet om borgerlige rettskrav.

Som følge av tiltaltes handlinger fikk C flere hudavskrapninger i ansiktet og på bena. Han fikk hevelse over høyre kinnben, og høyre øret hovnet opp og ble rødt. Dessuten blødde han fra hodet og øret. Han ble misfarvet rundt begge øynene (brillehematom) og han fikk to håndflatestore kontusjonsmerker på høyre side av brystet. Han fikk også sterke smerter i halebenet. Det er på det rene at han i første omgang ble arbeidsudyktig i ca en måned. Følgene av legemsbeskadigelsen han ble utsatt for, er nærmere kommentert under avsnittet om erstatning.

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at tiltalte handlet forsettlig og at han på gjerningstidspunktet anså det som sikkert eller overveiende sannsynlig at legemskrenkelsene av B og C ville medføre personskader. Det er utvilsomt også årsakssammenheng mellom handlingene og de skader som faktisk oppsto. Tiltalte må også ha innsett muligheten av at C kunne bli sykmeldt eller arbeidsudyktig i en periode av noe lengere varighet, iallfall over 2 uker, jf straffeloven §43. Arbeidsudyktighet i lovens forstand kan foreligge selv om fornærmede ikke er helt arbeidsufør. Det er nok at arbeidsevnen er vesentlig nedsatt. Det var den hos C i langt over 2 uker.

Når det gjelder B omfatter tiltalen for legemsbeskadigelsen av henne, straffeloven §229, tredje straffalternativ fordi den legemsskade hun ble påført, er betydelig, jf straffeloven §9. Det fremgår av beskrivelsen av hennes skadefølger under avsnittet om erstatningsspørsmålene, at hun har vært arbeidsudyktig i lang tid som følge av tiltaltes handlinger. Etter de medisinsk sakkyndiges redegjørelser under hovedforhandlingen finner lagmannsretten godtgjort at B fremdeles må regnes som arbeidsufør i det yrke hun har hatt og prognosen er uviss. Det vil ikke være lett for henne å finne et arbeid som hun kan utføre tilfredstillende, selv om hun har en restervervsevne. Dette gjør at lagmannsretten mener det er grunnlag for å karakterisere hennes legemsskade som betydelig. Med den kraft tiltalte slynget fornærmede mot fotenden og sengestolpen, måtte han i det praktiske liv regne med at hun kunne bli alvorlig eller betydelig skadet. Sannsynligheten for det ligger godt innenfor vilkårene i straffeloven §43 om forhøyelse av straffen på grunn av uforsettlige følger.

Tiltalte blir etter dette å dømme i samsvar med tiltalebeslutningen for de forbrytelser som er beskrevet i punkt I og II. Straffeloven §62 får anvendelse.

A har erkjent at han uberettiget klatret inn i boligen til sin tidligere ektefelle natt til 29 oktober 1995. Han var klar over at det var uberettiget da det skjedde, og han er dermed skyldig i overtredelse av straffeloven §355, første ledd. Både de objektive og subjektive vilkår for straffer oppfylt. Overtredelsen som isolert bare ville ha medført en bot, tas ved straffutmålingen i betraktning som en skjerpende omstendighet, jf straffeloven §63, annet ledd.

Tiltalte har erkjent at han hadde drukket om kvelden den 28 oktober 1995, og han har ikke hatt innvendinger mot resultatet av blodprøvene som ble tatt fra ham om morgenen dagen etter ca kl 0600 og som viser at han da hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet svarende til 0.9 promille i middelverdi etter at sikkerhetsmarginen er trukket fra. Da prøvene ble tatt, var det gått ca 1 1/2 time siden kjøringen. Han hadde ikke drukket i mellomtiden, og lagmannsretten legger derfor til grunn at tiltalte utvilsomt må ha hatt over 1 i promille ved 0400-tiden.

Tiltalte har benektet at han kjørte bil om natten. Både D og F så imidlertid på kort hold at han satte seg inn i sin bil utenfor Bs bolig og kjørte avgårde. Dette har de forklart seg om i retten. Begge vitnene så tiltalte under omstendigheter som etter lagmannsrettens syn utelukker at de kan ha tatt feil. At de bevisst har forklart seg uriktig slik tiltalte hevder, ser retten bort fra. Da politiet kort tid etter kjøringen kjente på bilmotoren hjemme hos tiltalte, var den varm. Retten legger til grunn at det ikke er noen annen som har kjørt tiltaltes bil i den aktuelle tiden.

Etter dette må tiltalte dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §22, første ledd, jf §31, første og annet ledd punkt b. Etter straffutmålingsregelen i sistnevnte bestemmelse skal straffen for kjøring i alkoholpåvirket tilstand være bot og ubetinget eller betinget fengsel når alkoholkonsentrasjonen i blodet er over 1 promille under kjøringen. Straffeloven §62 kommer til anvendelse også her.

Tiltalte har under etterforskningen vært judisielt observert av professor dr med Berthold Grünfeld og psykiater Arne Muri. De har enstemmig funnet at han ikke kan anses som sinnssyk og heller ikke at han var bevisstløs eller led av forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten på tiden for de påklagede handlinger. Derimot har de sakkyndige antatt at hans bevissthet kan ha vært noe nedsatt som følge av sterk affekt i kombinasjon med en viss beruselse som følge av alkoholinntak. Den rettsmedisinske kommisjon har godtatt de sakkyndiges erklæring. Professor Grünfeld har utdypet denne under hovedforhandlingen. Lagmannsretten legger de sakkyndiges vurdering og standpunkter til grunn.

Det som veier tyngst i skjerpende retning ved straffutmålingen, er de meget alvorlige skadefølger som oppsto for de fornærmede, særlig for B. Tiltalte kan ikke høres med at han ved legemskrenkelsen av C bare gjengjeldte tilsvarende handling som fornærmede tidligere hadde utsatt ham for. Heller ikke er det grunnlag for å si at tiltalte handlet i berettiget harme da han legemskrenket B og C. Lagmannsretten ser hans påstander for så vidt som utslag av hans paranoide personlighetstrekk. Det var ikke berettiget av ham å la sinne og affekt gå ut over de fornærmede.

I skjerpende retning legger lagmannsretten videre vekt på at tiltalte har opptrådt skremmende og krenkende overfor B og C ved uberettiget å ta seg inn på deres soverom midt på natten hvor han dro av dem sengetøyet. Motivet for å gjøre dette har tiltalte selv antydet overfor de psykiatrisk sakkyndige. Det heter i deres erklæring:

«Han husker sine egne reaksjoner, tanker og følelser på gjerningstiden, hvorfor han oppsøkte B og C, og hva som motiverte ham til å begå de påklagede handlinger. Det var en hevnaksjon fra hans side, med mye bitterhet, skuffelse og aggresjon særlig rettet mot C for den trakassering obs. hadde vært utsatt for».

Tiltalte gikk ut fra at C befant seg i huset, og i forhold til ham ville tiltalte gjengjelde tidligere påståtte krenkelser. Å dra C etter bena ut av sengen slik at han falt på gulvet i naken tilstand, brakte fornærmede i en fornedrende og hjelpeløs situasjon, og det var mens han lå slik tiltalte sparket og slo ham.

De straffbare forhold tiltalte forøvet mot B ser lagmannsretten på følgende bakgrunn:

Det synes ikke som tiltalte har evnet å akseptere at ekteskapet med Bvar konfliktfylt og problematisk gjennom mange år. Det er på det rene at hun ved 2 anledninger - i 1980 og i 1987 - har søkt tilflukt i Krisesentret for mishandlede kvinner på Lillestrøm. Dette har ikke tiltalte kunnet gi noen forklaring på, og han har heller ikke kunnet forstå hvorfor hun forlot ham i 1993.1 forbindelse med omtalen av forholdet i hjemmet har de sakkyndige uttalt:

«Døtrene har opplyst under politiavhør at deres far kunne «bikke over» for bagateller. Det var mye utrygghet rundt ham fordi man ikke visste hvor man hadde ham. Han ga uttrykk for at han alltid hadde rett. Problemet kunne løses ved at han slo».

Han hadde «svekket selvkritisk kapasitet hva angår motiv for egne handlinger, selvrettferdiggjørende og dominerende, med tilbøyelighet til å være truende og skremmende, fra tid til annen også voldelig overfor ektefellen. Det synes å ha vært viktig for ham å ha følelsen av å bevare kontrollen innad i familien».

Lagmannsretten ser det slik at tiltalte ikke har kunnet forsone seg med at B forlot ham. I dette synes det også å ligge et element av sjalusi, men det har antakelig vært et enda sterkere motiv for handlingene på Y om natten at han hadde mistet kontrollen over B, et problem han «løste» ved å slå. «Du B skal passe deg», sa han da han forlot soverommet. Tiltaltes subjektive beveggrunner og motiver for mishandlingen av Bkan ikke unnskylde ham.

B og tiltalte hadde som tidligere nevnt, vært separert i over 2 1/2 år på handlingstidspunktet, og han var vel kjent med at verken hun eller barna ville ha noe med ham å gjøre på den tiden. Han visste derfor at ethvert besøk fra ham ville bli oppfattet som en provokasjon og en krenkelse. Når det skjedde ved 04-tiden om natten på den måten som er beskrevet tidligere, får forholdet en enda grovere karakter.

Kjøringen i alkoholpåvirket tilstand ville isolert ha medført en betinget frihetsstraff med tillegg av en ubetinget bot som i utgangspunktet skal fastsettes til 11/2 brutto månedslønn. Lagmannsretten finner i dette tilfelle ikke grunn til å fravike hovedregelen om å idømme bot i tillegg til fengselsstraff. Boten finnes passende å kunne settes til kr 20.000.- subsidiært fengsel i 15 dager.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger formildende omstendigheter av særlig betydning. Tiltalte er tidligere ustraffet, men det forutsettes å være det normale. Retten har i noen grad tatt hensyn til at hans handlinger er utslag av en personlighet som er så avvikende at de psykiatrisk sakkyndige har ansett ham som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. Hans affekt på handlingstidspunktet skyldes iallfall delvis selvforskyldt rus. Det må imidlertid påvirke straffefastsettelsen at saken er blitt meget gammel uten at hele tidsforløpet kan legges tiltalte til last. Betydningen av dette begrenses noe av at tiltalte dømmes for forhold hvor almenpreventive hensyn gjør seg sterkt gjeldende. Tidsforløpet kan likevel begrunne en delvis betinget dom.

Lagmannsretten er blitt stående ved å fastsette straffen til fengsel i1l år med tillegg av en ubetinget bot på kr 20.000.1 den ubetingede del av straffen fragår 12 dager for utholdt varetektsfengsel. Etter omstendighetene gjøres 120 dager av straffen betinget. Prøvetiden bør i dette tilfelle settes til 3 år, og utsettelsen med fullbyrdelsen av en del av straffen finner retten må gjøres betinget av det særlige vilkår at tiltalte i de første 2 årene av prøvetiden ikke oppsøker eller på annen måte tar kontakt med de personer som han i første rekke har hatt et uforsonlig forhold til, nemlig B, D, G, E og F. Tiltalte har i samsvar med bestemmelsen i straffeloven §53 nr l, første ledd, siste punkt hatt anledning til å uttale seg om særvilkåret, jf rettsboken for 26 november 1999. Det er hans oppfatning at et slikt vilkår vil virke og oppleves upraktisk og urimelig på grunn av den innbyrdes beliggenhet av de berørtes boliger.

Lagmannsretten har vurdert det slik at et særvilkår som påstått vil være egnet til å forebygge nye konfrontasjoner. Den særlige betingelsen som stilles opp, går ut på at tiltalte ikke aktivt må oppsøke eller på annen måte ta kontakt med de personer som er nevnt. De har alle både i ord og handling gjort det klart at de opplever enhver kontakt med tiltalte som en belastning. I tillegg er de redd ham. Særvilkåret kan ikke utgjøre noen praktisk ulempe for tiltalte.

Etter straffeprosessloven §436 skal en som blir straffedømt, som hovedregel betale saksomkostninger avpasset etter hans betalingsevne, jf §437 tredje ledd i.f. Lagmannsretten finner at tiltalte har økonomisk evne til å betale en del av saksomkostningene, og setter disse til kr 50.000 for behandlingen i herredsrett og lagmannsrett. Beløpet omfatter behandlingen av såvel straffesaken som behandlingen av de borgerlige rettskrav.

Erstatningskrav:

B arbeidet på gården i den tiden hun var gift med A. Hun flyttet fra ham i 1993 og fikk etter en tid arbeid som hjelpepleier i X kommune. Det er lagt frem bekreftelse fra X kommune som viser at hun i 1995 arbeidet 153 ekstratimer i tillegg til at hun fikk vikariat i 100% stilling i periodene 23 januar 1995 til 23 april 1995 og fra 15 juni 1995 til 14 juli 1995.11996 arbeidet hun 563,5 timer. 11997 hadde hun 50% stilling fra 10 februar og ut året, i tillegg arbeidet hun 337,25 timer. Fra 1 januar til 31 mai 1998 hadde hun 50% stilling.

Det er videre opplyst at hun i perioden 22 mai 1995 til 24 oktober 1995 var 100% sykmeldt. Årsaken til dette synes å være en reaksjon på sønnens død i en trafikkulykke. I perioden 25 oktober 1995 til 27 oktober 1995 var hun 50% sykmeldt og fra 28 oktober 1995 til 17 mai 1996 100% sykmeldt. Hun har også vært 100% sykmeldt fra 23 desember 1997 frem til nå, slik at hun har vært sykmeldt vesentlige deler av tiden hun har vært ansatt i de vikariater som er nevnt ovenfor.

I forbindelse med den voldsepisoden som er omhandlet i tiltalebeslutningen var hun innlagt på sentralsykehuset i Akershus fra 29 oktober 1995 til 3 november 1995 og hadde deretter et opphold på NKS sykehotel fra 3 november 1995 til 17 november 1995.

Vedrørende tidligere sykdommer er det i sakkyndig erklæring fra spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering Svein Nilsson opplyst at hun for ca 15 år siden hadde en skiveutglidning i korsryggen, noe som medførte at hun gikk til behandling hos kiropraktor. Hun har ikke hatt problemer med ryggen siden dette og var ikke sykmeldt i forbindelse med skiveutglidningen. Hun har ikke tidligere hatt noen form for fysikalsk behandling av nakke eller skuldre. I 1987 var hun plaget med noe hodepine og reaktiv depresjon som ble behandlet med antidepressiva. I 1995 fikk hun en kraftig sorgreaksjon i form av en depressiv reaksjon i forbindelse med sønnens død, noe som medførte sykmelding.

Bs plager i dag er beskrevet som kroniske brennende smerter og nedsatt bevegelighet i venstre skulder/arm med økt følsomhet, nedsatt bevegelighet i nakke og smerteutstråling ned mot venstre skulder samt hodesmerter og kvalme. Hun har også noe svinn av muskelmasse i to muskler i skulder samt albuestrekkemuskel.

Etter skaden har B vært til undersøkelse hos spesialist i ortopedisk kirurgi Ole J. Aarsrud i august 1996 og i april 1999. Etter hva Aarsrud har opplyst, hadde hun i 1999 en betydelig redusert bevegelighet i høyre skulder i forhold til hva tilfellet var i 1996. Hun hadde mer lokaliserbare utfall som skrev seg fra affeksjon av ulnarisnerven og hadde fortsatt smerter og ømhet som ved en plexusskade. Etter Aarsruds syn skrev hennes plager seg fra en skade av nerveplexus. Hun var ved den siste undersøkelsen også mer påfallende stiv i nakken, noe som kunne være sekundært til nerveskaden i skuldernivå, men som også kunne ha likhetspunkter med et smertemønster og bevegelsesmønster som oppstår etter nakkeslengpåvirkninger. Aarsrud hadde imidlertid problemer med å sette nakkeslengskade i forbindelse med det traume B hadde vært utsatt for.

Etter Aarsruds syn var den medisinske invaliditet i størrelsesorden 25-34%, det vil si tilsvarende gruppe 2 i sosialdepartementets forskrift av 21. april 1997.

Iflg sakkyndig erklæring utarbeidet av Svein Nilsson kan smertene i skulder/arm skyldes flere forskjellige forhold, herunder overstrekning av nervene til armen der disse kommer ut av halsryggen. Under sin forklaring i retten ga Nilsson uttrykk for at det var en klar overvekt av sannsynlighet for at de plagene B har i dag, er forårsaket av det traumet hun var utsatt for ved den hendelse som er omhandlet i tiltalebeslutningen. Under hovedforhandlingen ga Nilsson uttrykk for at Bs medisinske invaliditet i dag sannsynligvis er på ca 25-34%, dvs gruppe 2. Nilsson har anslått den ervervsmessige invaliditet for alle yrker som medfører store belastninger på armene, som armarbeid over horisontalen som løfting, bæring osv, til å ligge over 50%. Ved mindre belastende yrker og særlig i yrker der hun kan arbeide med armene ned langs siden, er den ervervsmessige invaliditet anslått til å ligge lavere og sannsynligvis ned mot 50%.

Etter Nilssons syn vil flere av de tilstander som av ham er anført som mulige årsaker, kunne ha en tendens til å bedres over tid selv etter så lang tid som 2-3 år. Hvis det imidlertid foreligger en strekkskade på nervesystemet vil invaliditeten være varig.

C drev på skadetidspunktet egen advokatforretning. Han ble ved den handlingen som er omhandlet i tiltalebeslutningen, påført hudavskrapninger og hevelse over høyre kinnben. Hele høyre øre ble hovent. Han fikk bloduttredelser rundt begge øyne, merker på høyre side av brystet og sår på den ene leggen. Det var store problemer med å få såret på leggen til å hele og helingsprosessen tok svært lang tid. C var sykmeldt - helt eller delvis - i perioden fra 29 oktober 1995 til og med 30 september 1996.

Vedrørende erstatningskravene har advokat Paulsen anført at det foreligger en skade, at det foreligger et ansvarsgrunnlag og at det foreligger et økonomisk tap. Volden er utført med vilje og for Cs vedkommende sannsynligvis med overlegg. Det forelå antagelig et hevnmotiv fra tiltaltes side. Kravet om en adekvat årsakssammenheng er oppfylt. Skadene er klart påregnelige følger av handlingen.

B vil ikke komme ut i inntektsgivende arbeid igjen og hun har ikke opptrådt på noen slik måte at hun har medvirket til skaden. Heller ikke C har opptrådt på noen slik måte at han kan sies å ha medvirket til den skaden som er skjedd.

Advokat Stenersen har vist til herredsrettens dom og det som er anført der. Herredsrettens dom inneholder riktige juridiske vurderinger og en riktig anvendelse av rettsreglene på et vanskelig faktum. Dommen er grundig og gjennomtenkt og resultatet er riktig.

Spesielt er det anført at det ca 3 uker etter hovedforhandling i herredsretten ble avholdt et rettsmøte i skiftesaken. Ved det rettsforlik som ble inngått der, endret Bs økonomiske situasjon seg vesentlig og hun kom i en mye bedre økonomisk situasjon enn hva hun tidligere hadde vært. Dette må være av betydning for spørsmålet om lemping. Hun leier videre ut bygningene på gården og forpakter bort jorden og hun vil sannsynligvis få en betydelig trygd etter årsskiftet. B var allerede sykmeldt da skadene skjedde og ble friskmeldt i 1996. Sønnens bortgang var en voldsom belastning og mye av problemene i dag skyldes antageligvis dette. Det er umulig å beregne hvor mye hun ville ha tjent uten skaden.

Vedrørende C er det anført at han hadde hjerneslag allerede i 1990 eller 1991 og at hans inntekter har vært for nedadgående. A kunne ikke med rimelig grunn forutse at hans handlinger skulle få slike følger. Gjennom sin opptreden har begge medvirket til skaden. Oppreisning gis bare i sjeldne tilfeller og da med små beløp. Betingelsene for ménerstatning er ikke til stede.

Lagmannsretten bemerker vedrørende de erstatningskrav som er fremmet:

B:

Som det fremgår av lagmannsrettens tidligere drøftelse foreligger det en forsettlig legemsbeskadigelse og derigjennom et ansvarsgrunnlag. Lagmannsretten finner det bevist at samtlige av de plager B lider av i dag, er oppstått som en følge av den mishandling hun var utsatt for ved den aktuelle hendelsen. Det foreligger en adekvat årsakssammenheng mellom den mishandling hun var utsatt for, de skader som er oppstått og det økonomiske tap hun er påført. Samtlige vilkår for å tilkjenne erstatning er til stede.

B har fremsatt krav om ménerstatning. Ménerstatning skal utgjøre en kompensasjon for den tapte personlige livsutfoldelse hun er påført gjennom de plager hun har fått. Ménerstatningen utgjør en kompensasjon for hennes ikke-økonomiske tap.

Begge de sakkyndige har konkludert med at det foreligger en medisinsk invaliditet i gruppe 2, dvs at hennes medisinske invaliditet er på 25-34%. Lagmannsretten finner det bevist at hennes medisinske invaliditet er i gruppe 2, hvilket innebærer at det skal beregnes 12% av grunnbeløpet tillagt 1/3. Etter lagmannsrettens syn bør ménerstatningen - etter kapitalisering og avrunding - settes til kr 110.000.

I tillegg er det krevet erstattet påløpte utgifter som følge av skaden med kr 22.083.

Beløpet utgjøres i det alt vesentlige av utgifter ved legeundersøkelser samt kiropraktisk behandling. Det er i tillegg krevet dekket reise til og fra undersøkelser med kr 3 pr. km. Etter lagmannsrettens syn er beløpet pr kjørt km noe høyt idet lagmannsretten finner at det kun er de direkte kostnader oppstått ved den ekstra kjøring til og fra undersøkelsen som kan kreves dekket. Etter lagmannsrettens syn bør erstatning gis med kr 1,50 pr. km hvilket gir et beløp på kr 2.400. Dette innebærer at B får dekket sine utgifter fram til 31 desember 1999 med kr 19.683. Utgiftene er oppstått over et lengre tidsrom, fra kort tid etter hendelsen fant sted til relativt nylig, og det er nedlagt påstand om at B tilkjennes rente av beløpet for den tid som er gått. Etter dette må A dekke Bs oppståtte utgifter som følge av uhellet for den tid som er gått, med tillegg av en rimelig avsavnsrente. Erstatning for påførte utgifter settes skjønnsmessig til kr 22.800, heri inkludert en rimelig avsavnsrente. Beløpet dekker oppståtte utgifter fram til 31 desember 1999.

B har også fremsatt krav om dekning av fremtidige utgifter som følge av skaden. Fra sakkyndig hold er det gitt uttrykk for at B vil ha behov for 12-24 behandlinger hos fysioterapeut hvert år. I tillegg er det redegjort for en ny metode å behandle den typen smerter fra nakke og hode som hun formodes å lide av. Denne metoden er foreløpig på prøvestadiet i Norge og det er uklart om den vil medføre en bedring av hennes situasjon, men det er opplyst at 60-70% av de som behandles får en bedret livssituasjon. Denne behandlingen vil også medføre en del kostnader hvis dette blir aktuelt, men det er mulig at den i noen grad kan minske behovet for fysioterapeutisk behandling, hvis den medfører en smertelindring. Metoden er relativt kostbar og lagmannsretten finner etter en helhetlig vurdering at B bør tilkjennes dekning av fremtidige utgifter som følge av skaden med et beløp på kr 2.500 pr år. Etter lagmannsrettens syn bør erstatning for fremtidige utgifter som følge av skaden tilkjennes med kr 40.000, heri inkludert en mindre skatteulempeserstatning.

B har også fremsatt krav om erstatning for påførte inntektstap i tidsrommet fra og med 1995 til og med 1999.

Etter lagmannsrettens syn er det ikke påvist noe inntektstap for B i 1995 idet hun for november og desember fikk utbetalt kr 33.570 i sykepenger, noe som tilsvarer hva hun ville mottatt i lønn.

I 1996 arbeidet B 563 1/2 time og hun mottok i lønn og sykepenger kr 141.241. Lagmannsretten finner det ikke bevist at B er påført noe inntektstap for 1996 på grunn av skaden, idet den legger til grunn at hun uten skaden - som følge av de problemer hun hadde som følge av sønnens død - neppe ville hatt større inntekt enn hva summen av sykepenger og lønn faktisk ble.

Vedrørende 1997 bemerker lagmannsretten at den ikke finner å kunne legge til grunn at B uten skaden ville vært i 100% stilling hele året som nattevakt. Hun har i 1997 mottatt i overkant av kr 173.000 i lønn og dagpenger og lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at hennes inntekt ville vært større uten skaden.

For 1998 legger lagmannsretten til grunn at B uten skade ville ha vært i 80% stilling og at hun ikke ville ha arbeidet som nattevakt. Dette medfører etter lagmannsrettens syn at hun uten skaden ville ha hatt en inntekt på ca kr 154.000. Hun har mottatt ca kr 120.000 i sykepenger hvilket innebærer at hennes bruttotap utgjør ca kr 34.000. Inkludert en rimelig avsavnsrente av nettobeløpet settes erstatning for lidt inntektstap for 1998 til kr 37.000.

Vedrørende inntektsåret 1999 legges det også til grunn at B ville vært i ca 80% stilling og at hun ville arbeidet i vanlig dagstilling. På grunn av en viss lønnsoppgang legges det til grunn at hennes inntekt for 1999 uten skaden ville vært ca kr 163.000. Hun har for 1999 mottatt attføringsstønad med ca kr 84.000, hvilket gir et brutto inntektstap for 1999 på kr 79.000. Inkludert en rimelig avsavnsrente av nettobeløpet finner lagmannsretten at erstatning for lidt inntektstap for 1999 passende kan settes til kr 81.000.

Vedrørende tap i framtidig erverv finner lagmannsretten å kunne legge til grunn at B, uten skaden, ville arbeidet i 80% stilling på dagtid. Dette innebærer at hun ville hatt en inntekt på ca kr 170.000 i basisåret, som lagmannsretten setter til år 2000. Lagmannsretten legger til grunn at hun på grunn at de skader og plager hun har vil motta 50% uførepensjon, og at hun har en restervervsevne som i gjennomsnitt, over årene fram til pensjonsalder, vil utgjøre ca 50%. Det legges videre til grunn for beregningene at hun med skaden vil få halvt særfradrag. Dessuten ville hun hatt en del mindre utgifter i arbeide, som reise, fagforeningskontingent osv og at hun ville gått over på pensjon ved fylte 67 år.

Ut fra disse forutsetninger vil Bs årlige inntektstap netto utgjøre ca kr 22.000. Ut fra 5% kapitaliseringsrente og tillagt en skjønnsmessig satt skatteulempeserstatning finner lagmannsretten at A skal erstatte Bs inntektstap i tiden fra 1 januar 2000 til pensjonsalder med kr 210.000.

Det er videre fremmet krav fra Bs side om oppreisning etter rettens skjønn. Det foreligger en forsettlig skadeforvoldelse og tiltaltes handlinger er sterkt klanderverdige. I tillegg til de skader som er nevnt tidligere og som har resultert i varige plager, ble også B påført ribbensbrudd, samt sannsynligvis en hjernerystelse. B ble sammen med C utsatt for et rått og brutalt overfall og lagmannsretten finner at det er grunnlag for å tilkjenne oppreisning. Det er foreløpig noe uklart hvilken økonomisk stilling tiltalte står i, idet skiftet ennå ikke er sluttført, men det er imidlertid klart at tiltalte eier betydelige verdier bl. a i form av fast eiendom. Lagmannsretten finner - etter en helhetlig vurdering - som herredsretten at B bør tilkjennes oppreisning med kr 35.000.

C:

C har fremmet krav om dekning av påførte utgifter som følge av skaden med kr 12.595,70 med tillegg av morarenter fra l. februar 1996 samt at han har krevet dekket inntektstap oppad begrenset til kr 300.000 samt oppreisning med kr 50.000.

Også for Cs vedkommende finner lagmannsretten at det foreligger et ansvarsgrunnlag, at det foreligger et økonomisk tap og at det foreligger en adekvat årsakssammenheng. Samtlige vilkår for å tilkjenne erstatning er dermed til stede. Lagmannsretten viser til drøftelsen vedrørende B på dette punkt.

Cs krav om utgiftsdekning skriver seg i det vesentlige fra utgifter ved legebesøk og sårbehandling vedrørende det sår på benet han ble påført. I motsetning til herredsretten finner lagmannsretten ikke at Cs sukkersyke har vært noen vesentlig årsak vedrørende den sene tilhelingen av såret. Etter den sakkyndiges uttalelse er det mer sannsynlig at den sene tilhelingen skyldes forurensning av såret enn Cs sukkersyke. Forurensningen ble etter den sakkyndiges vurdering sannsynligvis påført da skaden inntraff. Skaden ble etter lagmannsrettens syn påført ved at tiltalte hoppet på C ben mens han lå på gulvet og lagmannsretten legger til grunn at forurensningen ble påført gjennom smuss på de vernestøvler tiltalte bar ved anledningen.

C tilkjennes etter dette erstatning for påførte ekstra utgifter ved personskaden med kr 12.595,70. Utgiftene er påført over et betydelig tidsrom fra ultimo 1995 til medio/ultimo 1996 og lagmannsretten finner at beløpet passende kan settes til kr 15.500 inkludert en rimelig avsavnsrente.

Vedrørende kravet om erstatning for inntektsbortfall bemerker lagmannsretten at C i 1990 selv innbrakte salærer med kr 1.663.000. Det han innbrakte av salærer sank imidlertid noe de fleste av årene fram til skaden ble påført og for 1994 var tilsvarende tall kr 1.199.000. 11995 innbrakte han kr 1.095.000 og i 1996 kr 692.000. Det synes således som om det C har innbrakt av salærer har sunket noe gjennom årene og det er ikke noe som tyder på at denne tendensen ville ha endret seg vesentlig for 1996 om skaden ikke var inntrådt. I 1996 mottok C kr 104.000 i sykepenger og han mottok også kr 150.000 fra Vesta Forsikring idet han hadde tegnet en egen sykeavbruddsforsikring. Det C har mottatt i sykepenger må plusses på hans inntekt og det må gjøres et skjønnsmessig påslag for de kr 150.000 han har mottatt fra Vesta Forsikring. Hensett til dette finner lagmannsretten det bevist at C har hatt et inntektstap på kr 150.000 som følge av skaden. Dette utgjør hans brutto inntektstap og det skal ikke skje noen bruttofisering av beløpet.

Det er krevet renter av beløpet og etter lagmannsrettens syn kan erstatning for påført inntektstap passende, inkludert en rimelig avsavnsrente av nettobeløpet, settes til kr 180.000.

C har videre krevet kr 50.000 i oppreisning.

C ble forsettlig utsatt for en legemsbeskadigelse. Han ble utsatt for et brutalt overfall og påført skader det tok lang tid å lege. Selve overfallet og tiltaltes handlinger må ha vært opplevet av C som sterkt krenkende og etter lagmannsrettens syn er det riktig å utmåle oppreisning. Oppreisning kan passende utmåles til kr 20.000.

Fra forsvarerens side er det anført at såvel B som C har medvirket til de overgrep som skjedde gjennom sin forutgående opptreden under skiftebehandlingen. Lagmannsretten finner ikke at noen av de to på noen måte har medvirket til handlingene gjennom sin opptreden under behandlingen av skiftesaken og det er ikke grunnlag for å gjøre fradrag i den utmålte erstatning på grunn av medvirkning.

Der foreligger forsettlige legemsbeskadigelser og siktedes økonomiske situasjon er heller ikke slik, sammenholdt med de tilkjente beløp, at lemping - etter en helhetlig vurdering - bør skje. Det er bl. a opplyst at det er mellom kr 700.000 og 800.000 i boet som foreløpig ikke er fordelt og tiltalte eier store verdier i form av fast eiendom og han oppebærer også en vanlig inntekt.

Dommen er enstemmig.

På grunn av at arbeidet med dommen har vært omfattende og andre gjøremål, har det ikke vært mulig å avsi dommen på et tidligere tidspunkt.

Domsslutning:

1. A, født *.*. 1941, dømmes for overtredelse av straffeloven §229 3. straffalternativ, straffeloven §229 2. straffalternativ, straffeloven §355 første ledd og vegtrafikkloven §31 første - tredje ledd, jf §22 første ledd, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 1 - ett - år, hvorav 120 -etthundreogtyve - dager gjøres betinget med en prøvetid på 3 - tre - år på det særskilte vilkår at han i de første 2 -to -årene av prøvetiden ikke tar kontakt med eller oppsøker B, D, G, E eller F, jf straffeloven §53 nr 3 litra a. Til fradrag i den ubetingede del av straffen går 12 - tolv - dager for utholdt varetekt. A dømmes videre til å betale en ubetinget bot stor kr 20.000 - tyvetusen - subsidiært 15 - femten - dager fengsel.

2. A dømmes til å betale slik erstatning til B:

a) kr 110.000 - etthundreogtitusen - i ménerstatning,

b) kr 22.800 - tjuetutotusenåttehundre - for påførte utgifter frem til 31.12.99,

c) kr 118.000 - etthundreogattentusen - for påført inntektstap for 1995, 1996,1997,1998 og 1999,

d) kr 40.000 - førtitusen - for fremtidige utgifter,

e) kr 210.000 - tohundreogtitusen - for tap i fremtidig erverv fra 01.01.2000,

f) kr 35.000 - trettifemtusen - i oppreisning.

3. A dømmes til å betale slik erstatning til C:

a) kr 15.500 - femtentusenfemhundre - for påførte ekstrautgifter,

b) kr 180.000 - etthundreogåttitusen - for lidt inntektstap,

c) kr 20.000 - tjuetusen - i oppreisning.

4. Oppfyltelsesfristen for de erstatningskrav som er omhandlet i domsslutningens pkt 2 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

5. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 50.000 - femtitusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.