LE-2001-364

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-12-11
Publisert:	LE-2001-00364
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Gudbrandsdal herredsrett Nr 95 - 170 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00364 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00256.
Parter:	Ankende part: Staten v/Landbruksdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Borgar Høgetveit Berg). Hjelpeintervenienter: Stein Tofte og Kjell Skogum. Ankemotpart: Tor Tofte (Hjelpeintervenient: Ola O. Aaseng) (Prosessfullmektig: Advokat Oddvar Fosaas).
Forfatter:	Lagdommer Reidar Vigen. Ekstraordinær lagdommer Ole Sjetne. Tilkalt dommer, byrettsdommer Inge B. Tonholm
Lovhenvisninger:	Forvaltningsloven (1967) §17, §25, §41, Odelsloven (1974) §31, Tvistemålsloven (1915) §172, §178, §180, §213, §54, Oreigningsloven (1959) §2, Konsesjonsloven (1974) §14, §1, §2, §6, §27, §33, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §128, Jordlova (1995) §13, §1, §20

Saken gjelder odelsløsning, der et avgjørende spørsmål for løsningsretten gjelder gyldigheten av Landbruksdepartementets vedtak om odelsfrigjøring etter odelsloven §31 første ledd, 2. punktum.

Tor Tofte eide eiendommen Bakkom, gnr. 181, bnr. 94 m.fl. i Heidal i Sel kommune fra 1952 og frem til den ble solgt på tvangsauksjon den 8. desember 1992. Kjøper var Olaf Aaseng, Heidal, som den 23. februar 1993 søkte om konsesjon på ervervet.

Landbruksdepartementet vedtok den 5. oktober 1993 i medhold av konsesjonsloven §2 jf §1 og jordloven §1 å nytte statens forkjøpsrett til eiendommen Bakkom for å fordele denne blant jordsøkere i området. Forkjøpsretten ble ikke bestridt av Olaf Aaseng. Den 7. april 1994 ble auksjonsskjøte utstedt til Staten v/Fylkeslandbruksstyret i Oppland.

Tor Tofte reiste odelsløsningssak ved Nord-Gudbrandsdal herredsrett den 13. juli 1995.

I brev av 29. august 1995 fra fylkesmannen i Oppland til Landbruksdepartementet ble det tatt skritt til å frigjøre eiendommen for odel, idet landbruksdirektøren i Oppland etter en samlet vurdering var kommet til at de intensjoner som lå til grunn for statens forkjøp av eiendommen Bakkom, måtte søkes oppnådd ved odelsfrigjøring av eiendommen.

Ved Nord-Gudbrandsdal herredsretts kjennelse av 30. oktober 1995 ble odelsløsningssaken stanset inntil spørsmålet om odelsfrigjøring var avgjort, jf odelsloven §33 annet ledd.

Den 15. juli 1998 vedtok landbruksdepartementet odelsfrigjøring av eiendommen Bakkom etter bestemmelsen i odelsloven §31 første ledd 2. punktum. Det ble lagt til grunn at betingelsene for å vedta odelsfrigjøring var at vilkårene for ekspropriasjon i jordloven §13 var tilstede, samt at inngrepet uten tvil ville være mer til gang enn skade, jf oreigningsloven §2 annet ledd.

Partene forhandlet etter dette med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at forlik ble oppnådd. Høsten 1999 ble odelsløsningssaken igangsatt igjen, idet det av partenes prosesskrifter fremgikk at herredsretten som ledd i odelsløsningssaken prejudisielt kunne ta stilling til gyldigheten av odelsfrigjøringsvedtaket.

Eiendommen Bakkom var frem til 1952 en del av eiendommen Bjølstad, gnr. 181, bnr. 1 i Sel kommune, som hadde vært i slektens eie i flere hundre år. Da Tor Toftes foreldre ble skilt i 1952, fikk han som eldste sønn på Bjølstad overført Bakkom til seg som gave.

Eiendommen Bakkoms totale areal er på 2880 dekar, hvorav 167 dekar i dag er fulldyrket jord, 15 dekar gjødslet beite, 1.796 dekar produktiv skog, 552 dekar annen løvskog samt Bjølstadvatnet på ca 350 dekar. Eiendommen består av 2 fysisk adskilte deler. Ett sammenhengende areal dyrket mark på 167 dekar samt noe lauvskog ligger nær Heidal sentrum, mens skog- og utmarksområdene og beiteområdet ligger ved Bjølstadvatnet, ca 5 km lenger nord.

Eiendommen har verken driftsbygning eller våningshus. Det er ingen bebyggelse i tilknytning til jordbruksarealet. Ved Bjølstadvatnet er det en seter med eldre bebyggelse bestående av et sel, en skåle og en låve. Dessuten hadde Tor Tofte under oppførelse et beboelseshus eller hytte på ca 80 kvadratmeter ved Bjølstadvatnet. Bygningen var imidlertid ikke ferdigstillet da tvangsauksjonen fant sted. For øvrig foreligger det en godkjent reguleringsplan for femten hyttetomter nær Bjølstadvatnet En av tomtene er solgt, elleve tomter er fradelt eiendommen men ikke solgt, mens de tre resterende tomter ikke er fradelt.

Den dyrkede jorda nær Heidal sentrum, samt beiteområdet ved Bjølstadvatnet, har i det meste av tiden etter at Tor Tofte overtok eiendommen i 1952 vært drevet sammen med eiendommen Midtre Aaseng, gnr. 180 bnr. 1 i Sel kommune. De to siste leiekontrakter som i denne forbindelse ble inngått, og som ble tinglyst før auksjonssalget, var leiekontrakt av 6. mai 1991 til Olaf Aaseng, der han leiet den dyrkede jorden i 10 år fra 1. januar 1992 til 31. desember 2001, samt leiekontrakt av 28. februar 1992 til Olaf Aasengs sønn, Ola O. Aaseng jr., som skulle leie den dyrkede mark i 10 år fra 1. januar 2002 til 31. desember 2011.

Driften av skogen og utmarksområdene ble så lenge Tor Tofte var umyndig, ivaretatt av hans verger. Senere har han selv drevet skogen og utmarksområdene. Selve skogsarbeidet har vært utført av andre. Tor Tofte bodde på Bjølstad frem til han i 1952 flyttet til Stavanger sammen med sin mor og sine to søsken. Han var da 10 år gammel. Han har senere ikke hatt bopel i Heidal, men han har oppholdt seg mye der. Han har hatt sitt daglige arbeid andre steder. Han reiste til sjøs 15 år gammel, ble senere styrmann og navigasjonsoffiser, før han i 1972 gikk over i oljebransjen. I 1992 bosatte han seg i Tyskland hvor han nå er kjøpmann.

Tor Tofte har planlagt å flytte tilbake til Heidal og bosette seg i huset ved Bjølstadvatnet, hvor han selv skal stå for driften av skog - og utmarksområdene, samt videreutvikle sine planer i forbindelse med hyttefeltet. Dessuten vil han leie ut den dyrkede mark slik han i alle år tidligere har gjort.

Nord-Gudbrandsdal herredsrett avsa dom i odelsløsningssaken den 13. februar 2001 med slik domsslutning:

1. Staten v/Landbruksdepartementet tilpliktes å utstede skjøte på eiendommen «Bakkom» gnr 181 bnr 94, 416, 417, 418, 419, 420, 421, 422, 423, 424, 425 og 427 i Sel kommune til Tor Tofte mot at han betaler den fastsatte løsningssum ihht. odelstakst.

2. Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til å betale til Tor Tofte sakens omkostninger med kr 161.150,- kroneretthundreogsekstientusenetthundreogfemti 0/100- innen 2 -to- uker med tillegg av 12 -tolv- % rente fra forfall til betaling skjer.

Staten v/Landbruksdepartementet har påanket dommen, og Tor Tofte har tatt til motmæle. Stein Tofte og Kjell Skogum har opptrådt som hjelpeintervenienter for Staten v/Landbruksdepartementet. Ola O. Aaseng ( Ola Aaseng jr ) har opptrådt som hjelpeintervernient for Tor Tofte.

Ankeforhandling ble holdt på Otta i tiden 6. - 9. november 2001. Fra den ankende parts side møtte avdelingsdirektør i landbruksdepartementet, Frode Langaker. Han var til stede under ankeforhandlingen som vitne etter tvistemålsloven §213 annet ledd og avga forklaring. Dessuten møtte Tor Tofte personlig og avga forklaring. I tillegg avga de tre foran nevnte hjelpeintervenienter samt fem vitner forklaring, og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Det ble dessuten foretatt befaring av eiendommen.

Staten v/Landbruksdepartementet har i hovedsak anført følgende:

Det avgjørende for utfallet av odelsløsningssaken er gyldigheten av Landbruksdepartementets vedtak av 15. juni 1998 om odelsfrigjøring av eiendommen. Når det prejudisielt skal tas standpunkt til dette i odelsløsningssaken, er det de faktiske forhold på vedtakstidspunktet den 15. juli 1998 som må legges til grunn.

Ved vurderingen av odelsfrigjøringsvedtakets gyldighet må det legges til grunn at jordfordelingssaken ikke er avsluttet og at det ikke foreligger noe endelig vedtak i denne forbindelse.

Videre må det legges til grunn at leiekontraktene til Olaf Aaseng av 6. mai 1991 og til Ola Aaseng jr. av 28. februar 1992, som begge skulle løpe i 10 år fra henholdsvis 1. januar 1992 og 1. januar 2002, falt bort ved tvangsauksjonen den 8. desember 1992, jf dagjeldende tvangsfullbyrdelseslov §128 annet og tredje ledd. Etter de fastsatte auksjonsvilkår ble eiendommen ved tredje gangs opprop solgt fri for de tinglyste leiekontrakter, noe Olaf Aaseng og Ola Aaseng jr. var klar over. Det forhold at leiekontraktene fortsatt ble stående som heftelse på eiendommen i grunnboken, er derfor uten betydning. Selv om Ola Aaseng jr. senere har drevet den dyrkede mark, foreligger det ikke noe nytt stiftelsesgrunnlag som gir ham fortsatt rett til å leie arealene.

Selv om det i stor grad er felles rettslig og materielt grunnlag for vedtaket om å gjøre forkjøpsrett gjeldende til eiendommen Bakkom og vedtaket om odelsfrigjøring av eiendommen, er det allikevel forskjellige vilkår som ligger til grunn for vedtakene. Det er ulike vurderingstemaer ved de to avgjørelser, og det er forskjellige vurderingstidspunkter som innebærer at vurderingen av gyldigheten av det ene vedtak ikke er avgjørende for vurderingen av gyldigheten av det annet vedtak.

Det gjøres videre gjeldende at lagmannsretten er avskåret fra prejudisielt å ta standpunkt til forkjøpsvedtaket. Tor Tofte var ikke part i saken som gjaldt forkjøpsretten, og han manglet den nødvendige rettslige interesse etter tvistemålsloven §54. Dessuten er søksmålsfristen på tre måneder etter konsesjonsloven §14 siste ledd løpt ut. En overprøving av forkjøpsvedtaket vil derfor være en direkte omgåelse av tvistemålslovens §54 og konsesjonsloven §14 siste ledd.

Utfallet av den prejudisielle prøving av odelsfrigjøringsvedtakets gyldighet vil være avgjørende for hvem av partene i saken som får eiendomsrett til Bakkom. Dette vil ikke være tilfelle ved en prejudisiell prøving av forkjøpsvedtaket, der partene ikke er de samme som i odelsløsningssaken. Noen prejudisiell prøvelse av forkjøpsvedtaket kan derfor heller ikke av den grunn finne sted.

Under enhver omstendighet gjøres gjeldende at forkjøpsvedtaket av 5. oktober 1993 er gyldig. Det forhold at Olaf Aaseng samme dag som vedtaket ble truffet, sendte en telefaks til departementet med opplysninger om bruk av eiendommen bakover gjennom årene, samt at den fortsatt skulle drives sammen med Midtre Aaseng som tidligere, endrer ikke dette. Det avgjørende var ikke om eiendommene skulle drives sammen, men om eiendommen Bakkom skulle slås sammen med Midtre Aaseng til en driftsenhet.

Det foreligger heller ikke andre faktiske feil i avgjørelsesgrunnlaget for forkjøpsvedtaket som kan ha vært bestemmende for vedtakets innhold, eller som har forplantet seg over til odelsfrigjøringsvedtaket, med den følge at odelsfrigjøringsvedtaket er ugyldig.

Vedtaket om å nytte forkjøpsretten er et faktisk forhold som må legges til grunn ved avgjørelsen av om odelsfrigjøringsvedtaket er gyldig.

Når det gjelder odelsfrigjøringsvedtaket, er det ikke avgjørende at det ikke foreligger noe jordfordelingsvedtak. I odelsfrigjøringssaker der Staten er eier av eiendommen, må det vurderes om det finnes aktuelle jordsøkere som er i en slik stilling det kan eksproprieres til fordel for dem etter jordloven §13. I denne sak foreligger det flere jordsøkere som er i slik stilling.

For øvrig er odelsloven §31 ikke til hinder for odelsfrigjøring i tilfeller som dette der eiendommen tidligere er solgt på tvangsauksjon fra odelsløseren.

Når det gjelder selve skjønnsutøvelsen ved odelsfrigjøringsvedtaket, vises det til rettspraksis vedrørende domstolkontroll med forvaltningen. Lagmannsretten kan prøve rettsanvendelsen, derunder rettsanvendelsesskjønnet, det faktiske grunnlag for avgjørelsen og saksbehandlingen. Dessuten kan det prøves om skjønnstemaet er riktig og om det virkelig er utøvet et skjønn. Selve den skjønnsmessige side av odelsfrigjøringsvedtaket, herunder den landbruksfaglige vurdering, kan ikke overprøves, bortsett fra spørsmålet om myndighetsmisbruk. Ankemotpartens anførsel om at rimeligheten skal være bestemmende for lagmannsrettens kompetanse, kan derfor ikke legges til grunn.

Departementet har ved sin vurdering lagt til grunn et korrekt skjønnstema, slik det fremgår av vedtaket av 15. juli 1998. Hvilken vekt de forskjellige momenter er tillagt ved skjønnsutøvelsen, kan lagmannsretten ikke overprøve.

Det foreligger heller ikke feil i det faktiske grunnlag som departementets avgjørelse bygger på. Det må i denne forbindelse skilles mellom de faktiske forhold og vurderinger av fakta. Således er opplysningen om at Bakkom aldri har vært drevet som egen jordbrukseiendom, en riktig vurdering utfra de faktiske opplysninger som foreligger. Den eneste faktiske feil som etter den ankende parts oppfatning foreligger i odelsfrigjøringsvedtaket av 15. juli 1998, er at det er opplyst at jordbruksarealet på eiendommen er bortleid ved tinglyst leiekontrakt frem til år 2011. Denne feil taler imidlertid i favør av Tor Tofte ved vurderingen av om odelsløsning bør finne sted eller ikke, og den kan derfor ikke ha hatt noen betydning for vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven §41, når departementet allikevel vedtok at odelsfrigjøring skulle finne sted.

Det foreligger heller ikke saksbehandlingsfeil som kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf forvaltningsloven §41. Saken var godt opplyst før vedtak ble truffet, jf forvaltningsloven §17, og vedtaket er tilstrekkelig begrunnet, jf forvaltningsloven §25. Herredsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at det foreligger et skjerpet krav til begrunnelse, fordi den mener at vedtaket fremstår som lite rimelig utfra Tor Toftes tilknytning til eiendommen, familien Aasengs situasjon og størrelsen på eiendommen. Det gjøres for øvrig gjeldende at det i alle fall ikke foreligger noen mangelfull begrunnelse som kan ha hatt betydning for vedtakets innhold, slik herredsretten har kommet til.

Det er ikke noen saksbehandlingsfeil at det offentlige innehar en «dobbeltrolle» som eier av eiendommen og som forvaltningsorgan som beslutter odelsfrigjøring.

Det er ikke tatt utenforliggende hensyn, idet odelsfrigjøringen er foretatt ut fra en avveining av landbruksmessige hensyn og de odelsberettigedes interesser.

Eiendommen Bakkom er godt egnet som rasjonaliseringsobjekt, og en odelsfrigjøring vil i dette tilfellet ikke innebære noe kvalifisert urimelig resultat, heller ikke ut fra det forlikstilbud Tor Tofte har fremsatt om å overdra den dyrkede jord til andre gårdbrukere i Heidal.

For øvrig anføres at Tor Tofte etter odelsloven §27 vil ha bo - og driveplikt dersom han overtar eiendommen ved odelsløsning, og at han ikke vil kunne oppfylle driveplikten ved å leie bort jorden, slik han selv har gitt uttrykk for han vil gjøre.

Staten v/Landbruksdepartementet har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.

2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes omkostninger for herredsrett og lagmannsrett, med tillegg av lovens høyeste forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

Tor Tofte har i hovedsak anført følgende:

Herredsrettens dom er riktig og må stadfestes.

Når det prejudisielt skal tas stilling til gyldigheten av Landbruksdepartementets vedtak av 15. juli 1998 om odelsfrigjøring av eiendommen, må lagmannsretten også prejudisielt ta stilling til gyldigheten av Landbruksdepartementets vedtak av 5. oktober 1993 om bruk av forkjøpsrett til eiendommen. Hensikten med å benytte forkjøpsretten var å skaffe jordbrukere i området tilleggsjord ut fra hensynet til jordbruksrasjonalisering, og odelsfrigjøringsvedtaket er fattet for å oppnå de samme intensjoner som lå til grunn for å benytte statens forkjøpsrett. Odelsloven §31 forutsetter et gyldig forkjøpsvedtak. Lagmannsretten må derfor ha samme adgang til å prøve dette som odelsfrigjøringsvedtaket.

Forkjøpsvedtaket og odelsfrigjøringsvedtaket har nær sammenheng og har felles rettslig og materielt grunnlag, jf odelsloven §31. Odelsfrigjøringsvedtaket bygger således i alt vesentlig på det samme saksforhold som lå til grunn for å benytte forkjøpsretten. Det foreligger betydelige faktiske feil i grunnlaget for avgjørelsen av forkjøpsvedtaket som innebærer at dette er ugyldig. Disse feil har forplantet seg over til avgjørelsesgrunnlaget for odelsfrigjøringsvedtaket og må derfor føre til at også odelsfrigjøringsvedtaket er ugyldig.

Odelsfrigjøringsvedtaket er truffet med hjemmel i odelsloven §31 første ledd 2. punktum. Dette innebærer at vilkårene for ekspropriasjon må foreligge etter jordloven §13. Det gjøres gjeldende at vilkårene for ekspropriasjon etter denne bestemmelse ikke er til stede i dette tilfellet, idet det ikke foreligger noe vedtak om jordfordeling. Det må ved vurderingen tas utgangspunkt i jordloven §1. For at ekspropriasjon skal kunne skje, må det foretas en konkretisering av interessene hos den enkelte jordsøker, der det påvises et særskilt behov, noe som ikke er tilfelle her. Før interesseavveiningen finner sted, må det således klarlegges hvilke faktorer som skal tillegges vekt. Under enhver omstendighet vil det være feil saksbehandling å fatte et vedtak om odelsfrigjøring på et så uklart grunnlag.

Videre gjøres gjeldende at odelsloven §31 første ledd ikke gir hjemmel for å vedta odelsfrigjøring i forhold til tidligere eier som vil ta tilbake eiendommen ved odelsløsning etter at den ble frasolgt ham på tvangsauksjon. Hovedregelen etter odelsloven §31 første ledd er at odelsfrigjøring ikke kan skje overfor nære slektninger, med mindre vilkårene for ekspropriasjon er til stede. I dette tilfellet vil imidlertid odelsfrigjøringsvedtaket ramme den tidligere eier, som selv hadde eiet eiendommen i 40 år. Situasjonen vil da bli en annen, idet hensynet til odelsløseren må tillegges en helt annen og langt større vekt enn det som ellers er tilfelle ved odelsfrigjøring. Det kan ikke ha vært lovgivers mening at den som må avgi en eiendom ved tvang skal utsettes for odelsfrigjøring dersom han vil benytte sin løsningsrett for å kjøpe den tilbake.

Ved odelsfrigjøringen skal det foretas en interesseavveining der hensynet til de odelsberettigede skal vurderes mot jordsøkernes interesser. Ved overprøvingen av forvaltningens skjønnsmessige avgjørelse må rimelighet være bestemmende for lagmannsrettens kompetanse. Det gjøres gjeldende at vedtaket er sterkt urimelig og at det også av denne grunn må kjennes ugyldig.

Det er i dette tilfellet ikke lagt vekt på Tor Toftes sterke tilknytning til eiendommen og hans interesse for å få den tilbake. Det er heller ikke vurdert om det var en realistisk mulighet for Tor Tofte til å bosette seg på eiendommen og drive den ut fra eiendommens inntektsgrunnlag.

Når det gjelder jordsøkerne er det ikke påvist noe konkret behov. Dessuten er det ved vurderingen ikke sett hen til utviklingen som har funnet sted når det gjelder melkeproduksjon på små bruk. Det kan derfor ut fra melkeproduksjon på nabobrukene heller ikke være noe behov for tilleggsjord til disse eiendommer.

Formålet med odelsfrigjøringen kan under ingen omstendighet være oppfylt i forhold til resurssterke bruk. Det vises særlig til eiendommen Bjølstad, som Bakkom i sin tid ble skilt ut fra, og som fortsatt er en av de største landbrukseiendommer i bygda. Det forhold at Bakkom tidligere lå under Bjølstad, og at eieren av Bjølstad er odelsberettiget til Bakkom, gir ikke grunnlag for at det kan foretas odelsfrigjøring av Bakkom til fordel for eieren av Bjølstad.

Det må ved interesseavveiningen også tas hensyn til at Tor Tofte har fremsatt forlikstilbud i saken som ivaretar de jordbruksmessige hensyn som ligger til grunn for odelsfrigjøringsvedtaket.

Departementet har ved sin avgjørelse benyttet formuleringer som innebærer uklarheter når det gjelder spørsmålet om hva som er lagt til grunn ved vurderingen. Det er uklart hva som menes med «selvstendig bruk», at eiendommen ikke er «resurssterk» og at det for å gjenoppbygge eiendommen som selvstendig bruk vil kreves «relativt store økonomiske utlegg», uten at det er sagt noe nærmere om dette.

Det foreligger feil i saksbehandlingen som kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, slik at vedtaket er ugyldig. De faktiske forhold er ikke klarlagt på en tilfredsstillende måte, jf. forvaltningsloven §17 første ledd. Videre er vedtaket ikke tilstrekkelig begrunnet, jf forvaltningsloven §25. På grunn av at vedtaket i dette tilfellet er særdeles inngripende, må kravet til begrunnelse skjerpes. Dessuten har Staten i dette tilfellet ikke maktet å utøve sin dobbeltrolle som eier og forvaltningsorgan på en korrekt måte, og dette har påvirket saksbehandlingen.

Odelsfrigjøringsvedtaket må dessuten vurderes på bakgrunn av at feil i forkjøpsvedtaket har forplantet seg over til odelsfrigjøringsvedtaket.

Når det gjelder forkjøpsvedtaket, gjøres gjeldende at det ligger utenfor lovens ramme å gjøre forkjøpsrett gjeldende for en eiendom som er så stor som Bakkom.

Videre er det bare særlige behov hos jordsøkerne som tilsier at forkjøpsrett bør gjøres gjeldende. Det forelå ingen slike særlige behov hos de jordsøkere som meldte seg da spørsmålet om å gjøre forkjøpsrett gjeldende ble tatt opp.

I saksfremstillingen forut for forkjøpsvedtaket foreligger det mange faktiske feil. Det ble lagt til grunn at eiendommen aldri hadde vært drevet som egen jordbruksenhet, en opplysning som senere har forplantet seg til odelsfrigjøringssaken. Tor Tofte har drevet eiendommen som egen jordbruksenhet, selv om han ikke har bodd der. Han har drevet skog- og utmarksområdene og leiet bort jorda, ført selvstendige regnskaper for eiendommen og han har vært registrert i merverdiavgiftregisteret som selvstendig næringsdrivende. Det kan i denne forbindelse ikke ha betydning at det var andre personer som rent fysisk utførte skogsarbeidet.

Beskrivelsen av bygningene på eiendommen er feil. Seterhusene på Vesleseter er i en langt bedre forfatning enn det beskrivelsen gir inntrykk av. At beboelseshuset er beskrevet som en «halvferdig laftet hytte» gir også et uriktig inntrykk av de faktiske forhold.

Det er også uriktig når det fremgår av saksdokumentene at konsesjonssøkeren Olaf Aaseng på forespørsel ikke har kunnet bekrefte at Bakkom i fremtiden skulle slås sammen med Midtre Aaseng til en driftsenhet, idet det av konsesjonssøknaden fremgår at formålet med ervervet var å fortsette med grasproduksjon og korn «på samme måte som eiendommen har blitt drevet av oss i 41 års leigetid». Klarere kan dette ikke uttales på den begrensede plass det var i skjemaet for konsesjonssøknaden vedrørende dette. For øvrig er det ikke riktig at Olaf Aaseng på forespørsel ikke har kunnet gi en slik bekreftelse som anført. Spørsmålet ble stillet av jordbrukssjef Svein Sletten til Olaf Aaseng under en befaring av eiendommen i forbindelse med behandlingen av konsesjonssøknaden, og Olaf Aaseng svarte kun med å henvise ham til sin sønn Ola Aaseng jr, som hadde overtatt eiendommen, uten at det da ble sagt noe om den fremtidige drift. Sønnen Ola Aaseng jr fikk ingen forespørsel om dette. Dersom myndighetene i forbindelse med behandlingen av konsesjonssøknaden hadde vært i tvil om hvorledes den fremtidige drift skulle innrettes, burde de ha rettet en skriftlig henvendelse til Olaf Aaseng i sakens anledning.

Det er ikke riktig at det ved å gi konsesjon til Olaf Aaseng måtte opprettes en ny driftsenhet med svært stort behov for investeringer. Ved avslaget på konsesjonssøknaden ble det lagt til grunn at det ikke var driftsøkonomisk forsvarlig å opprette en ny driftsenhet. En slik vurdering bygger på feil faktisk grunnlag.

Dessuten er driftsbygningen på Midtre Aaseng bygget og dimensjonert ut fra at eieren skulle leie den dyrkede jord på Bakkom.

Det vises også til at Olaf Aaseng samme dag som Landbruksdepartementet traff sitt vedtak om å nytte forkjøpsretten, sendte en telefaks til Landbruksdepartementet, der han redegjorde for at Bakkom hadde vært drevet sammen med Midtre Aaseng mesteparten av tiden fra 1952. Videre redegjorde han for bruken av Vesleseterkvea som beite, samt for fisket i Bjølstadvannet, og han opplyste at eiendommen fortsatt skulle drives sammen med Midtre Aaseng slik det hadde vært gjort i årtider. Dette burde departementet tatt hensyn til. Dersom vedtaket allerede var fattet da telefaxen ble mottatt av departementet, burde ratihabisjon ha funnet sted, idet departementet pliktet å behandle opplysningen. Departementets frist for å gjøre forkjøpsrett gjeldende var ikke til hinder for ratihabisjon. Også på dette punkt foreligger det feil ved saksbehandlingen.

Selv om Tor Tofte ikke var part i saken vedrørende forkjøpsretten, har han etter tvistemålsloven §54 rettslig interesse i en prejudisiell prøving av dette vedtaket, og fristene som ellers gjelder for å reise søksmål for å få prøvet gyldigheten av forkjøpsvedtaket, kommer ikke til anvendelse ved denne prejudisielle prøvelse.

Etter dette må det legges til grunn at vedtaket om å benytte forkjøpsretten var ugyldig, og at dette har betydning for gyldigheten av odelsfrigjøringsvedtaket.

For øvrig vises det til at leiekontraktene til Olaf Aaseng og Ola Aaseng jr, som er tinglyst som heftelser på eiendommen Bakkom, fortsatt gjelder. Selv om kontraktene formelt falt bort i forbindelse med auksjonssalget, har Staten ved konkludent adferd akseptert at de fortsatt gjelder. Den dyrkede jorda på Bakkom har vært drevet sammen med Midtre Aaseng som tidligere, også etter at leiekontrakten for perioden fra 1. mai 1995 og ut 1995 løp ut. Det er heller ikke tatt skritt til å slette de tinglyste leiekontraktene. Odelsfrigjøring kan derfor ikke foretas nå, når tidligste tidspunkt for eventuelt å fordele den dyrkede jord til jordsøkerne ville vært i år 2012.

Staten kan ikke bli hørt med sin anførsel om at Tor Tofte ikke vil kunne oppfylle bo- og driveplikten på eiendommen dersom denne løses på odel. Tor Tofte vil bosette seg i huset som er under oppførelse ved Bjølstadvatnet og vil drive skogen og utmarken for egen regning. Dessuten vil han leie bort den dyrkede jord til brukeren av Midtre Aaseng, slik han tidligere har gjort. Han vil derfor oppfylle både bo - og driveplikten.

Tor Tofte har nedlagt slik påstand:

1. Nord-Gudbrandsdal herredsrett dom stadfestes.

2. Tor Tofte tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av høyeste lovelige forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Det avgjørende for utfallet av odelsløsningssaken er om departementets vedtak om odelsfrigjøring er gyldig eller ikke, idet Tor Toftes løsningsrett vil falle bort dersom eiendommen odelsfrigjøres.

Partene er enige om at retten prejudisielt kan ta standpunkt til gyldigheten av odelsfrigjøringsvedtaket.

Tor Tofte har dessuten gjort gjeldende at retten også prejudisielt må ta standpunkt til gyldigheten av vedtaket om å gjøre Statens forkjøpsrett gjeldende, da dette inneholder feil som innebærer at det er ugyldig og som har forplantet seg over til grunnlaget for odelsfrigjøringssaken, slik at odelsfrigjøringsvedtaket også av den grunn må være ugyldig. Lagmannsretten er ikke enig i dette.

Landbruksdepartementets vedtak om å benytte seg av Statens forkjøpsrett ble truffet den 5. oktober 1993. Forkjøpsretten er gjennomført, og Staten har hatt grunnbokshjemmel til eiendommen siden 11. april 1994. Partsforholdet var der et annet, idet Olaf Aaseng, som hadde kjøpt eiendommen, var part. Dersom Olaf Aaseng ville bestride gyldigheten av forkjøpsvedtaket, måtte han ha reist søksmål innen 3 måneder etter at han fikk melding om vedtaket, jf. konsesjonsloven §14 siste ledd. I en slik tvist ville Tor Tofte ikke ha hatt partsinteresse. Tor Tofte kan derfor ikke nå gjøre gjeldende at vedtaket om å nytte forkjøpsretten er ugyldig.

Lagmannsretten finner således at det ved den prejudisielle prøvelse av gyldigheten av odelsfrigjøringsvedtaket, må legges til grunn at det foreligger et gyldig vedtak av 5. oktober 1993 der Statens forkjøpsrett ble gjort gjeldende.

Et annet spørsmål er om det til grunn for Landbruksdepartementets vedtak om å gjøre forkjøpsretten gjeldende, forelå uriktige faktiske opplysninger som senere - ved at dokumentene i forkjøpsrettssaken også er benyttet som grunnlag for saksfremstillingen i odelsfrigjøringssaken - har forplantet seg over til odelsfrigjøringssaken, og at det av denne grunn er oppstått feil i det faktiske grunnlaget for avgjørelsen av odelsfrigjøringssaken. Dette må lagmannsretten ved sin prejudisielle avgjørelse om gyldigheten av vedtaket i odelsfrigjøringssaken kunne ta standpunkt til.

Det rettslige grunnlag for avgjørelsen av odelsfrigjøringsvedtaket er odelsloven §31 første ledd, 2. punktum, der det aktuelle alternativ i nærværende sak er at odelsfrigjøring ikke kan skje overfor nære slektninger som nevnt i konsesjonsloven §6 nr. 1, med mindre vilkårene for ekspropriasjon er til stede etter jordloven §13.

Det er i lovteksten ikke nevnt noe om odelsfrigjøring i forhold til tidligere eier som vil løse eiendommen på odel etter at den er solgt fra ham på tvangsauksjon. I Ot.prp.nr.59 (1972-1973) er det imidlertid til §31 på s. 58, første avsnitt, uttalt følgende:

«D e p a r t e m e n t e t har vore i tvil om nokon av framlegga frå Utvalet gjev den beste løysinga på dette spørsmålet. Mindretalsframlegget går svært langt. Det vil gje administrasjonen høve til å avskjere løysing frå t.d. eigarens barn når ein eigedom er komen på sal - utan omsyn til storleiken på eigedomen og tilhøva elles. På same måten vil løysing kunne avskjerast også mot eigaren sjølv, om ein tenkjer seg at eigedomen vert fråseld han ved tvangsauksjon og han så skulle få midlar til å løyse den inn att innan fristen går ut. Om fleritalsframlegget kan på den andre sida seiast .... .

Departementet har vore inne på tanken om å avgrense verknaden av odelsfrigjeringa etter eit anna prinsipp enn fleirtalet i utvalet - nemleg slik at e i g a r e n s b a r n, men ingen andre (bortsett frå eigaren sjølv, dersom det gjeld tvangssal) skulle kunne løyse eigedomen... .»

Som en ser av forarbeidene, har spørsmålet om å avgrense virkningen av odelsfrigjøringen vært drøftet også i forhold til eieren selv, dersom eiendommen er frasolgt ham ved tvangsauksjon og han så skulle få midler til å løse den inn igjen. Noen slik avgrensning har imidlertid ikke kommet til uttrykk i lovteksten.

Lagmannsretten kan ut fra forarbeidene og en naturlig fortolkning av ordlyden i odelsloven §31 ikke se at bestemmelsen er til hinder for odelsfrigjøring i forhold til tidligere eier som vil løse eiendommen etter at den er solgt på tvangsauksjon.

Det neste spørsmål er om odelsfrigjøring kan finne sted så lenge det ikke er truffet endelig vedtak i jordfordelingssaken.

Odelsfrigjøringsvedtaket av 15. juli 1998 inneholder en oversikt over de som har søkt tilleggsjord, samt en kort beskrivelse av deres eiendommer. Etter lagmannsrettens oppfatning er de opplysninger om jordsøkerne som fremgår av odelsfrigjørings - vedtaket tilstrekkelige til å vurdere om det er jordsøkere som har et særskilt behov for tilleggsareal og om vilkårene for ekspropriasjon er til stede, i alle fall når det gjelder den dyrkede mark. Når det gjelder skogen og utmarken, vises det til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Når Staten har ervervet eiendommen for å fordele den blant jordsøkere, kan det etter lagmannsrettens oppfatning ikke kreves at jorden først blir fordelt, og at det deretter skal tas stilling til om odelsfrigjøring skal foretas. I Landbruksdepartementets rundskriv M-6/95 pkt. 2.3. fjerde avsnitt, er det uttalt følgende:

«... I de tilfellene Staten er eier av eiendommen, må det vurderes om det er aktuelle jordsøkere som er i en slik stilling at en kunne ekspropriere til fordel for dem etter jordlovens §20, jf. §1 annet eller tredje ledd. Det samme gjelder i forhold til privat kjøper som søker odelsfrigjøring etter §31 annet ledd.»

Odelsloven §31 gir etter lagmannsrettens oppfatning hjemmel til å beslutte odelsfrigjøring der Staten har ervervet eiendommen ved å benytte forkjøpsretten for å fordele jorden blant jordsøkere i området, uten at dette ennå har funnet sted.

De opplysninger om jordsøkerne og om odelsløseren som lå til grunn for odelsfrigjøringsvedtaket, er etter lagmannsrettens oppfatning også tilstrekkelige til å vurdere om fordelene som oppnås ved at eiendommen frigjøres fra odel er større enn skadene for odelspretendenten og de øvrige odelsberettigede, jf. avveinings - prinsippet i oreigningsloven §2 annet ledd. Dette gjelder uten tvil den dyrkede mark på 167 dekar nær Heidal sentrum.

Lagmannsretten er imidlertid i betydelig tvil om begrunnelsen er tilstrekkelig i forhold til de store skog - og utmarksarealer som eiendommen i det vesentlige består av. Særlig gjelder dette når det foreløpig - selv om det ikke foreligger noe endelig vedtak i jordfordelingssaken - fremgår at nesten hele skog - og utmarksområdet, inklusive Bjølstadvatnet, bortsett fra ca 150 dekar skogsmark på Bjølstadskogen, i alt 2.030 dekar, er foreslått tildelt Stein Tofte, som eier Bjølstad, som fra før har et totalareal på 7.638 dekar, hvorav 4.035 dekar skog. Lagmannsretten er imidlertid under tvil kommet til at det ikke er grunn til å regne med at den mangelfulle begrunnelse kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, slik at det av den grunn bør kjennes ugyldig, jf forvaltningsloven §41.

Når det gjelder leiekontraktene som ble tinglyst på eiendommen Bakkom vedrørende den dyrkede mark til Olav Aaseng og hans sønn Ola Aaseng jr for til sammen 20 år, er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke tvil om at disse bortfalt da eiendommen ble solgt på tvangsauksjon den 8. desember 1992, slik det fremgår av auksjonsvilkårene fra 3. gangs opprop, og slik det er redegjort for i namsrettens kjennelse av 18. desember 1992, der Olaf Aasengs bud ble stadfestet.

Ved leiekontrakt av 18. og 24. mai 1995 ble den dyrkede mark på Bakkom og beitet på Vesleseter leiet bort fra Oppland fylkeslandbruksstyre til Olaf Aaseng fra 1. mai 1995 og ut samme år. Denne kontrakten viser at også Olaf Aaseng anså de tinglyste leieavtaler som bortfalt. Det forhold at den dyrkede mark etter utløpet av denne kontrakt fortsatt er drevet sammen med Midtre Aaseng mens nærværende sak pågår og det ikke har vært aktuelt å foreta noen endelig jordfordeling blant jordsøkerne, kan ikke innebære at leiekontraktene som falt bort ved tvangsauksjonen, fortsatt er gyldige, selv om de ikke ble slettet som heftelse på eiendommen. Så vel Olaf Aaseng som hans sønn Ola Aaseng jr må ha vært klar over at kontraktene var falt bort ved tvangsauksjonen. Det forhold at kontraktene fortsatt sto som heftelse i grunnboken, kan ikke ha betydning. Det er heller ikke opplyst noe om andre forhold som skulle tilsi at driveren av Midtre Aaseng har ervervet noen rett til å leie den dyrkede mark.

Det er for øvrig i odelsfrigjøringsvedtaket opplyst at jordbruksarealet er bortleid ved tinglyst leiekontrakt frem til år 2011. Etter lagmannsrettens oppfatning er dette feil, slik det er redegjort for foran. Dette er imidlertid et forhold som etter lagmannsrettens oppfatning ville ha talt mot odelsfrigjøring, og det kan derfor ut fra det vedtak som ble truffet om odelsfrigjøring, ikke legges til grunn at denne feil kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold.

Det er fra Statens side gjort gjeldende at Tor Tofte ikke vil kunne oppfylle driveplikten ved en eventuell odelsløsning. Dette er et forhold som eventuelt må tas opp dersom odelsløsning finner sted, og er etter lagmannsrettens oppfatning uten betydning for vurderingen av selve odelsfrigjøringsvedtakets gyldighet.

Selv om vedtaket om å gjøre forkjøpsretten gjeldende etter lagmannsrettens oppfatning er endelig, vil likevel uriktige faktiske forhold vedrørende forkjøpsretten kunne få betydning i odelsfrigjøringssaken, dersom slike uriktige faktiske forhold har forplantet seg over i odelsfrigjøringssaken, slik at de kan ha virket bestemmende på odelsfrigjøringsvedtaket.

Et forhold som er tatt opp i forbindelse med konsesjonssøknaden og forkjøpsretten, er spørsmålet om Bakkom i fremtiden skulle slås sammen med Midtre Aaseng til èn driftsenhet. Etter lagmannsrettens oppfatning gir ordlyden i konsesjonssøknaden uttrykk for at eiendommene skulle drives sammen som tidligere. Det forhold at Olaf Aaseng hadde drevet Midtre Aaseng uten å eie den, idet eiendomsretten ble overført direkte fra Olaf Aasengs far og til Olaf Aasengs sønn, mens det var Olaf Aaseng som hadde kjøpt Bakkom på tvangsauksjon, endrer ikke dette. Det foreligger heller ingen andre opplysninger som tyder på at Bakkom og Midtre Aaseng skulle drives hver for seg. Olaf Aaseng har foruten sin sønn, som eier Midtre Aaseng, en datter som er utflyttet fra bygda og som etter det opplyste ikke er interessert i å overta noe gårdsbruk. Det er således heller ingen familiære forhold som skulle tilsi at eiendommene skulle drives hver for seg.

Jordbrukssjef Svein Sletten har som vitne under hovedforhandlingen opplyst at Olaf Aaseng på forespørsel fra ham under en befaring av eiendommen ikke har kunnet bekrefte at Bakkom i fremtiden skulle slås sammen med Midtre Aaseng til en driftsenhet. Tilsvarende fremgår av møtebok for landbruksnemnda og fylkeslandbruksstyret, henholdsvis av 28. mai 1993 og av 25. august 1993. I telefax til landbruksdepartementet av 5. oktober 1993 opplyste Olaf Aaseng bl a at eiendommen «skal drives sammen med Midtre Aaseng som den har vært gjort i årtier.» Heller ikke her kom det klart frem om eiendommene skulle slås sammen. Under enhver omstendighet måtte imidlertid Olaf Aaseng ha reist søksmål innen 3 måneder fra han ble kjent med forkjøpsrettsvedtaket dersom han ville gjøre gjeldende at dette var truffet på uriktig grunnlag.

Etter lagmannsrettens oppfatning vil imidlertid en eventuell uklarhet som forelå vedrørende samdrift eller sammenslåing av eiendommene Bakkom og Midtre Aaseng i forbindelse med Olaf Aasengs konsesjonssøknad og forkjøpsvedtaket, ikke ha betydning for odelsfrigjøringssaken, der det er lagt til grunn at jordbruksarealet er bortleid som tilleggsareal til eiendommen Midtre Aaseng.

Ved avgjørelsen av om odelsfrigjøring skal foretas, må det foretas en skjønnsmessig vurdering, der den samfunnsmessige nytte som en odelsfrigjøring vil gi, må veies mot de odelsberettigedes interesse av å beholde eiendommen i slekten, herunder Tor Toftes subjektive tilknytning til eiendommen.

Etter lagmannsrettens oppfatning har landbruksdepartementet lagt riktig skjønnstema til grunn ved avgjørelsen av odelsfrigjøringsvedtaket.

Hvilken vekt de forskjellige momenter skal tillegges i denne konkrete sak, er et skjønnsspørsmål som det tilligger forvaltningsorganene å ta stilling til, og som ligger utenfor det domstolene normalt kan øve kontroll med. Derimot må lagmannsretten ta standpunkt til - ut over det som foran er nevnt - om det foreligger myndighetsmisbruk eller om resultatet er sterkt urimelig, om det foreligger feil i det faktiske grunnlag som departementets avgjørelse bygger på, eller om det for øvrig foreligger noen saksbehandlingsfeil, og om disse kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf forvaltningsloven §41.

Etter lagmannsrettens oppfatning synes det klart at de fleste jordsøkere er i en slik situasjon at de har et stort behov for tilleggsjord. Hvor vidt enkelte av jordsøkerne allerede har et så ressurssterkt bruk at det etter jordloven ikke kan eksproprieres til fordel for dem, kan ikke være avgjørende.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger feil i den faktiske beskrivelse av Tor Toftes subjektive tilknytning til eiendommen eller til hans interesse av å beholde den i slekten.

Landbruksdepartementet har ved sin vurdering lagt vekt på Tor Toftes lange eiertid og hans tilknytning til eiendommen, og at dette er forhold som taler mot odelsfrigjøring. Dessuten er det lagt vekt på at gården ble solgt på tvangsauksjon og at løsningsretten i slike tilfeller er særlig viktig for å sikre slekten en reell mulighet til å få eiendommen tilbake.

Hvor vidt det legges til grunn at eiendommen aldri har vært drevet som egen driftsenhet, slik departementet har uttalt i sitt vedtak, er en vurdering av de faktiske forhold. Selv om det ikke er tvil om at eiendommen av Tor Tofte har vært drevet som en selvstendig enhet med egne regnskaper, og at han som selvstendig næringsdrivende har vært tilknyttet merverdiavgiftregisteret, finner lagmannsretten allikevel ut fra den faktiske situasjon som er beskrevet foran, at det er god dekning for departementets uttalelse om at eiendommen ikke har vært drevet som egen driftsenhet. Det vises i denne forbindelse til at eiendommen var uten bolighus og driftsbygning, og at jordvegen har vært bortleid det meste av Tor Toftes eiertid.

Det foreligger for øvrig etter lagmannsrettens oppfatning ikke noen feil ved beskrivelsen av bebyggelsen på eiendommen som kan ha vært bestemmende for vedtakets innhold. Hvor vidt huset under oppførelse ved Bjølstadvatnet skal karakteriseres som et beboelseshus eller en hytte vil i stor grad avhenge av hvorledes det skulle brukes. For lagmannsretten fremsto huset under befaringen mer som en hytte enn en helårsbolig, men som det allikevel er fullt mulig å bo fast i. Dette kan ikke ha noen betydning for nærværende sak, idet odelsfrigjøringsvedtaket bygger på at Tor Tofte ønsket å opprettholde odelseiendommen som selvstendig bruk, bosette seg på eiendommen og drive den blant annet med hytteutleie, fiske og skogbruk, slik han selv har gitt uttrykk for under hovedforhandlingen. I vedtaket er huset benevnt «hytte/beboelseshus», noe lagmannsretten mener er en dekkende beskrivelse.

I odelsfrigjøringsvedtaket har departementet bl a uttalt:

«Eiendommen er etter departementets mening ikke resurssterk og mangler dessuten egnet driftsbygning beregnet på moderne landbruksdrift. Departementet mener likevel at eiendommen har et så vidt bra resursgrunnlag at det kan være grunnlag for å legge til rette for gjenoppbygging som selvstendig bruk, eksempelvis med kjøttproduksjon, skogbruk, hytteutleie, fiske og jakt. Dette vil likevel kreve relativt store økonomiske utlegg.»

På oppdrag av Tor Tofte har jordskiftekandidat Arild Sunde avgitt en landbruks - sakkyndig utredning der han har vurdert eiendommen Bakkoms resurser, aktuelle driftsformer, og om disse kan gi et akseptabelt utkomme for eieren. Av oppsummeringen fremgår det at han finner at det er et betydelig inntektspotensiale i eiendommen, at eiendommen er en av de største i Heidal og at den også i norsk sammenheng vil bli karakterisert som resurssterk. Videre mener han at eiendommen har så store resurser at det ikke skulle være noe økonomisk i vegen for å bygge opp en tidsmessig driftsbygning som eiendommen mangler, og samtidig få et akseptabelt vederlag til kapital og arbeid. Under enhver omstendighet vil eiendommen etter hans syn gi et så godt utbytte at han kan leve av den. Arild Sunde sa imidlertid i sin vitneforklaring at han ved beregningen av de økonomiske forhold hadde holdt kjøpesummen for eiendommen utenfor, slik at beregningene måtte korrigeres for eventuelle utgifter til renter og avdrag på lån i denne forbindelse.

Ut fra den forklaring Tor Tofte selv har gitt, herunder den drift han for sitt vedkommende har planlagt for eiendommen, er det lite sannsynlig - i alle fall i de nærmeste år - at det vil være aktuelt å foreta store investeringer i eiendommen vedrørende ny driftsbygning eller lignende.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke være avgjørende at departementet har uttalt at eiendommen ikke er resurssterk og mangler egnet driftsbygning beregnet på moderne landbruksdrift, så lenge departementet likevel mener at eiendommen har et så vidt bra resursgrunnlag at det kan være grunnlag for å legge til rette for gjenoppbygging som selvstendig bruk. Departementet har foretatt sin vurdering ut fra faktiske forhold som etter lagmannsrettens oppfatning ikke inneholder feil som kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Lagmannsretten kan ikke se at departementet har benyttet formuleringer som innebærer uklarheter når det gjelder spørsmålet om hva som er lagt til grunn ved vurderingen.

Det foreligger etter lagmannsrettens oppfatning ingen opplysninger som tilsier at Staten i dette tilfellet, som eier av eiendommen og som forvaltningsorgan som har truffet vedtak om odelsfrigjøring av eiendommen, har misbrukt sin myndighet eller tatt utenforliggende hensyn. Lagmannsretten finner at det er hensynet til jordbruksrasjonalisering som har vært avgjørende. Det er ikke grunnlag for å anta at dette hensyn er tillagt overdreven vekt, eller at andre hensyn er tillagt for liten vekt. De jordbruksfaglige vurderinger etter jordloven §1 er kjernen i det frie skjønnet som domstolene ikke kan prøve.

Lagmannsretten har forståelse for at odelsfrigjøringsvedtaket oppfattes av Tor Tofte som urimelig. Han har tidligere eiet eiendommen i 40 år og han vil tape løsningsretten dersom odelsfrigjøringen er gyldig. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at det i saken er utøvet noe vilkårlig skjønn som ha resultert i et vedtak som er grovt urimelig overfor ham.

Etter forvaltningsloven §17 skal forvaltningsorganet påse at saken er så godt opplyst «som mulig» før vedtak treffes. Reservasjonen «som mulig» inneholder en realitet, idet utredningsplikten må rette seg etter hva som etter omstendighetene i det enkelte tilfelle er praktisk mulig og økonomisk forsvarlig. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke kreves at det i forbindelse med en odelsfrigjøring skal foretas inngående analyser av eiendommens økonomiske situasjon, eller at det må være klarlagt hvem som vil få tildelt tilleggsjord av jordsøkerne når Staten har benyttet forkjøpsretten for å fordele eiendommen til nabobruk. Lagmannsretten finner at de opplysninger som lå til grunn for odelsfrigjøringsvedtaket i nærværende sak vedrørende eiendommen, odelsløseren og jordsøkerne, tilfredsstiller kravet til utredningsplikt etter forvaltningsloven §17.

Etter forvaltningsloven §25 skal odelsfrigjøringsvedtaket begrunnes. Kravene til begrunnelse skjerpes ved inngripende vedtak etter jordloven, jf Isene - dommen, Rt-1981-745 flg. Dessuten må kravet til begrunnelse avpasses etter hvor inngripende vedtaket er, jf Gausi - dommen, Rt-2000-1056 flg. Lagmannsretten finner at odelsfrigjøringsvedtaket er tilstrekkelig begrunnet i samsvar med forvaltningsloven §25 og gjeldende rettspraksis, med den reservasjon lagmannsretten har gjort for så vidt gjelder begrunnelsen i forhold til de store skog - og utmarksarealer, jf rettens merknader foran på s 16.

Det foreligger således etter lagmannsrettens oppfatning ingen feil ved saksbehandlingen som innebærer at vedtaket kjennes ugyldig, jf forvaltningsloven §41.

Staten v/Landbruksdepartementet blir etter dette å frifinne.

Anken har ført frem. Saksomkostningene for lagmannsretten skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172. Saksomkostningene for herredsretten skal avgjøres etter det resultat lagmannsretten er kommet til, hvilket innebærer at også herredsrettens saksomkostningsavgjørelse skal treffes etter tvistemålsloven §172.

Lagmannsretten er kommet til at unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd bør komme til anvendelse for begge instanser, idet saken har vært så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for Tor Tofte til å la den komme for retten. Det vises i denne forbindelse til den tvil lagmannsretten har vært i når det gjelder begrunnelsen for å ekspropriere de store skog - og utmarksområdene som eiendommen består av. Hver av partene må etter dette dekke sine egne omkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Med samme begrunnelse tilkjennes ikke Statens hjelpeintervenienter saksomkostninger, jf tvistemålsloven §178 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.