LE-1999-393
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-18 |
| Publisert: | LE-1999-00393 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr:98-00357 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-00393 A |
| Parter: | Ankende part: Kristian Mos dødsbo v/Sør Gudbrandsdal skifterett v/bobestyrer advokat Jesper Holte. Ankemotpart: Kari Synøve Evenstad (Prosessfullmektig: Advokat Lorentz Stavrum). |
| Forfatter: | Lagdommer Inger Marie Dons Jensen. Lagdommer Berit Haga. Ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §53, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder krav fra et dødsbo om at et gavesalg foretatt fem dager før arvelaters død skal kjennes ugyldig.
Kristian Mo, som lå på sykehus med lungebetennelse, overdro 13 januar 1998 sin boligeiendom i Gamleveien 101 til sin niese Kari Synøve Evenstad for kr 200.000.
I henhold til kjøpekontrakten skulle alt innbo og løsøre som tilhørte Kristian Mo, følge med eiendommen. Videre ble det bestemt at Kristian Mo skulle ha livsvarig borett på eiendommen i sin levetid, mens kjøperen skulle være ansvarlig for eiendommens faste utgifter og vedlikehold. Kjøpesummen skulle betales etter nærmere avtale.
Skjøtet ble tinglyst 16 januar 1998. Kristian Mo døde 18 januar. Kjøpesummen ble betalt i slutten av januar 1998.
Ved stevning av 21 september 1998 reiste Kristian Mos dødsbo sak mot Kari Synøve Evenstad. Gavesalget ble påstått kjent ugyldig, og det ble krevd tilbakeføring både av eiendommen og av innbo og løsøre som hadde tilhørt Kristian Mo.
Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa dom 2 mars 1999 med slik domsslutning:
«1. Kari Synøve Evenstad frifinnes for kravet om tilbakeføring av den faste eiendom gnr 200 bnr 160 i Lillehammer.
2. Kontrakten av 13 januar 1998 kjennes ugyldig for så vidt gjelder overdragelsen av løsøre fra Kristian Mo til Kari Synøve Evenstad.
3. Kristian Mos dødsbo dømmes til å betale til Kari Synøve Evenstad saksomkostninger med 20.600 - tjuetusensekshundre - kroner.»
Kristian Mos dødsbo har påanket dommen forsåvidt gjelder den faste eiendommen, og krevd eiendomssalget kjent ugyldig og eiendommen tilbakeført til boet. Kari Synøve Evenstad har tatt til motmæle.
Hovedforhandling i ankesaken ble holdt i Lillehammer 6 og 7 januar 2000. Kari Synøve Evenstad avga forklaring, og det ble avhørt 7 vitner. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.
Kristian Mos dødsbo har i hovedsak anført:
Gavesalget er en dødsdisposisjon som krever testaments form for å være gyldig. I formen har Kristian Mo overdratt boligen sammen med innbo og løsøre til Kari Synøve Evenstad, men noen reell gjennomføring har ikke skjedd. Kjøpekontrakten er i sin form uangripelig, men overdragelsen ville vært uten nevneverdig realitet for Kristian Mo om han hadde fått leve lenger.
Kari Synøve Evenstad har akseptert at overdragelsen av innbo og løsøre er en dødsdisposisjon, og at innbo og løsøre som har tilhørt Kristian Mo, skal tilbakeføres til dødsboet. Det er da ulogisk å betrakte overdragelsen av eiendommen på noen annen måte. Innbo/løsøre og boligen er uløselig knyttet til hverandre og har en samlet funksjon.
Overdragelsen av boligeiendommen kan heller ikke anses gjennomført i og med at Kristian Mo forbeholdt seg borett for sin levetid. Det forhold at han ble kvitt faste kostnader og vedlikeholdsplikten, er ikke reelt sett et tungt nok argument til å gjøre overdragelsen til en livsdisposisjon. Det var dessuten advokat Svein-Olav Bøen som reiste spørsmålet om Kari Synøve Evenstad skulle ha ansvar for faste kostnader og vedlikehold, og som fikk dette inn i kjøpekontrakten for å forsikre seg om at overdragelsen skulle fremstå som reell.
Det hastverk selger og kjøper har hatt med å få overdragelsen gjennomført, viser også at det var om å gjøre å få salget ordnet før Kristian Mo døde. Han ble innlagt på sykehuset 4 januar 1998 med alvorlig sykdom og tok opp spørsmålet om overdragelse 11 januar da han antakelig var svært dårlig med feber og kraftig utslett. Allerede 12 januar kontaktet Kari Synøve Evenstad og hennes mor advokat for å få satt opp kjøpekontrakt og skjøte. De fikk time 13 januar og kunne samme dag hente de ferdig skrevne dokumentene. Husbanklånet ble innfridd i all hast 14 januar, og skjøtet ble tinglyst 16 januar, to dager før Kristian Mo døde.
Også kjøpekontrakten viser at det er tale om et uferdig, uoppfylt rettsforhold. Det er ikke sagt noe om betalingstidspunkt. Det ville vært naturlig at dette var regulert i kjøpekontrakten.
Når Kristian Mo som var 87 år og alvorlig syk, overdro alt han eide med unntak av bankinnskudd, viser også dette at han hadde døden i tankene.
Også de øvrige omstendighetene rundt overdragelsen tilsier at det dreier seg om en dødsdisposisjon. Kristian Mo pusset vinduer i boligen sin 15 desember 1997 og kunne selv gå inn på sykehuset før han ble innlagt. Allmenntilstanden ble ved innkomsten betegnet som god for alderen. Når han så blir radikalt verre under sykehusoppholdet, viser både dette og det hastverk eiendomssalget skjedde med, at det var engstelse for døden som initierte overdragelsen. For å få ordnet overdragelsen tidsnok måtte Kari Synøve Evenstad også ty til juks. Vitnene på skjøtet var ikke til stede da Kristian Mo underskrev. Han har heller ikke bekreftet sin underskrift i deres nærvær. Kari Synøve Evenstad fortalte heller ikke sin egen prosessfullmektig at vitnene ikke hadde vært til stede.
Kari Synøve Evenstad har forklart at hun skulle flytte inn i Gamleveien 101 den 18 januar for å bo sammen med Kristian Mo og hjelpe ham. Denne beslutningen må ha vært truffet på kort varsel og kan ikke ha vært motiverende for Kristian Mo ved overdragelsen. Den er ikke inntatt i kjøpekontrakten og passer dårlig med kontraktens bestemmelse om at kjøper skal dekke faste utgifter, mens det ikke er sagt noe om løpende utgifter. Advokat Bøen kan heller ikke huske at det ble sagt noe om innflytting og pleie da kjøpekontrakt og skjøte skulle skrives, til tross for at dette ville vært en viktig problemstilling for å oppnå gjensidighet i avtalen. Slik kjøpekontrakten ble utformet, var den utjenlig dersom den var ment å skulle sikre Kristian Mos alderdom.
Hvis retten skulle komme til at det er tale om en livsdisposisjon, må gavesalget likevel være ugyldig fordi det ble fullbyrdet på Kristian Mos dødsleie. Både det objektive og det subjektive krav til en dødsleiesituasjon må anses oppfylt. Mens Kristian Mo var på sykehuset, steg temperaturen, infeksjonsparametrene(CRP) steg også, han fikk alvorlig utslett og allmenntilstanden ble betydelig redusert. Vitnet dr Erdal opplyste at det ikke var overraskende at han døde, og dr Høgåsen som var på vakt på dødstidspunktet, har i journalen skrevet at pasienten var blitt gradvis dårligere over flere dager før han døde stille. Kristian Mo hadde hjertesvikt og lungebetennelse, var mye sengeliggende og fikk surstoff. Selv om feberen og CRP-verdiene sank mot slutten, må han ha visst at han var meget alvorlig syk. Hastverket og omstendighetene omkring overdragelsen bekrefter også at han var klar over at han disponerte på dødsleiet.
Kristian Mos dødsbo har nedlagt slik påstand:
«1. Gavesalget fra Kristian Mo til Kari Synøve Evenstad vedrørende eiendommen gnr. 200, bnr. 160 i Lillehammer kjennes ugyldig.
2. Kari Synøve Evenstad plikter å tilbakeføre eiendommen gnr. 200, bnr. 160 i Lillehammer mot å få tilbakebetalt kjøpesummen på kr 200.000,- innen en frist angitt av retten.
3. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
Kari Synøve Evenstad har i hovedsak anført:
På bakgrunn av det slektskapsforholdet som har vært i familien de siste 14-15 årene, er det spesielt at dødsboet reiser sak mot Kari Synøve Evenstad.
Kristian har hatt god kontakt med søsteren Eva Randi og hennes datter Kari Synøve. Han spiste middag hos dem i en tiårsperiode før Kari Synøves far ble syk, og har vært på turer sammen med dem, feiret høytidsdager hos dem m m. Eva Randi og Kari Synøve har også vært mye hos Kristian og hjulpet ham med forskjellige ting. Kristian har også hatt kontakt med broren Jonas som var nærmeste nabo i Gamleveien, og kona til Jonas. Øvrig familie har han hatt liten kontakt med, bortsett fra de av søsknene som - i likhet med Kristian - ble boende i foreldrehjemmet, og som nå er døde.
Kristian har også tidligere disponert til fordel for slektninger han ville tilgodese. I 1985 innløste han en hytte på Nordseter som han eide sammen med sine søsken, og overdro den til Eva Randi med forbehold om bruksrett for seg. Høsten 1997 ga han penger til Eva Randi og Kari Synøve og til broren Jonas og hans kone. Jonas hadde ikke fått noe ved innløsningen i 1985.
Kristian hadde lenge ønsket å sikre at eiendommen Gamleveien 101 ble i slekten. Han tok opp spørsmålet om overdragelse til Kari Synøve tidlig i 1997. Hun vegret seg noe i begynnelsen. Huset var gammelt og dårlig vedlikeholdt. Kari Synøve hadde heller ikke penger, men ventet en erstatning i løpet av 1997 etter en bilulykke. I september 1997 kontaktet hun Husbanken for å høre om husbanklånet på kr 50.000 kunne overføres til henne. Dette lot seg ikke gjøre, og det var derfor enighet om at Kristian skulle innfri lånet. Da Kristian ga henne penger høsten 1997, fikk hun kr 50.000 i stedet for kr 100.000 - som opprinnelig bestemt - fordi Kristian skulle innfri lånet for henne. Kari Synøve fikk utbetalt erstatning fra forsikringsselskapet i desember 1997.
Kristian ble innlagt på sykehus på Eva Randis og Kari Synøves initiativ 4 januar 1998. Han hadde da gått forkjølet en stund og hadde fått penicillin uten at dette hadde hjulpet. Ved innleggelsen pustet han dårlig. Eva Randi og Kari Synøve besøkte Kristian på sykehuset to ganger om dagen og var de personene som best kunne følge hans helsetilstand. De har forklart at Kristian sa han var feberfri 11 januar, og at han først ble radikalt verre på kvelden 16 januar. I sin vitneforklaring utelukker ikke dr Erdal at han på et tidspunkt kan ha sagt at Kristian var på bedringens vei, og at han skulle utskrives, slik også Eva Randi og Kari Synøve har forklart. Kristian skulle utskrives 16 januar, men fordi han bodde alene, skulle han få være på sykehuset over helgen.
Kristian ba Kari Synøve bestille fotpleie til ham i hjemmet 19 januar. Dette ble gjort. Det ble bestemt at Kari Synøve skulle flytte inn i Gamleveien 101 den 18 januar, slik at hun kunne ha tilsyn med Kristian etter at han ble utskrevet. Hun undersøkte mulighetene for å få installert trygghetsalarm, noe Kristian imidlertid ikke ville ha med den begrunnelse at han ikke ville ha fremmede inn i huset. For å kunne følge med Kristians tilstand fra sitt soveværelse i Gamleveien 101 kjøpte Kari Synøve en «babycall».
Selv om overdragelsen ble gjennomført raskt, gjør ikke dette overdragelsen til en dødsdisposisjon. Kristian ønsket å få salget ordnet, og Kari Synøve og hennes mor ordnet opp. Advokat Bøen var ledig 13 januar. Det var tale om enkle dokumenter som ikke krevde mye arbeid fra advokat Bøens side. Kristian forbeholdt seg borett. Kari Synøve skulle imidlertid ha ansvar for faste kostnader og vedlikehold. Dette er tilstrekkelig til å konstatere at overdragelsen er en realitet. At det ikke står noe om tilsyn og pleie i kontrakten, spiller ingen rolle. Meningen var imidlertid at Kari Synøve skulle flytte inn i Gamleveien 101 og hjelpe Kristian. Dette var også Kristians ønske.
Det er heller ikke avgjørende at det ikke står noe i kjøpekontrakten om betaling av kjøpesummen. Kristian trengte ikke pengene raskt. Dette kunne det ordnes opp i senere.
Ut fra foreliggende rettspraksis må overdragelsen av boligen til Kari Synøve åpenbart være en livsdisposisjon. Det er riktig at overdragelsen inneholder et gaveelement, men gaven er oppfylt før Kristians død, og avtalen gir klare holdepunkter for at Kristian ikke anså sin død som nær forestående. I rettspraksis er det hittil ikke eksempler på at gaver fullbyrdet før dødsleiet er stemplet som dødsdisposisjoner. Bevisbyrden for at det eventuelt er tale om en dødsdisposisjon, påhviler boet.
Det er heller ikke tale om en gave gitt på dødsleiet. Dr Erdal som var behandlende lege på sykehuset, har forklart at Kristian etter hans mening ikke lå på dødsleiet. Det er heller ikke indikasjoner på at Kristian selv mente at han lå for døden. Da Kari Synøve etter oppfordring fra advokat Bøen tok opp med Kristian spørsmålet om han ville skrive testament, uttalte Kristian at det ikke var behov for det. Testament kunne han skrive senere, etter at han kom hjem. Det var ikke forhold som skilte Kristian fra andre eldre pasienter som ligger på sykehus med lungebetennelse. I slike tilfeller vil det kunne tilstøte komplikasjoner som innebærer at pasienten dør. Det var derfor ikke overraskende at Kristian døde, men vilkårene for å anse disposisjonen som en gave gitt på dødsleiet er ikke oppfylt, verken objektivt eller subjektivt.
Selv om det ikke har nevneverdig juridisk betydning, nevnes også at rimelighetshensyn tilsier at gavesalget anses gyldig. Kristian visste hvem han ville tilgodese, og hvem han ikke ville tilgodese, og disponerte deretter. Hans disposisjoner bør derfor respekteres.
Kari Synøve Evenstad har nedlagt slik påstand:
«1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Kari Synøve Evenstad tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten er som herredsretten kommet til at overdragelsen av boligen i Gamleveien 101 fra Kristian Mo til Kari Synøve Evenstad er gyldig, og kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse.
Partene er enige om at overdragelsen inneholder et gaveelement, og at den ikke har skjedd i testaments former. For å være gyldig må gaven være oppfylt før Kristians dødsleie, og den må ha hatt en slik realitet for Kristian at den kan anses som en livsdisposisjon.
Lagmannsretten kan ikke se at dødsboet har ført bevis for at Kristian lå på dødsleiet 13 januar 1998 da gavesalget i henhold til kjøpekontrakten ble gjennomført.
Etter innleggelsen 4 januar ble Kristian verre, men feberen og CRP-verdiene sank igjen etter at han hadde skiftet medikament flere ganger. Det er noe uklart hvordan tilstanden var 13 januar, men verken behandlende lege på sykehuset eller Eva Randi og Kari Synøve har oppfattet situasjonen som alvorlig. Ifølge behandlende lege satt Kristian mye oppe. Eva Randi og Kari Synøve har forklart at Kristian i stor grad stelte seg selv.
Behandlende lege har forklart at Kristian Mo etter hans mening ikke lå på dødsleiet. Lagmannsretten legger til grunn at døden ikke var ventet, men at den heller ikke kom overraskende fordi det hos eldre mennesker med lungebetennelse kan tilstøte komplikasjoner som kan føre til døden.
Selv om Kristian var 87 år gammel med lungebetennelse og med visse helsemessige problemer fra før, kan lagmannsretten ikke se at det forelå indikasjoner på at døden var nær forestående. Lungebetennelse er ikke en sykdom som etter all sannsynlighet må medføre død i nær framtid, jf Per Augdahl i Arveloven av 1972 med kommentar (1973) side 93. Slik lagmannsretten ser det, lå derfor Kristian Mo objektivt sett ikke på dødsleiet da gavesalget ble gjennomført.
På denne bakgrunn er det ikke nødvendig å gå inn på Kristians subjektive forhold. Lagmannsretten finner likevel grunn til å bemerke at Kristian etter rettens mening ikke trodde at han skulle dø i nær framtid. Omstendighetene rundt overdragelsen tyder på at han regnet med å komme hjem om kort tid. Det er blant annet opplyst at han fikk bestilt en fotpleietime 19 januar.
Gavesalget skjedde altså ikke på Kristians dødsleie. Spørsmålet er da om det likevel var tale om en dødsdisposisjon. Ut fra bevisførselen finner lagmannsretten det ikke tvilsomt at gavesalget må anses som en livsdisposisjon.
Kjøpekontrakt og skjøte ble skrevet 13 januar 1998 og overdragelsen skulle gjelde fra samme dato. Skjøtet ble tinglyst 16 januar. Selv om overdragelsen var i orden rent formelt, må det imidlertid spørres om overdragelsen hadde noen realitet for Kristian. Han forbeholdt seg livsvarig borett. Lagmannsretten legger til grunn at gavesalget likevel var en livsdisposisjon. Det er akseptert i rettspraksis at det kan være tale om en livsdisposisjon selv om avhender beholder vesentlige funksjoner som vanligvis er knyttet til eiendomsretten, dersom overdragelsen har andre reelle virkninger for ham.
I dette tilfellet ville overdragelsen til Kari Synøve etter lagmannsrettens syn ha hatt betydelig realitet for Kristian dersom han hadde levd lenger. I henhold til kjøpekontrakten skulle Kari Synøve ha ansvar for faste utgifter og vedlikehold fremover. Lagmannsretten legger også til grunn at hun etter avtale med Kristian skulle flytte inn i Gamleveien 101, slik at Kristian var sikret tilsyn og pleie etter at han kom hjem fra sykehuset. Dette er forhold som klart viser at det var tale om en livsdisposisjon, se f eks Rt-1982-1165. Lagmannsretten legger ikke vekt på at det ikke ble inntatt noe vilkår om pleie og stell i avtalen. Ut fra bevisførselen legger retten til grunn at det var et meget godt forhold mellom Kristian og hans niese Kari Synøve, og at det var naturlig for dem at Kari Synøve, som var vant til omsorgsoppgaver, skulle bo sammen med Kristian og hjelpe ham.
På denne bakgrunn er lagmannsretten enig med herredsretten i at Kari Synøve Evenstad må frifinnes for kravet om tilbakeføring av eiendommen. Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste så langt den er påanket.
Kristian Mos dødsbo bør også betale Kari Synøve Evenstads saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter at det er grunnlag for å fravike hovedregelen. Advokat Stavrum har på vegne av Kari Synøve Evenstad krevd dekket salær for lagmannsretten med kr 36.000 og utlegg med kr 450, til sammen kr 36.450. Ankende part har ikke hatt innvendinger til kravets størrelse. Lagmannsretten finner at kravet står i rimelig forhold til det som må anses nødvendig for å få saken betryggende utført. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes i samsvar med omkostningsoppgaven med kr 36.450.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kristian Mos dødsbo til Kari Synøve Evenstad 36.450 - trettisekstusenfirehundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.