LE-2001-961
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-26 |
| Publisert: | LE-2001-00961 |
| Stikkord: | Ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Gudbransdal herredsrett Nr 01-00125 - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00961. |
| Parter: | Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet v/Jernbaneverket Region Nord (Prosessfullmektig: Advokat Solveig Moen) Saksøkt: Steinar Ruststuen (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Lund). |
| Forfatter: | Førstelagmann Odd Jarl Pedersen med 4 skjønnsmenn: Gårdbruker Arne Kristian Mæhlum Forstkandidat Jarle Bye Saksbehandler Anna G. Raamaa Evjen Gårdbruker Sigurd Ile |
| Lovhenvisninger: | Jordlova (1995) §9, Jordlova (1995) |
Saken gjelder overskjønn over Nord-Gudbrandsdal herredsretts fastsettelse av erstatning i anledning tvist om bortkjørt matjord.
I forbindelse med at Jernbaneverket skulle erstatte tre planoverganger med en undergang på Dovrebanen i Nord-Fron kommune, ble det nødvendig med ekspropriasjon fra seks eiendommer. De skulle blant annet avstå grunn for tilførselsveier til undergangen som skulle etableres ved gnr 362 bnr 2 i Nord-Fron kommune. Eier av denne eiendom var Steinar Ruststuen. Jernbaneverket inngikk den 19. oktober 1998 avtale med ham om forhåndstiltredelse, og om avtaleskjønn dersom partene ikke ble enige om erstatningsoppgjøret. De ble senere enige erstatningsoppgjøret slik at blant annet dyrket mark skulle erstattes med kr 15 pr m2.
Ved byggingen av tilførselsveiene ble matjorda tatt av, og det er på det rene at Jernbaneverket inngikk muntlige avtaler med grunneierne om disponeringen av matjorda. Partene er uenige om Jernbaneverket har oppfylt avtalen, og Staten begjærte avtaleskjønn i henhold til klausulen i avtalen om forhåndstiltredelsen av 19 oktober 1998.
Nord-Gudbrandsdal herredsrett avhjemlet skjønn den 21 september 2001. De alminnelige og spesielle skjønnsforutsetninger fremgår av herredsrettens skjønn. Overskjønnet fremmes på de samme forutsetninger. Av de alminnelige skjønnsforutsetninger er pkt 2 C av særlig betydning for tvisten fordi det der slås fast at ekspropriasjonen omfatter blant annet matjorda.
Herredsretten kom til at Ruststuen ikke hatt fått den matjorda han ifølge den muntlige avtale hadde krav på, og ga ham erstatning for 425 m3 «borttatt masse» etter en pris på kr 110 pr m3 og transport med kr 40 pr m3. Herredsrettens skjønn har denne slutning:
«1. Erstatningen fastsettes som spesifisert ovenfor. Av erstatningen betaler Staten v/Samferdselsdepartementet v/Jernbaneverket Region Nord 6,5 -seks- 50/100- prosent rente p.a. fra tiltredelsestidspunktet.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Jernbaneverket Region Nord betaler innen 2 - to- uker fra forkynnelsen av skjønnet saksomkostninger til Steinar Ruststuen med kr 24.672,- kronertjugefiretusensekshundreogsyttito.
3. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Jernbaneverket Region Nord betaler også de lovbestemte utgifter ved skjønnet, herunder rettens gebyr og sideutgiftene til skjønnsmennene innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av skjønnet».
Staten har begjært overskjønn. Steinar Ruststuen har tatt til motmæle. Overskjønnsforhandlingene ble holdt på Vinstra den 13 juni 2002. Ruststuen avga partsforklaring, og det ble avhørt syv vitner. Retten foretok befaring.
Staten har for lagmannsretten gjort gjeldende at den avtale Jernbaneverket inngikk med grunneierne gjaldt overskytende masse etterat anlegget hadde tatt det som trengtes til anlegget. Ruststuens eiendom stod i en særstilling fordi det var ved hans eiendom undergangen skulle etableres. Det nødvendiggjorde en omfattende drift på eiendommen, og det ble nødvendig å bruke av matjorda for å sette arealene i stand. Undergangen ble etablert våren 1999 i løpet av en helg mens togtrafikken stanset. I den forbindelse måtte det lagres 20 store betongelementer, og det ble nødvendig med dreneringsarbeider med blant annet etablering av drensgrøfter og kummer. Dette førte til at det ble gravd mye i jorda nord for Kollobekken, og jordet måtte settes i stand.
Det er på det rene at på Ruststuens eiendom tok anlegget først av matjorda og la den i ranker. Det som var igjen etter oppryddingen på Ruststuens eiendom, ble ved en feil planert utover jordet hans, men ble deretter samlet sammen i en haug slik som partene var blitt enige om.
Staten bestrider at det er kjørt bort matjord fra Ruststuens eiendom. Det kan heller ikke legges vekt på at Jernbaneverket tok opp med Nord-Fron kommune som eide naboeiendommen, om det der var matjord til overs som Ruststuen kunne få. Det samme gjelder undersøkelsen av om det på andre anlegg var overskudd av matjorda.
Subsidiært for det tilfelle at Ruststuen hadde krav på mer matjord enn han har fått, gjør Staten gjeldende at bruk av matjorda til annet enn jordbruksformål, var i strid med jordloven §9. Tilførselsveiene ble godkjent som landbruksveier. Ruststuen kan derfor ikke kreve erstatning etter ekspropriasjonsrettslige prinsipp. Det er vist til Rt-1999-458 og Rt-2000-1997. Under enhver omstendighet kan det ikke både utmåles erstatning for tapt fremtidig jordbruksproduksjon og erstatning for matjorda som salgsvare.
Atter subsidiært har Staten anført at lagmannsretten må vurdere hvor mye masse Ruststuen hadde krav på i henhold til den muntlige avtale. Det kan maksimum regnes med et matjordlag på 20 cm som vil gi 310 m3. Han har ikke krav på erstatning for å få tilkjørt massen, og prisen på kr 110 pr m3 for tilkjøring er under enhver omstendighet for høy. Staten v/Samferdselsdepartementet har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Overskjønnet fremmes.
Steinar Ruststuen har for lagmannsretten gjort gjeldende at partene hadde en muntlig avtale om at anlegget skulle legge den overskytende matjord i en haug på eiendommen. Vitnene har forklart at det ikke ble brukt matjord på anlegget. Det må derfor legges til grunn at all matjord på Ruststuens eiendom var overskudd som han hadde krav på.
Det er riktig å legge til grunn at det var et matjordlag på ca 30 cm som gir 425 m3. Når han bare har fått en haug på ca 40 m3, har han ikke fått det han hadde krav på. Ruststuen vil ikke spekulere i hvor den resterende mengde er blitt av, men han har vist til at naboeiendommen som, eies av kommunen, er kjørt en betydelig mengde matjord til kommunens lager.
Han har inngått en avtale med en profesjonell part, og tvil og uklarheter om avtalen må derfor gå ut over Jernbaneverket.
Subsidiært har Ruststuen krevet erstatning på et ekspropriasjonsrettslig grunnlag. Han bestrider at jordloven får anvendelse. Kommunen fikk kjøre bort matjord fra sin eiendom uten å måtte søke om tillatelse. Ruststuen må derfor ha krav på å få erstattet tapt salgsinntekt av matjorda, og da er det mulig at det må gjøres et fratrekk i den erstatning på kr 15 pr m2 som er utbetalt. Når matjorda selges kan den kun erstattes som annet areal.
Steinar Ruststuen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
«1. Overskjønnet fremmes.
2. Steinar Ruststuen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten tar utgangspunkt i at partene har avtalt oppgjør for dyrket marka med kr 15 pr m2 som utgjør full erstatning etter bruksverdi. Den erstatningsfastsettelse utelukker at Ruststuen på ekspropriasjonsrettslig grunnlag også kan kreve erstatning etter salgsverdi for matjorda. At matjorda etter utbetalingen av de kr 15 pr m2 tilhører jernbaneverket, fremgår dessuten uttrykkelig av de alminnelige skjønnsforutsetninger. Når derfor Ruststuen har inngått avtale om erstatning etter bruksverdien for den dyrkede mark, kan han ikke i skjønnet fremme krav om ytterligere erstatning på ekspropriasjonsrettslig grunnlag. Men Ruststuen kan kreve slik dobbel erstatning på et avtalemessig grunnlag.
Selvom Jernbaneverket i utgangspunktet stod fritt til å disponere matjorda, er det på det rene at det ble inngått muntlig avtale om disponeringen med den enkelte grunneier, og at grunneierne således fikk tilsagn om å få beholde matjord. Men lagmannsretten er ikke i tvil om at det grunneierne fikk rett til, var den matjorda som ble til overs etterat anleggsarbeidene var avsluttet. Det er etter lagmannsrettens syn utenkelig at Jernbaneverket skulle inngå en avtale som skulle få som konsekvens at det måtte betales for å gjenkjøpe den matjord de hadde gitt bort.
Men selv om det er tale om en gave, kunne ikke Jernbaneverket etterat avtalen var inngått behandle matjorda etter eget forgodtbefinnende. Avtalen etablerte et lojalitetsforhold slik at anlegget pliktet å sørge for at Ruststuen fikk den matjorda fra hans eiendom som anlegget ikke hadde brukt for etter normal og vanlig anleggsdrift. Spørsmålet blir derfor om Jernbaneverket har brukt matjord fra Ruststuens eiendom ut over dette.
Lagmannsretten er enig med Ruststuen i at det ville ha vært i strid med avtalen å kjøre matjord bort fra Ruststuens eiendom. Det samme ville være tilfelle dersom matjorda ble brukt som fyllmasse. Men lagmannsretten kan ikke etter en omfattende bevisførsel med fremlagte fotografier og vitneforklaringer av folk fra Jernbaneverket, fra entreprenøren og fra kommunen, se at matjorda på Ruststuens eiendom er blitt disponert på noen av disse måtene. Dette gjelder selvom det på Ruststuens eiendom bare ble igjen ca 40 m3 matjord. Lagmannsretten viser til at det er usikkert hvor dypt matjordlaget var. Vitnet Oddmar Lunde som hadde drevet jorda i området, mente at det var ca 30 cm overalt. Det er videre på det rene at det medgikk matjord i forbindelse med opprydding og dreneringssystemer av det areal på Ruststuens eiendom som ble brukt da undergangen ble etablert. Dette er normal anleggsdrift og må klart gå foran Ruststuens krav om få det overskytende.
Selvom det kan være noe uklart hvor mye matjord som befant seg på Ruststuens eiendom, og hvor mye som er brukt i anlegget, kan ikke lagmannsretten se at Ruststuen har sannsynliggjort illojal bruk av matjorda.
Lagmannsretten kan heller ikke tillegge det vekt at Jernbaneverket forsøkte å skaffe ham matjord annet steds fra. Fordi om Jernbaneverket undersøkte mulighetene for at Ruststuen skulle kunne få matjord annetsteds fra, kan det i dette ikke innfortolkes noen erkjennelse om å ha opptrådt i strid med avtalen med Ruststuen.
Det er på det rene at Ruststuen får mindre matjord enn de andre eiendommene. Men det måtte han finne seg i når årsaken ligger i at anlegget på hans eiendom hadde et særlig behov for matjord. Ingen av eierne var garantert et minstekvantum. Her understreker lagmannsretten at det fra Jernbaneverkets side er tale om en gave, slik at Jernbaneverket ikke skulle måtte kjøpe til jord for å oppfylle gaven.
Etter dette tilkjennes ikke Steinar Ruststuen erstatning for matjord.
Det er alene Staten som har krevet overskjønn. Advokat Lund har levert omkostningsoppgave på kr 24 368,50 inkludert merverdiavgift. Av dette er salæret på kr 18 600. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. Det utmåles ikke erstatning for matjord.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten til Steinar Ruststuen 24.368 - fireogtyvetusentrehundreogåtteogseksti - kroner, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette overskjønn.