LF-1993-599

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1994-02-24
Publisert:	LF-1993-00599
Stikkord:	Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett 93-01620 - Frostating lagmannsrett LF-1993-00599 K. Rettskraftig.
Parter:	Kjærende parter: 1. AS - - presse 2. D 3. E (Prosessfullmektig: Advokat Jens Chr. Hauge jr, 0255 Oslo). Motparter: 1. A 2. B 3. C (Prosessfullmektig: Advokat C, 7001 Trondheim).
Forfatter:	Lagmann Hans Flock, lagdommer Randi Grøndalen, lagdommer Sverre Erik Jebens
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, Straffeprosessloven (1981) §413, §440, Straffeloven (1902) §247, §248, §249, §253, §172, §176, §180, §182, Skadeserstatningsloven (1969) §5-2, §3-6

Kjæremålet gjelder spørsmål om saksøkerne i en privat straffesak skal stille sikkerhet for saksøktes saksomkostninger, jf straffeprosessloven §413.

A, B og C anla ved stevning til Trondheim byrett av 23. oktober 1992 privat straffesak mot AS - - presse, D og E. I stevningen ble nedlagt slik påstand:

"I. Følgende utsagn kjennes døde og maktesløse:

1. "Lurt av advokater. Konkursrammet eiendomsselskap beskyldes for juks og svindel."

2. "Konkursen kommer som et resultat av at klienter føler seg lurt og svindlet av det advokatledede eiendomsselskapet."

3. "Rasende klienter hevder at meglerfirmaet har medvirket både til betaling av penger under bordet og andre tvilsomme transaksjoner. Videre anklages selskapets ledelse for brudd på de etiske normene for advokater og meglere."

4. "Bjørn og Tore Wiig føler seg også ført bak lyset av både selgeren og meglerfirmaet."

II. De saksøkte tilpliktes in solidum å betale erstatning og oppreisning, fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr 1000000,- til hver av saksøkerne.

III.Saksøkerne tilkjennes saksomkostninger."

Bakgrunnen for kravet om mortifikasjon og erstatning var et oppslag i ***-avisa den 7. september 1991. Noe av bakgrunnen for oppslaget var at selskapet X AS dagen i forveien ble tatt under konkursbehandling av Trondheim skifterett. I den forbindelse hadde avisen en omtale av to ektepar som begge hadde hatt med X AS å gjøre i forbindelse med kjøp av bolig, og som uttrykte sin sterke misnøye over den behandling de hadde fått. De tre saksøkerne - som på det tidspunkt var advokater i Trondheim - skulle alle ifølge avisen ha "hatt fremtredende posisjoner i det konkursrammede meglerfirmaet". Ingen av advokatene ble nevnt ved navn.

I tilsvar til byretten av 27. november 1992 nedla de tre saksøkte påstand om at de ble frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Senere har det funnet sted en relativt omfattende skriftlig saksforberedelse for Trondheim byrett. Under saksforberedelsen fremsatte de saksøkte begjæring etter straffeprosessloven §413 om at retten, som vilkår for fremme av saken, måtte bestemme at de tre saksøkerne skulle stille sikkerhet for de saksomkostninger som de måtte bli pålagt å betale. De tre saksøkerne bestred kravet om sikkerhetsstillelse. Byretten tok stilling til kravet ved beslutning av 24. november 1993, som har slik slutning:

"Det stilles ikke sikkerhet for saksomkostninger i forbindelse med Trondheim byretts sak 1620/92 - privat straffesak."

AS - - presse, D og E har påkjært byrettens beslutning til Frostating lagmannsrett. A, B og C har tatt til motmæle.

AS - - presse m.fl. gjør gjeldende at det av motivene til straffeprosessloven §413 og av rettspraksis fremgår at det er adgang til å beslutte sikkerhetsstillelse når det er en nærliggende mulighet for at saksøkeren vil bli ilagt saksomkostninger som det ikke er dekning for.

Ved vurderingen av hvilke muligheter søksmålet har for å vinne frem har byretten uriktig identifisert advokatene med meglerfirmaet. Det er kun ett av de påklagede utsagn som berører advokatene. Meglerfirmaet har ikke reist innsigelse mot avisomtalen og er ikke saksøker.

Meglerfirmaet skiftet navn flere ganger, og dette er egnet til å svekke identifikasjonen med advokatene.

De sterkeste karakteristikker gjelder selskapet. Som innehavere kan advokatene ha opptrådt uaktsomt ved ikke å følge opp med kontroll og ettersyn, og dermed lurt sine omgivelser. Mer kan det ikke legges i utsagnene. Det er således uriktig når byretten har oppfattet avisomtalen som beskyldninger om forsettlige handlinger fra advokatenes side.

På bakgrunn av det materiale som foreligger i saken, er det lite tvilsomt at det kan føres sannhetsbevis for de utsagn som er begjært mortifisert, slik disse må fortolkes på bakgrunn av hele artikkelen. Dermed foreligger en nærliggende mulighet for at saksøkerne vil bli ilagt saksomkostninger etter tvistemålsloven §172 første ledd.

Når det gjelder saksøkernes mulighet for å betale ilagte saksomkostninger, har byretten uten nærmere dokumentasjon lagt til grunn at de har den tilstrekkelige økonomiske evne. Dette synes å være i strid med den dokumentasjon som er fremlagt. Når saksøkerne hevder at de er i stand til å dekke ilagte saksomkostninger, har de bevisbyrden for det. Det vises til Rt-1991-786.

AS - - presse m.fl. har nedlagt slik påstand:

"Privat straffesak nr. 1620/92 ved Trondheim byrett avvises såfremt saksøkerne A, B og C ikke stiller solidarisk sikkerhet i form av bankgaranti for de saksomkostninger de måtte bli dømt til å betale til saksøkte med følgende beløp:

For saksøkte nr. 1. kr 50000,-

For saksøkte nr. 2: kr 10000,-

for saksøkte nr. 3: kr 15000,-.

Frist for innbetaling av beløp/garantistillelse fastsettes etter lagmannsrettens skjønn."

A m.fl. gjør gjeldende at byrettens beslutning er korrekt.

Uttalelsene i avisen må fortolkes slik de naturlig må ha blitt forstått av den vanlige leser. Mange lesere har oppfattet avisens oppslag slik at det er advokatene som er blitt slått konkurs. I alle fall har en stor del lesere naturlig oppfattet avisen dit hen at de påklagede utsagn refererer seg til advokatene. Dette har ført til stor økonomisk skade for de tre saksøkerne.

For øvrig bestrides at selskapet X AS overfor de kjøpere som er omtalt i avisens artikkel, har opptrådt på en måte som berettiger til den omtale som avisen har gitt. Dertil kommer at det ved konkursåpningen ikke forelå noe grunnlag for å komme med slike uttalelser. Den foreløpige boinnberetning, som inneholdt kritiske bemerkninger om selskapet, ble først utarbeidet vel et par uker senere.

Under enhver omstendighet fremheves at ingen av de tre advokater har hatt noe ansvar for noen del av den behandling av megleroppdraget vedrørende de to eiendomssalg som er omhandlet i avisartikkelen. Men det erkjennes at alle tre advokater satt i styret for X AS på det tidspunkt da artikkelen ble skrevet. Det satt imidlertid også andre personer i styret. Disse ble ikke omtalt i avisartikkelen. Det fremstår som utvilsomt at den utvelgelse som derved ble gjort, ble foretatt i "sensasjons/skadehensikt".

Det erkjennes for advokat A og advokat Cs del at avisartikkelen medførte flukt av eksisterende klienter og manglende tilgang på nye. Dette førte igjen til svært anstrengt likviditet og store betalingsproblemer. Også advokat B fikk føle virkningene av avisartikkelen ved en vesentlig reduksjon i klienttilgangen. Nå har det imidlertid lyktes advokatene å komme opp på et akseptabelt inntektsnivå. Dette fører til at de saksøkte har langt bedre sikkerhet for eventuelle tilkjente saksomkostninger enn man ville ha hatt i forhold til de fleste andre saksøkere.

For øvrig fremstår det som helt urimelig at avisen først slår bena under advokatenes inntektsgrunnlag ved å fremsette åpenbart injurierende og usanne utsagn, for deretter å påberope denne inntektssvikten som grunnlag for at saken ikke skal kunne prøves rettslig. Dette er nettopp et forhold som medfører at det skal utvises stor forsiktighet med å forlange garanti for saksomkostninger i saker av denne art.

A m.fl. har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens beslutning stadfestes.

2. De saksøkte tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten med kr 20000,-."

Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet ikke kan tas til følge.

Straffeprosessloven §413 gir retten en adgang til å sette som vilkår for fremme av en privat straffesak at saksøkeren skal stille sikkerhet for saksomkostninger som han måtte bli pålagt å betale til saksøkte. Det uttales i lovforarbeidene at forutsetningen for å sette et slikt vilkår "bør være at det fremstiller seg som en nærliggende mulighet at saksøkeren vil bli ilagt saksomkostninger som det ikke er dekning for", jf straffeprosesslovkomiteens innstilling (1969) 352. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttaler i kjennelse gjengitt i Rt-1990-914 at adgangen til å kreve sikkerhetsstillelse bør brukes med varsomhet.

I den foreliggende sak er det for det første fremsatt krav om mortifikasjon av fire utsagn. Dernest er det krevet erstatning og oppreisning. Når retten skal avgjøre spørsmålet om sikkerhetsstillelse etter straffeprosessloven §413, må den således ta stilling til de fremsatte materielle krav, for derigjennom å kunne bedømme mulighetene for at saksøkerne helt eller delvis vil bli pålagt å erstatte de saksøktes saksomkostninger. Det er grunn til å påpeke at dette blir en vurdering som må treffes ut fra de opplysninger som er fremkommet under den saksforberedelse som frem til nå er gjennomført.

Vilkårene for å få et utsagn mortifisert er oppstilt i straffeloven §253.

Det sentrale vilkår vil være om det er fremsatt en beskyldning mot de tre advokatene. Med dette må forstås et utsagn som objektivt sett faller inn under straffeloven §247. Sentralt står her utsagn som er egnet til å utsette advokatene for "tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit".

Lagmannsretten er kommet til at det første av utsagnene ("- Lurt av advokater") er en beskyldning av denne karakter. Etter vanlig språkbruk vil dette oppfattes som en bevisst handling, begått i den hensikt å oppnå en uberettiget fordel for seg selv eller andre. Slik utsagnet står i overskriften for avisartikkelen på avisens forside, rammer det advokatene som en ubestemt krets. Men utsagnene må leses i sammenheng med teksten under overskriften, på samme side i avisen. Der fremgår klart at X AS er slått konkurs, og at tre advokater i Trondheim alle har hatt fremtredende posisjoner i dette selskapet. Selv om advokatene ikke er nevnt ved navn, er de dermed tilstrekkelig identifisert for den leser som hadde eller ønsket å skaffe seg nødvendig kunnskap om bevillingsinnehaver og styremedlemmer i dette selskapet. At dette formentlig ikke ville være noen stor krets av leserne, fratar ikke utsagnet karakteren av å være en ærekrenkelse. Tilsvarende gjelder den omstendighet at hver og en av de tre advokatene i direkte tilknytning til den nærmere omtale av saken inne i avisen, fikk komme til orde med sitt syn, hvorunder de avviste kritikken.

Spørsmålet vil videre være om de saksøkte vil kunne føre sannhetsbevis for beskyldningen. De dokumenter som er fremlagt, representerer intet slikt bevis, selv om det er pekt på kritikkverdige forhold knyttet til driften av X AS. Det er heller ikke sannsynliggjort at bevisførselen ved forklaringer fra parter og vitner vil gi noe annet resultat.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at kravet om mortifikasjon av denne påstanden sannsynligvis vil føre frem.

Når bortses fra det utsagn som lagmannsretten kommer nærmere inn på nedenfor, er de øvrige av de utsagn som begjæres mortifisert, rettet mot X AS. Det er lite tvilsomt at beskyldningen om "juks og svindel" i denne sammenheng naturlig må forstås som beskyldninger om bevisst uredelighet. Slike beskyldninger vil være straffbare dersom det ikke føres sannhetsbevis. Og det fremstår ikke som sannsynlig at et slikt bevis vil bli ført i den foreliggende sak. Men det kan likevel reises spørsmål om beskyldningene - slik de er kommet til uttrykk i ***-avisa den aktuelle dagen - kan oppfattes som rettet mot de tre advokatene. Selv om de etter opplysningene i artikkelen skal ha hatt "fremtredende posisjoner" i selskapet, er det ikke uten videre grunn til å oppfatte beskyldningene dit hen at det er advokatene - eller noen av dem - som i den konkrete sak har handlet på selskapets vegne. I denne forbindelse er det naturlig å supplere bildet med de opplysninger fra den enkelte advokat som er tatt inn i artikkelen, og hvor det fremgår at ingen av de tre advokatene har hatt noen befatning med de konkrete saker.

Det fremstår derfor som tvilsomt om noen av disse beskyldningene kan sies å være ærekrenkende overfor den enkelte av de tre advokatene. Dertil kommer at det - når bortses fra de utsagn som naturlig må oppfattes som beskyldninger om bevisst uhederlig opptreden - ikke fremstår som usannsynlig at det vil kunne bli ført sannhetsbevis.

I en særstilling står her anklagen mot selskapets ledelse for "brudd på de etiske normene for advokater og meglere". Denne beskyldningen må naturlig oppfattes som rettet mot de tre advokatene, eventuelt med tillegg av den øvrige ledelse i selskapet. Også en slik beskyldning er ærekrenkende i forhold til en advokat. I tilknytning til spørsmålet om sannhetsbevis bemerker lagmannsretten at det ikke under saksforberedelsen er gjort klart rede for hvilke konkrete normer som hevdes å være brutt, og hvilke konkrete handlinger/unnlatelser som representerer slike brudd. Som nevnt synes saksforberedelsen så langt å tyde på at meglerselskapet har vært drevet på en kritikkverdig måte, bl.a. i forhold til de formelle krav som stilles til eiendomsmeglervirksomhet, derunder krav i aksje- og regnskapslovgivningen. Her vil nok den bevisførsel som gjenstår - bl.a. ved fremleggelse av den endelige boinnberetningen - kunne gi et sikrere svar.

Samlet sett finner lagmannsretten det således sannsynliggjort at kravet om mortifikasjon i alle fall vil føre frem for ett utsagns vedkommende (overskriften i avisen), mens det fremstår som tvilsomt om advokatene ut over dette vil få medhold i sin mortifikasjonspåstand.

I tillegg til mortifikasjon har advokatene også fremsatt krav om erstatning og oppreisning. Beløpet er begjært fastsatt etter rettens skjønn og er begrenset oppad til 1 mill kr for hver av de tre. Vilkårene for å bli tilkjent erstatning og oppreisning fremgår av skadeserstatningsloven §3-6.

Som det fremgår av det foranstående, er det i alle fall på ett punkt fremsatt en injurie som det sannsynligvis ikke vil kunne føres sannhetsbevis for. For at det ved dette skal kunne oppstå erstatningsansvar, må de saksøkte (avisen m.fl.) enten ha utvist uaktsomhet eller vilkårene for straff må være oppfylt. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at de siste vilkår er oppfylt. Det er tale om en forsettlig beskyldning, og retten legger til grunn at de saksøkte var klar over at avisoverskriften var egnet til å utsette de tre advokatene for slikt tillitstap som straffeloven §247 omhandler. At de saksøkte kan ha trodd at beskyldningene var sanne, fritar ikke for straff, hvilket forutsetningsvis fremgår av straffeloven §248 og §249 nr 3. For AS - - presse følger ansvaret for erstatning og oppreisning i et slikt tilfelle av skadeserstatningsloven §3-6 annet ledd.

Det er flere forhold som tilsier at erstatningskravet neppe vil kunne føre frem i nevneverdig utstrekning. Krav på erstatning i en sak av denne art forutsetter at skadelidte sannsynliggjør at han er blitt påført et økonomisk tap som står i årsakssammenheng med den ærekrenkende uttalelsen. I den foreliggende sak er det kun fremsatt påstander av mer generell karakter om at beskyldningene skal ha ført til redusert klienttilgang og dermed reduserte inntekter. Men denne påstanden er ikke søkt nærmere godtgjort. Således er det f.eks. ikke lagt frem selvangivelser, advokatregnskaper osv. fra tiden før og etter at beskyldningene ble fremsatt. Det er heller ikke søkt godtgjort at en eventuell inntektssvikt kan tilbakeføres til beskyldningene i ***-avisa, og ikke til andre årsaker. I den forbindelse bemerkes at den sparsomme dokumentasjon omkring advokatenes økonomiske stilling som er fremlagt i saken, synes å vise at de alle er blitt påført betydelige økonomiske tap - med korresponderende gjeldsbelastning - som følge av deltakelse i næringsvirksomhet.

Dertil kommer at avisens omtale neppe kan ha rammet advokatene særlig hardt. Som nevnt er navnene ikke benyttet. Men advokatene kan likevel identifiseres gjennom tilknytningen til X AS. Ved konkursåpningen hadde dette navnet vært benyttet i noe under 3 år. Etter opplysninger i den foreløpige boinnberetningen var driften allerede avsluttet da selskapets bo ble tatt under konkursbehandling. Etter det opplyste hadde de tre advokatene gjennom sin deltakelse i selskapet ikke hatt noen direkte kontakt med klientene. Med utgangspunkt i selskapets navn ville det ved henvendelse til Foretaksregisteret være mulig for alle som ønsket det å skaffe seg kunnskap om hvilke advokater som satt i styret. Lagmannsretten antar likevel at de færreste lesere viste en slik interesse for å orientere seg ytterligere.

Endelig kommer at avisen før artikkelen ble trykket var i kontakt med hver enkelt av de tre advokatene. Advokatenes imøtegåelse av kritikken er tatt inn som en del av avisens omtale av saken og er gitt omtrent tilsvarende plass som den omtale som gjelder de to misfornøyde eiendomskjøperne, dog slik at denne imøtegåelsen ikke er nevnt på avisens førsteside.

Erstatning for lidt tap skal som utgangspunkt utmåles til det økonomiske tap som retten finner godtgjort. Men erstatningslovens bestemmelser om lempning av ansvaret i §5-2 vil lett kunne komme til anvendelse, ikke minst i et tilfelle som det foreliggende, hvor de skadelidte har sluppet til med sitt syn på saken i umiddelbar tilknytning til de beskyldninger som er fremsatt.

Oppreisning kan etter skadeserstatningsloven §3-6 første ledd 2. punktum tilkjennes i den utstrekning retten finner det rimelig. De beskyldninger som kan danne grunnlag for en eventuell oppreisning, er nært knyttet til saksøkernes utøvelse av næring som advokater. Dette forhindrer imidlertid ikke at beskyldninger av denne art kan volde skade av ikke-økonomisk karakter. Oppreisningen vil også kunne fungere som kompensasjon for økonomisk skade som det kan være vanskelig å godtgjøre. Under henvisning til de omstendigheter som er nevnt i det foregående, er lagmannsretten kommet til at en eventuell oppreisning neppe vil bli utmålt med noe særlig betydelig beløp.

Spøsmålet om saksomkostnsinger skal i saker av denne art avgjøres etter bestemmelsen i tvistemålsloven kap. 13, se straffeprosessloven §440 første ledd.

Slik lagmannsretten foreløpig vurderer de krav som er fremsatt i saken, vil saksomkostningsspørsmålet måtte løses etter tvistemålsloven §174 første ledd. Det er følgelig ingen nærliggende mulighet for at saksøkerne vil bli pålagt å erstatte de saksøkte noen del av deres saksomkostninger.

Det vil etter dette ikke være nødvendig å foreta noen nærmere vurdering av de tre saksøkernes evne til å betale de saksomkostninger som de eventuelt måtte bli pålagt.

Spørsmålet om sikkerhetsstillelse etter tvistemålsloven §182 som følge av at en av saksøkerne - A - nå etter det opplyste er i ferd med å bosette seg utenlands, ligger utenfor nærværende kjæremål og vil måtte vurderes av byretten i tilfelle det blir fremsatt krav om det.

Kjæremålet har etter dette vært forgjeves. Advokatene gis medhold i sitt krav om saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat C har i sitt kjæremålstilsvar krevet saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med kr 20000,-. Til dette er å bemerke at ingen av partene nedla påstand om å bli tilkjent saksomkostninger i forbindelse med byrettens beslutning om eventuell sikkerhetsstillelse. Byretten har følgelig heller ikke truffet noen saksomkostningsavgjørelse. Dermed ligger det utenfor kjæremålet å treffe noen slik avgjørelse. I tillegg må bemerkes at de forhold som skal vurderes når spørsmålet om sikkerhetsstillelse skal avgjøres, meget nøye henger sammen med det tema som selve søksmålet dreier seg om. Også spørsmålet om saksøkernes betalingsevne henger nært sammen med den del av søksmålet som gjelder erstatning for økonomisk tap, og som derved vedrører saksøkernes generelle økonomiske situasjon i tiden etter at artikkelen ble skrevet.

Advokat C har i anledning kjæremålet utarbeidet et kjæremålstilsvar som i stor grad gjelder de spørsmål som er avgjørende for utfallet av selve æreskrenkelsessaken. Saksomkostningene settes passende til kr 2500,-, jf tvistemålsloven §176. Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens beslutning stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler AS - - presse, D og E én for alle og alle for én til A,B og C kr 2500,- - kronertotusenfemhundre 00/100.

Oppfyllelsesfristen er 2 -to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse.