LE-2001-684

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2002-01-02
Publisert:	LE-2001-00684
Stikkord:	Skjønnsprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating jordskifteoverrett Nr 6/199 O - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00684 A.
Parter:	Ankende part: Arne Wadahl (Prosessfullmektig: Advokat Werner Forr Nystuen). Ankemotpart: Staten v/Jernbaneverket (Prosessfullmektig: Advokat Johannes Thallaug). Ankemotpart: Dag Tore Morken, Olav Wadahl, Hans Kjorstad, Sør-Fron kommune, Knut Kjorstad, John-Einar Kjorstad.
Forfatter:	Førstelagmann Odd Jarl Pedersen. Lagdommer Vegard Sunde. Tilkalt dommer, byrettsdommer Inge B. Tonholm
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Skjønnsprosessloven (1917) §52, §54a, Jordskifteloven (1979) §2d, §36, §37, §38, §39, §6, §70, §71

I forbindelse med nedlegging av jernbaneovergang ved kilometermerke 259.155 på Dovrebanen ved Harpefoss fattet jordskifteretten vedtak om erstatningsvei grunnene over Arne Wadahls eiendom gnr 53 bnr 1 i Sør Fron for eiendommer som fikk avskåret eksisterende adkomst til deler av jordveien. Den 12 mai 1999 traff Sør-Gudbrandsdal jordskifterett vedtak og skjønn med slik slutning:

«1. Felles veg etableres og utbedring bekostes av Jernbaneverket som beskrevet i dette vedtak og skjønn.

2. Berørte grunneiere tilkjennes slike erstatninger som fremgår av de enkelte takstnummer.

3. Retten til å krysse jernbanen ved km 259.155 for 50/20, Vold, eier Dag Tore Morken, avløses mot et pengebeløp på kr 15 000.

4. Retten til å krysse jernbanen ved km 259.155 for 49/6, Sletvolden, eier John-Einar Haugen Kjorstad, avløses mot rett til å benytte alternativ veg og et pengebeløp på kr 110 000.

5. Retten til å krysse jernbanen ved km 259.155 for 51/5, Volden, eier Hans Kjorstad, avløses mot rett til å benytte alternativ veg og et pengebeløp på kr 60 000.

6. Berørte grunneiere tilkjennes erstatning som fremgår av rettsboka for økte vegvedlikeholdskostnader som følge av nedleggingen av jernbaneovergangene.»

Den alternative vei som jordskifteretten bestemte skulle gå over Arne Wadahls eiendom, gnr 53 bnr 1, ble lagt på den såkalte «Tippen» som er et deponi av stein etter utsprengning i forbindelse med byggingen av Harpefoss kraftverk. Tippmassene ble lagt langs Lågen over gnr 49 bnr 6, gnr 52 bnr 1, gnr 53 bnr 1 og gnr 50 bnr 2. I Sør Gudbrandsdal herredsretts overskjønn av 26 oktober 1964 påtok Opplandskraft seg å bygge «adkomst for traktor til tippen» for takstnummer 22 som er gnr 50 bnr 20 og for takstnummer 21 som er gnr 52 bnr 1. Videre fikk de to sammen med takstnummer 20 som er gnr 53 bnr 1, veirett over takstnummer 19 som er gnr 50 bnr 20; i skjønnet beskrevet slik:

«Veien ved avløpstunnelens utløp vil bli bibeholdt etter anleggstiden, men skal bare være åpen for ferdsel av Opplandskraft og takst nr 20, 21 og 22 de sistnevnte til jordbruksformål.»

Anleggsveien munnet ut i fylkesveien. Wadahls eiendom ligger mellom takstnummer 19 (gnr 50 bnr 2) og takstnummer 21, slik at det fra denne eiendom og fra takstnummer 22 (gnr 50 bnr 20) er nødvendig å kjøre over Wadahls eiendom for komme fra anleggsveien og til egen eiendom.

Når jordskifteretten ikke ga Wadahl erstatning for at det ble etablert veirett over eiendommen hans, skyldtes det at jordskifteretten tolket bestemmelsene i overskjønnet slik at takstnummer 20 og takstnummer 21 allerede hadde rett til vei over «Tippen» på hans eiendom.

Arne Wadahl og John-Einar Haugen Kjorstad anket jordskifterettens avgjørelse til Eidsivating jordskifteoverrett. Anken gjaldt jordskifterettens vedtak så langt de var berørt, og gjaldt både skifteplanen og skjønnet over erstatningsutmålingen. Wadahl gjorde blant annet gjeldende at det ikke var etablert veirett for andre på tippen over hans eiendom, og at han følgelig hadde krav på erstatning. Han nedla slik påstand:

«Arne Wadahl, eier av 53/1, tilkjennes full erstatning for båndleggelse av grunn, herunder stein, og påførte skader, tap og ulemper, samt tilkjent erstatning for teknisk og juridisk bistand.»

Som ankemotpart ble ført opp Jernbaneverket som i tilsvar gjorde gjeldende at jordskifterettens avgjørelse var riktig. Eidsivating jordskifteoverrett avhjemlet overskjønn den 3 mai 2000, men fordi overskjønnet ble avhjemlet med en meddommer som ikke hadde deltatt i overskjønnsforhandlingene, ble overskjønnet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 12 september 1999 opphevet, og saken hjemvist til ny behandling med andre dommere.

Etter at jordskifteoverdommer Magne Reiten var oppnevnt som settedommer, innkalte han til hovedforhandling den 8 og 9 mai 2001. I prosesskrift av 10 april 2001 til jordskifteoverretten, anførte advokat Forr Nystuen på vegne av Wadahl at spørsmålet om eventuell veirett på «Tippen» over hans grunn, var en tvist som ifølge jordskiftelovens §70 første ledd burde avgjøres av jordskifteretten i egen sak. I prosesskrift av 17 april 2001 anførte advokat Thallaug på vegne av Jernbaneverket at jordskiftelovens §70 ikke kom til anvendelse, og fortsatte

«Det er ikke på noen måte uvanlig at det i forbindelse med ekspropriasjonsskjønn oppstår spørsmål om rettighetens eksistens, omfang og innhold, men dette er prejudisielle avgjørelser som jordskifteretten/ekspropriasjonsskjønnet må treffe i sin erstatningsfastsettelse. Alternativt kan det avsies alternativt skjønn etter skjønnsprosesslovens §52.»

I brev av 26 april 2001 svarte jordskifteoverdommeren blant annet:

«Jordskifteretten har fremmet saken med hjemmel i jordskiftelovens §2d. jf. §36. Det er derfor ikke et ekspropriasjonsskjønn i egentlig forstand, men jordskifteprosessens regler som gjelder i denne sak. Jeg har forstått jordskifterettens vedtak i denne sak slik at det er foretatt avløsning av en rett til å krysse jernbane etter reglene i jordskiftelovens §36 - §39, hvor pengeerstatning er en av avløsningsmåtene. I en sak med såvidt sterkt innslag av pengeerstatning, er det rimelig å finne støtte i saksbehandlingsreglene etter dagjeldende jordskiftelov §6. Det betyr at saken betraktes som todelt, med en del som omfatter jordskiftetiltak, og en del som omfatter skjønn over pengeerstatning.»

Deretter viser jordskifteoverdommeren til at advokat Thallaug hadde anført at tvisten om veiretten ikke kunne avgjøres etter jordskifteloven §70, så fortsetter jordskifteoverdommeren:

«Han (Thallaug) viser til at det er vanlig i ekspropriasjonsskjønn å behandle slike forhold prejudisielt, og avsi alternative skjønn. Dette er korrekt for skjønnsdelen av saken, d.v.s den delen hvor pengeerstatning utmåles».

Deretter slår jordskifteoverdommeren fast at tvisten for jordskifteoveretten dreier seg om en erstatningsutmåling, og at det i jordskifterettens vurderinger sto sentralt at det fra før gikk en vei på «Tippen» over Wadahls eiendom:

«Sentralt i jordskifterettens vurderinger er at det alt går en vegrett der, som flere har bruksrett til og som eieren av gnr 53/1 derfor ikke står fritt til å fjerne. Dersom denne forutsetning er feil, kan skjønnet få et annet resultat.

Det er derfor uproblematisk for jordskifteoverretten å håndtere dette problem ved å gi alternative erstatningsutmålinger, avhengig av om det eksisterer en felles veg der fra før eller om det skal etableres en ny. Jordskifteretten er derfor ikke i en slik situasjon at dette spørsmål skal avgjøres før saken går videre.

Spørsmålet om vegrett berører så langt jeg forstår eierne av gnr. 53/1, gnr 52/1, gnr 50/20 i tillegg til Opplandskraft og Sør-Fron kommune. Dersom disse parter er enige om rettighetsforholdene til vegen, vil dette bli lagt til grunn. Dersom det er tvist om rettsforholdene så har jordskifteoverretten, i motsetning til en alminnelig skjønnsrett, kompetanse til å avgjøre tvisten og fastsette rettighetsforholdene som første del av saken. Det forutsettes derfor at de som er berørt av ankende part sine anførsler om rettighetsforhold til vegen over «Tippen» forbereder seg som om dette temaet kan bli tatt opp til behandling og avgjort ved dom av jordskifteretten ved starten av møtet den 8.5.01.

Samtidig vil jordskifteoverretten signalisere at dersom det er uenighet om dette temaet skal avgjøres av jordskifteoverretten i denne sak, taler mye for at det avsies alternative skjønn, og at partene i ettertid og eventuelt i forbindelse med Sør-Gudbrandsdal jordskifteretts avsluttende håndtering av saken får dette spørsmål avgjort.»

Jordskifteretten avgjorde imidlertid spørsmålet om veiretten prejudisielt, slik som advokat Thallaug hadde foreslått i prosesskrift av 17 april 2001. Jordskifteoverretten kom til at eierene av gnr 50 bnr 20 og gnr 52 bnr 1 hadde veirett, og på det grunnlag ble ikke Wadahl tilkjent erstatning. Jordskifteoverrettens avgjørelse har denne slutning:

«1. Grunnerstatning til gnr 53/1 for veg over Tippen tilkjennes ikke.

2. Erstatning for tapt mulighet til salg av tippmasse under vegen tilkjennes ikke.»

For jordskifteoverretten krevde advokat Forr Nystuen på vegne av Wadahl og Haugen Kjorstad saksomkostninger med kr 37 447, hvorav salæret utgjorde kr 33 000. Jordskifteretten konstaterte at begge parter hadde oppnådd et bedre resultat, og tilkjente dem saksomkostninger i medhold av skjønnsloven §54a første ledd bokstav a), men reduserte salæret fra kr 33 000 til kr 25 000. Omkostningsavgjørelsen har denne ordlyd:

«Jernbaneverket, Region Nord ved advokat Thallaug betaler saksomkostninger til de ankende parter ved advokat Nystuen med kroner 29.447,00 innen to -2- uker fra forkynningen av denne ankesak».

Arne Wadahl har påanket jordskifteoverrettens skjønn til Eidsivating lagmannsrett forsåvidt gjaldt skjønnet over grunnerstatninger for gnr. 53 bnr 1. Han har foruten Jernbaneverket også gjort Dag Tore Morken, Ola Wadahl, Hans Kjorstad, Sør-Fron kommune, Knut Kjorstad og John-Einar Kjorstad til ankemotparter.

Anken gjelder jordskifteoverrettens saksbehandling. Han gjør gjeldende at det var en feil av jordskifteoverretten ikke å avgjøre tvisten om veiretten etter jordskifteloven §70. Dette til tross for at jordskifteoverretten i brevet forut for hovedforhandlingen hadde gitt uttrykk for at tvisten enten måtte avgjøres som særskilt sak eller at jordskifteoverretten avhjemlet alternative takster. Hvis jordskifteoverretten hadde avhjemlet alternative takster, så hadde Wadahl etterpå kunnet fått avgjort veitvisten. Nå har det ingen hensikt å få tvisten avgjort.

At ingen av partene begjærte alternative takster, kan ikke være avgjørende, når jordskifteoverretten i sitt brev pekte på at tvisten enten kunne avgjøres etter §70 eller det kunne avhjemles alternative takster.

Videre har Wadahl anket over rettsanvendelsen. Han gjør gjeldende at jordskifteoverretten har tatt feil når den har tolket overskjønnet slik at det ga veirett for gnr 52 bnr 1 og gnr 50 bnr 20 på «Tippen» over hans eiendom.

Endelig har Arne Wadahl anført at jordskifteretten ikke hadde grunnlag for å redusere advokat Forr Nystuens salær fra kr 33 000 til kr 25 000.

Arne Wadahl har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating jordskifteoverretts skjønn i sak nr. 6/1999 forsåvidt gjelder Arne Wadahl -eier av gnr. 53 bnr. 1- oppheves.

2. Arne Wadahl tilkjennes fulle saksomkostninger for jordskifteoverretten.

3. Arne Wadahl tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Staten v/Jernbaneverket har tatt til motmæle og har anført at det ikke var noen saksbehandlingsfeil av jordskifteoverretten å avgjøre tvisten om veiretten prejudisielt under erstatningsutmålingen. Det forelå et rettskraftig vedtak av jordskifteretten som påheftet Wadahls eiendom veirett for de eiendommer som fikk eksisterende vei stengt som følge av at jernbaneovergangen ble stengt. Jordskifteoverrettens oppgave var ene og alene å fastsette den erstatning Wadahl i den anledning tilkom. Det følger av Rt-1971-1114 at Jernbaneverket kunne anføre eksisterende veirett som grunnlag for sin påstand om at Wadahl ikke led noe tap ved jordskifterettens vedtak.

Og når Wadahl bestred at det fra før var veirett, var det riktig av jordskifteoveretten å avgjøre tvisten prejudisielt, slik som det ble gitt anvisning på i Rt-1971-1114.

Når det gjelder anken over rettsanvendelsen, har Jernbaneverket anført at jordskifteretten har tolket overskjønnet riktig når den kom til at det ble etablert veirett på «Tippen» over Wadahls eiendom. Wadahl pliktet således uavhengig av jordskifterettens vedtak om veirett å stille veigrunnen til disposisjon, og lider følgelig ikke noe tap som følge av jordskifterettens vedtak.

Når det gjelde saksomkostningene, har Jernbaneverket anført at jordskifteoverretten har foretatt en forsvarlig vurdering av advokat Forr Nystuens saksomkostningsoppgave.

Jernbaneverket har nedlagt slik påstand:

«1. Anken forkastes.

2. Staten v/ Jernbaneverket tilkjennes saksomkostninger.»

Lagmannsretten bemerker at saken gjelder anke over jordoverskifterettens avgjørelse der lagmannsrettens kompetanse er begrenset etter jordskifteloven §71 til å prøve feil ved rettsbruken og saksbehandlingen.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at jordskifteoverretten i sitt vedtak bestemte at eksisterende jernbaneovergang skulle stenges. Dette er et ekspropriasjonslignende vedtak overfor de som derved ble avskåret veirett frem til offentlig vei. Samtidig traff jordskifteretten et såkalt sekundært ekspropriasjonsvedtak om å stifte veirett over Wadahls eiendom for de eiendommer som derved mistet eksisterende veirett. Det er jordskifterettens sekundære vedtak som er det rettslige grunnlag for eiendommenes veirett over Wadahls eiendom. Det er ingen tvister knyttet til gyldigheten av dette vedtak.

Overfor Wadahl representerer vedtaket om veirett til de som mistet eksisterende vei, en ekspropriasjon. Han har således krav på erstatning blant annet for det økonomiske tap han lider ved at veiretten blir etablert. Det er fastsettelse av dette erstatningskrav partene var uenige om for jordskifteoverretten.

Wadahl krevet erstatning fordi jordskifterettens vedtak innebar at grunn ble beslaglagt til veiretten og fordi veiretten avskar han mulighet til å ta ut stein fra «Tippen» under trasseén. Jernbaneverket anførte at han ikke led noe tap fordi traseen allerede var båndlagt ved at overskjønnet fra 1964 hadde påheftet eiendommen veirett for gnr 52 bnr 1 og gnr 50 bnr 20. Staten gjorde med andre ord gjeldende at Wadahls erstatningskrav avhang av om overskjønnet fra 1964 hadde påheftet veirett.

Wadahl har anført at jordskifteretten skulle ha avgjort tvisten om veirett på grunnlag av overskjønnet etter jordskifteloven §70. Lagmannsretten kan ikke se at jordskifteoverretten kunne ha gått frem etter jordskifteloven §70 i et slikt tilfelle. De tvister som faller inn under bestemmelsen er slike som det er nødvendig å få rettskraftig avgjort av hensyn til «jordskiftet». Men veitvisten gjelder ikke, som jordskifteoverdommeren uttrykket det i brevet av 26 april 2001, «jordskiftedelen av saken». Spørsmålet om overskjønnet stiftet veirett eller ikke, har ikke betydning for den veirett som er stiftet ved jordskifterettens rettskraftige vedtak, men kun for den erstatning som Jernbaneverket skal betale Wadahl.

Lagmannsretten bemerker dessuten at en sak etter jordskifteloven §70, som avgjør tvister judisielt, måtte hatt som parter Wadahl på den ene side og eierene av gnr 52 bnr 1 og gnr 50 bnr 20 på den annen side. Men slik saken var brakt inn for jordskifteoverretten, hadde Wadahl bare gjort Jernbaneverket til motpart. Jordskifteoverretten kom da også til at den av den grunn ikke kunne avgjøre tvisten etter jordskifteloven §70:

«Dersom tvisten skulle avgjøres med dom, ville dette være en sak mellom de som påstår å være rettighetshavere i vegen, mot eieren av gnr 53/1. Jernbaneverket ville i beste fall ha en rolle som hjelpeintervenient. Dersom partene skulle forvente og forberede seg på en tvistebehandling burde eieren av gnr 50 bnr 20 og gnr 52 bnr 1 blitt benevnt som ankemotpart i ankeerklæringen. Dette utelukker også jordskifteretten sin mulighet til å avgjøre spørsmålet ved dom uten at det innkalles til nye forhandlinger siden spørsmålet da først måtte være forhandlet mellom de berørte parter.»

Lagmannsretten konkluderer derfor med at jordskifteoverretten ikke begikk noen saksbehandlingsfeil ved ikke å avgjøre tvisten mellom Jernbaneverket og Wadahl om veirett i kraft av overskjønnet fra 1964 etter jordskifteretten §70. Foruten at Jernbaneverket ikke ville ha vært part i tvisten, ville eierene av gnr 50 bnr 20 og gnr 52 bnr 1 ikke ha noen aktuell interesse i en slik tvist etterat de var sikret veiretten gjennom jordskifterettens vedtak. Dette innebærer at jordskifteretten hadde valget mellom å avgi alternative takster eller selv avgjøre spørsmålet om veirett for gnr 50 bnr 20 og gnr 52 bnr 1 prejudisielt mellom Wadahl som ekspropriat og Jernbaneverket som ekspropriant under erstatningsfastsettelsen. Jordskifteoverretten valgte å treffe en prejudisiell avgjørelse. Lagmannsretten kan ikke se at dette innebærer noen saksbehandlingsfeil.

Det er sikker ekspropriasjonsrett at en skjønnsrett i et slikt tilfelle ikke hadde hatt kompetanse til å avgjøre tvisten mellom Wadahl og Jernbaneverket judisielt. Men det følger av Rt-1971-1114 og Rt-1975-428 at en skjønnsrett kan avgjøre slike tvister som har betydning for avgjørelsen av erstatningskravet prejudisielt, og basere erstatningsutmålingen på utfallet av tvisten. Begrunnelsen for at skjønnsrettene har denne kompetanse, er de åpenbare prosessøkonomiske fordeler. Alternative takster ville måtte følges opp ved søksmål for de alminnelige domstoler for å få avgjort tvisten. Lagmannsretten viser til Rt-1971-1114 der førstvoterende uttalte:

«Slik jeg ser det, vil og må retten være kompetent til å ta standpunkt til spørsmål som er av betydning for erstatningsfastsettelsen, også om det er tvist mellom partene om den rette løsning. At skjønnsretten har denne kompetanse, er påkrevd for at ekspropriasjonsprosessen skal fungere hensiktsmessig. Om tvister av denne art skulle være henvist til avgjørelse ved andre domstoler, ville det være ytterst upraktisk, og jeg kan ikke anta at det er lovens ordning.»

I vår sak står erstatningssaken for jordskifteoverretten. Men lagmannsretten kan ikke se annet enn at en jordskifteoverrett, når den skal utmåle erstatning på grunnlag av et ekspropriasjonslignende vedtak, må ha samme kompetanse som en skjønnsrett. De samme prosessøkonomiske hensyn som var avgjørende i Rt-1971-1114 gjør seg gjeldende. Det er heller ingen betenkeligheter knyttet til partsforholdet ved å gi jordskifteoverretten kompetansen. De reelle parter i erstatningssaken er Wadahl og Jernbaneverket, og de hadde uten innsigelser prosedert veiretten prejudisielt for jordskifteretten, og de prosederte den for jordskifteoverretten.

Wadahl har vist til at jordskifteoverdommeren i siste avsnitt i sitt brev av 26 april 2001 signaliserte avhjemling av alternative takster for det tilfelle at det «er uenighet om dette temaet skal avgjøres av jordskifteoverretten i denne sak.» Det er uklart hva «dette temaet» refererer seg til. Det tema som jordskifteoverdommeren behandlet i avsnittet foran var judisielle avgjørelser mellom på den ene side Wadahl og på den andre side eierne av de eiendommer Jernbaneverket anførte hadde fått veirett i overskjønnssaken fra 1964. Uansett kan ikke lagmannsretten se at det anførte kan ha bundet jordskifteretten til ikke å benytte sin kompetanse til å avgjøre tvisten om veiretten prejudisielt i erstatningstvisten mellom Wadahl og Jernbaneverket.

Når det gjelder rettsanvendelsen, har jordskifteoverretten tolket det som i overskjønnet fra 1964 ble bestemt om veirett for gnr 53 bnr 1 (takstnummer 20), gnr 52 nr 1 (takstnummer 21) og gnr 50 bnr 20 (takstnummer 22) over anleggsveien på gnr 50 bnr 2 (takstnummer 19), og det forhold at takstnummer 21 og takstnummer 22 fikk anordnet adkomst til tippen fra sin eiendom, slik at takstnummer 21 og takstnummer 22 også fikk veirett over takstnummer 20:

«Bestemmelsen i skjønnet blir uforståelige om en ikke legger til grunn at takst nr 21 og 22 skulle ha rett til å kjøre etter vegen over Tippen og anleggsvegen. Det har formodningen mot seg at takst nr 21 og 22 skulle få rett til å bruke anleggsvegen til jordbruksformål, uten å ha rett til å komme seg helt frem til sine eiendommer.»

Poenget er med andre ord at hvis takstnummer 21 og takstnummer 22 ikke hadde veirett på «Tippen» over Wadalhs eiendom, ville de ikke hatt behov for den rett de fikk til å benytte anleggsveien. Lagmannsretten kan ikke se at jordskifteretten ved dette formålsbestemte resonnementet har tolket bestemmelsene i overskjønnet feilaktig.

Når det gjelder saksomkostningsavgjørelsen, bemerker lagmannsretten at jordskifteretten korrekt har tatt utgangspunkt i at Wadahl og Hagen Kjorstad oppnådde et bedre resultat ved jordskifteoveretten enn ved jordskifteretten, slik at de hadde krav på å få dekket nødvendige utgifter til juridisk bistand. Men jordskifteretten har skjønnsmessig grunnlag redusert salæret som unødvendig høy, og bemerket:

«Salærkravet er kr 33 000,-, og inklusive alle utgifter totalt kroner 37 447.

Jordskifteoverretten er kommet til at salærkravet er unødig høyt. Saken er fremstilt nøyaktig på samme måte som ved forrige hovedforhandling i jordskifteoverretten, og det burde ikke kreve stort forarbeid å sette seg inn i prosedyren som ble holdt for ca ett år tilbake. Dette er tredje gang de samme forhold prosederes, med samme argumentasjon. Selv om også hovedforhandlingen denne gang medførte nesten 2 hele dager i retten, er et salærkrav på 33 000 kroner i høyeste laget.»

Lagmannsretten viser til at hovedforhandlingen for jordskifteoveretten gjaldt flere spørsmål enn det som er brakt inn for lagmannsretten gjennom Wadahls anke. Lagmannsretten er likevel enig med jordskifteoverretten i at når de samme spørsmål skulle behandles for tredje gang med samme argumentasjon, fremstår et salær på kr 33 000 som unødvendig høyt, selv om saken varte nesten to hele dager i jordskifteoverretten. Lagmannsretten tiltrer ut fra dette jordskifterettens vurdering.

Staten v/Jernbaneverket har krevet seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. Kravet tas til følge etter hovedregelen i tvistemålsloven §180. Advokat Thallaug har levert omkostningsoppgave på kr 18 600 inklusive 24% mva. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Anken forkastes

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arne Wadahl til Staten ved Jernbaneverket 18.600 - attentusensekshundre - kroner innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse.