LE-2000-362

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-11-30
Publisert:	LE-2000-00362
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nedre Romerike forhørsrett Nr 00-00294 - Eidsivating lagmannsrett LE-2000-00362.
Parter:	Oslo statsadvokatembeter (Aktor: Politiinspektør Annicken Iversen) mot A (Forsvarer: Advokat Sverre Næss).
Forfatter:	Lagdommer Berit Haga. Lagdommer Fridtjof Mohr. Kst lagdommer Trond Christoffersen
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §268, §317, Våpenloven (1961) §13, §33, §7, §8

Kjæremålet gjelder erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven kapittel 31.

A, født *.*. 1967, ble ved Nedre Romerike forhørsretts kjennelse den 1. februar l999 varetektsfengslet siktet for overtredelse av straffeloven §268 annet ledd. Fengslingsfristen løp til 1. mars, men han ble løslatt den 25. februar.

I siktelsen het det om siktelsesgrunnlaget:

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Mandag 26. oktober 1998 ca kl. 0345 ved Sparebanken Nor i Ytre Enebakk fra en Securitas verditransport bil, tilranet han seg sammen med andre tilsammen ca 15 millioner kroner, ved å true to Securitas vakter med bruk av automatvåpen og revolver. Ranet var nøye planlagt.

Bakgrunnen for varetektsfengslingen var hendelser knyttet til et bilbrukstyveri som A forsøkte å begå natt til onsdag 25. november 1998 i X på Strømmen. Han var ved anledningen sammen med en kamerat, B. A kom til stedet i i sin egen BMW som han parkerte like ved. Mens han holdt på med bilen han skulle ta, varslet hans kamerat at politiet kom. A fikk gjemt seg i nærheten og ble ikke pågrepet. Hans BMW ble imidlertid tauet inn av politiet. I forbindelse med ransaking hjemme hos A i Enebakk samme dag som BMW'en ble innbragt, fant politiet 6 dynamittgubber og to detonerende lunter samt diverse våpen og ammunisjon. Dette ble beslaglagt. Dynamitten lå i en bag der det også ble funnet kjeledresser og finlandshetter.

A ble deretter pågrepet, og den 27. november 1998 hadde Dagbladet et oppslag om at en «kjent vinningsforbryter fra Enebakk» var arrestert, mistenkt for Securitas-ranet.

A ble ikke siktet for ranet da eller fremstilt for varetektsfengsling. Han ble imidlertid i Nedre Romerike herredsrett den 27. januar 2000 dømt for flere andre straffbare forhold, herunder for ervervelsen og/eller besittelsen av bl.a de gjenstandene som var funnet hjemme hos ham, og som var beslaglagt av politiet. Han ble således funnet å ha overtrådt bl.a straffeloven §317 første ledd og våpenloven §33 første ledd 2. punktum, jf §7, jf §8 første ledd og våpenloven §33 første ledd 2. punktum, jf §13 første ledd.

Den 28. oktober 1998, to dager etter ranet, ble politiet gjort oppmerksom på en hensatt bil i Oppegård. Funn i bilen, en BMW, 7-serien, gjorde at den kunne knyttes til ranet.

I As bil, som var blitt beslaglagt ca en måned senere, den 25. november, ble det på et tidspunkt ved en tilfeldighet funnet en mobiltelefonbrakett, merket BMW -7. As bil tilhørte imidlertid 3-serien. Braketten ble oversendt Kripos for vurdering av spørsmålet om den kunne ha sittet i den BMW'en som kunne knyttes til ranet.

Bakgrunnen for funnet av braketten fremgår av en rapport av 26. januar 1999 (dok. 20.07) fra politikonstabel Skogheim ved Romerike politidistrikt. Det fremgår av rapporten at A i desember 1998 ringte pk Skogheim for å få tilbake et pistol/revolverhylster og en magliteholder som etter det A opplyste, var tatt ut av bilen hans da den ble inntauet i forbindelse med episoden i X den 25.november. Polititjenestemannen var ikke kjent med hva som var beslaglagt, men oppsøkte seksjonssjefen for teknisk avsnitt som han visste hadde kjennskap til dette. Seksjonssjefen kunne ikke huske å ha sett eller tatt ut en magliteholder fra As bil. I rapporten heter det videre om dette:

Vi tok derfor en titt på hva som faktisk var tatt ut av bilen og der fant vi nevnte hylster samt en svart metallgjenstand. Vi kunne ikke se at denne svarte metallgjenstanden lignet noen maglightholder. Vi diskuterte litt om A faktisk kunne få igjen denne gjenstanden, men seksjonssjefen kom til det standpunkt at han ville titte litt nærmere på denne svarte metallgjenstanden. Det var bl.a en klistrelapp festet til gjenstanden hvor det sto «BMW 7», og bilen til A av en BMW i 3-serien. Det ble derfor besluttet å beholde gjenstandene som beslag.

I ettertid har jeg fått vite at den svarte metallgjenstanden er en festebrakett til mobiltelefon.

Den 28. januar l999 avga Kripos rapport der konklusjonen var at det bare var en hypotetisk mulighet for at skader som var påvist på braketten kunne være avsatt av noe annet enn den skiven som sto i «rans-BMW'en», og som hadde vært feste for en mobiltelefonbrakett.

På denne bakgrunn ble A pågrepet den 29. januar 1999 om morgenen, siktet for medvirkning til Securitas-ranet. Han ble varetektsfengslet for fire uker ved Nedre Romerike forhørsretts kjennelse den 1. februar 1999. Kjennelsen ble påkjært av A til lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg, men kjæremålene ble forkastet.

Den 17. november 1999 ble saken mot A forsåvidt angår Securitas-ranet, henlagt etter bevisets stilling. Det var konstatert gjennom mobiltelefonutskrifter og forklaring fra en polititjenestemann som hadde snakket med A på mobiltelefon om formiddagen den 26. oktober l998, at A på tidspunktet for ranet, var i Tyskland.

På vegne av A begjærte advokat Sverre Næss den 15. februar 2000 erstatning og oppreisning.

Nedre Romerike forhørsrett avsa den 2. mai 2000 kjennelse hvoretter Staten v/Justisdepartementet ble frifunnet for begge krav.

Kjennelsen er i rett tid påkjært til Eidsivating lagmannsrett.

A v/advokat Sverre Næss, har i kjæremålet gjort nærmere rede for omstendighetene omkring pågripelsen slik A og hans familie opplevde det, og anført at politiet gikk frem på en lite skjønnsom og unødvendig dramatisk måte. Oppslag i pressen gjorde arrestasjonen kjent, og representerte en inkriminerende uthengning av A - noe som også rammet hans familie. Presseoppslagene kom som en følge av initiativ fra politiets side, og såvel A som forsvareren var av den grunn nødt til selv å gå ut i media for å tilbakevise de påstandene som ble fremsatt.

Det kreves erstatning etter straffeprosessloven §444 med kr 22.040 basert på As månedslønn med tillegg av feriepenger. A har oppgitt at han i det aktuelle tidsrom var ansatt som mekaniker i firmaet MCOslo As med en brutto månedslønn på kr 20.000.-.

Oppreisningskravet etter straffeprosessloven §446 er begrunnet i den store belastning saken har vært for såvel A som for hans familie. I tillegg kommer at pågripelsen kunne vært foretatt på en helt udramatisk måte, og når det ikke skjedde, skyldtes det, slik forsvarer ser det, at politiet skulle «berge ansikt» etter de uheldige uttalelsene som ble gitt av lensmannen i Enebakk til Dagbladet den 27. november, der det bl.a uttales at det samme dag ville bli utferdiget en siktelse mot mannen som var pågrepet.

Den videre utvikling av saken - det ble reist tiltale mot en annen person - har sannsynliggjort at A ikke har begått den handling som dannet grunnlag for siktelsen.

Det er fra den kjærende parts side nedlagt slik påstand:

1. A tilkjennes erstatning med kr 22.040.-.

2. A tilkjennes oppreisning begrenset oppad til kr 250.000.-.

Politiet har, med tilslutning fra Oslo statsavokatembeter bemerket at vilkårene for erstatning og oppreisning ikke foreligger. I forhold til kravet etter straffeprosessloven §444 pekes det på at A på eget initiativ oppsøkte lensmannskontoret i Enebakk den 1. november 1998 for å avgi en forklaring om at han hadde alibi for den tiden ranet i Enebakk ble begått. Han forklarte at han var i Tyskland da ranet fant sted. For politiet fremsto denne opptreden som mistenkelig, idet man på tidspunktet for As forklaring ikke hadde noen mistanke om at han hadde noe med ranet å gjøre. Han bidro således til å kaste mistanke på seg selv.

Ved pågripelsen den 29. januar 1999 forklarte A at han hadde vært i Tyskland da ranet ble begått. I avhør to dager senere, den 31. januar 1999 ble han stilt spørsmål om den festebraketten til mobiltelefon som var funnet i den BMW'en som kunne knyttes til ranet. Han forklarte at han ikke kjente til denne braketten, og at det måtte være en venn av ham, B, som hadde lagt braketten i bilen.

I avhør den 2. februar trakk han forklaringen av 31. januar. Han forklarte at han selv hadde funnet braketten, og at han selv hadde lagt den i hanskerommet på bilen sin.

Tiden i varetekt ble så lang fordi det tok tid å få avklart om A faktisk hadde vært i Tyskland. Videre måtte politiet følge opp forklaringen som A kom med 2. februar.

Det foreligger heller ingen kvalifiserte rimelighetsgrunner som tilsier at A skal tilkjennes erstatning etter §445.

Når det gjelder kravet om oppreisning for ikke-økonomiske skade, må det også avvises. A bidro selv i sterk grad til at det ble alminnelig kjent at han var siktet for medvirkning til Securitas-ranet. Når det gjelder selve pågripelsen, vises det til forklaringen fra lensmannsførstebetjent Bergskaug. Det pekes også på at A oppbevarte mye våpen hjemme og at han kjørte rundt med en ladd automatpistol. Det vises også til at han er domfelt for trusler mot politiet.

Det ble for forhørsretten nedlagt påstand om at Staten v/Justisdepartementet frifinnes. Påtalemyndigheten har ikke hatt ytterligere bemerkninger i tilknytning til kjæremålet.

Lagmannsretten skal bemerke:

Straffeprosessloven §444 fastslår at dersom en siktet blir frifunnet eller dersom forfølgningen mot ham blir innstilt, har han krav på erstatning av staten for skade som han har lidt ved forfølgningen, dersom det er sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Etter bestemmelsens annet ledd skal det ikke tilkjennes erstatning dersom siktede ved tilståelse eller på annen måte ved eget forsettlig forhold har fremkalt forfølgingen eller den fellende dom. Videre bestemmes i §444 tredje ledd at dersom siktede ellers har medvirket til skaden «på en måte som kan legges ham til last», kan erstatningen settes ned eller bortfalle.

Forfølgningen mot Peter A for ranet eller medvirkning til dette ble innstilt ved henleggelsen av saken den 17. november 1999.

Det er sannsynliggjort at A ikke deltok i ranet, idet han var i Tyskland da ranet ble begått.

Spørsmålet blir så om A har sannsynliggjort at han ikke har medvirket til ranet.

Det er ikke spesielle holdepunkter i saken som kan vise hvilken type medvirkning det eventuelt skulle være tale om. Det blir da tilnærmet umulig å sannsynliggjøre at man ikke har medvirket til den straffbare handling. Kravet i straffeprosessloven §444 er helt generelt, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har i avgjørelse inntatt i Rt-1995-2023 uttalt at kravet ikke kan settes til side selv om det etter omstendighetene er vanskelig å oppfylle. En annen sak er at nettopp det faktum at kravet etter omstendighetene er vanskelig å oppfylle, kan få betydning for vurderingen av om sannsynlighetskravet er oppfylt.

Lagmannsretten tar ikke standpunkt til spørsmålet om hvorvidt vilkåret i straffeprosessloven §444 første ledd er oppfylt, idet retten under henvisning til §444 annet ledd finner at A ikke tilkommer erstatning.

Det sentrale beviselement fra politiets side som knyttet A til ranet, var funnet av mobiltelefonbraketten i As bil. Dette dannet også grunnlaget for fengslingskjennelsene. På bakgrunn av uttalelsen fra Kripos legger lagmannsretten, som forhørsretten i sin tid, til grunn at denne braketten hadde sittet i en bil som kunne knyttes til ranet. Det var da uttalelsen fra Kripos forelå, at A ble siktet og fremstilt for varetektsfengsling.

Da han forut for fremstillingen i forhørsrettens fengslingsmøte ble avhørt av politiet om sitt eventuelle kjennskap til braketten, forklarte lensmannsbetjenten som foretok avhøret, at braketten var funnet i hanskerommet i As bil. A uttalte at han ikke hadde kjennskap til braketten. Han hadde ikke sett den før. I avhørsprotokollen (dok. 23.02) heter det videre:

Siktede sier han ser at braketten stammer fra en BMW i 7 serien. Siktede lurer da på om braketten stammer i fra ransbilen.

Siktede får opplyst at braketten stammer i fra BMW'en som ble brukt under ranet i Enebakk.

Siktede opplyser at han er sikker på at det kun er en person som kan ha lagt denne braketten i hanskerommet hans. Dette er B. Siktede opplyser at det ikke er noen andre kriminelle som har lånt hans bil enn B.....

Noen timer senere, samme dag, ble A på ny avhørt. Han ble gjort kjent med at det var en faktisk feil i de opplysninger han hadde fått om braketten tidligere på dagen, idet den ikke var funnet i hanskerommet i bilen hans, men på passasjersetet. A fastholdt at han ikke kjente til braketten, men han mente at B måtte ha lagt den i setet da de var i X natt til onsdag 25. november 1998, og i så fall etter at han hadde advart A om at politiet kom.

I forhørsretten fastholdt A at han ikke hadde kjennskap til braketten.

Den 2. februar ønsket A å forklare seg påny for politiet, bl.a om braketten. Han ønsket å trekke sin tidligere forklaring, og opplyste at han hadde funnet braketten ved en mølle i Ytre Enebakk der han hadde stanset en natt han var ute og kjørte. Denne møllen ligger like ved den aktuelle filialen til Sparebanken NOR. Han tok braketten og la den i hanskerommet i sin bil, og han opplyste at han ikke hadde rørt braketten etter det. Da han fant braketten, hadde han ikke koblet den opp mot ranet.

Lagmannsretten finner at A på denne måten selv, og ved eget forsettlig forhold, har fremkalt forfølgningen. Selve pågripelsen kunne han, slik situasjonen var rent bevismessig etter at Kripos' uttalelse forelå, neppe ha unngått. Imidlertid finner lagmannsretten at han ved å endre sin forklaring omkring braketten pådro seg en styrkelse av mistanken mot ham. Den siste forklaringen han fremsatte, at han hadde funnet braketten ved en mølle i Enebakk, kunne han, dersom den var sann, uten problemer har fremsatt allerede ved første avhør. For politiet måtte det fremstå som klart at A måtte ha en grunn til å endre forklaring og til å ha forklart seg uriktig - enten første eller andre gang. Det var nærliggende å anta at denne grunnen måtte knyttes til hans egen befatning med ranet. Det faktum at braketten ble funnet som følge av at A etterlyste en magliteholder som lå i hans bil, og som viste seg å være den aktuelle braketten, skjerpet mistanken mot ham ytterligere.

Lagmannsretten viser også til As oppmøte på lensmannskontoret kort tid etter ranet der han gjorde oppmerksom på at han hadde vært i Tyskland da ranet fant sted. Han avga da en omstendelig forklaring om bakgrunnen for turen til Tyskland, reiserute, hvem som eventuelt kunne bekrefte hans historie osv. Dette måtte fremstå som mistenkelig for politiet og bidro til å styrke den mistanke som oppsto da braketten ble funnet.

Lagmannsretten finner således at vilkåret for å tilkjenne erstatning etter §444 ikke er tilstede.

Lagmannsretten forstår kjæremålet slik at det alternativt kreves erstatning etter §445. Det heter således innledningsvis i kjæremålet at

Det gjøres gjeldende av vilkårene for å yte erstatning og oppreisning er til stede, jf straffeprosessloven §444 og 446, jf §445.

Erstatning etter §445 kan tilkjennes selv om vilkårene ikke er tilstede for å tilkjenne erstatning etter §444. Det må foreligge kvalifiserte rimelighetsgrunner for å tilkjenne erstatning etter §445. Det vises til Høyesteretts kjennelse i sak inntatt i Rt-1994-721 der det også fremgår at §445 normalt ikke hjemler erstatning for tap som er en naturlig og vanlig følge av en forfølgning, herunder en tid i varetekt.

A satt varetektsfengslet fra 1. til 25. februar, og det er bare for denne perioden han har påberopt seg et økonomisk tap i form av tapt lønnsinntekt. Lagmannsretten kan ikke se at det tap han her har lidd, går ut over det som er en vanlig følge av forfølgningen. Heller ikke tilsier varetektstidens lengde i seg selv at A har krav på erstatning. Kravet til kvalifiserte rimelighetsgrunner er heller ikke oppfylt. Det vises til fremstillingen foran under drøftelsen av kravet etter §444. Krav som fremsettes fordi forfølgningen hevdes å ha vært en påkjenning for så vel A som for hans familie, må vurderes etter §446, jf nedenfor.

A har krevet oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446. Etter denne bestemmelsen kan retten, når særlige grunner taler for det, tilkjenne siktede et passende beløp som oppreisning for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som han lidt som følge av forfølgningen. Vilkåret er imidlertid at siktede har hatt krav på erstatning etter §444 eller §445. Det er ikke situasjonen i saken her. Det kan således ikke bli tale om erstatning for ikke-økonomisk skade.

Lagmannsretten skal likevel for ordens skyld bemerke at den ikke finner grunn til å kritisere politiet hverken for valg av fremgangsmåte ved pågripelsen av A eller for gjennomføringen av den. Det vises her til at det dreiet seg om mistanke om delaktighet i et særdeles grovt ran begått med våpen og til at politiet i forbindelse med ransakingen i november 1998 hadde funnet så vel våpen som ammunisjon hjemme hos A. Han hadde også ved to forskjellige anledninger i 1998 truet polititjenestemenn, den ene gangen ved å uttrykke at vedkommende ville vært «fin med en 9 mm i panna», jf Nedre Romerike herredsretts dom av 27.januar 2000.

Det vises, når det gjelder gjennomføringen av pågripelsen, til den redegjørelse som er gitt fra lensmannsførstebetjent Jan-Petter Bergskaug.

A har også påberopt oppslaget i Dagbladet den 27. november 1998 som grunnlag for sitt oppreisningskrav, idet oppslaget bygget på opplysninger fra lensmannen i Enebakk om at A var pågrepet, mistenkt for Securitas-ranet.

Lagmannsretten bemerker at den direkte kobling mellom pågripelsen av A og Securitas-ranet, slik det fremgår av overskriften og ingressen, ikke fremstår som et referat av uttalelser fra lensmannen, men som en slutning gjort av avisen selv. Dette kan klarligvis ikke medføre erstatningsplikt for staten, selv om vilkårene for erstatning etter §446 ellers skulle være tilstede.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.