LE-2002-400
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-20 |
| Publisert: | LE-2002-00400 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Østerdal forhørsrett 02-00123F - Eidsivating lagmannsrett LE-2002-00400M. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Nils Erik Holte) mot Staten v/Justisdepartementet (Aktor: Politiinspektør Agnes Beate Hemiø). |
| Forfatter: | Lagdommer Fritz Borgenholt. Lagdommer Sverre Nyhus. Lagdommer Vegard Sunde |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Saken gjelder krav om erstatning etter straffeprosessloven §444 eller §445 samt krav om oppreisning etter straffeprosessloven §446.
Østerdal politidistrikt mottok den 26. november 2001 melding om at A skulle ha ført motorvogn i påvirket tilstand. Ifølge meldingen skulle han ha tatt sin fars bil og kjørt av gårde med denne i påvirket tilstand. Etter en stund skulle han ha kommet gående tilbake til bopel.
Politiet rykket ut og var på stedet ca 1 time etter at meldingen innkom. Da politiet ankom As bopel, var A til stede og på spørsmål om hvor farens bil befant seg svarte han at den sto i veggrøften noe nord for bopel. Dette viste seg senere å stemme. A ble fremstilt for blodprøvetaking og førerkortet ble beslaglagt. Blodprøven viste en alkoholkonsentrasjon i blodet på 2,78 promille. Siktelse for overtredelse av vegtrafikkloven §31 annet og tredje ledd, jf §22 første ledd ble utferdiget av Østerdal politidistrikt den 14. desember 2001.
A ble avhørt av politiet den 15. desember 2001. Han erkjente under avhøret promillekjøring, men har senere trukket dette tilbake.
A godtok ikke beslag av førerkort, og førerkortbeslaget ble brakt inn for forhørsretten. Han avga ny forklaring i rettsmøtet for behandling av førerkortsaken. Den 4. januar 2002 avsa Sør-Østerdal forhørsrett kjennelse for at begjæringen om fortsatt beslag av førerkortet ikke ble tatt til følge. Forhørsrettens begrunnelse var at det ikke forelå skjellig grunn til mistanke om promillekjøring.
Etter dette ble saken henlagt etter bevisets stilling den 11. januar 2002.
Den 15. mars 2002 fremsatte advokat Holte - på vegne av A - krav om erstatning og oppreisning for urettmessig forfølgning. Det ble fremsatt krav om erstatning for økonomisk tap med kr 71.970,- samt krav om oppreisning etter rettens skjønn. Det ble ikke begjært muntlig forhandling.
I tilsvar fra Hedmark politidistrikt ble det anført at vilkårene for å tilkjenne erstatning og oppreisning ikke var til stede.
Den 15. april 2002 avsa Sør-Østerdal forhørsrett kjennelse med slik slutning:
«Krav om erstatning etter straffeforfølgning tas ikke til følge.»
Forhørsretten fant at erstatningen var falt bort på grunn av siktedes medvirkning til straffeforfølgningen, jf. straffeprosessloven §444 tredje ledd. Det ble spesielt vist til siktedes alkoholkonsum før og etter kjøringen, hans sprikende forklaringer til politiet, samt til hans tilståelse i politiavhøret.
A har i rett tid påkjært kjennelsen.
Han har gjort gjeldende at det foreligger feil ved rettsanvendelsen, idet forhørsretten har lagt til grunn at A har medvirket til straffeforfølgningen i slik grad at kravet er falt helt bort. Kravet i straffeprosessloven §444 tredje ledd, er at siktede har medvirket til skaden på en slik måte at han kan lastes for dette og at en slik medvirkning helt eller delvis er årsak til skaden. Dette er ikke tilfellet i nærværende sak. Siktedes alkoholkonsum før og etter kjøringen er ikke relevant som et grunnlag for å bebreide ham for kjøringen. Bilen var ikke registrert på siktede, men på hans far. Siktede har egen bil. A hadde drukket flere dager før den aktuelle hendelsen, og han fortalte i forbindelse med fortsatt beslag av førerkortet at hans far hadde sagt at han hadde kjørt av vegen og trengte hjelp for å få bilen på vegen igjen, noe A avslo å hjelpe til med. As alkoholkonsum er ikke tilstrekkelig til at han kan sies å ha medvirket til skaden på noen måte som kan legges ham til last.
Forhørsretten har videre begrunnet sitt syn med siktedes sprikende forklaringer og tilståelse i politiavhør. A har vært avhørt to ganger og etterforskningen bærer ikke preg av at politiet har sett muligheten av at andre enn A kan ha ført bilen. Det at A skrev under tilståelsen, må sees i lys av hans personlighet og manglende forutsetninger for å forstå konsekvensen av dette. Han har slitt med psykiske problemer og depresjoner siden 16-års alderen og forsøkte senest i fjor høst å ta sitt eget liv. Han har vært innlagt i psykiatrisk sykehus. Han er anmeldt for legemskrenkelse mot faren, og det er iverksatt prejudisiell undersøkelse av ham.
Under politiavhøret var han i sterk bakrus og dypt fortvilet over den konfrontasjon han kvelden før hadde hatt med sin far og som var grunnen til at han var blitt pågrepet. Han fikk under avhøret forståelse av at han ikke ville bli varetektsfengslet om han også tilsto promillekjøringen. Under avhøret visste han at han var alene på gården og ikke hadde andre til å ta seg av dyr og hus om han skulle bli fengslet. Hans tilståelse må sees i sammenheng med at han følte at han befant seg i en tvangssituasjon. A kan ikke lastes for den tilståelse som ble avgitt. Han var også innkalt til politiavhør 11. desember 2001, men unnlot da å møte på grunn av depresjon. Slik A oppfatter det, er politietterforsker årsaken til tilståelsen. På grunn av den usikkerhet som tilståelsen bærer preg av, og etterforskers kjennskap til A, burde han ha foreslått at A kontaktet advokat. A kunne ha benyttet seg av sin rett til å nekte å forklare seg og til å kontakte sin advokat, men tross disse rettigheter opplevde A under avhørssituasjonen at han ikke hadde noe reelt valg ut fra det press han var satt under.
Forhørsretten uttalte i sin kjennelse at den ikke kunne se at det forelå noe press i forbindelse med tilståelsen, mens As forklaring i forhørsretten den 4. januar 2002 viste at hans subjektive oppfatning var en annen.
Dersom lagmannsretten kommer til at A har medvirket til skaden på en måte som kan lastes ham, vil han subsidiært anføre at denne medvirkning ikke - eller kun i begrenset grad - kan ha forårsaket skaden. Det vil i så fall ikke være grunnlag for å nekte erstatning, men nedsette denne i et omfang som tilsvarer den skade medvirkningen er årsak til.
Dernest er det nødvendig å ta stilling til hvilken årsakssammenheng det eventuelt er mellom politiforklaringen og skaden/tapet denne forklaring kan ha resultert i. Forutsetningen for at politiforklaringen har hatt betydning for skaden/tapet er at hans avvisning av ansvar/straffeskyld ville resultert i henleggelse av anmeldelsen. I så fall ville det ikke oppstått ytterligere skade/tap utover det som var nødvendig for å fremme nærværende erstatningskrav. Politiet sendte imidlertid allerede den 14. desember 2001 saken over til forhørsretten med begjæring om fortsatt beslag av førerkort. As tilståelse dagen etter at saken var oversendt forhørsretten, var uten betydning i forhold til politiets videre behandling av førerkortsaken, og noen årsakssammenheng mellom siktedes medvirkning/tilståelse til politiet og den skade/tap han er påført foreligger ikke.
Erstatningskravet opprettholdes dog slik at kravet suppleres med omkostningene forbundet med kjæremålet og som utgjør kr 4.340,- inkludert merverdiavgift.
Det kreves også erstatning for ikke-økonomisk tap, jf. straffeprosessloven §446. På bakgrunn av As psykiske problemer har førerkortbeslaget representert en ekstraordinær belastning for ham, noe som fremgår blant annet ved at han ville ta sitt liv om han ikke fikk tilbake sitt førerkort.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Staten v/Justisdepartementet betaler erstatning til A for økonomisk tap i medhold av straffeprosessloven §444, utmålt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr 76.310,-.
2. Staten v/Justisdepartementet betaler erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisning) til A i medhold av straffeprosessloven §446, utmålt etter rettens skjønn.
Hedmark politidistrikt har i tilsvar anført at det ikke foreligger grunnlag for erstatning og vist til tilsvar til forhørsretten. Det avgjørende etter straffeprosessloven §444 er om siktede kan sannsynliggjøre at han ikke har begått selve handlingen. Det må foreligge årsakssammenheng mellom skaden og forfølgningen, og tapet må være oppstått som følge av en handling eller et tiltak som er et ledd i straffeforfølgningen.
I anledning kjæremålet bemerkes spesielt at det fremgår av straffeprosessloven §444 tredje ledd at erstatningen kan settes ned eller falle helt bort dersom siktede selv har medvirket til skaden på en måte som kan legges ham til last. Denne bestemmelsen er et generelt forbehold for de tilfelle skaden helt eller delvis skyldes at siktede er noe å bebreide i anledning forfølgningen. Loven sier medvirkning til skaden, og det kan tenkes relevant medvirkning selv om siktede ikke har medvirket til forfølgningen. Det foreligger ikke feil lovanvendelse.
Straffeprosessloven §444 tredje ledd kan få betydning dersom retten skulle finne at vilkårene for erstatning er til stede.
Påtalemyndigheten er av den oppfatning at siktede både har medvirket til straffeforfølgningen og til skaden. Han har medvirket til straffeforfølgningen gjennom sitt alkoholkonsum før og etter kjøringen, sine sprikende forklaringer og sin tilståelse. Han har i tillegg medvirket til skaden ved å pådra seg usedvanlig store kostnader. I og med at det kreves at tapet skal være oppstått som følge av en handling eller tiltak som er et ledd i straffeforfølgningen, må det være tapet av førerkortet den kjærende part viser til, som er tiltaket som har medført at siktede har fått kostnader til advokatsalær. Det forelå ikke noe form for press under avhør 15. desember 2001 og A ble gjort kjent med sin rett til å nekte å gi forklaring samt sin rett til å bli bistått av forsvarer. Han bekreftet i avhør at det var han som kjørte bilen, at han var alene og at årsaken til at bilen havnet i grøfta var at han var beruset.
Det er nedlagt slik påstand:
«Staten v/Justisdepartementet frifinnes for kravet om erstatning til A.»
Lagmannsretten bemerker:
Ingen av partene har fremsatt ønske om muntlig forhandling verken for forhørsrett eller lagmannsrett. Etter lagmannsrettens syn er heller ikke muntlig forhandling nødvendig for å få saken tilstrekkelig belyst. Saken er derfor undergitt skriftlig behandling jf. Rt-2001-468.
Etter straffeprosessloven §444 er det et grunnleggende vilkår for å bli tilkjent erstatning for økonomisk tap, at kravstilleren gjør det sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen.
Etter en helhetlig vurdering av det som foreligger av opplysninger i saken, finner lagmannsretten at det foreligger en overvekt av sannsynlighet for at A førte motorvogn i påvirket tilstand den 26 november 2001, som angitt i siktelsen av 14. desember 2001.
Lagmannsretten viser særlig til opplysningene som fremgikk av meldingen til politiet den 26. november 2001, de opplysninger som fremkom og de observasjoner politiet gjorde i forbindelse med pågripelsen samme dag, og videre den forklaring A avga til politiet på et senere tidspunkt, hvor han erkjente promillekjøringen.
Det er etter dette ikke grunnlag for å tilkjenne A erstatning for økonomisk tap i medhold av straffeprosessloven §444.
Det foreligger heller ikke slik særlig eller uforholdsmessig skade ved forfølgningen at det etter forholdene fremstiller seg som rimelig at A tilkjennes erstatning etter straffeprosessloven §445.
I og med at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 og §445 ikke er til stede, er det ikke grunnlag for å tilkjenne oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446.
Kjæremålet har etter dette ikke ført fram, og forhørsrettens kjennelse blir å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves. Staten v/Justisdepartementet har imidlertid ikke nedlagt påstand om saksomkostninger, og saksomkostninger tilkjennes ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Forhørsrettens kjennelse stadfestes.