LE-2001-192

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-04-17
Publisert:	LE-2001-00192
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr 00-00145 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00192 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jesper Holte). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Svein-Olav Bøen).
Forfatter:	Lagdommer Ragnar Askheim. Kst. lagdommer Anders Nerli. Ekstraordinær lagdommer Ole Sjetne
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §23, §45, Ekteskapsloven (1991) §65, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Avtaleloven (1918) §36, §33, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §58, §59, §60, §69, §79, §80, §81

Saken gjelder gyldigheten av en ektepakt samt tilsidesettelse av en skifte- og fordelingsavtale.

Partene, B, født xx.xx.1952, og A, født xx.xx.1948, inngikk ekteskap 10. november 1973. De har fire barn, født henholdsvis 1972, 1974, 1976 og 1984. Etter lengre tid preget av konflikter, fant det sted et brudd mellom ektefellene høsten 1997. B flyttet ut av den felles bolig 29. januar 1998. De ble formelt separert 18. mars 1998 og skilt 29. juni 1999.

Partene bosatte seg på X i 1975. Året etter påbegynte de bygging av enebolig i - - -veien 45, og flyttet inn i februar 1977.

A hadde fra 1967 ulike stillinger innen dagligvarebransjen frem til 1984, da han etablerte egen virksomhet. Etter hvert ble han medeier i - - - AS som drev og til dels eide en rekke dagligvareforretninger. Den 14. januar 1991 solgte eierne av - - - AS 90% av aksjene. Salgssummen var på kr 58 millioner, hvorav en tredjedel utgjorde As andel. Totalt fikk A kr 18,5 millioner. Oppgjøret ble gjennomført ved at han fikk utbetalt kr 13 millioner ved kontraktsinngåelsen den 14. januar 1991, og det resterende i mars 1992.

B var hjemmeværende med ektefellenes barn, dog avbrutt av kortere perioder med deltidsarbeid, blant annet i As virksomhet. B hadde i lengre tid hatt en del helseproblemer både av fysisk og av psykisk/psykosomatisk art. Mot slutten av tiden hun og A var gift, hadde hun utviklet et betydelig problem med misbruk av piller og alkohol, noe som ledet til flere behandlingsopphold på institusjon.

I slutten av 1991 ble det tegnet to separate livrenteforskikringer i Uni Storebrand, en for hver av ektefellene. Det ble i denne forbindelse plassert kr 1 million i navnet til A, og kr 1 million i navnet til B. Samtidig ble det innsatt på konto kr 200.000,- til hver av de fire barna som forskudd på arv. Arveforskuddet ble gitt med 50 % fra hver av partene. Det var A som foresto det praktiske arbeidet med å gjennomføre transaksjonene, og det var penger fra aksjesalget som ble benyttet. Livrenteforsikringene ble innløst i 1993. Halvdelen ble utbetalt dette året, og det resterende i 1994. Pengene ble i sin helhet satt inn på As konto i Union Bank of Norway i Luxembourg. Det råder uenighet mellom partene om hva som var de egentlige beveggrunnene for å tegne livrenteforsikringer. Likeledes er partene uenige om hva pengene endelig ble benyttet til.

20. oktober 1992 undertegnet ektefellene ektepakt hvor bl.a følgende er inntatt:

Felles eie

Eiendom i - - -veien 45, Gnr - - br.nr - - - og Gnr - - br.nr - - -, i X kommune, er felleseie. Innbo og løsøre i samme eiendom er felleseie.

Særeie

Øvrige aktiva som biler, båter, kontanter, aksjer, innskudd i finansinstitusjoner, fonds e.t.c. eies særskilt av den slike aktiva er i navnet til.

Fremtidige aktiva eies av den som erverver og betaler disse.

Ekteparets to eldste barn, C, f. *.*..72 og D, f. *.*..74 har undertegnet ektepakten som vitner. Cs underskrift er datert 20. oktober og Ds underskrift er datert 21. oktober 1992.

Ektefellene og de to yngste barna reiste til Spania i januar 1993. På vårparten samme år ble en boligeiendom i - - - III, No - -, Y kjøpt. B og barna reiste imidlertid etter kort tid tilbake til X, mens A hadde meldt flytting til Spania, og forble boende. Han har i hele den etterfølgende tiden oppholdt seg delvis i Spania, og delvis på X. B og barna har oppholdt seg mye i Spania i ferier.

Den 15. oktober 1997 underskrev ektefellene en avtale med følgende innhold:

Avtale

Det er i dag inngått følgende avtale om separasjon/skilsmisse mellom A, Spania, f. *.*..48 og B Hesthagen, - - -vn. 45, X, f. *.*..52.

1. Det foreligger avtale om separasjon på eget formular.

2. Det er i tillegg avtalt og enighet oppnådd om at eiendommen i - - -veien 45, X, og - - - III, no - -, Spania overføres i sin helhet til/som As eiendom mot et omforenet beløp N.kr 700.000,-.

3. A yter et bidrag som avtalt i eget skjema «søknad om separasjon» på kr 8.500,- pr. måned i 3 år fra 1.1.98. Beløpet skal ikke indexreguleres, og bortfaller hvis B flytter sammen med ny mann eller gifter seg før 3 år har gått.

4. Deling av inventar og utstyr er spesifisert på egen liste over felles eiendeler som B tar ut av felles bo.

5. B og A er enige om ikke å kreve ytterligere form for deling utover dette.

A forela deretter den håndskrevne avtalen for sin advokat, Jesper Holte, for at denne skulle foreta en juridisk gjennomgang, og gi dokumentet en bedre form. Advokat Holtes oppdrag resulterte blant annet i en «skifte- og fordelingsavtale» som ble skrevet ut 5. november 1997, og som har følgende innhold:

«I forbindelse med at vi nå separeres, er undertegnede B Hesthagen fnr. *.*.52 og A fnr. *.*.48, enige om følgende SKIFTE- OG FORDELINGSAVTALE:

1. A overtar i sin helhet vår tidligere fellesbolig i nr. 45, gnr. - -, bnr. - - - og gnr. - -, bnr. - - - i X.

2. A overtar i sin helhet vår eiendom i - - - III, No. - - i Spania.

3. Innbo og løsøre i - - -vn. 45 deles i minnelighet med en halvpart på hver.

4. Øvrige eiendeler utgjør partenes særeie.

5. A betaler til B NOK 700.000,- som forfaller til betaling den 1997 mot at B overleverer A undertegnet skjøte og eventuelle andre dokumenter som medfører at hjemmelen til eiendommen i - - -vn. 45 og eiendommen i Spania kan overføres A.

A dekker alle utgifter vedrørende hjemmelsoverføring av de to eiendommene, herunder tinglysingsgebyr og dokumentavgift.

6. Hver av partene har ansvar for egne eventuelle skattekrav.

7. Partene er etter dette enige om at alle mellomværender mellom oss er løst og at ingen av partene har noe å kreve av hverandre.»

Avtalen er datert november 1997, og underskrevet av begge partene.

Ved stevning datert 28. mars 2000 reiste B sak mot A for Sør-Gudbrandsdal herredsrett med påstand om at pkt. 5 i skifte- og fordelingsavtalen settes ut av kraft, samt at ektepakten kjennes ugyldig og/eller settes helt eller delvis ut av kraft. A påsto seg frifunnet.

Herredsretten avsa dom 16. november 2000 med slik domsslutning:

1. Skifte- og fordelingsavtalen mellom B og A settes ut av kraft når det gjelder avtalens punkt 5.

2. Saksøkte frifinnes for øvrig.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

A har anket dommen til lagmannsretten. B har fremsatt motanke over domsslutningens punkt 2, og for øvrig påstått herredsrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble holdt på Hamar 20. og 21. februar 2002. Partene møtte med sine prosessfullmektiger, og avga forklaring. Det ble ført 6 vitner, og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Etter ankemotpartens anførsler for lagmannsretten, står man nå kun overfor to hovedproblemstillinger, nemlig om ektepakten tilfredsstiller lovens formkrav, og om skifte- og fordelingsavtalen er så urimelig at den skal sensureres.

Ektepakten.

Den fordeling av eiendelene som ektepakten gir uttrykk for er i samsvar med det som ektefellene i lengre tid hadde vært innforstått med. I 1983 ble A klar over at hans ektefelle hadde hatt et langvarig utenomekteskapelig forhold til en annen mann på X, og ville skilles. Det ble imidlertid ikke noe av skilsmissen, og yngste sønn, E, ble født i 1984. Som følge av de vanskelige forholdene i ekteskapet var A inne på tanken om å opprette ektepakt, men utfallet ble at ektefellene inngikk en muntlig avtale om at boligen i - - -veien samt innbo og løsøre skulle være partenes felleseie. For øvrig skulle det som hver av partene brakte inn tilhøre denne.

Etter aksjesalget i 1991 tok A et konkret initiativ til å opprette ektepakt. Han skaffet til veie standardformular, men dokumentet ble først underskrevet i oktober 1992.

Det anføres at formkravene er oppfylt ved ektepakten. Dette skal vurderes i forhold til ektefelleloven av 1927, jf. §45 i denne. Formkravene i dagens lov er strengere. Ektepakten lå fremme på spisestuebordet i flere dager. Boligen i - - -veien har en åpen løsning, og familiemedlemmene observerer det som skjer uansett hvor de befinner seg i rommet. Etter at ektefellene hadde undertegnet ektepakten, ble den undertegnet av de to sønnene som vitner etter hvert som disse kom til stede. Begge ektefellene var i huset da sønnene undertegnet som vitner. Sønnene kjente sine foreldres underskrifter og var klar over hva dokumentet gjaldt. Måten underskriftene skjedde på må anses å tilfredsstille formkravene etter ektefellelovens §45 enten foreldrene uttrykkelig bekreftet overfor vitnene at de hadde undertegnet dokumentet eller ikke. Det er for øvrig påfallende at B mener hun har skrevet under en ektepakt uten positivt å huske det, men overhodet ikke har noen erindring om at hun har vedkjent seg sin underskrift overfor de to eldtste sønnene.

Det er ellers tvilsomt om spørsmålet om ektepaktens formriktighet og gyldighet, nå vil ha noen rettslig betydning. Om ektepakten skulle bli kjent ugyldig, er det ingen automatikk i at skifte- og fordelingsavtalen også blir ugyldig. Når partene i 1997 inngikk skifte- og fordelingsavtalen, var det innholdet i ektepakten de mente å basere seg på. Så lenge avtalen av 1997 foreligger, er ektepaktens tid forbi, og det er tvilsomt om det i det hele tatt foreligger rettslig interesse i å angripe denne.

Skifte- og fordelingsavtalen.

Skal det foretas en sensur av skifte- og fordelingsavtalen og punkt 5 tilsidesettes, må det påvises en positiv urimelighet. «Urimelig» må oppfattes som i seg selv et ganske strengt kriterium, som det ikke skal være kurant å påberope. Det vises i denne forbindelse til Vera Holmøy og Peter Lødrup: Ekteskapsloven s. 450 og s. 455 flg.

Det fant ikke sted noen gave- eller formuesoverføring fra B til A ved at de eksisterende rådighetsdeler ble gjort til særeie. Det følger dessuten av rettspraksis, jf. Rt-1999-718, se særlig s. 725, at det skal helt spesielle forhold til for at en ektepakt som medfører at rådighetsdelene blir hver av ektefellenes særeie, helt eller delvis kan settes ut av kraft fordi den virker urimelig overfor den ene ektefellen. Dette må gjelde selv om verdiforskjellene blir betydelige. Skifte- og fordelingsavtalen gir dessuten B mer enn hennes rådighetsdel skulle tilsi.

Under ekteskapet var det A som hadde de høye inntektene. I 1987 investerte han i sin arbeidsplass. Ved aksjesalget i 1991 fikk han brutto kr 18,5 millioner. Det er imidlertid ikke dette beløpet som skal legges til grunn når avtalens rimelighet skal vurderes. Det må tas i betraktning at A betalte skatt av beløpet med kr 6,3 millioner, utgifter til bolig i Spania med kr 3,4 millioner, boliggjeld med kr 800.000, næringsgjeld med kr 850.000 og gave til barna med kr 800.000. Etter aksjesalget satt A følgelig tilbake med netto kr 6.350.000. Dette beløpet levde familien av fra januar 1991 til årsskiftet 97/98. Med fire barn og to eiendommer, var mye av formuen forbrukt da bruddet mellom partene fant sted og de likvide midler A rådde over var redusert til ca kr 2 millioner.

Når det gjelder rimelighetsvurderingen, må fokus være på formuesutviklingen fra 1992 til 1997. I den aktuelle perioden skjedde en markant formuestilbakegang for A.

Det var B som initierte avtalen om separasjon. Den endelige avtalen om det økonomiske oppgjør ble satt opp av advokat Jesper Holte. Avtalen reflekterer ektepaktens innhold. Også B hadde en oppfatning om de særeieandeler det ble gitt anvisning på. Selv om hun nå hevder at ektepakten er ugyldig, har hun åpenbart bygget på ektepaktens ordning da hun inngikk skifte- og fordelingsavtalen. Om ektepakten skulle bli underkjent, kan det derfor vanskelig sees at dette får betydning for avtalen.

A bygger på at eiendommen i Spania hele tiden har vært hans særeie. A hadde på dette tidspunkt penger mer enn nok til alene å finansiere eiendomskjøpet i Spania.

Uttaket av livrenten faller i tid sammen med kjøpet av boligeiendommen i Spania, men har ikke noe med dette å gjøre. Livrentene som ble kjøpt var en del av As finansielle plassering av salgssummen for aksjene. At det ble plassert en livrente i Bs navn, innebar ingen realitet. Det var A som disponerte pengene. De kom fra hans konto, og gikk tilbake til denne. Det ble for øvrig kun tatt ut drøyt kr 600.000 av Bs forsikring i 1993. Uttaket var et ledd i As kapitalforvaltning og var motivert ut fra ønsket om å oppnå en bedre avkastning. Når det ikke er mulig å følge pengene fra Bs livrenteforsikring, er det nettopp fordi de inngikk i den større forvaltningen, og dessuten gikk med til å finansiere forbruk.

At begge parter står oppført som hjemmelsinnehavere, har ingen avgjørende betydning, og gir ikke uttrykk for det reelle eierforholdet. Spanske rettsforhold tilsa at det var fordelaktig at ektefellene hadde hjemmel til hver sin halvpart.

Advokat Holte hadde ingen oppfordring til å mene noe om innholdet i den avtale han førte i penn, og kommuniserte heller ikke noe om dette. Han forholdt seg kun til ektepakten og den håndskrevne avtalen da han bisto med å sette opp dokumentet.

B hevder å ha blitt stilt i utsikt kr 2 millioner på skiftet. Dette beløpet finnes imidlertid ingen steder, og det er påfallende at det ikke kan påvises en sammenheng mellom den kjente millionen og de påståtte 2 millioner.

Konklusjonen er at A var eneeier av eiendommen i Spania. A har mottatt kr 700.000. I tillegg mottok hun vel kr 300.000 i form av månedlige bidrag i en tre års periode samt en bil til en verdi i størrelseorden kr 100-150.000. Hun mottok med dette mer en halvparten av de verdier som lå i felleseiet. I betraktning av at det alt vesentlige av de økonomiske verdier i boet var brakt inn av A, kan skifte- og fordelingsavtalen åpenbart ikke være urimelig.

Hvis ektepakten anses for å være ugyldig, vil det ikke innebære noen særlig realitetsforskjell. Eiendommen i Spania er uansett skaffet til veie for As midler og tilhører hans rådighetsdel. Hjemmelsforholdene til eiendommen har heller ikke under denne forutsetning noen avgjørende betydning for hvem som reelt sett er eier av eiendommen. Heller ikke når skifteoppgjør vurderes ut fra disse forutsetningene, fremstår skifte- og fordelingsavtalen som urimelig.

Under den forutsetning at B var medeier i eiendommen i Spania, anføres subsidiært at de verdier ankemotparten opererer med er for høye både når det gjelder - - -veien 45 og eiendommen i Spania.

Ved takst våren 2001 ble - - -veien 45 verdsatt til kr 1.900.000. Med 10% årlig neddiskontering fra 2001 får man en 1997-verdi på kr 1.360.000. Partene var enige om at verdien var kr 1.400.000, og B ble tilbudt å overta eiendommen for denne prisen. Kr 1.400.000 var en tilnærmet riktig verdi.

Den taksten som A har fremlagt over eiendommen i Spania er foretatt av et sertifisert firma. Denne er foretatt i 2001, men det er antatt verdi i 1997 som er angitt. Omregnet til kroner er verdien satt til 2,7 millioner. Motparten har for øvrig opprinnelig fremlagt en takst på kr 2.750.000. Ny og korrigerende takst viser imidlertid at eiendommen nå skal være verdt ca kr 4 millioner. Denne taksten er full av selvmotsigelser. Økningen er uforståelig og motpartens takster tjener snarere til å bekrefte riktigheten av As takst.

Kostprisen som var ca kr 1,1 millioner. Påkostninger og vedlikehold etter anskaffelsen utgjør ca kr 2,2 - 2,4 millioner. Oppussing gjenspeiler seg ikke i verdien med krone for krone. Det må også tas i betraktning at prisutviklingen på eiendom i Spania var meget svak, særlig i de første årene etter at boligen der ble anskaffet.

Det må uansett legges vekt på at B i tilfelle har hatt kunnskap om verdiene, men likevel valgt å inngå den skifte- og fordelingsavtale som foreligger.

A sto overfor en situasjon hvor det gjaldt å sikre at tre barn kunne bli boende i - - -veien. Partenes yngste sønn, E, ville absolutt ikke flytte. Dessuten fremsto også eiendommen i Spania som et familiested. Målet for begge parter var at begge eiendommer skulle forbli i familiens eie. Det var også fra Bs utgangspunkt rimelig at hun i denne situasjon dempet sine krav for å sikre barnas fremtid. Heller ikke hensynet til barna i dag vil tilsi omgjøring av avtalen. A er nå praktisk talt uten likvide midler og en større utbetaling til B vil kunne føre til at enten eiendommen i Spania eller på X må avhendes.

B fikk for sin del penger nok til egen bolig på X. Hun fikk sågar en gevinst ved salget, og har anskaffet seg ny bolig. Det var B som tok initiativet til samlivsbruddet, og hun ble følgelig ikke overrumplet på noen måte. Hun ble ikke satt under noen form for press. Det var hennes eget valg da hun ble boende i - - -veien også en tid etter avtaleinngåelsen.

Det må videre tas i betraktning at B også forbrukte av den formuen A hadde frem til bruddet. Bs prosentuelle andel av formuen var mye større i 1997 enn i 1992. For A var det motsatt. Med utgangspunkt 1/3 eierandel i eiendommen i Spania, og med en verdi på kr 2,7 millioner, skulle B hatt kr 900.000,-. I så fall har hun, når bidraget tas i betraktning, maksimalt gitt avkall på kr 600.000,- basert på en likedeling av det som var felleseie. Et beløp av denne størrelse kan ikke være grunnlag for å velte en avtale under de forhold som rådet.

Etter dette tilsier en rekke forhold at skifte- og fordelingsavtalen av 1997 ikke er urimelig i en slik utstrekning at den skal settes til side.

Gjennom sin påstand om at punkt 5 i skifte- og fordelingsavtalen skal tilsidesettes, har B utelukkende reist et fastsettelsessøksmål. Det fremstår som tvilsomt om lagmannsretten da kan velge å avsi fullbyrdelsesdom på et bestemt beløp, slik motpartens prosessfullmektig har antydet.

A nedla slik endelig påstand:

1. A frifinnes.

2. A tilkjennes saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten med lovens rente regnet til 14 dager etter at forkynnelse av dommen har funnet sted for begge domstoler.

B har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

B har anført at ektepakten er ugyldig, og vist til at formkravene ved opprettelse av ektepakt ikke er oppfylt. Dernest har hun anført at skifte- og fordelingsavtalen av 1997 har et innhold som gjør den urimelig, og at den må settes til side for så vidt gjelder dens pkt. 5. Dette gjelder også om ektepakten skulle anses for å være gyldig.

Ektepakten

Formkravet etter ektefellelovens §45 var at dokumentet ble underskrevet i overvær av minst to vitner, eller at partene senere bekreftet sin underskrift overfor vitnene. I begrepet «i overvær av» ligger en forutsetning om at det er kommunikasjon mellom parter og vitner på et slikt plan at det skapes visshet for at dokumentet er korrekt underskrevet dersom vitnene ikke er til stede da partene undertegner. B kan ikke huske å ha vedkjent seg sin underskrift overfor sine to eldste sønner. Ektepakten lå imidlertid fremme på stuebordet, og sønnene skrev under etter oppfordring fra faren. Når det gjelder D, er det på det rene at han fikk beskjed av sin far om å lese igjennom og underskrive denne. D foretok gjennomlesning av dokumentet, kjente igjen foreldrenes underskrift, og skrev under uten å stille nærmere spørsmål til noen av foreldrene.

Ektefellelovens formkrav krever noe mer enn at man stoler på sin mor og far. D hadde for øvrig ingen kunnskaper om hvilke formkrav som gjaldt for opprettelse av ektepakt.

B har for sin del forklart at hun husker å ha skrevet under på en ektepakt, men hun mener ektepakten skulle ha et annet innhold enn den som er fremlagt. I hennes bevissthet skulle hun ha en livrente på kr 1 million samt ytterligere kr 1 million. Det øvrige skulle A disponere.

Hensynet bak formkravene er å skape trygghet for at det er partene som har skrevet under, og for at det hele har skjedd på en korrekt måte. I dette tilfellet er ikke formkravene oppfylt, og ektepakten må kjennes ugyldig.

Skifte- og fordelingsavtalen

Skifte- og fordelingsavtalen datert november 1997 har et innhold som gjør den urimelig overfor B. For det tilfellet at ektepakten kjennes ugyldig, har partene ordinært felleseie, og eier i utgangspunktet begge 50 % av den samlede formue. Det rettslige grunnlaget finnes da i ekteskapsloven §65, som etter sitt innhold gjelder deling av felleseie. Ved fullstendig særeie får avtalelovens §36 anvendelse på avtaler inngått i forbindelse med en aktuell deling. Dersom ektepakten er gyldig, står man overfor en blanding av felleseie og særeie. Det har i praksis liten betydning om avtalens rimelighet vurderes opp imot ekteskapslovens §65 eller avtalelovens §36. Bestemmelsene gir anvisning på identiske vurderingstemaer.

Det sentrale spørsmålet for vurderingen av om skifte- og fordelingsavtalen er urimelig, er hvilke verdier som befant seg i boet på skjæringstidspunktet.

De inngåtte avtaler angir ikke hva skjæringstidspunktet skal være. Man bør følgelig falle tilbake på hovedregelen i ekteskapslovens §60 første ledd litra a, og legge tidspunktet for samlivsbruddet til grunn. Av praktiske grunner foreslås skjæringstidspunktet satt til 31. desember 1997, selv om B først flyttet fra - - -veien 29. januar 1998.

Det er enighet mellom partene om at boligeiendommen i Vårsterveien er å anse som felleseie. Skifte- og fordelingsavtalen baserer seg på at denne hadde en verdi på kr 1.4. millioner. B mener verdien var betydelig høyere. Huset hadde god standard, eksempelsvis 6 soverom, 2 bad og dobbeltgarasje. Eiendommen har en attraktiv beliggenhet med flott utsikt over byen. Eiendommen hadde anslagsvis en verdi på kr 1,5 - 2 millioner i 1997/98. Taksten som ble avholdt i 2001, og hvor verdien ble satt til kr 1,9 millioner, anses for lav. Naboeiendommen, - - -veien 43, og ble solgt i februar 2001 for kr 1,6 millioner, men denne eiendommen er ikke sammenlignbar.

Når det gjelder eiendommen i Spania, reiser det seg i hovedsak tre problemstillinger:

- Hvem har finanisert kjøp og opprustning av eiendommen?

- Var eiendommen del av felleseiet eller var den særeie ?

- Hvilken verdi hadde eiendommen på det aktuelle skjæringstidspunkt?

Partene reiste til Spania i januar 1993 med de to minste barna. I mars samme år dukket den aktuelle eiendommen opp, og B ble spurt av A om hun ville være med å kjøpe eiendommen. B var interessert i dette, og partene avtalte å foreta kjøp i fellesskap. B hadde kr 1 million innestående på livrentekontoen som var opprettet etter As salg av aksjene i Butikkdrift AS. Dette var midler som må betraktes som en gave fra A til B. Livrentekontoen ble innløst.

Kjøpesummen for huset var 22 millioner pesetas, dvs. ca kr 1,1 millioner. Kjøpesummen ble betalt med en halvpart fra hver. Eiendommen ble overtatt i mai 1993, og oppgjør fant sted omtrent på samme tid. Etter dette ble betydelige restaureringsarbeider igangsatt. For å finansiere disse arbeidene, ble resten av midlene på livrentekontiene overført og benyttet til formålet.

B har hele tiden hevdet at hun benyttet sine livrentepenger til finansiering av eiendommen i Spania. I denne forbindelse vises til at begge parter er hjemmelsinnehavere til eiendommen. Hjemmelsforholdet gjenspeiler de reelle eierforhold, og er ikke konstruert med henblikk på hva som måtte være opportunt etter spansk rett. Begge parter oppfattet at eiendommen var i sameie, noe som dessuten understøttes av formuleringen i skifte- og fordelingsavtalens punkt 2 og 3, hvor uttrykket «vår eiendom» er brukt både i forhold til - - -veien 45 og eiendommen i Spania. I punkt 4 heter det at «øvrige eiendeler utgjør partenes særeie». B har dessuten i tidsrommet 1993 til 1998 ført opp eiendommen i Spania i sin norske selvangivelse. Det var en underliggende intensjon mellom partene at de skulle eie 50% hver. Da boligen ble kjøpt var tanken at den skulle tjene som fremtidig felles bolig.

Under forutsetning av at ektepakten er ugyldig, er eiendommen en del av felleseiet. En del av eiendommen, som ihvertfall opprinnelig var 50 %, tilhører B i det underliggende forhold mellom ektefellene. Legges ektepakten til grunn, er partene sameiere i eiendommen i Spania. Bs andel vil da være hennes særeie.

Dersom man kommer til at partene ikke er eiere med 50 % hver, blir spørsmålet hvor mye hver av dem har nedlagt i eiendommen.

Den takst A har fremlagt på kr 2.7 milloner er for lav. B har selv innhentet takst. Den første omfattet ikke hele eiendommen og er misvisende. Den rettede taksten som B har innhentet, setter verdien omregnet i norsk valuta til ca kr 4.150.000 men det vites ikke hvor mye av dette som skyldes verdiøkning etter 1997. Skjønnsmessig kan det legges til grunn at det samlet er nedlagt ca kr 3 millioner i eiendommen frem til 1997. Av dette har B bidratt med ca kr 1,2 millioner, det vil si med 40 %. Anslår man verdien av eiendommen til kr 4 millioner, skulle altså B samlet hatt kr 2,6 millioner på skiftet.

Herredsretten kom til at B var sameier med en tredjedel. Det anføres i denne forbindelse at andelen ikke nødvendigvis gis automatisk utfra hva den enkelte har bidratt med. Ordinære vedlikeholdskostnader må dessuten holdes utenfor, idet de ikke er å anse som påkostninger. Det var A som styrte økonomien. B var ukjent med hva som medgikk til enhver tid. Verdien av eiendommen i Spania ble ikke hensyntatt idet B la til grunn at hennes andel av eiendommen var særeie. Legges skifteavtalen til grunn, innebærer den en gaveoverføring fra B til A.

Når det gjelder de kr 300.000,- B mottok i bidrag, er disse å anse som et rent hustrubidrag, og inngår ikke som en del av skiftet.

B reagerer mot As utsagn om at han påtok seg ansvaret for E i 1997, og at dette medførte reduserte inntektsmuligheter. B har for sin del viet 25 år av sitt liv til partenes felles hjem, herunder omsorgen for barna. Det kan ikke være riktig at A skal ha økonomisk kompensasjon på den måten det er lagt opp til, mens Bs arbeid og innsats ikke tillegges noen betydning. B hadde klart hovedansvaret for barna frem til 1996. I denne perioden hadde hun ikke muligheter til å ta arbeid utenfor hjemmet med unntak av noen kortvarige deltidsjobber. I denne perioden hadde hun heller ingen utdannelsesmuligheter.

På det tidspunkt avtalen ble inngått, var B i en svært presset situasjon. Hun var svært opptatt av å komme seg ut av ekteskapet. Ekteskapet hadde skrantet i mange år. Hun hadde lenge følt seg underlegen i forhold til A, som etter episoden i 1983 også hadde vært svært sjalu. Det var en stor påkjenning for henne å reise fra hjemmet på grunn av barna, særlig å overgi omsorgen for den yngste, E, som fortsatt var i skolealderen. Hun hadde ikke økonomi til å overta huset og innså at A måtte beholde - - -veien 45 og at barna måtte få beholde dette som sitt hjem. Hun ba om kr 1 million utfra forutsetningen om at - - -veien 45 var verdt kr 2 millioner. Hun turde ikke be om noe fra Spania i frykt for ikke å komme seg ut av ekteskapet.

Skifte- og fordelingsavtalen gir også for det tilfelle at ektepakten legges til grunn, et resultat som er urimelig overfor B. Den rimelige løsning ligger i at hun får tilbake det hun har investert i eiendommen i Spania med tillegg av en kompensasjon for den verdiøkning som har funnet sted.

B har også pekt på at slik de aktuelle lovbestemmelsene er utformet, enten det er ekteskapslovens §65 eller avtalelovens §36 som anvendes, kan retten velge i stedet å fastsette et bestemt beløp som B skal tilkjennes. Dette følger direkte av loven og må anses for å ligge innenfor påstandene. Det kan heller ikke få betydning at dommen da vil bli en fullbyrdelsesdom, mens det er nedlagt påstand om en fastsettelsesdom.

B nedla slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Ektepakt datert 20. oktober 1992 kjennes ugyldig.

3. A dømmes til å betale sakens omkostninger for både herredsrett og lagmannsrett med lovens rente 14 dager etter at forkynnelse har funnet sted for begge domstoler.

Lagmannsretten bemerker:

Det har gått forholdsvis lang tid før dommen foreligger. Domskonferanse med stemmegivning ble holdt umiddelbart etter avslutning av ankeforhandlingen. Utarbeidelse av dommen er blitt forsinket dels som følge av en anstrengt arbeidssituasjon, men dels også på grunn av en langvarig sykmelding hos en av dommerne.

Saken har for lagmannsretten en snevrere avgrensning enn for herredsretten.

Med den ramme saken er gitt i lagmannsretten ut fra de anker som er fremsatt og de påstander som er nedlagt, vil en eventuell avgjørelse om at ektepakten er ugyldig bare kunne få direkte betydning for vurderingen av om pkt. 5 i skifte- og fordelingsavdalen skal settes ut av kraft. Hvis ektepakten er ugyldig, er det mulig at dette ville kunne ha en videre betydning for holdbarheten av det som er avtalt ved skifte- og fordelingsavtalen. I og med at saken for den siste avtalens vedkommende er begrenset til spørsmålet om å sette pkt. 5 helt eller delvis til side, er det bare dette lagmannsretten skal ta standpunkt til.

Lagmannsretten kan likevel ikke se at det er noen tvil om at B har rettslig interesse i å få prøvet om ektepakten er gyldig. Det er sannsynligjort at dette spørsmålet kan ha betydning for utfallet av kravet om at pkt. 5 i skifte- og fordelingsavtalen skal settes til side, og dette er tilstrekkelig til at rettslig interesse foreligger.

Lagmannsretten legger ellers til grunn at skifte- og fordelingsavtalen er gjennomført med unntak av at B ikke har utstedt skjøte på den del av eiendommen i Spania som står på henne. At hun har unnlatt dette, har sammenheng med den foreliggende tvist. B har i lagmannsretten riktignok gjort gjeldende at hun ikke har fått den halvdel av løsøret i - - -veien 45 som hun tilkommer etter avtalen, men hun har også forklart at hun selv valgte å unnlate å ta med seg noe særlig av møbler og innbo av hensyn til barna. De yngste skulle fortsatt bo i huset og de eldste så også på det som sitt hjem. På denne bakgrunn må dette punktet i praksis anses for å være oppfylt.

Ektepakten

Ektepakten ble undertegnet av B og A 20. oktober 1992. Partenes to eldste sønner, C og D har undertegnet som vitner. C undertegnet vitneerklæringen den 20. oktober, mens D undertegnet den 21. oktober.

For en ektepakt inngått i 1992 får ektefelleloven av 20. mai 1927 anvendelse. Formkravene ved ektepakt fremgikk av lovens §45. I §45 første ledd het det: «Ektepakt må opprettes skriftlig under partenes hånd i overvær av minst to vidner».

Slik loven er forstått, kreves det ikke nødvendigvis at vitnene var til stede når partene underskrev ektepakten. Det er tilstrekkelig at partene har vedkjent seg sin underskrift overfor vitnene. I motsetning til hva som gjelder etter den tilsvarende bestemmelsen i någjeldende lov, var det ikke noe krav om at vitnene var til stede samtidig. Det gjaldt ikke noe spesielt krav til vitnenes habilitet.

Etter det retten har fått forklart om hvordan ektepakten ble opprettet, har den kommet i stand på initiativ fra A. Ferdig blankett er benyttet og utfylt, og teksten som er gjengitt foran, ble tilføyd. Partene har så undertegnet dokumentet, som ble liggende framme på et bord i stua. Sønnen C påførte sin underskrift som vitne senere samme dag. Etter de forklaringer som er avgitt i lagmannsretten, legger retten til grunn at han snakket med begge foreldrene før han undertegnet. Etter omstendighetene må hans bevitnelse anses for å oppfylle lovens vilkår om at partene i ektepakten har vedkjent seg underskriften. Det gjelder derimot ikke den andre sønnen, D. Han undertegnet som vitne da han kom hjem neste dag. Han har forklart at han ble bedt om dette av sin far. Han gjorde seg da kjent med dokumentet. Han kjente sine foreldres underskrift og så ingen grunn til å reise noe nærmere spørsmål om saken før han undertegnet.

Etter lagmannsrettens oppfatning, kan det ikke tillegges noen betydning at også moren var til stede i huset på det tidspunkt han undertegnet dokumentet. Det kan ikke legges til grunn at hun befant seg i samme rom. Dette vitnet overvar ikke partenes underskrift og fikk heller ingen muntlig bekreftelse, i hvert fall ikke fra moren, før han undertegnet. Det følger av de hensyn som formkravene er basert på at det ikke er rom for noen særlig oppmykende fortolkning av formkrav til dokumenter. Lagmannsretten må derfor trekke den konklusjon at mangelen ved bevitnelsen av ektepakten fører til ugyldighet.

Når ektepakten er ugyldig på grunn av at formkravene ikke er tilfredsstilt, medfører det også at den er ugyldig som avtale mellom partene. Det vises her til uttalelse hos Arnholm: Familierett 1958, s. 247. Tilsvarende standpunkt er inntatt i senere litteratur både i relasjon til ektefelleloven av 1927 og någjeldende lov. Det vises også til avgjørelse i Rt. 1964 s. 856. Nevnte avgjørelse har også konkrete likhetspunkter med nærværende sak.

Skifte- og fordelingsavtalen:

Ved vurderingen av om pkt. 5 i skifte- og fordelingsavtalen skal settes til side, er partenes formuesstilling på tidspunktet for avtaleinngåelsen av vesentlig betydning.

Ved utgangen av 1997, da samlivsbruddet fant sted, var ekteparets eiendeler i hovedsak boligen i - - -veien 45 og huset i Spania, begge med innbo og løsøre. De hadde en bil i Norge og visstnok to biler i Spania. Lagmannsretten legger til grunn at B ikke hadde nevneverdig kontantformue, mens A på dette tidspunkt fortsatt hadde en kontantformue på ca kr 2 millioner.

Ved skifte- og fordelingsavtalen ble det lagt til grunn at - - -veien 45 hadde en verdi på kr 1.400.000. Etter det som foreligger synes dette å ligge i nærheten av hva som kan antas å ha vært markedsprisen. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike denne verdsettelsen ved rimelighetsvurdringen.

Når det gjelder eiendommen i Spania, er det fra As side fremlagt en takst utarbeidet i august 2000, som har satt verdien etter 1997-nivå til ca kr 2,7 millioner. B har innhentet en egen takst som senere er rettet. Ifølge den rettede versjonen skal verdien være ca kr 4.150.000 - så vidt retten forstår regnet på tidspunktet for takseringen i 2001. Eiendomstakster som er innhentet av partene i en sammenheng som dette, og som dessuten er holdt flere år etter det tidspunkt som er aktuelt for verdivurderingen, er i beste fall egnet til å gi en løs veiledning for retten. Siden det dreier seg om eiendom i utlandet, kan retten vanskelig gi seg inn på å skjønne over verdien. Det er imidlertid opplyst at kjøpesummen for eiendommen i 1992 og det som var lagt ut i direkte påkostning og oppgradering av eiendommen til sammen beløper seg til 3, 2 - 3,4 millioner. Retten kan da i hvert fall gå ut fra at 2,7 millioner ved utgangen av 1997 utgjør et minimum innenfor den usikkerhet verdiansettelsen er beheftet med.

Ved vurderingen av pkt. 5 i skifte- og fordelingsavtalen er det videre et vesentlig moment om B reelt sette hadde noe medeierskap i eiendommen i Spania.

Det var A som i det vesentlige hadde brakt inn de midler familien rådde over, gjennom sitt arbeid og senere gjennom aksjesalget. Bs vesentlige bidrag i familieøkonomien lå i at hun hadde hatt hovedansvaret når det gjaldt omsorgen for de fire barna og for husholdet i hjemmet. Hun hadde kun sporadisk hatt inntektsbringende arbeid. A hadde for øvrig ikke hatt fast beskjeftigelse siden salget av aksjene, men hadde hatt enkelte oppdrag for virksomheter innen handelsnæringen. I det vesentlige hadde familien levd av oppgjøret for aksjene og avkastning av disse midler. B hadde i 1997 delvis uføretrygd som utgjorde ca kr 4.000 pr. mnd.

B gjør krav på medeierskap i eiendommen i Spania. B gjør dette med utgangspunkt i at livrenten som var opprettet i hennes navn i 1991 også reelt sett var hennes, og at pengene som ble frigjort ved innløsningen av livrenten gikk til kjøp av eiendommen i Spania og til opp-pussing av denne. A hevder på sin side at det ikke innebar noen realitet at livrenten var opprettet i Bs navn, men at det hele tiden var hans penger, og dessuten at utløsningssummen heller ikke ble benyttet til huset i Spania.

Lagmannsretten finner at det syn B hevder, har størst sannsynlighet for seg. Livrentene ble opprettet på et tidspunkt hvor A satt med betydelige kontantmidler etter aksjesalget. Det ble samtidig sørget for utbetaling av arveforskudd til barna med til sammen kr 800.000. Det er nærliggende at livrenten som ble opprettet i Bs navn, innebar en reell overføring av midler med sikte på å sikre fremtiden for henne. Livrenter var unntatt fra formkravene for gaver mellom ektefeller, jf. dagjeldende ektefellelov §33.

I ekteskapet hadde A vært en aktiv og suksessrik forsørger. B hadde gjennom sin rolle som mor til 4 barn og husmor for en så vidt stor familie åpenbart har vært avskåret fra noen særlig yrkesmessig karriere. Hennes bidrag var ikke desto mindre nødvendig for at partene sammen kunne opprettholde et familieliv i den form de hadde valgt. På denne bakgrunn fremstår en gavedisposisjon gjennom opprettelsen av livrente for B som svært naturlig. Retten må for øvrig legge til grunn at det ikke var noen aktuelle problemer i partenes ekteskap på denne tiden. Likeledes må det legges til grunn at B ivaretok sine oppgaver som omsorgsperson i hjemmet på en adekvat måte frem til 1996/97 da alkoholproblemene begynte å ta overhånd for henne. Lagmannsretten finner i hvert fall at B må høres med at hun oppfattet det slik at livrenten var penger som hun hadde fått. Det må i så fall påligge A å godtgjøre at opprettelsen av livrenten i Bs navn nærmest var en pro-forma sak innen forvaltningen av kapitalen. Retten kan ikke se at han har kunnet vise til særlige momenter som støtter opp under dette, ut over sin egen forklaring.

Uttaket av den første delen av Bs livrente - kr 600.000 - faller i tid godt sammen med kjøpet av huset i Spania. Det tilsvarer også om lag halvparten av kjøpesummen for huset. Lagmannsretten finner det sannsynlig at disse pengene ble benyttet til huskjøpet. Det er også sannsynliggjort at B har vært tatt med på råd om huskjøpet, at hun har vært enig i at livrentepengene ble disponert til dette formål og at hun gjennom dette har vært med på huskjøpet. At A på denne tiden hadde penger nok til at huset kunne vært kjøpt uten å bruke livrentepengene, kan ikke få noen betydning, når det faktisk ble disponert slik som angitt med livrenten.

At B ble medeier i eiendommen i Spania understøttes i noen grad også av at det er slik eiendommen ble registrert i det spanske eiendomsregisteret. Det formelle eierskap behøver ikke være avgjørende, da det kan være ulike grunner som taler for at ektefellene utad skal stå som eiere i fellesskap. Da det som formelt er oppgitt, også samsvarer godt med det som er kjent om det underliggende forhold, får likevel det formelle en viss bevismessig betydning.

I skifte- og fordelingsavtalen, slik den foreligger etter advokat Holtes oppsett, brukes i pkt. 2 formen «vår eiendom i Los Claveles» osv. om den spanske eiendommen. Dette er samme formulering som er benyttet om boligen i - - -veien i punktet foran. I avtalens pkt. 4 sies at «Øvrige eiendeler utgjør partenes særeie». Rent språklig tilsier avtaleteksten at eiendommen i Los Claveles var regnet som felleseie. Fra As side er det i retten anført at det ikke kan legges vekt på formuleringen i pkt. 2. Advokat Holte foretok kun en teknisk, juridisk utformning av det som var avtalt. Det er imidlertid et faktum at avtalen var utarbeidet på As initiativ, av As advokat og undertegnet av A. Avtaleteksten bidrar dermed til å svekke As krav på å være reell eneeier av den spanske eiendommen.

B ble etter lagmannsrettens oppfatning formelt og reelt medeier da eiendommen ble kjøpt. Retten har lagt til grunn at ektepakten var ugyldig. Eiendommen i Spania er da, i likhet med partenes øvrige eiendeler, felleseie og den enkeltes andel i eiendommen tilhører vedkommendes rådighetsdel i felleseiet.

Det som ble tatt ut av hennes livrente tilsvarer om lag halvparten av kjøpesummen. Bs andel ved ervervet var 50 %. De resterende ca 600.000 av Bs livrentepenger ble tatt ut året etter. Det alt vesentlige av påkostningene på eiendommen i Spania ble gjort i 1993 og 1994. Til sammen skal det dreie seg om beløp tilsvarende ca kr 2.180.000. Utgiftene påløp suksessivt i perioden til ulike håndverkere m.v. Sammenhengen mellom uttaket og innskudd i eiendommen er mindre klar enn når det gjelder de første kr 600.000 som gikk til kjøpet. Det var uten tvil A som styrte økonomien i familien. Selv om disse siste 600.000 har gått inn i familiens totale økonomi i perioden, finner lagmannsretten det riktig å anse også dette beløp for å ha gått til huset som Bs rådighetsdel. Dels har retten da sett hen til at pengene opprinnelig var en gaveoverføring ved livrenten og dels til at påkostningene på huset i den aktuelle perioden var så store at det er liten tvil om at de kr 600.000 har bidratt vesentlig til å dekke disse utgiftene.

B har gjennom sine anførsler akseptert at hennes rådighetsdel i eiendommen eventuelt var redusert til 40 %. Herredsretten har på skjønnsmessig grunnlag ansett den for å utgjøre 1/3. Det kan legges til grunn at det totalt var medgått ca kr 3,3 - 3, 5 millioner til kjøp og påkostninger av eiendommen ved utgangen av 1997. Av dette kom ca kr 1,2 millioner fra B. Dette utgjør noe over 1/3. I betraktning av at B var lite i Spania, og A tok seg av alt det praktiske der, finner lagmannsretten å kunne slutte seg til herredsrettens skjønnsmessige vurdering av at det er rimelig å sette hennes eierandel til 1/3.

Da ektepakten var ugyldig, hadde partene fullstendig felleseie. Selv om partene ved avtalen åpenbart har basert seg på ektepaktens ordning, finner retten at det ved vurderingen av rimeligheten av skifte- og fordelingsavtalen må sees hen til den faktiske situasjon hvor ektepakten settes til side som ugyldig.

De to faste eiendommene utgjør etter de takster og verdiansettelser som er nevnt foran, og som lagmannsretten, anser som absolutte minimumsverdier, ca kr 4, 1 millioner. Med en kontantformue hos A på ca kr 2. millioner samt to innboer og tre biler utgjør den samlede kapitalverdien kr 6.5 - 7 millioner. Ved skifte av felleseie er det lovens utgangspunkt at det skal skje en likedeling, jf. ekteskapslovens §58. Med den store ulikhet det her er mellom partenes rådighetsdeler, kan det ikke sees bort fra at A ville kunne kreve å holde noe av sin rådighetsdel utenom ved en deling i medhold av skjevdelingsreglene i ekteskapslovens §59. Ved et oppgjør etter den foreliggende skifte- og fordelingsavtale, er imidlertid resultatet at det er B som har overgitt noe av sin rådighetsdel. til A. Etter et så langvarig ekteskap ville B åpenbart kunnet kreve halvparten av hjemmet på X som sin rådighetsdel. Dette har hun også fått. Til hennes rådighetsdel hørte også 1/3 av eiendommen i Spania med en verdi i 1997 av henimot kr 1. million. I bytte for dette har hun kun mottatt en bil til en verdi av kr 100 - 150.000. Resultatet blir meget ufordelaktig for B ut fra en vurdering av formuesstillingen isolert sett.

Dette inntrykket blir forsterket når partens livvsituasjon tas i betraktning. A hadde med sin bakgrunn og sine forbindelser i næringslivet muligheter for å skaffe seg betydelige inntekter hvis han skulle velge eller se seg nødt til å benytte seg av dem. B hadde på sin side ingen nevneverdig yrkesbakgrunn. Hun hadde dertil svekket helse og et betydelig alkoholproblem. Realistisk sett hadde hun små muligheter til andre varige inntekter enn en beskjeden uføretrygd.

Bidraget på kr 8500 pr. måned i 3 år, som A skulle betale, var også en del av avtalen mellom partene. Bidraget var imidlertid ikke mer enn det B i den situasjon som forelå må antas å ha hatt krav å etter ekteskapslovens §79 annet ledd jf. §80 og §81. Bidraget kan ikke sees som formuesoverføring som trekkes inn i regnestykket over delingen av formuesmidlene, og får etter lagmannsrettens oppfatning kun begrenset betydning ved vurderingen av skifte- og fordelingsavtalens rimelighet.

Da skifte- og fordelingsavtalen ble inngått var B i en presset situasjon. Ektefellene hadde i flere år stort sett levd adskilt i ulike land. B hadde i praksis omsorgsansvaret for det minste barnet som var ca 13 år gammelt i 1997. Hun hadde etter hvert sviktet dette ansvaret på grunn av sykelighet og alkoholisme. Situasjonen hadde utviklet seg dithen at det var naturlig at B opplevde den som uholdbar. Hun var den klart svakeste part både økonomisk og ut fra personlige forutsetninger. At hun inngikk på ordninger som for henne var svært ugunstige må sees i sammenheng med dette.

Slik familien hadde innrettet seg, finner forøvrig lagmannsretten at B ikke hadde grunn til å påta seg det hele ansvar for den situasjon som hadde oppstått. Retten kan for øvrig ikke se at det er holdepunkter for As påstand om at det angivelig skulle være en forutsetning mellom partene helt fra 1983 at B ikke skulle gjøre økonomiske krav gjeldende ved en eventuell oppløsning av ekteskapet. Partene hadde levd sammen i ca 14 år etter denne tid og fått et barn sammen. De ekteskapelige uoverenstemmelser de hadde i 1983 er ikke egnet til å påvirke et oppgjør i 1997.

Da lagmannsretten bygger på at partene hadde felleseie, kommer ekteskapslovens §65 til anvendelse. Lagmannsretten finner at skifte- og fordelingsavtalen må settes til side som urimelig i medhold av denne bestemmelsen. Slik det er nedlagt påstand om, blir lagmannsrettens avgjørelse bare knyttet til avtalens punkt 5. Det innebærer at B er medeier i eiendommen i Spania og ikke plikter å utstede skjøte uten eventuelt i forbindelse med utløsning av sin andel.

Lagmannsretten har vurdert om det i stedet burde avsies dom om at B skal tilkjennes et bestemt beløp, slik Bs prosessfullmektig har åpnet for i sine anførsler. Prosessuelt vil retten ha adgang til dette med hjemmel i ekteskapslovens §65. Retten ser at en slik løsning kunne være ønskelig idet det ellers er fare for at det kan bli ytterligere rettslige prosesser mellom partene. Det er imidlertid så stor usikkerhet om verdien av eiendommen i Spania at lagmannsretten ikke har funnet dette forsvarlig. Retten har her også sett hen til at det er dagens verdi som må antas å skulle legges til grunn ved en utløsning, jf. her også ekteskapslovens §69.

Lagmannsretten vil også gi uttrykk for at resultatet med hensyn til gyldigheten av skifte- og fordelingsavtalens pkt. 5 må antas å bli det samme selv om det legges til grunn at ektepakten er gyldig. B ville da eie sin del av eiendommen i Spania som særeie slik at det ville foreligge et tingsrettslig sameie mellom partene. Regnestykket med hensyn til formuesfordelingen ville, med en gyldig ektepakt, se noe mindre ufordelaktig ut for B. Vurderingen av partenes totale livssituasjon ville imidlertid bli den samme og skifte- og fordelingsavtalens pkt. 5 som overfører Bs del av eiendommen i Spania til A ville også bli ugyldig, men da med hjemmel i avtalelovens §36.

Ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet, legger lagmannsretten til grunn at det for behandlingen i herredsretten er tvistemålslovens 174 som kommer til anvendelse. I påstanden i Bs stevning var det også med et punkt om betaling av en del terminer av det månedlige bidraget, som ble frafalt under hovedforhandlingen. Dette punktet synes å ha fått så vidt meget oppmerksomhet under behandlingen i herredsretten at lagmannsretten ikke finner at det kan anses som et «tvistepunkt av liten betydning». Selv om lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten når det gjelder punktet om ektepakten er gyldig, finner lagmannsretten ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålslovens §174 første ledd som tilsier at hver av partene dekke bør sine egne omkostninger.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse blir dermed stående.

I lagmannsretten har B fått fullt medhold både i anken og i motanken. Hun bør få dekket omkostningene i hovedanken etter tvistemålslovens §180 første ledd. Når det gjelder motanken skal omkostningene fastsettes etter §172 jf. §180 annet ledd. I samsvar med hovedregelen i §172 første ledd, bør A også dekke Bs saksomkostninger i motanken.

Omkostningsoppgaven fra Bs prosessfullmektig for lagmannsretten lyder samlet på kr 90.318 inklusive utlegg og m.v.a. Av dette utgjør kr 17.986 takst av eiendommen i Spania. Lagmannsretten antar at det høye beløpet her har sammenheng med at taksten var avholdt i to omganger. Merutgiftene ved dette bør ikke belastes motparten. Lagmannsretten foretar en skjønnsmessig reduksjon av omkostningsbeløpet med kr 10.000 og setter saksomkostningene til kr 80.318.

Det vesentlige av omkostningene må tilskrives hovedanken. Lagmannsretten setter skjønnsmessig andelen til ca tre fjerdeleler slik at A skal betale kr 60.318 i saksomkostninger i hovedanken og kr 20.000 i saksomkostninger i motanken.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom pkt. 1 og pkt. 3 stadfestes.

2. Ektepakten av 20. oktober 1992 er ugyldig.

3. A betaler til B i saksomkostninger for lagmannsretten kr 60.318- sekstitusentrehundrogatten - i hovedanken og kr 20.000 - tjuetusen - i motanken. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen. Ved forsinket betaling påløper renter som fastsatt i lov av 17. desember 1976 nr. 100 §3.