Hopp til innhold

LE-1999-390

Fra Rettspraksis


Instans: Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato: 1999-11-25
Publisert: LE-1999-00390
Stikkord: Konkurs, Omstøtelse
Sammendrag:
Saksgang: Toten herredsrett Nr: 98-00229 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-00390 A. Anket til Høyesterett; se HR-2000-00427.
Parter: Ankende part: Sparebanken NOR (Prosessfullmektig: Advokat Per Nyheim). Ankemotpart: Kjell's Markiser AS, dets konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Kristian Huser).
Forfatter: Lagdommer Bernt Krohg. Ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker. Tilkalt dommer, byrettsdommer Gunni Fiane
Lovhenvisninger: Dekningsloven (1984) §5-5, §5-9, Tvistemålsloven (1915) §174, §5-11, §5-15


Saken gjelder omstøtelse i konkurs.

Den 5. september 1996 ble boet til Kjell's Markiser AS tatt under konkursbehandling ved Toten skifterett. Grunnlaget for konkursåpningen var oppbudsbegjæring mottatt samme dag. Bedriften, som hadde vært i virksomhet siden 1984, drev i hovedsak med produksjon og salg av markiser og persienner. Ved konkurstidspunktet var det 113 ansatte. Omsetningen de siste årene før konkursen var på drøyt 92 millioner kroner i 1994 og drøyt 83 millioner i 1995. Resultatet etter skatt var, i følge regnskapene, et overskudd på 1.752.629 kroner i 1994 og et underskudd på 6.894.662 kroner i 1995.

Det ble anmeldt krav i boet på til sammen ca 27 millioner kroner. Av dette var ca 5,5 millioner kroner krav fra lønnsgarantifondet og ca 5,8 millioner kroner prioriterte krav klasse 2, i hovedsak skyldig merverdiavgift. Den største enkeltkreditoren var bedriftens hovedbankforbindelse, Sparebanken NOR. Banken anmeldte et krav på ca 14 millioner kroner i utlån og ca 3 millioner kroner i garantiansvar. Ved registreringen av boet ble aktiva verdsatt til 9.289.137 kroner. I tillegg forelå det kundefordringer for - nominelt - ca 14 millioner kroner. Det aller meste av dette var imidlertid pantsatt til banken. Etter at sikkerhetene var realisert og garantiansvaret i hovedsak avklart, utgjorde bankens uprioriterte krav 4.961.743 kroner. Frie aktiva utgjorde ikke mer enn ca 250.000 kroner.

Som bobestyrer ble oppnevnt advokat Tore Johan Fossen, Gjøvik. Han konstaterte etter hvert at bedriftens samlede gjeld til banken var blitt redusert med ca 5 millioner kroner i løpet av de siste tre måneder før konkursen. I samme periode var bedriftens gjeld til det offentlige økt betydelig. På denne bakgrunn satte boet i gang nærmere undersøkelser med sikte på å få klarlagt om det kunne være grunnlag for å omstøte disposisjoner mellom bedriften og banken. Ved brev av 24. juni 1997 fremmet boet, under henvisning til dekningsloven §5-5 («Ekstraordinær betaling»), krav om omstøtelse av en betaling til banken foretatt av bedriften den 1. juli 1996 på 745.814 kroner. Dette gjaldt en lånetermin som hadde ordinært forfall 1. mars 1996, men som altså først var blitt dekket fire måneder senere. Banken bestred kravet. Ved brev av 1. september 1997 utvidet boet kravet til å omfatte hele den nedreguleringen av bankens engasjement som hadde funnet sted i tiden før konkursen. Som grunnlag for kravet viste boet både til dekningsloven §5-5 og til den subjektive omstøtelsesregelen i §5-9. Banken, som i mellomtiden hadde vedtatt ikke å påberope den særskilte foreldelsesfristen i dekningsloven §5-15, bestred fremdeles kravet.

Konkursboet tok ut stevning for Toten herredsrett den 20. april 1998. Påstandsbeløpet i stevningen var 5 millioner kroner pluss renter. For herredsretten presiserte boet at kravet, uansett hvilket rettslig grunnlag som ble lagt til grunn, knyttet seg til den nedregulering av kassekreditten og de betalinger som var foretatt til banken de siste tre måneder før konkursen, det vil si siden 5. juni 1996. Påstandsbeløpet ble under hovedforhandlingen redusert til 4.961.743 kroner med tillegg av renter. Banken påsto frifinnelse.

Toten herredsrett avsa dom i saken 4. desember 1998 med slik domsslutning:

«1. Sparebanken NOR dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Kjell's Markiser AS dets konkursbo kr 4.961.743,- med tillegg av renter med 4.25% av hele beløpet fra 15. juli 1996 til 24. juli 1997, deretter med 4,25% av kr 4.215.929,- og 12% av kr 745.814,- fra 25. juli 1997 til 1. oktober 1997 og deretter med 12% av kr 4.961.743,- fra 2. oktober 1997 og til betaling skjer.

2. Sparebanken NOR dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte Kjell's Markiser AS dets konkursbo sakens omkostninger med kr 257.895 - kronertohundreogfemtisyvtusenåttehundreognittifem 00/100.»

Herredsretten fant at nedreguleringen av bankens totale engasjement var omstøtelig etter begge de grunnlag som boet påberopte. I forhold til §5-5 fant retten det - alle omstendigheter tatt i betraktning - ekstraordinært at banken, i perioden før konkursen, mottok store beløp, mens andre kreditorer ikke fikk noe. Ved vurderingen etter §5-9 la herredsretten til grunn at bedriften planmessig tilsidesatte merverdiavgiftskravene for å skaffe seg likviditet til videre drift. Det var denne driften som gjorde det mulig for banken å oppnå en viss dekning. Herredsretten så denne begunstigelsen av banken, spesielt i forhold til avgiftskreditor, som utilbørlig og uakseptabel. Ved vurderingen la herredsretten spesiell vekt på at banken på vårparten 1996 hadde tiltrådt et pant i bedriftens aksjer, og at den stilte med observatører i bedriftens styremøter. I denne situasjonen hadde banken, etter herredsrettens mening, et særlig ansvar for å sikre mot forfordeling av seg til fortrengsel for andre kreditorer.

Sparebanken NOR har anket til lagmannsretten. Anken gjelder herredsrettens dom i sin helhet, og retter seg mot herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Boet har tatt til motmæle og dessuten erklært motanke. Motanken knytter seg til visse mer «tekniske» forhold vedrørende beregningen av kravet. Blant annet er påstandsbeløpet utvidet til 5.219.646 kroner pluss renter. Banken har ikke hatt innvendinger mot utvidelsen, og er også enig i boets beregninger for øvrig, forutsatt at kravet om omstøtelse fører fram.

Ankeforhandlingen ble holdt på Gjøvik 9. - 11. november 1999. Bobestyreren og fire vitner avga forklaring. Saken står i samme stand for lagmannsretten som den gjorde for herredsretten. For nærmere opplysninger om saksforholdet vises det til herredsrettens dom.

Den ankende part, Sparebanken NOR, har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Nedreguleringen av kassakreditten har skjedd gjennom innbetalinger av kundefordringer. Dette framtrer som «ordinært» i forhold til dekningsloven §5-5 og er ikke «utilbørlig» i forhold til §5-9. Kjell's Markiser AS var en typisk sesongbedrift, og det var et helt normalt forløp at kassakreditten ble nedregulert gjennom innbetalinger av kundefordringer i løpet av høysesongen. Vurdert ut fra de tall som var kjent på forsommeren, var ikke bedriftens økonomiske situasjon ekstraordinært vanskelig, sammenlignet med det som hadde vært vanlig tidligere år. Riktignok var 1995-resultatet svakt, men det skyldtes spesielle omstendigheter. Det var ikke noen kontinuerlig, nedadgående trend. Bedriften hadde hatt svært anstrengt likviditet på vårparten tidligere år, også. Men hvis sommersesongen 1996 hadde blitt like god som for eksempel 1994-sesongen, ville krisen vært over.

Når det gjelder bankens forhold til bedriften, er herredsrettens oppfatning ikke korrekt, og herredsretten har lagt overdreven vekt på forholdet omkring aksjetiltredelsen. Banken var ikke eier av aksjene, og blandet seg ikke opp i den daglige driften. Formålet med å skaffe seg hånd om aksjene, var å legge til rette for å få inn nye eiere, med ny kapital. For øvrig var banken bare bank. Banken la ikke føringer på driften.

Heller ikke forholdet vedrørende merverdiavgiften kan tillegges slik vekt som herredsretten har gjort. At bedriften lå på etterskudd med moms-innbetalingene, var ikke noe ekstraordinært. Det er ikke riktig at bedriften ikke betalte noe merverdiavgift første halvår 1996. Sjette termin for 1995, med ordinært forfall i februar 1996, ble betalt i juni. Økonomisk sett var misligholdet ikke så omfattende. Første termin 1996 ville, hvis bedriften hadde sendt inn avgiftsoppgave, utgjort ca 6.000 kroner. Den eneste terminen av noe betydning som ikke ble betalt, var 2. termin for 1996, som hadde ordinært forfall i juni. Dette er mindre enn tre måneder før konkursen. Det er ingen holdepunkter for at bedriften, bevisst og planmessig, har utnyttet systemet til å skaffe seg ekstra likviditet. Avgiftskreditor har ikke noen slik spesiell stilling at mislighold på den måten som her har funnet sted, i seg selv innnebærer at ellers ordinære innbetalinger på kassakreditten blir omstøtelige.

Banken kjente ikke til at bedriften ikke sendte avgiftsoppgaver til skattefogden fra og med 6. termin 1995. Det gjorde heller ikke bedriftens styre, og forholdet kan på ingen måte bebreides banken. Om banken burde kjent til at bedriften heller ikke betalte merverdiavgift som den skulle, er i utgangspunktet ikke noe argument for omstøtelse, i hvert fall ikke etter §5-5. Uansett anfører banken at den verken kjente eller burde kjenne til dette. Gjennom sommer-sesongen var likviditeten i Kjell's Markiser AS generelt god, og banken hadde ingen spesielle indikasjoner på at det var spesielle problemer sommeren 1996. Verken styreformannen i Kjell's Markiser AS, advokat Sjur Lohne, eller bedriftens revisor, Trond Børresen, kjente til at avgiften ikke ble betalt. Banken hadde ingen selvstendig plikt til å følge med på dette.

Herredsretten tar feil når den legger til grunn at banken hadde en spesiell plikt til å treffe tiltak med sikte på å unngå forfordeling. Bankens oppgave var å være bank. Til den tilleggskreditten som banken innvilget vinteren og våren 1996, hørte en tilsvarende nedregulering gjennom sommeren. For øvrig er det vanskelig å se hvilke tiltak som eventuelt kunne vært gjennomført. Betalingsstans ville i praksis ført til konkurs før sommeren. Men på det tidspunkt var det fremdeles en realistisk mulighet for at bedriften ville kommet seg over kneika.

Banken hadde pant i bedriftens varelager og kundefordringer. Dette er momenter som taler for at nedreguleringen av kassakreditten var ordinær og ikke utilbørlig. I balanseoppstillingen pr. 30. juni 1996 er den delen av varelageret som besto av ferdigvarer, bokført med 2.348.800 kroner. Ferdigvarer var varer som allerede var solgt. Denne delen av varelageret alene representerte derfor i realiteten en verdi tilsvarende vel 4,5 millione kroner i uskrevne kundefordringer. Dette tilsier at det ikke var noe ekstraordinært eller utilbørlig i at banken fikk sitt engasjement nedregulert ved at kundefordringene gikk inn på kassakredittkontoen. Poenget er at disse verdiene er skapt som følge av de tilleggskreditter banken innvilget første halvår.

Subsidiært gjør banken gjeldende at factoringpantet her i seg selv utelukker omstøtelse. Nedreguleringen skjedde som nevnt ved innbetaling av kundefordringer som banken hadde pant i. Pantet ville stått seg i konkursen. Det er meningsløst å omstøte dekning banken har oppnådd gjennom betalinger foretatt før konkursen, når banken ville hatt rett til dekning av betalinger etterpå. I forhold til §5-5 begrunnes dette med at banken ikke har oppnådd noen berikelse, jf. §5-11, og i forhold til §5-9 ved at boet ikke er påført tap i forhold til det alternative hendelsesforløp, som må være at kundefordringene ikke var blitt innbetalt. Det spiller i denne forbindelse ingen rolle om banken har tiltrådt pantet eller ikke. Når factoring-pantet, som her, skal sikre en kassakreditt, er det en uttrykkelig forutsetning at innbetalinger skal inn på kassekredittkontoen, også på sikringsstadiet.

Når det gjelder beløpet på 745.814 kroner som ble betalt fra kassakredittkontoen 1. juli 1996, er bankens standpunkt at denne disposisjonen ikke er en betaling, bare en bokføringstransaksjon. Bedriftens gjeld til banken var samlet sett like stor etter transaksjonen som før. Konsekvensen for bedriften var at den fikk redusert trekk-adgang på kassakreditten. Men dette innebærer ikke at transaksjonen blir omstøtelig. Hvis kassakredittkontoen hadde stått i pluss, ville banken hatt rett til å motregne, også etter konkurs. Motregning i en slik situasjon ville ikke vært omstøtelig. I forhold til omstøtelsesreglene kan det ikke spille noen rolle om kontoen det ble trukket fra, sto i pluss eller minus.

Samme anførsler gjøres også gjeldende i tilknytning til de nedbetalingene som har funnet sted på bedriftens øvrige, ordinære nedbetalingslån i banken. I tillegg gjøres for disses vedkommende gjeldende at betalingene framtrådte som ordinære i forhold til §5-5 og ikke utilbørlige i forhold til §5-9, fordi de fant sted ved ordinært forfall.

Dette gjelder også innfrielsen av den spesielle diskonteringskreditten 2. august 1996. Her sto det, pr. den avtalte avslutningsdatoen for denne kontoen, et udekket beløp på 498.466 kroner. Dette beløpet ble dekket ved at banken, i samsvar med sine generelle avtalevilkår, trakk på bedriftens kassakreditt. Dette var verken ekstraordinært eller utilbørlig, og førte ikke til berikelse for banken eller til tap for boet. Subsidiært anføres i tillegg, når det gjelder denne spesielle kontoen, at banken hadde en særskilt rett til dekning for så vidt gjaldt 284.000 kroner, som - på grunn av feil fra kundenes og/eller bedriftens side - var innbetalt på andre konti enn den spesielle diskonteringskredittkontoen.

Sparebanken NOR har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1. Sparebanken NOR frifinnes.

2. Sparebanken NOR tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Ankemotparten, Kjell's Markiser AS dets konkursbo, har i hovedsak vist til herredsrettens dom, som hevdes å være riktig, både når det gjelder bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Spesielt har boet framhevet følgende:

Omstøtelseskravet er begrenset til å gjelde disposisjoner foretatt de siste tre måneder forut for konkursen. Ved periodens begynnelse, 5. juni 1996, hadde banken full innsikt i bedriftens økonomiske forhold. Da er det urimelig og ekstraordinært at banken er begunstiget med 5 millioner kroner fram til konkursåpning.

Det er tale om store nedbetalinger i forhold til banken. I lys av den senere konkursen er dette i utgangspunktet ekstraordinært i dekningsloven §5-5's forstand. Det er ingen ting ved de faktiske forhold som innebærer at betalingene likevel framtrer som ordinære. Tvert om, forholdene i tilknytning til saken underbygger ytterligere den ekstraordinære karakteren. I forhold til §5-9 framtrer de samme disposisjoner, ut fra en objektiv vurdering, som en utilbørlig forfordeling. Nedreguleringen av bankens engasjement begunstiger banken på en utilbørlig måte. Det er tale om kvalifisert kreditorskadelige disposisjoner, som ikke kan aksepteres. I forhold til begge kriterier («ekstraordinær» og «utilbørlig») kan det pekes på en rekke momenter:

- Bedriftens økonomiske situasjon i mai/juni var ikke bare svak, den var direkte håpløs og vesentlig verre enn den pleide å være på den tiden av året.

- Forfordelingsproblematikken var utrykkelig tatt opp både av administrerende direktør og av bedriftens styre. Dette var banken kjent med. Når den likevel lot bedriften drive videre, var det med et spesielt ansvar for å hindre forfordeling.

- Banksystemet, som innebar kanalisering av alle midler til banken, automatisk betjening av lån og adgang for banken til selv å trekke av kassakreditten, innebar at banken var i en spesiell situasjon.

- Bedriftens forhold når det gjaldt merverdiavgiften var høyst ekstraordinært. Det er helt unikt at en bedrift av denne størrelsesorden i det hele tatt ikke sender inn omsetningsoppgaver. Bedriften betalte overhodet ikke noe merverdiavgift for første halvår 1996, til tross for at den omsatte for betydelige beløp.

- Banken sto i en særstilling som følge av at den hadde tiltrådt pantet i bedriftens aksjer. Uansett om den derved formelt sett ble eier eller ikke, tiltok den seg spesielle beføyelser i forhold til ledelsen. Og ledelsen hadde under ingen omstendighet noen annen eier å forholde seg til.

- Nedtrappingen av kassakreditten ble forskjøvet i tid på grunn av bedriftens økonomiske situasjon.

- Særlig de siste dagene forut for konkursen skjedde det en betydelig nedtrapping, som kan tyde på at bedriften på dette tidspunkt i praksis hadde innstilt sine øvrige betalinger fullstendig.

I forhold til den samlede saldo-reduksjonen ligger det omstøtelige i at både bedriften og banken lot det etablerte banksystemet fungere som normalt, i den unormale situasjonen som forelå. Med kanalisering av alle innbetalinger til kassekreditten og mer eller mindre automatisk trekk til dekning av bedriftens øvrige lån i banken, innebar dette en ekstraordinær og utilbørlig dekning av banken. I en krisesituasjon var det urimelig å la bedriften drive videre på en måte som ga banken mulighet til å «skumme fløten» gjennom høysesongen. Det er ikke noe vilkår for omstøtelse at boet anviser konkret hva banken burde gjort for å unngå forfordeling. Poenget er at banken kunne medvirket til likebehandling av kreditorene, men unnlot å gjøre det.

I forhold til omstøtelse etter §5-9 viser boet her særlig til en dom av Högsta Domstolen (NJA 1978.194). I forhold til omstøtelse etter §5-5 viser boet til UfR 1991.646, hvor dansk Højesteret stadfestet omstøtelse av nedregulering av konkursdebitors kassakreditt før konkursen. Denne siste avgjørelsen hevdes å være parallell til vår sak, fordi den gjelder et tilfelle hvor nedreguleringen av kassakreditten nettopp var muliggjort ved at debitor misligholdt i forhold til en annen kreditor.

Når det gjelder innfrielsen av beløpet på 745.814 kroner 1. juli 1999 og de øvrige nedbetalingene av faste og midlertidige lån fastholder boet at dette var «betaling» i lovens forstand. Boet bestrider at nedbetalingene av faste lån kan anses som ordinære. Omstendig-hetene i saken fratar disse betalingene deres «ordinære» preg. Det at banken har sørget for dekning til avtalt forfall, er ikke tilstrekkelig til at betalingene framtrer som ordinære. Også innfrielsen av den spesielle diskonteringskreditten 2. august 1996 med nærmere 500.000 kroner, var ekstraordinær og utilbørlig på grunn av bedriftens prekære økonomiske stilling samt at bedriften drev på kreditorenes risiko i forståelse med banken. Bankens subsidiære anførsel for så vidt gjelder de 284.000 kronene som angivelig var feilinnbetalt til andre konti enn til den spesielle diskonteringskontoen, kan ikke føre fram. Uansett hvordan det forholder seg med dette, var ikke rettsvernet opprettholdt for disse innbetalingenes del.

Det er på det rene at banken kjente til bedriftens svake økonomiske stilling. Etter boets syn kjente banken også til en rekke av de forhold som gjorde de aktuelle disposisjonene utilbørlige, jf. ovenfor. Det er mulig at banken ikke positivt kjente til forholdet vedrørende merverdiavgiften, men også dette burde banken etter omstendighetene ha kjent til. Banken har selv erkjent at det var en del av bedriftens historie å ligge etter med momsen. Motstykket må da være at banken burde være kjent med at bedriften ikke betalte skyldig avgift nå heller. I hvert fall måtte det forhold at pengene fosset inn på kassekreditten, innebære en skjerpet undersøkelsesplikt. Hvis banken hadde undersøkt, ville den fått klart for seg at midlene stammet fra omsetning som selvsagt også utløste avgiftskrav.

Vilkårene om berikelse og økonomisk tap er i denne saken to sider av samme sak. Boet bestrider at bankens factoringpant er av betydning i forhold til disse spørsmålene. Poenget er at bankens sikkerheter ikke var tilstrekkelige til å gi dekning. Derfor medførte de angrepne disposisjonene en berikelse for banken. Bankens standpunkt, som går ut på at pantesikkerhetene skal tillegges betydning også før de var tiltrådt fra bankens side, innebærer at banken vil ha både i pose og sekk. Dette er det ikke grunnlag for. Derfor er det riktig, som herredsretten anfører, at manglende tiltredelse av pantene er avgjørende.

Boet bestrider bankens innvending om at belastning av kassakreditten til dekning av andre lån ikke kan ses på som «betaling». Det vises her særlig til Rt-1995-259, som er en generell tilslutning til den såkalte «to-trinnsmodellen». De midlene som er disponert over ved at bedriften og banken har trukket på kassakreditten, kunne i prinsippet vært brukt til andre formål enn å dekke bankens krav. Trekkene til fordel for banken har dermed hindret kreditorene i å få tilgang til disse midlene.

Konkursboet har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1. Sparebanken NOR dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Kjell's Markiser AS dets konkursbo kr 5.219.646 med tillegg av renter med 4,25 % p.a. - subsidiært 4 % p.a. - av hele beløpet fra 15.07.96 til 24.07.97, deretter med 4,25 % p.a. - subsidiært 4 % p.a. - av kr 4.473.832 og 12 % p.a. av kr 745.814 fra 25 07.97 til 01.10.97 og deretter med 12 % p.a. av kr 5.219.646 fra 02.10.97 til betaling skjer.

2. Punkt 2 i domsslutningen i herredsrettens dom av 04.12.1998 stadfestes, dog med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfallstidspunkt til betaling skjer.

3. Sparebanken NOR dømmes til å erstatte Kjell's Markiser AS dets konkursbo sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % renter p.a. fra forfallstidspunkt til betaling skjer.

Lagmannsretten er delvis kommet til andre resultater enn herredsretten.

Retten ser først på om nedreguleringen av bankens engasjement de siste tre månedene før konkursåpningen helt eller delvis rammes av den subjektive omstøtelsesregelen i dekningsloven §5-9. Bestemmelsen lyder slik:

«Disposisjoner som på en utilbørlig måte begunstiger en fordringshaver på de øvriges bekostning ..., kan omstøtes dersom skyldnerens økonomiske stilling var svak eller ble alvorlig svekket ved disposisjonen, og den annen part kjente eller burde kjent til skyldnerens vanskelige økonomiske stilling og de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig.»

At bedriftens økonomiske stilling på denne tiden var svak, og at banken kjente til dette, er på det rene. Problemstillingen er om nedreguleringen på en utilbørlig måte kan sies å ha begunstiget banken på de øvrige kreditorenes bekostning. I så fall er det også et spørsmål om banken kjente eller burde ha kjent til de forhold som gjorde nedreguleringen utilbørlig.

Den nedregulering det er tale om, er på til sammen ca 5,2 millioner kroner. Ved begynnelsen av tremånedersperioden før konkursen var bankens totale engasjement på ca 19,2 millioner kroner, mens totalt utlån pr. konkurstidspunktet i følge fordringsanmeldelsen utgjorde ca 14 millioner kroner. Da banken hadde realisert alle sikkerheter etter konkursen, var det resterende kravet som nevnt på ca 4,9 millioner kroner. Forutsatt at sikkerhetene utgjorde omtrent de samme verdier før og etter sommeren, innebærer dette at banken - ved de omtvistede disposisjonene - oppnådde å få redusert sitt tap tilsvarende nedreguleringen, altså med ca 5,2 millioner kroner. Lagmannsretten legger dette til grunn.

Bankens anførsel om at factoringpantet utelukker omstøtelse, kan ikke føre fram. Riktignok hadde banken pant i de kundefordringene som løpende ble innbetalt på kassakredittkontoen og som bidro til at den negative saldoen her gikk ned. Men så lenge factoringpantet ikke var tiltrådt, var ikke pantet i seg selv til hinder for at bedriften disponerte over pengene etter hvert som de ble innbetalt. Avtalen om at kundefordringer skulle innbetales til kassakredittkontoen, innebar ikke annet enn at bedriften var avskåret fra å kanalisere pengestrømmen utenom banken. Med en gang pengene gikk inn på kassakreditten, sto de til bedriftens disposisjon. Som retten kommer tilbake til, ble de i praksis også for en stor del disponert av bedriften. Den eneste begrensningen lå i om kassakreditten var trukket helt opp. Så lenge factoringpantet befant seg på sikringsstadiet, og det gjorde det helt fram til konkursåpningen, ga det dermed ikke banken tilgang til de verdier som lå i kundefordringene. Det reduserte tapet utgjør derfor i denne sammenhengen en begunstigelse av banken.

Videre har nedreguleringen, slik lagmannsretten ser det, skjedd på de øvrige kreditorenes bekostning. Hvis nedreguleringen ikke var foretatt, kunne disse midlene - så lenge driften pågikk - ha vært brukt til andre formål, for eksempel betaling av skyldig merverdiavgift. Dette er helt på det rene for så vidt gjelder de beløpene som, ved ulike anledninger, ble belastet kassakreditten til dekning av andre mellomværender mellom banken og Kjell's Markiser AS. Men også nedreguleringen av selve kassakreditten er i dette tilfellet skjedd på de øvrige kreditorenes bekostning. Dette har sammenheng med at det ikke bare var tale om en nedregulering av saldoen på kontoen gjennom innbetalinger fra bedriftens kunder, men samtidig også en trinnvis nedregulering av bedriftens trekkrettigheter. Disse forholdene i kombinasjon innebar i praksis at bedriftens kassakredittgjeld til banken ble innfridd trinn for trinn, uten at det samtidig ble frigjort noen ledig kreditt. Dette førte automatisk til at det ble mindre til dekning av øvrige kreditorer så lenge driften fortsatte.

Hvorvidt nedreguleringen av bankens engasjement skjedde på en utilbørlig måte, må vurderes i en større sammenheng. I denne forbindelse er det et sentralt moment at Kjell's Markiser AS drev en utpreget sesongvirksomhet. Inntektene kom i hovedsak om sommeren, mens utgiftene var mer fordelt over hele året. Derfor var det normalt at bedriften trengte ekstra kreditt utover vinteren og våren. Denne ble skaffet til veie ved at banken innvilget økt ramme for kassakreditten. Tilleggsrammen ble så nedregulert i løpet av høysesongen.

Dette mønsteret ble fulgt også gjennom første halvår 1996. I begynnelsen av februar var nesten hele kredittrammen på 8 millioner kroner oppbrukt. Basert på en likviditetsprognose bedriften hadde utarbeidet, innvilget banken 12. februar 1996 tilleggskreditt med 3 millioner kroner. Samtidig ble det fastsatt at tillegget skulle nedtrappes med én million i løpet av mai, ytterligere én million løpet av juni og være helt innfridd ved utløpet av juli. En uttrykkelig forutsetning for denne tilleggskreditten fra bankens side, var at bedriften i løpet av kort tid fikk nye eiere og at den ble tilført ny risikokapital i størrelsesorden 5 millioner kroner.

Bedriften klarte verken å skaffe nye eiere eller frisk kapital. Som følge av dette tiltrådte banken i april 1996 et pant den hadde i bedriftens aksjer. Formålet var å komme i posisjon til selv å overdra disse til nye eiere. Dessuten ble det i april klart at heller ikke den nye rammen på 11 millioner kroner ville være tilstrekkelig til å få bedriften gjennom vårknipa, og bedriften varslet banken om at den trengte ytterligere kreditt. I forbindelse med et styremøte i bedriften 2. mai 1996, hvor banken var representert med to observatører, innvilget banken enda én million kroner i midlertidig tilleggskreditt, slik at den totale rammen på kassa-kreditten i begynnelsen av mai utgjorde 12 millioner kroner. Det ble videre fastsatt en justert nedtrappingsplan, som innbar at siste trinn i nedtrappingen skulle skje den 1. september 1996.

Ved begynnelsen av tremånedersperioden før konkursen, det vil si 5. juni 1996, var saldoen på kassakreditten ca 10,6 millioner kroner. Det er opplyst at bedriften deretter, fram til konkursen 5. september 1996, jevnt over lå tett oppunder den til enhver tid gjeldende kredittrammen. Den 1. september var limit nede på 8 millioner kroner. Saldo på kassakreditten 6. september 1996 var på 7.360.000 kroner. Planen for nedtrapping av den midlertidige kreditten var med andre ord fulgt.

Måten dette skjedde på, var også - langt på veg - i tråd med forutsetningene, som igjen var i tråd med bedriftens vanlige praksis. Omsetningen i løpet av sommeren 1996 innebar at det, hver måned, gikk inn anslagsvis 10 millioner kroner på kassakreditten. Av dette brukte bedriften en vesentlig del til å dekke løpende utgifter, blant annet lønninger, vareleveranser og faste lån i banken. Revisoren som boet engasjerte for å gå gjennom bedriftens forhold til kreditorene i perioden før konkursen, bemerker om dette i sin rapport

«at bedriften stort sett har klart å holde seg à jour med betalinger til sine vareleverandører. En gjennomgang av lister med utbetalingsforslag leverandører kjørt 5.9.96 (samme dag som konkursåpning) viser at det ikke var vesentlige forsinkelser med betalingene. Dette er også bekreftet ved samtaler med ansatte i selskapet, som opplyser at utover bankgjeld ble leverandørgjelden prioritert på bekostning av offentlig gjeld.»

For så vidt er det - bortsett fra det revisor bemerker om nedprioritering av offentlig gjeld - vanskelig å se noe «utilbørlig» ved at bankens engasjement ble redusert gjennom sommeren. Ved å yte tilleggskreditter utover våren, hadde banken skapt grunnlag for den omsetningen som skjedde i løpet av sesongen. Det var da i utgangspunktet rimelig at en del av denne omsetningen ble brukt til å bringe bankens engasjement tilbake til et mer normalt nivå ved inngangen til høsten. Verken det forhold at bedriftens økonomi var meget svak eller at forfordelingsproblematikken uttrykkelig var presisert av bedriftens ledelse i april/mai, kan føre til at nedreguleringen av bankens engasjement i det omfang som faktisk skjedde, blir utilbørlig. Heller ikke bankens posisjon når det gjaldt aksjene i Kjell's Markiser AS er, etter lagmannsrettens syn, av noen vesentlig betydning ved denne utilbørlighetsvurderingen. Formålet med tiltredelsen var, som nevnt ovenfor, å kunne få gjennomført en mer effektiv overdragelse enn det eieren, AJJ Holding AS, hadde vært i stand til. Det var etter tiltredelsen av aksjene at banken besluttet å la seg representere med to observatører i Kjell's Markiser AS' styre. Selv om banken med dette, i hvert fall utad, framtrådte som enda mer involvert i bedriften, var det fremdeles bankens rolle som bank som var dominerende. At banken, i den situasjonen som var sommeren 1996, oppnådde en planlagt reduksjon av sitt engasjement i Kjell's Markiser AS, var - når det ses bort fra forholdet vedrørende avgiftskravene - ikke utilbørlig.

Når også avgiftsproblematikken tas med i vurderingen, blir likevel bildet anderledes. Som nevnt var situasjonen her at bedriften, fra og med 6. termin 1995, sluttet å sende oppgaver til avgiftsmyndigheten. Dette førte til at beløpet for denne terminen ble fastsatt skjønnsmessig. Egentlig forfaller 6. termin i februar året etter. Når beløpet blir fastsatt ved skjønn, utsettes imidlertid forfallet to måneder. Dermed oppsto det her - isolert bedømt - en fordel for bedriften i form av bedret likviditet. Det samme gjentok seg for 1. termin 1996, som hadde ordinært forfall i april, men som på grunn av skjønnsfastsettelsen fikk forfall først i juni 1996. For denne terminens del var effekten mer blandet, fordi det skjønnsmessig fastsatte beløpet ble vesentlig høyere (821.000 kroner) enn det det ville blitt dersom bedriften hadde sendt avgiftsoppgave slik den skulle (ca 6.000 kroner). Hvis bedriften ikke hadde gått konkurs i september, ville imidlertid dette blitt mer enn oppveid ved at en skjønnsmessig fastsatt 2. termin ville kommet ut med betydelig lavere beløp enn det reell omsetning skulle tilsi.

Herredsretten har sett på bedriftens forhold her som en bevisst og planmessig handling for å skaffe seg likviditet for videre drift og lagt betydelig vekt på dette ved sin vurdering av omstøtelsesspørsmålet. Lagmannsretten finner for sin del ikke grunnlag for å trekke noen bestemt konklusjon med hensyn til hva som lå bak at bedriften sluttet å sende inn avgiftsoppgaver. Retten kan heller ikke se at dette er av betydning for den utilbørlighets-vurderingen som må foretas. Effekten var uansett at bedriften fikk «frigjort» midler som egentlig skulle gått til det offentlige som avgift.

Hva disse midlene konkret er gått med til, kan det ikke gis noe direkte svar på. Slik situasjonen for bedriften var sommeren 1996, er det imidlertid rimelig å anta at alt som ikke gikk til dekning av løpende forpliktelser, ble stående på kassakredittkontoen og dermed i praksis - senest da bedriften gikk konkurs - bidro til å redusere bankens engasjement. En betydelig reduksjon av bankens engasjement som finansieres ved at bedriften så å si stenger av kranen i forhold til avgiftskreditor, må etter lagmannsrettens syn klart sies å begunstige banken på en utilbørlig måte. Dette må gjelde enten den reelle bakgrunnen for at bedriften sluttet å betale skyldig avgift var at den «bevisst og planmessig» utnyttet systemet for å skaffe seg uberettiget kreditt eller om årsaken var «menneskelig svikt» eller problemer med regnskapene. Utilbørlighetskriteriet i dekningsloven §5-9 innebærer, slik lagmannsretten ser det, i hovedsak et objektivt vilkår, hvor det sentrale vurderingstemaet blir om de disposisjoner som er foretatt er kvalifisert kreditorskadelige. Her er det liten tvil om at dette er tilfelle, selv om skaden for så vidt bare rammet én kreditor, nemlig skattefogden.

Dersom bedriften hadde sendt inn avgiftsoppgaver slik den skulle, ville forfalte avgiftskrav pr. konkurstidspunktet utgjort i størrelsesorden 4,6 millioner kroner. Dette gir en indikasjon på hvor meget banken kan sies å være begunstiget med på utilbørlig måte. Det nøyaktige beløpet er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på her. Det skyldes at lagmannsretten, i motsetning til herredsretten, ikke kan se at det siste og avgjørende vilkåret for omstøtelse på subjektivt grunnlag er oppfylt, nemlig vilkåret om at banken ikke har vært i god tro.

Etter dekningsloven §5-9 første ledd er det et vilkår for omstøtelse at banken kjente eller burde kjent til både skyldnerens vanskelige økonomiske stilling og «de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig». At banken var klar over den økonomiske situasjonen bedriften var i, er som nevnt på det rene. Hva som etter lagmannsrettens syn gjorde nedreguleringen av bankens engasjement utilbørlig, er nærmere redegjort for ovenfor. Det var i praksis bare bedriftens forhold vedrørende merverdiavgiften. Imidlertid er det ingen holdepunkter for at banken var klar over at bedriften i det hele tatt ikke betalte moms for 1996. Når det gjelder hva banken burde kjent til, tar lagmannsretten utgangspunkt i at heller ikke bedriftens revisor eller styreformann var kjent med forholdet. Dette har sannsynligvis sammenheng med at bedriften ikke sendte inn avgiftsoppgaver, og at skattefogdens krav dermed ble forsinket. Derfor gikk ikke forholdet tydelig fram av bedriftens forfallslister. Lagmannsretten har på denne bakgrunn vanskelig for å se at banken kan bebreides for ikke å ha skaffet seg oversikt over dette. Riktignok var banken vel kjent med at bedriften var i en meget vanskelig økonomisk situasjon, og banken måtte nødvendigvis også forstå at den betydelige omsetningen gjennom sommeren medførte tilsvarende avgiftsforpliktelser. Men noe ansvar for å forsikre seg om at bedriften passet på å dekke disse forpliktelsene, hadde banken ikke. At banken, på bakgrunn av tidligere erfaringer, kunne regne med at bedriften antagelig lå på etterskudd med momsen, er en annen sak. Det er ikke en løpende forsinkelse med å innbetale merverdiavgift, men «betalingsstansen» i forhold til avgiftskreditor, som her gir grunnlag for å si at nedreguleringen av gjelda til banken var utilbørlig. Muligheten for at bedriften gikk til full betalingsstans når det gjaldt merverdiavgiften, pliktet banken ikke å ta i betraktning. Kjell's Markiser AS var en stor og seriøs bedrift, med tilsynelatende profesjonell ledelse. På denne bakgrunn kan kravet om omstøtelse etter den subjektive regelen i dekningsloven §5-9 ikke føre fram.

Neste spørsmål blir dermed om den objektive regelen i dekningsloven §5-5 kan gi grunnlag for omstøtelse helt eller delvis. §5-5 første ledd lyder slik:

«Betaling av gjeld som skyldneren har foretatt senere enn tre måneder før fristdagen, kan omsøtes hvis betalingen er foretatt med usedvanlig betalingsmidler, før normal betalingstid eller med beløp som betydelig har forringet skyldnerens betalingsevne, forutsatt at betalingen etter forholdene allikevel ikke fremtrådte som ordinær.»

Det er på det rene at nedregulering av bankens engasjement i forhold til bedriften er en form for betaling av gjeld som kan omstøtes etter denne bestemmelsen. Dette gjelder både saldoreduksjonen på kassakreditten og de enkelte overførslene til dekning av andre lån bedriften hadde i banken. Partene er også enige om at de postene det er tale om, beløpsmessig oppfyller vilkåret om betydelig forringelse av skydnerens betalingsevne. Når det gjelder bankens innvendinger basert på at den hadde factoringpant, viser lagmannsretten til det som er sagt om dette i tilknytning til den parallelle problemstillingen etter §5-9. Heller ikke i forhold til §5-5 kan denne innvendingen føre fram. Det springende punktet blir derfor om nedreguleringen av kassakreditten og de øvrige betalingene etter forholdene likevel framtrådte som ordinære.

Kravet om omstøtelse av nedreguleringen av kassakreditten knytter seg til saldoreduksjonen på denne kontoen mellom 5. juni og 5. september 1996. Partene er enige om at reduksjonen, etter diverse justeringer i forhold til de tallene herredsretten har lagt til grunn, utgjør 3.572.815 kroner. Når det gjelder spørsmålet om reduksjonen - til tross for at den fant sted mindre enn tre måneder før konkursen og til tross for at det er tale om et beløp som i betydelig grad har forringet bedriftens betalingsevne - «etter forholdene ... framtrådte som ordinær», bemerker lagmannsretten følgende:

Dekningsloven §5-5 er en objektiv omstøtelsesregel. Det «objektive» preget gjelder i prinsippet også ordinær-reservasjonen. Hvilke tanker bedriften og banken har, eller burde ha, gjort seg om den omtvistede nedreguleringen av kassakreditten, er i utgangspunktet av mindre betydning. Avgjørende for om ordinær-reservasjonen kommer til anvendelse eller ikke er - slik det går fram av ordlyden - hvordan denne mer generelt framtrådte ut fra forholdene sommeren 1996.

Et moment som trekker i retning av å se på nedbetalingen av kassakreditten som ordinær, er at den skjedde i tråd med en tidligere fastsatt nedtrappingsplan. I samme retning trekker at nedreguleringen gjennom sommeren korresponderte med en tilsvarende oppregulering av kredittrammene på vårparten, og at både opp- og nedreguleringen igjen korresponderte med naturlige, sesongmessige svingninger i bedriftens kredittbehov. Det er også et poeng at partene tidligere år hadde fulgt et tilsvarende mønster. Alle disse momentene bidrar til å skille vårt tilfelle fra det saksforholdet som ble lagt til grunn i UfR 1991 side 646.

Sammenlignet med UfR 1991 side 646 er det også en annen betydningsfull forskjell. Den gjelder hvor midlene til nedreguleringen skriver seg fra. I den danske avgjørelsen pleide debitor, som drev en bensinstasjon, daglig å betale oljeselskapet for det drivstoffet han hadde solgt. Da banken ga pålegg om at kassakreditten måtte nedreguleres, sluttet debitor å betale for drivstoffet. Han fortsatte imidlertid å la dagens omsetning gå inn på kassakreditten, som dermed raskt ble «regulert». Fordi det ene og alene var betalingsstansen som muliggjorde nedreguleringen, kom dansk Højesteret til at denne ikke framtrådte som ordinær. Selv om vår sak inneholder et element av det samme, jf. «betalingsstoppen» i forhold til skattefogden, er de to sakene ikke parallelle. Årsaken til at Kjell's Markiser AS' kassakreditt lot seg nedregulere som forutsatt, var ikke bare at bedriften sluttet å betale merverdiavgift, men også at den i høysesongen hadde en stor inntektsstrøm. Denne inntektsstrømmen var i realiteten bare et utslag av de naturlige sesongsvingningene som er påpekt ovenfor, og trekker dermed etter lagmannsrettens syn i retning av å se på nedbetalingen som ordinær. For øvrig var ikke betalingsstansen i forhold til skattefogden total. Senest i juni 1996 betalte bedriften ca 800.000 kroner i skyldig merverdiavgift, men dette var altså avgift for 6. termin 1995, som skulle vært betalt langt tidligere.

I motsatt retning kan anføres at banken, etter å ha tiltrådt pantet i aksjene i bedriften og ved å ha med observatører i bedriftens styre, nærmest må kunne sies å være en slags «nærstående» i dekningslovens forstand. Store betalinger til nærstående rett før en konkurs, framtrer gjerne mer som påfallende enn som ordinære. Men det at betalingen her har begunstiget en tilnærmet nærstående, innebærer ikke automatisk at den mister et ellers dominerende preg av å være odinær. Etter lagmannsrettens syn er de momenter som trekker i retning av å se på bedriftens nedbetaling av kassakreditten som rutinemessig og ordinær, samtidig av en slik karakter at bankens preg av nærstående ikke får noen særlig vekt ved den samlede vurderingen. På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at nedreguleringen av kassakreditten ikke kan omstøtes etter dekningsloven §5-5.

Når det derimot gjelder låneterminen på 745.815 kroner som bedriften betalte 1. juli 1996 ved å trekke på kassekreditten, er lagmannsretten kommet til at vilkårene for omstøtelse etter §5-5 er oppfylt. Denne terminen hadde ordinært forfall 1. mars 1996 og hadde stått udekket siden da. Det framtrer dermed som påfallende at beløpet blir betalt kort før konkursåpning. I hvert fall faller denne betalingen utenfor «ordinær-reservasjonen». Bankens berikelse tilsvarer her beløpet, jf. det som er sagt om betydningen av factoringpantet tidligere, pluss det banken har spart i innlånsrenter ved å ha beløpet på sin konto. Det siste er partene enige om, likeså at den aktuelle rentesatsen sommeren/høsten 1996 kan settes til 4%. Boet har krevd «berikelsesrenter» fra 15. juli 1996, og retten legger dette til grunn. Påkrav for dette beløpets vedkommende ble sendt 24. juni 1997 og utløser rett til ordinære morarenter fra 25. juli 1997, slik boet også har lagt ned påstand om.

De øvrige enkelt-terminene på vanlige lån som banken har fått dekket i løpet av de siste tre månedene forut for konkursen, framtrer etter lagmannsrettens syn som ordinære. Det er tale om løpende betjening av lån gjennom trekk på kassakreditten på forfallsdato. Det at bedriften var i en vanskelig økonomisk situasjon, fratar ikke disse betalingene deres ordinære preg. Kravet om omstøtelse av disse betalingene kan derfor ikke føre fram.

Etter lagmannsrettens syn kommer avslutningen av den såkalte særskilte diskonteringskreditt-kontoen 2. august 1996 ikke i noen annen stilling enn terminbetalingen på de ordinære lånene. Denne posten knytter seg til en spesiell avtale bedriften hadde med banken om finansiering av salg foretatt i lavsesongen. Bedriften tilbød her kundene ekstra lang kreditt, men ble, ved å overdra kundefordringene til banken til innfordring, umiddelbart godskrevet salgsverdien. Bedriften beholdt imidlertid kredittrisikoen. Avtalen mellom banken og bedriften innebar at kontoen skulle avsluttes 31. juli 1996. Pr denne dato sto det ennå udekket 498.466 kroner, som skyldtes manglende eller feil innbetaling fra kunder, samt påløpte renter. Dette sørget banken for at ble dekket ved å trekke beløpet av kassakreditten den 2. august 1996. Lagmannsretten kan ikke se annet enn at dette framtrer som et helt ordinært oppgjør, i tråd med det som var avtalt og som man - ut fra bedriftens kredittrisiko - måtte vente. Heller ikke denne belastningen kan derfor omstøtes etter §5-5.

Saken er etter dette dels vunnet og dels tapt og saksomkostningsavgjørelsen skal treffes ut fra tvistemålsloven §174. For hovedankens vedkommende gjelder dette saksomkostningene både for herrreds- og lagmannsretten. For motankens vedkommende er det bare saksomkostninger for lagmannsretten som er aktuelle. Lagmannsretten har vurdert om det er grunnlag for å anvende unntaksregelen i §174 annet ledd, men er kommet til at hovedregelen bør legges til grunn. Det innebærer hver av partene bærer sine saksomkostninger.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Sparebanken NOR betaler til Kjell's Markiser AS dets konkursbo 745.815 - sjuhundreogførtifemtusenåttehundreogfemten - kroner med tillegg av 4 - fire - prosent årlig rente fra 15. juli 1996 til 24. juli 1997 og 12 prosent årlig rente fra 25. juli 1997 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.