LE-1999-679
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-04-07 |
| Publisert: | LE-1999-00679 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1999-00679 M. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2000-00557. |
| Parter: | Hedmark og Oppland statsadvokatembeter (Aktor: Kst statsadvokat Tom Vik) mot A (Forsvarer: Advokat Harald Gjølme). |
| Forfatter: | Lagmann Torolv Groseth. Lagdommer Fritz Borgenholt. Lagdommer Fridtjof Mohr |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §445, §446, Straffeloven (1902) §157, §222, §227, §257, §258, §260, §263, §268, §39, §44, §49, §54, §62, §63, Fengselsloven (1958) §35, §41, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, §399, §444, §447, Legemiddelloven (1992) §20, §22, §43 |
Eidsivating lagmannsrett avsa den 4. oktober 1985 dom i straffesak mot A født xx.xx.1963 med slik domsslutning:
«A, født *.*. 1963 dømmes for overtredelse av straffeloven §268 annet ledd, jf. 267 første ledd, §227, §258, jf. §157, §258, jf 257, jf. §49, §257, §260, første og fjerde ledd, §222, legemiddel. §43 annet ledd, jfr fjerde ledd, jf. §22, jf. §20, jf. forskrifter om narkotika av 30. juni 1978 og vegtrafikkl. §31 første ledd, jf. §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, §63 annet ledd og §263, til en straff av fengsel i 2 - to - år og fire måneder med fradrag av 488 - firehundreogåtte - dager for varetektsfensel.
I straffen er medtatt resttid på 123 dager etter Hardanger herredsretts dom av 16. november 1983, jf straffeloven §54, nr 3 og fengselsl. §41.»
A begjærte den 7. august 1998 straffesaken gjenopptatt på det grunnlag at han var sinnsyk på gjerningstidspunktet for de pådømte handlinger, som gjaldt væpnet ran den 12 juli 1984 og tyveri, bilbrukstyveri, falsk, bruk av narkotika og kjøring uten gyldig førerkort i tidsrommet 19. mai til 12. juli 1984.
Lagmannsretten oppnevnte spesialistene i psykiatri Christian Erlandsen og Peder Olsen til å avgi uttalelse om As strafferettslige tilregnelighet da han begikk de pådømte handlinger. I sin erklæring av 25. januar 1999 uttalte de at A nå var sinnsyk; schizofreni, paranoid form. Videre kom de til som mest nærliggende å anta at han var sinnsyk også i 1984 da han begikk de pådømte handlinger.
På dette grunnlag ble saken besluttet gjenopptatt.
Etter dette erklærte statsadvokaten i Hedmark og Oppland i skriv av 20. august 1999 at påtalemyndigheten nå ville nedlegge påstand om frifinnelse for straffekravet, og ba lagmannsretten avsi frifinnelsesdom uten hovedforhandling, jf. straffeprosessloven §399 annet ledd.
Dette ble meddelt forsvareren, som i brev av 9. september 1999 ga uttrykk for at han ikke hadde innvendinger mot at saken ble undergitt slik behandling.
Lagmannsretten la i likhet med påtalemyndigheten til grunn at domfelte på tidspunktet for de handlinger han ble domfelt for ikke var strafferettslig tilregnelig. De subjektive vilkår for domfellelse forelå således ikke, jf. straffeloven §44.
Etter dette avsa lagmannsretten frifinnende dom 21. september 1999.
A har den 29. september 1999 fremsatt krav om oppreisning inntil kr 1.000.000,- etter straffeprosessloven §446 jf. §445.
Hedmark og Oppland statsadvokatembeter har uttalt seg om kravet, og har nedlagt påstand om at staten frifinnes.
Det er avholdt muntlig forhandling om kravet 10. mars 2000. A møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Videre møtte den rettsoppnevnte sakkyndige, psykiater Christian Erlandsen og redegjorde for sine observasjoner av A.
Den skriftlige saksforberedelse har fortsatt etter rettsmøtet.
A har i hovedsak gjort gjeldende:
Forholdene som han ble domfelt for 4. oktober 1985, var i hovedsak begått i juli 1984 rett etter at han hadde rømt fra en psykiatrisk institusjon. Han ble pågrepet og varetektsfengslet ca 20. juli 1984, og satt sammenhengende i varetekt i ca 15 måneder til han ble overført til soning 28. oktober 1985. Han ble prøveløslatt 22. desember s.å. etter fengselsloven §35 med en resttid på 289 dager og ett års prøvetid. Ved Valdres herredsretts dom av 24. mars 1987 ble han dømt til en straff av fengsel i ett år og tre måneder, som fellesstraff med ovennevnte reststraff.
I varetektsperioden og i den korte soningsperioden i oktober - desember 1985 hadde han flere innleggelser og konsultasjoner ved Fengselssykehuset. Dette gjaldt også mens han sonet den senere fellesdommen. Han ble gjentatte ganger forsøkt overført til psykiatrisk institusjon, men ble ikke tatt inn.
I fengslet isolerte han seg, og satt stort sett alene på cella hele tiden. Han burde vært tatt hånd om av det psykiske helsevern. Fengselssykehuset kan ikke ikke gi det samme tilbud som en psykiatrisk institusjon.
Det skulle ikke vært reist straffesak mot ham, men det kunne eventuelt vært reist sikringssak. I så tilfelle ville det trolig ha vært besluttet sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 a - e, med institusjonsbehandling som alternativ.
Fengselsoppholdet har i seg selv vært en sterk belastning for ham. Hertil kommer at han har mistet muligheten for adekvat behandling for sin psykiske lidelse gjennom langvarig fengselsopphold. Helsetilstanden er som følge av dette blitt forverret.
Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at må antas at A ville blitt undergitt sikring dersom han ikke var blitt straffet, og at opphold i psykiatrisk intstitusjon ville vært alternativet til soning. A har vært domfelt flere ganger tidligere, og den angjeldende dom kan derfor ikke ha vært særlig stigmatiserende.
Lagmannsretten bemerker:
Ved lagmannsrettens behandling av straffesaken, som endte med frifinnende dom 21. september 1999, var retten satt med følgende dommere: Lagmann Torolv Groseth, kst. lagdommer Trond Chrisoffersen og ekstraordinær lagdommer Ole Haugstad. Etter straffeprosessloven §447 tredje ledd, tredje punktum skal lagmannsretten ved behandlingen av erstatningsspørsmålet så vidt mulig settes med de samme dommere som avgjorde straffesaken. Kst. lagdommer Christoffersen har fratrådt sin stilling. Ekstraordinær lagdommer Haugstad var forhindret da den muntlige forhandling skulle finne sted. Aktor og forsvarer er gjort kjent med årsakene til at retten i denne sak har en annen sammensetning, og har ikke hatt innvendinger. Lagmannsretten har også funnet dette ubetenkelig, idet retten ved den frifinnende straffedom ikke foretok prøving av bevisene under skyldspørsmålet.
A har ikke krevd erstatning for økonomisk tap. Kravet gjelder kun oppreisning etter straffeprosessloven §446.
A har ikke bestridt at han har begått de handlinger som han ble domfelt for i 1985. Straffeprosessloven §444 gir derfor ikke grunnlag for erstatning eller oppreisning etter den frifinnende dom. Retten må ta stilling til om det foreligger særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgningen, og om det derfor ville fremstilt seg som rimelig å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §445, og i så tilfelle om det foreligger særlige grunner til å tilkjenne oppreisning etter §446.
Retten legger til grunn som mest nærliggende at det ville blitt reist sikringssak mot A, dersom man hadde vært på det rene med at han ikke var strafferettlig tilregnelig. Forholdene han ble dømt for i 1985 var av en så alvorlig karakter at han måtte påregne anbringelse i lukket institusjon etter straffeloven §39 nr. 1 bokstav e. Det legges derfor til grunn at han hadde måttet tåle frihetsberøvelse.
Grunnlaget for å tilkjenne oppreisning må i tilfelle være den krenkelse og merbelastning A har vært utsatt for ved å sone straff i fengsel, istedetfor anbringelse i lukket psykiatrisk institusjon med muligheter for adekvat psykiatrisk behandling.
Retten viser til den rettsspykiatriske erklæring fra psykiaterne Erlandsen og Olsen, som konkluderer med at A var sinnssyk både på tidspunktet for de påklagede handinger og da erklæringen ble avgitt. Retten legger videre til grunn at han også har vært sinnssyk i hele den mellomliggende perioden, og at han har vært sammenhengende behandlingstrengende for sin schizofreni under varetektsperioden og de senere soningsperioder. Etter den forklaring som psykiater Erlandsen har avgitt under det muntlige forhandlingsmøtet, må det legges til grunn at Fengselssykehuset ikke har kunnet gi A det samme behandlingstilbud som han kunne påregnet i en psykiatrisk behandlingsinstitusjon.
De to rettsspykiatriske sakkyndige beskriver schizofreni som er en sykdom som gjerne begynner i yngre alder, og ofte slik at symptomatologien utvikler seg etterhvert. Det er fremlagt en erklæring datert 25. juni 1984 fra politilege Karl-Ewert Horneman, der det fremgår at As nervøse plager startet under et fengselsopphold ca 3 år tidligere, da han altså var ca 18 år gammel. Etter dette var han innlagt ved fengselssykehuset i fire perioder fra oktober 1982 til januar 1984, og i Oppland psykiatriske sykehus og Haukåsen psykiatriske sykehus i fire perioder fra januar 1984 til han rømte rett før han begikk de påklagede handlinger i juli 1984.
Etter psykiater Erlandsens forklaring må det legges til grunn at fengselsoppholdene med utstrakt isoloasjon har forverret As helsetilstand. Retten legger til grunn at As tilbaketrekning fra kontakt med medfanger og ansatte i hovedsak har vært selvvalgt, men likevel var et utslag av hans helsetilstand.
Etter straffeprosessloven §445 er det «særlig eller uforholdsmessig skade» som eventuelt skal erstattes. Vilkårene etter §445 må være oppfylt også for tilkjennelse av oppreisning etter §446. Retten finner at bestemmelsene gir grunnlag for oppreisning selv om det ikke foreligger en «skade» som er manifistert som en varig og påviselig personskade. Det må være tilstrekkelig at selve krenkelsen har hatt en viss styrke.
Retten finner at krenkelsen har vært betydelig. A var ved flere innleggelser i psykiatriske institusjoner forut for de påklagede handlinger diagnostisert som sinnslidende, og så sent som 25. juni 1984 ble han av politilege Hornemann vurdert å være sinssyk. Mindre enn en måned senere ble han varetektsfengslet sammenhengende i ca 15 måneder og senere overført til soning. Selv om han uansett ville ha vært anbrakt og berøvet friheten, anses det godtgjort fengselsoppholdet har vært til skade ved at helsetilstanden ikke er blitt ivaretatt.
Det må legges vekt på at As nervøse plager debuterte under et fengselsopphold noe tidligere, og at strafforfølgningen derfor var særlig belastende.
Retten finner at det foreligger slike særlige grunner at det er rimelig at det gis oppreisning for krenkelsen.
Retten finner at oppreisningsbeløpet passende kan settes til kr 75.000,-. Det er lagt vekt på at frihetsberøvelsen har vært av lang varighet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Staten betaler oppreisning etter straffeprosessloven §446 jf. §445 til A født xx.xx.1963 med 75.000 - syttifemtusen - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen.