LE-1999-615

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-07-03
Publisert:	LE-1999-00615
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Valdres jordskifterett nr 3/1994 - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-00615 A.
Parter:	Ankende part: Olav Hermundstad (Advokat Jørgen Sveen). Ankemotparter: Helge Hermundstad, Jacob Skogstad (Advokat Sigurd Bang).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Nyhus. Ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker. Tilkalt dommer, herredsrettsdommer Trond Christoffersen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder spørsmålet om eiendommen Flagstad, gnr. 3 bnr. 9 i Vang kommune, har sameierett i Opdalstølen sameie.

Flagstad er en fjellgård på omlag 40 dekar hvor det tidligere er drevet tradisjonell gårdsdrift. I dag består næringsgrunnlaget i det vesentlige av sau og høns. Gården er et selvstendig gårdsbruk som utgjør omlag 0,85 årsverk. Eiendommen bestod opprinnelig av to bruksnumre, bnr. 8 og bnr. 9, men ble i 1934 sammenføyd til ett bruksnummer, bnr. 9.

Opdalstølen sameie omfatter et omlag 20.000 dekar stort område i Vang kommune i Valdres. Sameiet ligger nord for E 16 og øst for Tyin, mellom 850 og 1400 meter over havet. Sameiet består for det meste av høyfjell, men omfatter også noen fiskevann, seterområder og skogteiger. Den vesentligste delen av skogen ligger i et område kalt Øysterlia og ble utskiftet 1850-årene.

Opdalstølen sameie lå opprinnelig under gnr. 2 bnr. 1 Opdal, gnr. 3 bnr. 1 Skogstad og gnr. 6 bnr. 1 Svien. I dag består sameiet av 12 til 14 sameiere som alle har utledet sine rettigheter fra de tre nevnte hovedbruk.

Sameiet er utviklet gjennom setervirksomhet og beiting. Det har også vært drevet noe jakt og fiske i sameiet og området har vært utleid til reinsbeite og reinshavn. I dag er det beite og jakt som er den viktigste virksomheten som drives i sameiet.

I 1920-årene var gnr. 3 bnr. 1 Skogstad eid av Ole Opdal. Han kom i økonomiske vanskeligheter. Rundt 1930 ble det satt inn en redningsaksjon for å redde eiendommen for familien. I den forbindelse ble eiendommen Kvålslet, gnr. 3 bnr. 5, fradelt hovedbølet. Det skjedde ved skylddelingsforretning av 16. september 1930. I skylddelingsforretningen som ble tinglyst 27. september 1930, fremgår det at den fraskilte parsell skal ha del i den nødvendige fjellstrekning. På samme tid ble også bnr. 6 skilt ut fra gnr. 3. Det var en parsell hvor Skogstad hotell drev sin virksomhet.

Redningsaksjonen gikk ikke i orden, og de utskilte parseller, bnr. 5 og 6, ble derfor ikke solgt. Vang Sparebank begjærte våren 1931 tvangsauksjon over hovedbølet gnr. 3 bnr. 1 og de utskilte parseller gnr. 3 bnr. 5 og 6. Grunnlaget for tvangsauksjonen var misligholdte pantobligasjoner på tilsammen kr 49.000. Vang Sparebank overtok eiendommene på tvangsauksjon for kr 48.000.

Vang Sparebank satt etter dette med det samlede bruk Skogstad. Ved kjøpekontrakt av 25. april 1932 solgte banken til Helge J. Opdal, Ole H. Hermundstad og Peder S. Hermundstad eiendommen. I kjøpekontrakten er det angitt nærmere hva den enkelte av de tre kjøperne skulle overta.

Ved skylddelingsforretninger av 12. mai 1932 ble parsellene som skulle tilfalle Ole H. Hermundstad, fradelt. Den ene parsellen fikk bnr. 8. I protokollen for skylddelingsforrettningen over denne parsellen er det på side 3 under pkt. 3 stilt spørsmål ved om den eiendom som deles omfatter «.... jordbruk med fjellstrekning, herunder fjellvann, elver og bekker». Det er satt en strek over «.... herunder fjellvann, elver og bekker» og i stedet tilføyd «sæter». Utenfor spørsmålet er det opprinnelig skrevet «Nei» med håndskrift, men det er strøket over og i stedet skrevet «Ja». På spørsmål 4 om «.... hvert av de ved delingen fremkomne jordbruk får den nødvendige fjellstrekning» er det svart: «Havnerett for besetningen som fødes på gården.»

Den andre parsellen Ole H. Hermundstad i følge kjøpekontrakten skulle ha, ble fraskilt bnr. 5, Kvålslet og gitt bnr. 9. Den fikk navnet Flagstad. Av skylddelingsforretningen fremgår det at bnr. 9 var en byggetomt.

I 1994 ble det fremmet jordskifte for Valdres jordskifterett med bl.a krav om bruksordning og rettsutgreiing for Opdalstølen sameige. Den 22. april 1996 ble det besluttet at saken skulle fremmes for jordskifteretten.

Partene i nærværende tvist er den ankende part Olav Hermundstad som eier av gnr. 3 bnr. 9 og Helge Hermundstad og Jacob Skogstad som eiere av utgangsbrukene for gnr. 9, dvs bnr. 1 og bnr. 5.

Valdres jordskifterett avsa den 25. september 1997 dom i saken med slik slutning:

1. Erling Vamstad som eigar av gnr. 2/13 er ikke sameieberettiget i Opdalsstølen sameige.

2. Erling Vamstad som eigar av gnr. 3/10 er ikke sameieberettiget i Opdalsstølen sameige.

3. Erling Vamstad som eigar av gnr. 2/12 er ikke sameieberettiget i Opdalsstølen sameige.

4. Olav Hermundstad er som eier av gnr. 3 bnr. 9 (tidligere bnr. 8 og 9) ikke sameieberettiget i Opdalstølen sameie.

5. Til dekning av utgifter til sakkunnig hjelp betaler Erling Vamstad til Helge Opdal og Jacob Skogstad til saman kr 15.923,30

6. Til dekning av utgifter til sakkunnig hjelp betaler Olav Hermundstad til Helge Hermundstad og Jacob Skogstad til saman kr 21.523,30.

7. Oppfyllelsesfristen av pkt. 5 og 6 er 2 - to veker frå dato for lovleg forkynning av dommen

Olav Hermundstad har i rett tid den 12. juli 1999 anket pkt. 4 og 6 jordskifterettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Anketilsvar er innlevert i rett tid den 31. august 1999.

Ankeforhandling fant sted i kommunehuset på Vang den 21. og 22. juni 2000. Partene møtte og ga forklaring. Det ble avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Olav Hermundstad har i det vesentlige anført:

Saken må avgjøres ut fra en rimelig forståelse av eiendommens utgangsdokumumenter, formålet med etableringen av en ny eiendom og etterfølgende omstendigheter.

Det sentrale utgangspunkt er kjøpekontrakten av 25. april 1932. Denne kontrakten har jordskifteretten ikke nevnt i sin avgjørelse. Kjøpekontrakten er spesifisert og viser at hensikten med oppdelingen og salget var å etablere tre selvstendige og likeverdige bruk. Det vil si at brukene skulle være likeverdige både i bygda og på fjellet. Likeverdigheten gikk på rettighetene; eiendommene skulle ha de samme type rettigheter selv om størrelsen på rettighetene kunne være forskjellige.

I 1932 satt Vang Sparebank med hele eiendommen, og det var tre personer som forhandlet på den andre siden. På den tiden var den vesentligste bruk av Opdalstølen sameie seterdrift og beite. Jakt og fiske stod mindre i fokus. Banken foretok en rimelig og fornuftig oppdeling av eiendommen. Det er tvilsomt om spørsmålet om sameierett til Opalstølen sameie var særlig diskutert på den tiden da det var seterdrift og havnerett som var det sentrale. Men den nye eiendommen som Ole H. Hermundstad overtok, skulle være et bureisningsbruk, og det tilsier at det skulle være sameierett knyttet til eiendommen.

De tre som forhandlet med banken, var praktiske folk som rettet blikket mot det sentrale. De tre brukene som ble utskilt, fikk rettigheter hjemme og i fjellet. Ingen bruk skulle ha noe fortrinn. Det var det ingen grunn til. Den begrensning som fremgår av kjøpekontrakten av 25. april 1932 må referere seg til eiendommen Skogstads rettigheter i Tyin.

Skylddelingen av eiendommene må ha vært et komplisert arbeid. Både bnr. 1, 5 og 6 var allerede skylddelt da kjøpekontrakten ble inngått i 1932. Jordskifteretten har lagt for mye vekt på det som står i skylddelingsforretningen. Det følger av Rt-1963-190 at man ikke kan legge for mye vekt på skylddelingsforretninger.

Utgangsdokumentene er uansett såpass uklare at de må underbygges med senere forhold.

Av senere forhold står utskiftingsforretningen i årene 1947 til 1954 sentralt. Formålet med utskiftningen den gangen var først og fremst å sørge for at setrene fikk en mer praktisk beliggenhet. Forretningen må tolkes i lys av at den inneholder en del feil. Det vises i den forbindelse bl.a til at det område som ble utlagt Ole H. Hermundstad ved utskiftningsforretningen, ble tillagt bnr. 6. Det må være feil idet det riktige må være bnr. 9. Begrunnelsen for det er at det bare var bnr. 8 og 9 som var med å begjære utskiftningsforretningen, og at det var de eiendommene Ole H. Hermundstad representerte. Han ble for øvrig behandlet på lik linje med de andre sameierne under denne forretningen.

Høgeset ble på jordskifte utlagt en teig tilsvarende en skyld på 80 øre. Bnr. 6 hadde en skyld på bare ett øre, mens bnr. 9 hadde etter sammenføyningen med bnr. 8, fått en skyld på 80 øre. Det tilsier at teigen ble tillagt bnr. 9 og ikke bnr. 6.

Det skjedde ikke noe makeskifte gjennom utskiftningsforretningen. Det vises til at utskiftningen bare gjelder en del av arealet og at bnr. 9 fikk tillagt areal etter sin skyld. Bnr. 6 hadde ingen rettigheter. Det fremgår av skylddelingsforretningen over eiendommen av 16. september 1930. Av skjøte på hotellet fremgår det også at eiendommen ikke har noen rettigheter utenfor sitt område. Endelig vises det til at hverken bnr. 5 eller bnr. 6 har fått noe tillegg i skylden sin.

Dersom bnr. 8 og 9 ikke har rettigheter i sameiet, ville det vært reflektert i skylden til de øvrige sameierne. Det vises her til side 8 i utskiftningsforetningen fra 1954. Det er for øvrig et moment at de øvrige sameierne ikke har protestert på at det er utlagt en teig tilsvarende en skyld på 80 øre.

Av de som var berørt av utskiftningsforretningen var det bare en, Andreas Ødegaard, som ikke var sameieberettiget. Det fremgår klart av protokollen at han var i en særstilling blant de som var parter under utskiftningsforretningen.

Sameieprotokollene som er fremlagt, viser at nåværende eier av bnr. 9, Olav Hermundstad, har opptrådt som ordinær sameier og ikke som en som bare har bruksrett. Det vises her til at han har møtt jevnlig på sameiemøtene, og at han har vært både styremedlem og revisor. Han har også opptrådt relativt aktivt i sameiet.

Den fallerstatning som ble utbetalt, viser at bnr. 8 og 9 har fått del i sameiets fallerstatning. Olav Hermundstad og hans rettsforgjengere har også tatt del i jakt og fiske i sameiet og de har lånt redskap og utstyr av sameiet på lik linje med de øvrige sameierne. Bruken har vært mer omfattende enn det som følger av en ren bruksrett i sameiet.

Det er på det rene at Kvålsett, gnr. 3 bnr 5, har sameierett i Opdalstølen sameie. Det er det ingen som har stilt spørsmål ved. Men utgangsdokumentene viser at rettighetene til de to eiendommene er like. Det er ingen forskjell i ordlyden i skjøte på bnr. 5 og skjøte på bnr. 8 og 9 som skulle tilsi at de to eiendommene skulle behandles forskjellig. Når Kvålslet har sameierett må også Flagstad ha det. Det er for øvrig relevant å vise til at Flagstad er sameieberettiget til Horndalen sameie som ligger noe øst for Opdalstølen sameie.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

1. Eieren av gnr. 3 bnr. 8 Olav Hermundstad kjennes i forhold til eieren av gnr. 3 bnr. 1 Jacob Skogstad å ha sameierett i Opdalstølen sameie med skyld 0,55 mark.

2. Eieren av gnr. 3 bnr. 9 Olav Hermundstad kjennes i forhold til eieren av gnr. 3 bnr. 5 Helge Hermundstad å ha sameierett i Opdalstølen sameie med skyld 0,25 mark.

3. Olav Hermundstad tilkjennes sakens omkostninger for jordskifte- og lagmannsrett.

Helge Hermundstad og Jacob Skogstad har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er enighet mellom partene om at en eventuelle sameierett for den ankende part må hvile på en rettsstiftende disposisjon i form av en overføring av sameierett fra utgangsbrukene. Den ankende part har hverken påberopt seg hevd, okkupasjon eller andre ikke avtalerettslige rettsstiftende omstendigheter.

Det synes videre å være enighet mellom partene om at utgangsdokumentene for eiendommen gnr. 3 bnr. 8 og 9 er det sentrale.

Når lagmannsretten skal avgjøre hvorvidt eiendommen har sameierett i Opdalstølen sameie, må avgjørelsen treffes ut fra en konkret vurdering av de omstendigheter som foreligger. Det fremgår bl.a av teorien at domstolene må gå konkret til verks når det gjelder spørsmålet om hvem som har eiendomsrett. Det vises til Tor Falkanger: Tingsrett, 5. utgave Universitetsforlaget 1999 side 59 flg.

Olav Hermundstads eventuelle sameierett må være avledet av gnr. 3 bnr. 1 eller av gnr. 3 bnr. 5. De sentrale utgangsdokumentene for eiendommen er skylddelingsforretningene og kjøpekontrakten av 25. april 1932.

Det sentrale er at ingen av dokumentene indikerer sameierett, tvert om. Når det gjelder bnr. 9, var det opprinnelig bare en byggetomt. Det er ingen grunn til at en byggetomt skulle ha del i noe sameie, og det fremgår heller ikke av skylddelingsforretningen.

Skylddelingsforretningen for bnr. 8 tyder klart i retning av at parsellen ikke skulle ha noen del i sameiet. Det vises til at det i skylddelingsforretningen står «Nei» på spørsmålet om parsellen skulle ha del i noen fjellstrekning. De øvrige endringene i forretningen tyder også på at parsellen ikke skulle ha del i sameiet.

Utgangpunktet for fradelingen var at det skulle etableres egne selvstendige bruk. Men det er ikke noe som tyder på at det av den grunn var nødvendig at eiendommen skulle ha del i sameiet. Parsellen ble positivt gitt bruksrettigheter i forhold til behovet. Det sentrale var å sikre parsellen seter og havnerett, og det fikk den.

Det viktigste for Ole H. Hermundstad i 1932 da han kjøpte bnr. 6 og bnr. 8 og 9, var hotellet som lå på bnr. 6. Det var den eiendommen som hadde den høyeste verdien. Ole H. Hermundstad var for øvrig lærer, mens det var hans kone som drev hotellet. Dette forholdet er sentralt når det er spørsmål om vurdering av rettighetene til bnr. 8 og 9.

Sammenligningen med bnr. 5 har mer akademisk interesse idet det er klar forskjell på utgangsdokumentene for de to brukene. I skylddelingsforretningen over bnr. 5 gis det klart uttrykk for at parsellen skal ha del i sameiet. Det vises til at det er svart «Ja» på spørsmålet i skylddelingsforretningen om hvorvidt den fraskilte parsell skal ha del i den for bruken nødvendige fjellstrekning. For bnr. 8 er det omvendt. Der er det positivt sagt hvilke begrensete rettigheter parsellen skal ha. Det er også et moment at Kvålslet på skylddelingstidspunktet allerede var et eldre husmannsbruk etablert så tidlig som i 1865.

Ut fra den klare ordlyden i kjøpekontrakten blir ordlyden i de etterfølgende dokumenter herunder skjøte av 26. november 1932, av mer begrenset interesse. Banken satt våren 1932 med et eiendomskompleks som de solgte ved kjøpekontrakt av 25. april 1932. Banken hadde etter dette ingen egeninteresse i fordelingen av de samlede rettigheter de enkelte eiendommer i mellom, og banken har derfor overlatt til partene å foreta skylddeling.

Kjøperen av hovedeiendommen Skogstad, Helge J. Opdahl, var bror til den tidligere eier av eiendommen. Helge J. Opdals kjøp av eiendommen var ledd i en redningsaksjon for å bevare mest mulig av eiendommen i familien. Helge J. Opdals søster var for øvrig gift med Peder S. Hermundstad. De nære familiebåndene det var for to av parsellene kaster lys over hvorfor det ene bruket ikke fikk sameierett.

Konklusjonen er at det ikke er noe i utgangsdokumentene som tilsier at bnr. 9 har sameierett i Opdalstølen sameie.

Utskiftningsforretningen av 1947 til 1954 tilsier heller ikke noe annet. Ole H. Hermundstad møtte på utskiftningsforretningen. Jordskifteretten ble satt på Høgeset. Ole H. Hermundstad var da den reelle eier av bnr. 7, 8 og 9 og bnr. 6 selv om det var sønnen Håvard som hadde formell hjemmel til bnr. 6. Men det var bare pro forma da Ole H. Hermundstad ellers ikke ville fått bureisningsvederlag til bnr. 9.

Årsaken til at utlegget ved utskiftningsforretningen i 1954 ble gitt bnr. 6 og ikke til bnr. 9, skyldes bl.a at det var en eier av eiendommene. Høgeset seter var bygd i 1938 i god tid før utskiftningsforretningen. Det begynte som en del av Skogstad hotell, og det var hotellvirksomheten som var den dominerende.

Den byggingen som opprinnelig fant sted, fant sted på et område hvor Olav H. Hermundstad ikke hadde rett til å bygge. Utskiftningsforretningen ordnet opp i det. Som et kompromiss fikk Høgeset et utlegg på 11.22 dekar.

Utskiftningsforretningen i 1954 ble for øvrig opplest og forkynt. Det er aldri fremkommet noen opplysninger som tyder på at det senere har vært protester. Det ville det ha blitt dersom det var begått en feil under utskiftningsforretningen. Ole H. Hermundstad var en opplyst mann. Det er påfallende at han ikke fremsatte noen protester dersom han mente det var begått en feil.

Selv om Helge Hermundstad i sin partsforklaring sa han trodde sameieretten lå til gården, var Jacob Skogstad klar i sin parstforklaring idet han mente sameieretten ikke tillå gården.

Når det gjelder jakt og fiske, er det på det rene at det ikke var særlig restriksjoner på dette. Og uansett var det fritt frem for jakt og fiske for familiemedlemmer.

Det at Flagstad er akseptert som sameieberettiget i Horndalen sameie, beviser ingen ting. Det kan selvfølgelig ikke innebære at Kvålslet har akseptert Flagstad som sameier i Horndalen. Uansett hviler sameieretten i Horndalen på et usikkert rettslig grunnlag.

Når det gjelder fallerstatningen, gir den ingen holdepunkter for at gnr. 9 har sameierett. Gratiskraften har for øvrig gått direkte til eierne. Om Olav Hermundstad har fått mer kraft enn det han hadde krav på så har ikke sameiet noe med det. De har heller ikke tidligere visst noe om det.

Ved innbetalingen på gammel sameiegjeld i 1982 betalte Olav Hermundstad kun kr 1,45.

Det viser at han har akseptert en skyld på ett øre, dvs rettigheter for bnr. 6, men ikke for bnr. 8 og 9.

Det at Olav Hermundstad har møtt på sameiemøtene og vært styremedlem og revisor, viser heller ingen ting. En annen som har møtt jevnlig på sameiemøtene og skrev under protokollen, Anders Ødegaard, var heller ikke sameier. Og uansett var Olav Hermundstad akseptert deltager i sameiet med en skyld på ett øre.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

1. Valdres jordskifteretts dom stadfestes.

2. Olav Hermundstad dømmes til å betale sakens omkostninger.

Lagmannsretten bemerker:

Saken står i vesentlig samme stilling for lagmannsretten som for jordskifteretten. Lagmannsretten har kommet til de samme resultat som jordskifteretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som jordskifteretten har gitt.

Partene er enige i at det for vurderingen av om det foreligger sameierett for bnr. 9 i Opdalstølen sameie, må tas utgangspunkt i utgangsdokumentene for bnr. 8 og 9. Lagmannsretten er enig i at det er et riktig utgangspunkt.

Det er imidlertid ingen holdepunkter i utgangsdokumentene for at de to opprinnelige eiendommer ble tillagt sameierett i 1932.

I skylddelingsforretningen for bnr. 8 foretatt 12. mai 1932, er det på side 3 i forretningen foretatt endringer i et av de standardiserte spørsmålene. Det er ikke gjort endringer i de øvrige ferdigtrykte spørsmål.

De endringer som er gjort i den ferdigtrykte tekst og de svar som er gitt på skylddelingsforretningen over bnr. 8, tyder på at man har hatt et bevisst forhold til de endringer som er foretatt. Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke noe i endringene eller svarene som tilsier at bnr. 8 i sin tid ble gitt sameierett i Opdalstølen sameie. Det er heller ikke ført noe bevis for at rett til seter og beite skal være identisk med rett til sameie. En slik slutning kan for øvrig ikke gjøres utelukkende på det grunnlag at det var seter og havnerett som næringsøkonomisk var de viktigste rettighetene i sameiet.

I skylddelingsforretningen over gnr. 3 bnr. 5, Kvålslet, er det ikke er gjort endringer i spørsmålene i skylddelingsforretningen, men svart «Ja» på alle spørsmålene, herunder spørsmålet om den utskilte parsell skal ha del i «den for bruken nødvendige fjellstrekning». Kvålslet har sameierett. Det tyder på at man har besvart spørsmålene i skylddelingsforretningen ut fra hvilke rettigheter parsellen skulle ha etter delingen.

Kjøpekontrakten av 25. april 1932 tyder heller ikke på at den senere utskilte parsell bnr. 8, har fått del i sameiet. I pkt. I i kjøpekontrakten heter det at kjøperen Ole H. Hermundstad skal ha «.... stølsrett og havnerett i den havne gang som tilhører Skogstad gård - både på stølen og heime .....» Videre heter det i kjøpekontrakten etter oppregningen av hvilke områder og rettigheter som følger med på kjøpet, at «Med parsellene følger ingen andre rettigheter enn de som er opregnet.»

I skjøte utstedt 26. november 1932 gjentas de samme formuleringene fra kjøpekontrakten. Det fremgår der blant annet: «Eiendommene har den utstrekning som de har fått ved overnevnte skylddelingsforretninger og de har ingen andre rettigheter. Dog har eiendommene stølsrett og havnerett i den havnegang som tilhører Skogstad gård - både på stølen og heime for de krøter som fødes på de nevnte parseller.»

Skylddelingsforretningen over bnr. 9 ble foretatt samme dag som skylddelingsforretningen over bnr. 8, dvs den 12. mai 1932. I denne forretningen er det ikke svart på spørsmålene om den utskilte parsell omfatter jordbruk med fjellstrekning eller om parsellen får nødvendig fjellstrekning etter delingen. Derimot fremgår det av forretningen at den eiendom som deles, er «jord» og at parsellen skal brukes til byggetomt.

Kjøpekontrakt og skjøte over bnr. 8 omfatter også bnr. 9. Konklusjonen må etter dette bli den samme for så vidt angår eventuell sameierett for bnr. 9. Det er ingen ting hverken i kjøpekontrakten, skylddelingsforretningen eller skjøte som tilsier at denne parsellen skulle ha del i Opdalstølen sameie.

Den ankende part har fremholdt at det uansett må ha vært en forutsetning at de fraskilte bruk skulle være selvstendige og likeverdige. Lagmannsretten er enig i at det er naturlig å legge til grunn at parsellene skulle være selvstendige bruk. Det er heller ikke påstått at de ikke ble det.

Derimot kan lagmannsretten ikke se det er sannsynliggjort at det var meningen at de tre eiendommene skulle ha likeverdige rettigheter. Det er ingen konkrete holdepunkter som tyder på det, bortsett fra en ren antagelse om at det ikke var noen reell grunn til å gjøre forskjell på brukene.

Det er ut fra dokumentene ikke mulig å se hvorfor det ble gjort forskjell på eiendommene. Det at det ikke er mulig å finne ut hvorfor det i 1932 ble gjort en forskjell, er i seg selv ikke nok til å fastslå at det ikke var meningen at det skulle være noen forskjell. Det gjelder særlig når de sentrale utgangsdokumentene er så klare som de etter lagmannsrettens syn er. I den forbindelse er det et moment at det i og for seg ikke var nødvendig med noen nærmere begrunnelse for den forskjell som ble etablert. Det er nok at partene ble enige om det, uavhengig av hvilken grunn de måtte ha for det.

Ankemotparten har pekt på at kjøper av hovedbølet Skogstad, var tidligere eiers bror og at ektefellen til kjøperen av den andre eiendommen Kvålsett, Peder S. Hermundstad, var søster. Det kan som ankemotparten har hevdet, ha hatt betydning for hvilke rettigheter som ble overført. Dersom det er tilfelle, er det i alle fall ikke noe argument for at sameierett fulgte med.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at en ikke kan se at formålet med opprettelsen av et nytt bruk i seg selv tyder på at bnr. 8 eller bnr. 9 ble tillagt sameierett.

Den ankende part har ikke påberopt seg noe annet rettsgrunnlag for sameierett enn avtale. Når den ankende part har vist til etterfølgende omstendigheter, så er det kun fordi den ankende part mener de etterfølgende omstendigheter underbygger det syn at sameierett fulgte med allerede da bnr. 8 og 9 ble skilt ut.

Lagmannsretten bemerker i den forbindelse at det forhold at utgangsdokumentene må tolkes slik at de på en relativt klar måte gir uttrykk for at sameierett ikke fulgte med, innebærer at det er den ankende part som har bevisbyrden for at slik rett likevel fulgte med. Ut fra ordlyden i dokumentene må det stilles relativt strenge krav til bevis for at det ble avtalt noe annet enn det som følger av en naturlig tolking av utgangsdokumentene.

Den ankende part har først og fremst vist til utskiftningsforretningen fra 1947 til 1954 som et bevis på at bnr. 8 og bnr. 9 har sameierett. Bakgrunnen for denne utskiftningsforretningen som ble begjært allerede i 1939, var at ønske å flytte setrene slik at de av hensyn til melkeruten ble liggende nærmere riksvegen. Det fremgår av utskiftningsforretningen at Ole H. Hermundstad har møtt som part på utskiftningsforretningen. I følge protokollen møtte Ole H. Hermundstad på de første møtene for eiendommene gnr. 3 bnr. 8 og 9, mens det i protokollene for de senere møter står at han også representerte bnr. 7 og møtte med fullmakt for sønnen, Håvard, som var hjemmelshaver til bnr. 6.

Det er en del uklare forhold ved utskiftningsforretningen vurdert i forhold til spørsmålet om eventuell sameierett for bnr. 9. Lagmannsretten kan likevel ikke se at det forhold at Ole H. Hermundstad har møtt under utskiftninsgforretningen alene tilsier at eiendommen i strid med en naturlig tolkning av utgangsdokumentene, har sameierett. Møtene ble stort sett holdt på hans eiendom Høgeset og Ole H. Hermundstad må uansett spørsmålet om sameierett, ha hatt partsrettigheter fordi han hadde seter og havnerett i området og fordi han hadde begynt å bygge på et omåde han ikke hadde rett til. Disse forhold gjorde at han uansett sameierett eller ikke, var direkte berørt av utskiftningsforretningen.

Det er uklart for lagmannsretten hvorfor Høgeset ble tillagt en teig på grunnlag av en skyld på 80 øre. Men det forhold at skylden på 80 øre tilsvarte skylden for den sammenføyde eiendom bnr. 9, er ikke tilstrekkelig til å si at det er en feil i utskiftningsforretningen og at teigen egentlig ble tillagt bnr. 8 og 9. Det er i så fall påfallende at ingen senere synes å ha påpekt at det her var en feil.

Det gjelder desto mer siden de innbetalinger og utbetalinger som er foretatt til og fra sameiet til Olav Hermundstad, ikke reflekterer en andel i sameiet basert på skylden til bnr. 8 og 9. Lagmannsretten viser her til Olav H. Hermundstads innbetaling av kr 1,45 i 1982 som hans andel av sameiets lån i forbindelse med bygging av en hytte i sameiet og til senere utbetaling av overskudd fra sameiet. Både inn- og utbetalingene er foretatt ut fra en en skyld på ett øre, dvs skylden til bnr. 6.

Lagmannsretten har ikke funnet å kunne legge noe vekt på utbetaling av fallerstatning til Olav Hermundstad da dette forholdet er dårlig opplyst for retten.

Olav Hermundstad har hevdet at bnr. 6, ikke har sameierett og at det derfor må være bnr. 8 og 9 som har de rettigheter som følger av utskiftningsforretningen. Det tillegger ikke lagmannsretten å ta standpunkt til hvorvidt bnr. 6 har sameierett og eventuelt grunnlaget for det. Men lagmannsretten legger til grunn at en uklarhet omkring rettighetene til bnr. 6, ikke i seg selv er noe særlig sterkt argument for at bnr. 8 og 9 har sameierett.

Lagmannsretten legger ellers til grunn at den ankende part ikke har sannsynliggjort et den jakt og det fiske han og hans rettsforgjengere har drevet i sameiet, gir grunnlag for å hevde at dette må bygge på sameierett. Det vises i den forbindelse til at jakt og fiske ikke bare har vært utøvd ekslusivt av de sameieberettigede og at det uansett synes å ha vært akseptert at den ankende part har sameierett i kraft av eiendomsrett til bnr. 6.

Lagmannsretten slutter seg etter dette til jordskifterettens konklusjon om at bnr. 9 ikke har sameierett i Opdalstølen sameie.

Den ankende part har etter dette tapt saken fullstendig. Den ankende part skal da i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, erstatte ankemotpartens dennes omkostninger. Det foreligger ikke særlige grunner som tilsier at den ankende part fritas for omkostningsansvaret for lagmannsretten.

Advokat Sigurd Bang har innlevert omkostningsoppgave hvoretter salæret utgjør kr 36.800 og diverse utgifter kr 1.508. Omkostningsoppgaven er forelagt den ankende part som ikke har hatt noe å bemerke. Omkostningsoppgaven legges til grunn.

Saksomkostninger for jordskifteretten skal avgjøres ut fra det resultat lagmannsretten har kommet til. Lagmannsretten finner at jordskifterettens omkostningsavgjørelse blir å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Jordskifterettens dom stadfestes.

2. Olav Hermundstad betaler i saksomkostninger for lagmannsretten 38.308 - trettiåtte - tusentrehundreogåtte - kroner til Helge Hermundstad og Jacob Skogstad innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.