LF-1992-767
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-25 |
| Publisert: | LF-1992-00767 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordmøre forhørsrett nr. 1285/1992 F - Frostating lagmannsrett LF-1992-00767 K. Kjennelsen påkjært til Høyesterett - Kjæremålet forkastet, se Høyesterett HR-1993-00083 B. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Olaf Jakhelln, Mats Stensrud, Kjell Buer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §209a, Straffeprosessloven (1981) §125, §438, §439, §448, §172, §180 |
Saken gjelder en journalists rett til kildevern, jf straffeprosessloven §125.
Nordmøre forhørsrett avsa 16. desember 1992 kjennelse med slik slutning:
"Ole Ragnar Ekren pålegges i forhold til straffeprosessloven §125 å forklare seg rettslig om alle forhold vedrørende sitt faktiske kjennskap til det angivelige "ulvedrapet" i Tingvoll eller Sunndal i oktober 1992, herunder om gjerningsmannens identitet." Ekren påkjærte kjennelsen på stedet. Det ble protokollert at han erklærte at han ikke ønsket å forklare seg.
Advokat Steingrim Wolland har på Ekrens vegne inngitt en lengre begrunnelse for kjæremålet og imøtegått forhørsrettens syn på alle vesentlige punkter. Han mener at premissene er "for knappe til at man kan kontrollere at forhørsretten har foretatt en slik avveining av de stridende interesser som straffeprosessloven §125 tredje ledd, gir anvisning på".
Prinsipalt mener han derfor at kjennelsen må oppheves. Han mener også at saken er såvidt spesiell og har betydelig prinsipiell interesse, og at den derfor bør avgjøres etter muntlig forhandling. Han har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Nordmøre forhørsretts kjennelse av 16. desember 1992 oppheves.
Subsidiært:
2. Ole Ragnar Ekren er ikke forpliktet til å opplyse hvem som har vært hans kilde for artiklene om det angivelige ulvedrapet i Tingvoll eller Sunndal i oktober 1992."
I begge tilfelle:
Det offentlige dømmes til å betale kjærende parts omkostninger i anledning saken." Politiet er kjent med kjæremålet. Lagmannsretten bemerker: Lagmannsretten kan i denne sak overprøve alle sider ved den påkjærte kjennelse, og går derfor ikke nærmere inn på den prinsipale påstand. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til muntlig forhandling. Sommeren/høsten 1992 ble det innmeldt mange skader på sau på utmarksbeite i Tingvoll kommune.
Etter en tid ble det gjort observasjoner som enkelte mente tydet på at det dreide seg om skader forårsaket av ulv, mens andre mente det dreide seg om en løshund. Det ble organisert jakt etter den mulige løshund, men etter at Direktoratet for Naturforvaltning og Fylkesmannens miljøvernavdeling var blitt informert om at det kunne dreie seg om ulv, ble det gjennom massemedia gitt underretning om at all rettet jakt mot dyret skulle opphøre. Etter flere forskjellige observasjoner mottok avisen Driva, Sunndalsøra, en angivelig anonym melding den 21. oktober 1992 om "at ulven i Tingvoll var skutt og at den veide 37 kg" (slik det er uttrykt i lensmannens anmeldelsesrapport av 30. november 1992). Ole Ragnar Ekren er journalist i Aura avis, Sunndalsøra.
I følge hans egne opplysninger ble han anonymt kontaktet torsdag 26. november 1992. Neste dag møtte han vedkommende som viste frem et skinn fra et flådd dyr. Det ble sagt at skinnet var fra en ulv som var skutt i distriktet.
Dette førte til oppslag i Aura avis, 28. november 1992 under hovedoverskriften "ULVEN ER SKUTT". Politiet søkte forgjeves å få opplyst fra Ekren hvem som var hans kilde. Ekren, sammen med fotograf Tommy Fossum i Aura avis, fremskaffet imidlertid dyreskinnet og en flådd dyreskrott uten hode for besiktigelse av rovdyrforsker Petter Wabakken på Østerdal politikammer 7. desember 1992, med politiet til stede.
Av politiets rapport fra undersøkelsen fremgår det at Wabakken fant at det sannsynligvis dreide seg om en ulv. Skrotten og skinnet lot til å stamme fra samme dyr, og det lot til at dyret var drept med ett skudd.
Politiet igangsatte etterforskning da det lot til å dreie seg om ulovlig felling av fredet rovdyr. Ekren, som ikke ville gi politiet opplysninger som kunne føres tilbake til hans kilde, ble innkalt til rettslig vitneavhør ved Nordmøre forhørsrett. Han møtte og forklarte seg i forhørsretten 16. desember 1992. Hans forklaring ble protokollert.
Av det protokollerte fremgår at Ekren nektet å svare på spørsmål som var egnet til å lede politiet frem til Ekrens kontaktperson. Han påberoper seg å være beskyttet av straffeprosessloven §125.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn forhørsretten. Etter straffeprosessloven §125 første og annet ledd er Ekren i utgangspunktet i sin fulle rett når han nekter "å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er hjemmelsmann for andre opplysninger" som er betrodd ham til bruk i hans virksomhet.
Ekren har som journalist hatt flere kontakter med kilden. Han har forfulgt saken ved å få skinnet og skrotten forelagt for sakkyndig til uttalelse. Aura avis og Ekren har fulgt opp saken ved flere avisoppslag.
For lagmannsretten synes det klart at Ekrens kilde nettopp har "betrodd" Ekren sine opplysninger "til bruk i hans virksomhet". Politiet har overfor forhørsretten pekt på at Ekren skal ha gått ut over sin rolle som journalist og blitt "skytterens forlengede arm og mellommann for politiet".
Det er pekt på at Ekren har forhørt seg med politiet om hva som ville skje med skinnet etter at politiet hadde undersøkt det, og om skytteren ville kunne få skinnet tilbake etter at saken var over. Det er også pekt på at det var Ekren som var mellommann da det ble ordnet med at den sakkyndige Wabakken skulle kontrollere om det virkelig dreide seg om en ulv, og at det var med Ekrens mellomkomst at man ble enige om at dette kunne skje om bare politiet var til stede.
I følge politiet må det også legges til grunn at Ekren var med på å grave opp dyreskrotten. På denne bakgrunn mener politiet at Ekren ikke skulle være beskyttet av straffeprosessloven §125. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Selv om en journalist ikke kan påberope seg §125 når det er tale om tilfelle hvor han ved egne iakttakelser har fått rede på straffbart forhold, jf Andenæs: Norsk straffeprosess (1987) 203 og Rt-1965-211, er det ikke dette som er situasjonen her. I denne sak har journalist Ekren fått seg betrodd opplysinger fra kilden. Det er også betroelse når kilden tar journalisten med og viser ham dyreskrotten. Da blir det av underordnet betydning om journalisten selv har vært med på å grave. Og Ekren har nok opptrådt som mellommann mellom kilden og politiet, men heller ikke dette bringer ham utenfor rekkevidden av §125, jf Andenæs (l.c) 202: "Hvis meningen fra kildens side bare har vært å bruke journalisten som mellommann overfor politiet, kan journalisten ikke nekte å oppgi kilden, selv om denne ønsker å være anonym." I nærværende sak er mellommannssituasjonen nærmest bare å oppfatte som en side av det journalistiske arbeide.
Etter straffeprosessloven §125 tredje ledd kan retten pålegge journalisten å forklare seg "når den finner det særlig viktig at forklaring gis". Retten skal da "foreta en avveining av de stridende interesser og herunder bl a legge vekt på sakens art og forklaringens betydning for sakens opplysning".
Lagmannsretten kan ikke se at det i denne sak foreligger slike særlige grunner. Politiet har pekt på at det her er skjellig grunn til å anta at det har skjedd en ulovlig felling av en truet dyreart, og at saken derfor er alvorlig. Lagmannsretten er enig i at det kan være ytterst alvorlig med ulovlig reduksjon av ulvebestanden, men kan ikke se at dette i seg selv gjør det "særlig viktig" at journalisten skal pålegges vitneplikt i strid med hovedregelen. Hensynet bak pressens rett til kildevern er såvidt sterkt at det ikke bør gjøres unntak i denne sak.
Straffeprosessloven §125 tredje ledd in fine har en unntaksregel for vitner som "vegrer seg for å gi så fullstendige opplysninger om saken som det kan skaffe fra forfatteren eller hjemmelsmannen uten å oppgi ham". Da "kan" forklaring likevel kreves. Politiet har ikke påberopt seg denne bestemmelse, og lagmannsretten finner ikke grunn til å drøfte den nærmere. Det kan ikke ses at den vil være aktuell her.
Etter dette vil politiets begjæring om forklaringsplikt for Ekren ikke bli tatt til følge.
Ekren har krevd seg tilkjent saksomkostninger "i anledning saken". Han møtte i forhørsretten sammen med advokat Wolland, men det ble ikke der nedlagt noen påstand om saksomkostninger. Det er ikke fremlagt omkostnings- eller arbeidsoppgave eller angitt noe omkostningsbeløp som kreves dekket.
For lagmannsretten fremstår det som uklart hvilke bestemmelser som gjelder for saksomkostninger i et tilfelle som dette. Straffeprosessloven har ingen bestemmelser som etter sin ordlyd passer på tilfellet. I loven kap. 30 om saksomkostninger hjemler §438 erstatning til siktede når en offentlig forfølgning ender med frifinnelse. §439 hjemler erstatning for fornærmedes saksomkostninger ved fremme av borgerlige rettskrav. Lovens kap. 31 gjelder erstatning i anledning av forfølgning, og §448 hjemler erstatning "for skade eller ulempe som andre enn siktede er påført ved gransking, ransaking, beslag eller annen forføyning under saken... når det etter forholdene fremstiller seg som rimelig".
Lagmannsretten finner ikke at noen av disse bestemmelser vedrører et vitnes krav på erstatning for saksomkostninger til nødvendig ivaretagelse av vitnepliktens lovlige begrensning. Ved Høyesteretts kjennelse i Rt-1992-39, som gjaldt vitnepliktens omfang etter tvistemålsloven §209a, som tilsvarer straffeprosessloven §125, ble vitnet som kjæremålsmotpart etter påstand tilkjent saksomkostninger for alle retter.
Selv om nærværende sak går etter straffeprosessloven regler, må det forutsettes at en tilsvarende adgang til å tilkjenne saksom- kostninger må gjelde. Lagmannsretten legger derfor til grunn at saksomkostninger kan kreves etter prinsippene i tvistemålsloven kap. 13.
Kjæremålet har ført frem, og etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf hovedregelen i §172 første ledd, tilkjennes Ekren saksomkostninger for lagmannsretten. I mangel av oppgave settes de til kr 3000,-.
Saksomkostninger var ikke krevet da saken var oppe for forhørsretten, og selv om det kanskje har vært meningen å kreve det nå - påstanden er ikke helt klar på dette punkt - kan ikke spørsmålet tas opp i etterhånd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Ole Ragnar Ekren er ikke forpliktet til å opplyse hvem som har vært hans kilde for artiklene om det angivelige ulvedrapet i Tingvoll eller Sunndal i oktober 1992.
2. I saksomkostninger betaler det offentlige v/politimesteren i Nordmøre kr 3000,- - kroner tretusen 00/100 - til Ole Ragnar Ekren v/advokat Steingrim Wolland, Oslo, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Retten hevet.
Journalist slapp å opplyse kilden til artikler om ulovlig ulvedrap selv om han også hadde opptrådt som mellommann overfor politiet. Kunnskap ervervet ved å hjelpe kilden til å grave opp dyreskrotten omfattes av kildevernet.
Saksomkostninger tilkjent etter analogi fra tvistemålsloven regler.