LE-1999-491
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-10 |
| Publisert: | LE-1999-00491 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Jordskifte, Jordskifterettens kompetanse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Gudbrandsdal jordskifterett Nr: 98-00022 - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-00491. |
| Parter: | Kjærende part: Odd Arthur Bakkelund (Prosessfullmektig: Advokat Svein-Olav Bøen). Kjæremotpart: Sjur Morten Lunke (Prosessfullmektig: Advokat Pål Johnsrud). |
| Forfatter: | Lagdommer Ragnar Askheim. Lagdommer Berit Haga. Lagdommer Fridtjof Mohr |
| Lovhenvisninger: | Jordskifteloven (1979) §17, §88, Tvistemålsloven (1915) §175, §180, §301, §93, Jordskifteloven (1950), §12, §2, §61, §81, §89, §97 |
Sjur M. Lunke, eier av gnr. 53 bnr. 1 i Øyer, fremsatte den 15.12.98 krav om grensegang overfor Sør-Gudbrandsdal jordskifterett. Som motpart i saken var oppgitt Odd Bakkelund, eier av gnr. 53, bnr. 10 og 29 i Øyer. Det er angitt at begjæringen gjelder «Klarlegging av eigedomsrett evnt. grenser for skogstykke vest for Skoeåa, som Bakkelund, 53/10,29 hevder å eie».
I prosesskrift av 21.04.99 anfører Lunke at saken gjelder et skogstykke på ca 5 da beliggende i utkanten av hans eiendom 53/1. Lunke gjør gjeldende at det er han som eier skogstykket. På siste økonomiske kartverk er imidlertid bnr. 10,29 påført på dette stykket - d.v.s Bakkelunds eiendom, noe som er ubegripelig for Lunke. I prosesskriftet er det nærmere redegjort for hva Lunke grunner sitt krav om å være eier på, og det er nedlagt slik påstand:
1. Det omtvistede skogstykke beliggende øst på Sjur Morten Lunkes eiendom gnr. 53 bnr. 1 i Øyer, syd for Bollvika, gnr. 53, bnr. 14 i Skåedalen, tilhører Sjur Morten Lunkes eiendom, gnr. 53 bnr. 1 i Øyer.
2. Odd Bakkelund dømmes til å betale sakens omkostninger, herunder utgifter til juridisk bistand til Sjur Morten Lunke.
Odd Arthur Bakkelund har inngitt tilsvar til jordskifteretten. Han har prinsipalt krevd saken avvist som liggende utenfor jordskifterettens kompetanse, og subsidiært gjort gjeldende at det er han som eier skogstykket. Bakkelund fremholdt at jordskifteretten av prosessøkonomiske grunner først burde ta standpunkt til spørsmålet om avvisning. Han nedla slik påstand:
1. Prinsipalt:
Saken avvises.
2. Subsidiært:
Det omtvistede skogstykket som er angitt med betegnelsen gnr. 53 bnr. 10 og 29 tilhører Odd Bakkelund.
3. Begge tilfeller:
Odd Bakkelund tilkjennes sakens omkostninger
Sjur Morten Lunke har i prosesskrift av 08.06.1999 imøtegått kravet om avvisning. Lunke mener som motparten at avvisningsspørsmålet bør avgjøres før saken forøvrig tas opp til behandling. I tillegg til de ovenfor gjengitte påstandspunkter har han nedlagt påstand om at saken fremmes.
Sør-Gudbrandsdal jordskifterett avsa kjennelse i avvisningsspørsmålet den 11.06.1999 med slik slutning:
1. Sak nr. 22/1998 fremmes for jordskifteretten.
2. Slutningens pkt. 1 kan påkjæres til Eidsivating lagmannsrett i medhold av jordskifteloven §61, 3 ledd pkt. a. Kjæremålsfristen er 2 uker regnet fra forkynningstidspunktet.
Når det gjelder fremgangsmåten ved behandlingen av avvisningsspørsmålet uttaler jordskifteretten:
Begge prosessfullmektiger har anmodet om at spørsmålet om avvisning av saken skal tas opp til avgjørelse av jordskiftedommeren som enedommer forut for hovedforhandlingen, jf. tv.m.l. §93,2. ledd. Denne lovparagrafen er ikke gjort gjeldende i jordskiftesaker, jf. jsk.l. §97. Jordskifteretten kan imidlertid ikke se avgjørende argumenter som taler imot å ta stilling til avvisningsspørsmålet før hovedforhandling når begge parter ønsker slik behandling.
Odd Arthur Bakkelund har påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Han anfører at saken burde vært avvist av jordskifteretten, jf. jordskifteloven §88, jf. §17.
Ved tvist om grensegang kan jordskifteretten i enkelte tilfeller ta stilling til eiendomsspørsmålet. Dette gjelder imidlertid kun i de tilfeller hvor tvisten er nødvendig for å gjennomføre grensegangsforretningen. Dersom grensene er klare, kan det ikke kreves grensegang. Det er vist til uttalelser i Austenå og Øfstedals kommentar til jordskifteloven på s. 316.
Det har i denne saken aldri vært tvist om grensene. Det vises til motpartens brev og prosesskriv i saken hvor noen grensetvist ikke har vært nevnt. Det fremgår klart av motpartens prosesskriv av 21.04.1999 og den påstand som der er nedlagt, at tvisten gjelder spørsmål om eiendomsrett.
I denne saken er kravet om grensegang ikke reelt. Det reelle kravet er å får avgjort tvisten om eiendomsretten til skogstykket. I så fall skal saken avvises.
Odd Bakkelund har nedlagt slik påstand:
1. Sak nr. 22/1998 for Sør-Gudbrandsdal jordskifterett avvises.
2. Odd Arthur Bakkelund tilkjennes sakens omkostninger for både jordskifteretten og lagmannsretten.
Sjur Morten Lunke anfører at saken gjelder grensegang. Det vises til kravet som ble fremmet for jordskifteretten den 15.12.1998 om klarlegging av eiendomsrett og grenser for et skogstykke vest for Skoeåa, en grensegang på ca 250 m.
Det er de grenser den kjærende part påberoper seg, som er tvistetemaet. På det sist reviderte økonomiske kartblad for området er det påført en grense som går midt i Sjur Morten Lunkes eiendom. Det er denne eiendomsgrense Lunke bestrider. Det underliggende forhold er at Lunke bestrider at Bekkelund kan være eier av arealet. I tilknytning til grensegangsforretningen må følgelig jordskifteretten ta standpunkt også til dette underliggende forhold.
Slik saken står, har kjærende part ikke påberobt seg annet grunnlag for grensene enn økonomisk kartverk. Hvor grensen går er høyst uklart for kjæremotparten. Bakkelund må påvise i terrenget hvor grensene går og hva som er grunnlaget for hans grensepåstand. Det vises til korresondanse mellom partene før saken ble brakt inn for retten, hvor Bakkelund ikke ønsket å standpunkt til om jordskifteretten eller herredsretten var rette instans. Dersom saken nå avvises fra jordskifteretten og Bakkelund vinner frem med sitt syn, må saken senere bringes inn for jordskifteretten for å fullføre grensegangsforretningen. Prosessøkonomisk synes det utvilsomt korrekt at jordskifteretten behandler saken nå.
Det er nettopp denne typen eiendomsutgreiing jordskifteretten må ta standpunkt til i tiknytning til såvel jordskifte som grensegangssaker. Dersom jordskifteretten skal få gjennomført grensegangsforretningen, må den først løse tvisten om grunnlaget for den påståtte eiendomsrett. Det foreligger således en reell grensegangssak. Det vises for så vidt til Rt-1959-1059. Med hensyn til den uttalelse motparten har påberopt i Austenås og Øvstedals kommentar, vises også til konklusjonen øverst på s. 317. Ut fra den gjengitte argumentasjon opphevet lagmannsretten i den omtalte sak jordskifterettens avvisningsavgjørelse.
Sjur Morten Lunke har nedlagt slik påstand:
1. Sør-Gudbrandsdal jordskifteretts kjennelse av 12.06.1999 pkt. 1 stadfestes.
2. Odd Arthur Bakkelund dømmes til å betale sakens omkostninger vedrørende jordskifterettens kjennelse og kjæremålet for lagmannsretten med kr 2.000,00. Oppfyllelsesfristen er 14 dager. Fra forfall betales 12 % rente pro anno til betaling finner sted.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Som bemerket av jordskifteretten, gjelder ikke tvistemålsloven §93 annet ledd i jordskiftesaker. Jordskifteloven §12 annet ledd gir imidlertid tvistemålsloven §301 tilsvarende anvendelse. Jordskifteloven §12 annet ledd innebærer at jordskiftedommeren av eget tiltak kan avvise en sak bl.a. på det grunnlag at saken ikke hører under jordskifterettens kompetanse. Jordskiftedommeren må i medhold av §12 annet ledd også kunne treffe avgjørelse i avvisningsspørsmålet på tilsvarende grunnlag etter krav fra en part og etter en forutgående skriftlig eller muntlig saksforberedelse om de spørsmål som har betydning for om saken skal avvises.
Etter jordskifteloven §61 tredje ledd bokstav a kan jordskifterettens kjennelse om å fremme saken påkjæres til lagmannsretten.
Jordskifteloven §88 første setning lyder:
«Eigar kan krevje at jordskifteretten i særskild sak skal klarleggje, merkje av og beskrive eigedomsgrenser og grenser for alltidvarande bruksrett».
Etter lagmannsrettens syn forutsetter et krav om ordinær grensegangssak for jordskifteretten at vedkommende som fremmer kravet, pretenderer at saken omfatter to eller flere eiendommer med felles grenser som bør klarlegges osv.
Som det tidligere er redegjort for, er det i Lunkes krav om grensegang angitt at formålet er «klarlegging av eigedomsrett evnt. grenser» for skogstykket. I Lunkes prosesskrift av 21. april 1999 er det nedlagt påstand om at vedkommende skogstykke tilhører hans eiendom. Eventuell uklarhet mht. grenseforløpet er ikke berørt.
Det ble fastslått gjennom rettspraksis allerede etter den tidligere jordskiftelov av 22. desember 1950 at jordskifteretten i forbindelse med grensegangssaker kan avgjøre tvister om eiendomsrett til grunnarealer. Slike tvister avgjøres ved dom etter någjeldende jordskiftelov §17. I forarbeidene til någjeldende jordskiftelov heter det bl.a. (Ot.prp.nr.56 (1978-1979) side 58 annen spalte):
«Føresetnaden har vore at ein eigar (og brukar for bruksrettsgrense) skal ha høve til å få klarlagt, avmerka og oppskrive grensene for eigedomen (eller retten) sin, så han veit akkurat kva han har. Om det trengs for å nå dette målet, kan tvistar avgjerast etter §17. Men det har ikkje vore meininga at nokon skulle kunne krevje grensegang for å få avgjort kven som har eigedomsretten til ein heil eigedom (eller delar av denne) når grensene ellers er greie.»
Lagmannsretten legger til grunn at tvister om eiendomsretten til grunnarealer som hovedregel hører under de alminnelige domstoler. Slike tvister kan avgjøres av jordskifteretten dersom dette gjøres som ledd i et jordskifte eller grensegangssak som hører under jordskifteretten som særdomstol, jf. jordskifteloven §2 og §88. Betingelsen for jordskifterettens kompetanse er videre at avgjørelse av tvisten «trengs av omsyn til jordskiftet» jf. §17, eller av hensyn til grensegangssaken, jf. §89.
Det er uomtvistet mellom partene at skogstykket som saken gjelder, er inntegnet med grenser på økonomisk kartverk som ble utarbeidet på 1970-tallet. Skogstykket er merket «/10/29» på kartet. Lunke har ikke tilkjennegitt om det angitte grenseforløp på kartet vil bli bestridt dersom det fastslås at Bakkelund er eier av skogstykket. Han har imidlertid anført at «saksøkte må påvise den eiendom han mener å være eier av i terrenget og han må påvise hvor grensen går».
Det er også uomtvistet mellom partene at skogstykket i sin helhet ligger innenfor den geografiske avgrensing av Lunkes eiendom. Dersom skogstykket tilhører Lunke, vil det ikke bli noen eiendomsgrense som skal klarlegges. Grensespørsmålet vil bare bli et aktuelt tema dersom Bakkelund gis medhold i at skogstykket tilhører ham.
Kravet som kan gjøres til gjenstand for grensegangssak, nemlig klarlegging av eiendomsgrensen m.v., er fra Lunkes side oppgitt som et subsidiært formål med saken. Det er ikke pretendert fra hans side at det eksisterer noen eiendomsgrense som kan gjøres til gjenstand for grensegangssak. Tvert imot går Lunkes pretensjon i motsatt retning.
Etter lagmannsrettens oppfatning må det i denne saken være saksøkerens pretensjoner som er avgjørende for om kravet om grensegang skal tas under behandling av jordskifteretten. Ettersom det ikke er pretendert fra Lunkes side at det faktiske grunnlag for grensegang - felles grense - er til stede, er det lagmannsrettens oppfatning at kravet om grensegang ikke kan tas under behandling etter jordskifteloven §88.
Kjæremålet tas etter dette til følge. Saken blir å avvise fra jordskifteretten.
Kjæremålet har ikke vært forgjeves. For lagmannsretten skal saksomkostningsspørsmålet da avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. hovedregelen i §175 første ledd, jf. jordskifteloven §81 første ledd. For jordskifteretten skal saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter hovedregelen i tvistemålsloven §175 føste ledd, jf. jordskifteloven §81 første ledd. Sjur M. Lunke pålegges etter dette å dekke Odd. A. Bakkelunds saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten i anledning avvisningsspørsmålet. Utgiftene er oppgitt til kr 6.000,- inkludert behandlingsgebyret for kjæremålet. Lagmannsretten finner utgiftene nødvendige for å få saken betryggende utført, og legger omkostningsoppgaven til grunn. Saksomkostningene fastsettes til kr 1.500,- for jordskifteretten og kr 4.500,- for lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
<kb<Slutning:
1. Kravet om jordskifte fra Sjur M. Lunke avvises.
2. Sjur M. Lunke betaler i saksomkostninger for jordskifteretten kr 1.500 - ettusenfemhundre - og for lagmannsretten kroner 4.500 - firetusenfemhundre - til Odd A. Bakkelund innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.