LF-1994-244

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1995-02-28
Publisert:	LF-1994-00244
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating lagmannsrett LF-1994-00244 M. Anket til Høyesterett, utfall?
Parter:	A mot Staten v/Justisdepartementet v/Statsadvokatene i Trondheim
Forfatter:	Lagdommer Olaf Jakhelln, formann. Lagdommer Nina Mår Tapper. Ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §192, §195, §198, §212, §213, §228, §39, EMK (1999), EMK (1999), §172, §184, §226, §447, §449, §92, Straffeprosesslov ikrafttredelseslov (1985)

Saken gjelder krav etter straffeprosessloven §444, §445 og §446 om erstatning og oppreisning etter frifinnende dom i straffesak.

Ved tiltaltebeslutning av 22. september 1993 ble A, født xx.xx.1949, bor - - -leitet 1, X, av statsadvokatene i Trondheim satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett for forbrytelser mot straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ (2 tilfeller), straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ jf §213 (3 tilfeller), straffeloven §195 første ledd 1. straffalternativ (10 tilfeller) og straffeloven §198 (10 tilfeller).

Tiltalebeslutningen var utferdiget etter Riksadvokatens ordre.

I tiltalebeslutningen var det tatt forbehold om påstand om sikringsbemyndigelse etter straffeloven §39 nr. 1 a-f for et tidsrom av inntil 10 år, og det var tatt forbehold om påstand om oppreisning og erstatning til de fornærmede.

Hovedforhandling ble holdt i Trondheim i tiden 15. november 1993 - 31. januar 1994, tilsammen 43 rettsdager. Etter at lagretten hadde vært forelagt 25 hovedspørsmål, ett spørsmål for hvert punkt i tiltalebeslutningen, og besvart samtlige spørsmål benektende, ble A ved dom av 31. januar 1994 frifunnet.

A har i rett tid fremsatt krav om erstatning og oppreisning for skade m.v. lidt ved forfølgningen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet i kjennelse av 21. oktober 1994 at lagmann Hans Flock, som administrerte hovedforhandlingen, skulle vike sete i erstatningssaken, mens de to øvrige dommere som deltok under hovedforhandlingen, lagdommer Olaf Jakhelln og ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen, ikke skulle vike sete. I overenstemmelse med dette, jf straffeprosessloven §447 tredje ledd 2. punktum, har førstelagmannen bestemt at lagdommer Nina Mår Tapper skal delta i behandlingen av denne sak sammen med dommerne Jakhelln og Huus-Hansen.

I tillegg til skriftlig behandling har det i medhold av straffeprosessloven §449 tredje ledd vært holdt muntlig forhandling om kravene 13. - 15. februar 1995, i det vesentlige begrenset til bevisførsel om de påståtte skadevirkninger og til redegjørelse/prosedyre om kravene.

Advokat Christian Wiig har vært oppnevnt som forsvarer i denne sak, jf straffeprosessloven §449 fjerde ledd.

Under den muntlige forhandling ble det ført tre vitner, A avga selv forklaring, og forsvareren og statsadvokatene i Trondheim v/statsadvokat Arne K. Uggerud, redegjorde for saken og holdt prosedyreinnlegg.

A har i det vesentlig gjort gjeldende:

1. Generelt.

Bjugnsaken er den største sedelighetssak man har hatt i Norge. Den involverte under etterforskningen 61 barn, og tilsammen syv personer ble siktet og fengslet. Saken har hatt en mediafokusering man ikke har sett maken til. For A har det nå gått ca tre år fra anmeldelsen. Selv har A vært pågrepet og fengslet tre ganger, har sittet 46 dager i varetekt, tre ganger har han måttet tåle ransakning hjemme. Saken har totalt forandret hans liv. Han må leve resten av livet med den store belastning denne sak har ført med seg.

2. Erstatningsbetingelsene i straffeprosessloven §444.

Det må regnes som sannsynliggjort at A ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for siktelsen. Han må da ha krav på erstatning for økonomisk tap etter straffeprosessloven §444. Riktignok er det korrekt at A ikke er i stand til nærmere sannsynliggjøring av sin uskyld, men han har forsøkt så langt det har vært mulig. Gjendrivelse av bevis er egentlig umulig i denne sak. Kravet til gjendrivelse må vurderes ut fra den foreliggende bevissituasjon, jf Rt-1994-732, spesielt side 736.

A har latt seg avhøre fullstendig etter politiets behov. I Fosen forhørsretts kjennelse av 3. februar 1995 om erstatning til fem av de tidligere siktede i Bjugnsaken ("Fosenkjennelsen"), er det uttalt at det er nok for å få erstatning etter §444 at påtalemyndighetens bevis er tilstrekkelig avsvekket. Det er ikke nødvendig med positivt bevis for uskyld. Dette er riktig. Når lagrettens frifinnende kjennelse, Riksadvokatens rapport og Fosenkjennelsen sammenholdes, er det klart at A har gjort det som er praktisk og teoretisk mulig.

Tidlig under etterforskningen tilbød A å underkaste seg judisiell observasjon. Han har i januar 1993, etter annen varetektsperiode, stilt seg villig til undersøkelse gjennom hypnose. Han har i forbindelse med erstatningssaken bedt om undersøkelse med polygraf, såkalt løgndedektor. Dette har han gjort med risiko for at undersøkelsene kunne slå ut til hans skade.

Det finnes ingen tekniske bevis for at A har foretatt handlingene. Ransakningene ga intet resultat, verken hos ham selv eller de andre siktede. Barnas historier om bl a angivelige gårdsbesøk og slakting er etterforsket uten resultat. Angivelig videofotografering av utuktige situasjoner hjemme hos A har ikke latt seg ettervise, det er ikke en gang funnet noe som bekrefter at kamera skal være opphengt på vegg slik barn har angitt. Tekniske undersøkelse i barnehagen har heller ikke gitt noen spor.

Det finnes ingen øyenvitner til utuktige situasjoner.

Dommeravhørene av barna er utført under tilsidesettelse av vesentlig rettssikkerhetsgaranti, idet As forsvarere ikke ble gitt adgang til å være til stede i overvåkningsrommet. Loven er nå endret slik at forsvarer skal gis adgang.

Det kan settes spørsmåltegn ved konklusjonene etter de medisinske undersøkelser av barna. Den rettsmedisinske kommisjon er forsiktig i sine uttalelser. Ingen av undersøkelsene og konklusjonene kan knyttes til A. Spesielt vedrørende B er det konkludert med at hun har vært utsatt for overgrep kort før undersøkelsen, hvilket viser at gjerningsmannen må ha vært en annen.

Det er ingen pedofile trekk hos A. Det har de rettspsykiatrisk sakkyndige Horneman og Setsaas bekreftet under hovedforhandlingen. Om det teoretisk kan være mulig, er det ikke praktisk mulig å skjule en slik legning.

Skulle de påståtte handlinger være utført, måtte A være ekstremt rask. Det passer ikke. Han er av vesen en heller treg person.

Lagretten var ikke i tvil om frifinnelsen, jf den korte rådslagningstid som innebar gjennomsnittlig åtte minutter pr. spørsmål.

Det er ikke alltid at barn forklarer seg sant. C har i ettertid tatt tilbake sine utsagn om overgrep.

Dommeravhørenes mulige bevisverdi er sterkt svekket ved alle de særegne omstendigheter, jf vurderingene av dette i Fosenkjennelsen, særlig punkt 1, 2 og 3 på side 32 om innholdet i barneavhørene. Disse forhold berører As forhold direkte.

Etterforskningen har ikke fulgt bestemmelsene i straffeprosessloven §226 tredje ledd, for eksempel ved ikke å klargjøre innsynsmuligheter utenfra og inn i As bolig.

Riksadvokatens kritikk av etterforskningen på side 45-61 i hans rapport er riktig og tiltres.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 (2), jf Den europeiske menneskerettighetsdomstols dom av 25. august 1993 i Sekaninasaken (EMD=REF00000427) og Høyesteretts kjennelse i Sabanovsaken i Rt-1994-721, forbyr at man nekter erstatning etter straffeprosessloven §444 under henvisning til at mistanke om skyld fortsatt er til stede.

3. Erstatningsbetingelsene i straffeprosessloven §445.

Subsidiært kreves erstatning etter §445. Det pekes på at As sak har vart ett år lenger enn saken for de fem som fikk erstatning ved Fosenkjennelsen. As belastning er av en helt annen karakter enn disse har vært utsatt for. Det kan ikke være tvil om at A har vært utsatt for særlig og uforholdsmessig skade. As kone var også siktet og foreslått tiltalt. Familiens tre barn, hvorav to i skolepliktig alder, trengte støtte. Det har vært en stor påkjenning for disse. A opplevde at også venner ble siktet i saken.

Etter frifinnelsen var det nødvendig for A å stå frem i massemedia for å vise sin uskyld.

Før frifinnelsen var A foreholdt av sine forsvarere at han måtte forvente en straff på 12 - 16 års fengsel om han skulle bli funnet skyldig.

Overgrepene hører til en langt mer infamerende klasse enn i Sabanovsaken, som gjaldt alvorlig narkotikaforbrytelse.

For A er det tale om "en straffesak av helt spesiell karakter og omfang", slik Høyesteretts kjæremålsutvalg har uttrykt det i habilitetskjennelsen av 21. oktober 1994.

4. Det økonomiske tap.

Uten Bjugnsaken var det påregnelig at A ville ha fått forlenget sitt ansettelsesforhold ved Y barnehage. Det ble ikke ansatt ny førskolelærer i den ledige stillingen.

Frem til 1. juli 1992 mottok A trygdeytelser som dekket tapt arbeidsfortjeneste. Etter den tid har han mottatt sykepenger og attføringspenger inntil han 1. august 1994 kom i arbeid ved X Industrier. Utbetalingene har i gjennomsnitt vært kr 1734,- mindre pr. måned enn arbeidet i barnehagen ville ha gitt. Tapt arbeidsfortjeneste i disse 25 måneder er da ca kr 45000,-, som kreves erstattet som økonomisk tap etter straffeprosessloven §444, subsidiært §445.

5. Oppreisning etter straffeprosessloven §446.

Oppreisning etter straffeprosessloven §446 må gis med et større beløp enn det de siktede fikk i Fosenkjennelsen. Eksempler på større oppreisningssummer finnes i Willochkjennelsen fra Oslo forhørsrett 25. august 1993 og Høyesteretts dom i Røvsaken i Rt-1994-348. I disse to saker ble det gitt oppreisning med henholdsvis kr 500000,- og kr 1000000,- fordi skadelidte hadde vært utsatt for usedvanlig store påkjenninger over lang tid. Selv om Røvdommen ikke gjaldt oppreisning etter straffeprosessloven, er den med på å legge nivået.

6. Saksomkostinger, jf straffeprosessloven kap. 30.

Forsvareren har fått opplyst at As utgifter i forbindelse med hovedforhandlingen vil bli dekket separat. Disse poster er derfor ikke tatt med i denne sak.

7. Påstand.

A har nedlagt slik påstand:

"Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale A

a. erstatning for lidt tap, oppad begrenset til kr 45000,-.

b. erstatning for ikke-økonomisk skade, begrenset oppad til kr 1000000,-."

Staten har i det vesentlige gjort gjeldende:

1. Generelt.

Betingelsene for tilkjennelse av erstatning og oppreisning foreligger ikke. Det er riktig at vi har å gjøre med Norges mest omfattende utuktsak der hele 61 barn er registrert som mulige fornærmede. Saken har skapt store motsetninger i lokalsamfunnet. Flere involverte har flyttet derfra. Det er spesielt at etterforskningsansvaret i saken flere ganger har vært flyttet. Riksadvokaten har hatt en etterfølgende gjennomgang og dessuten offentliggjort en kritisk rapport om saksprosessen innen politi og påtalemyndighet. Det er også spesielt med den særdeles sterke mediafokusering.

Retten må vurdere hvor sannsynlig det er at A har foretatt handlingene, og hvor rimelig det vil være å gi oppreisning.

2. Erstatningsbetingelsene i straffeprosessloven §444.

Staten mener det er mer sannsynlig at A har foretatt handlingene enn at han ikke har gjort det. Lagrettens kjennelse innebærer at bevisene ikke holdt for fellelse, men den samme bevissituasjon som foreligger i dag, og de medisinske vurderinger som står fast, tilsier at en vanskelig kan legge til grunn at han ikke har foretatt handlingene. Også Fosenkjennelsen uttrykker at det ikke er grunnlag for å konstatere at overgrep ikke er begått. Fosenkjennelsen er ellers av mindre interesse. Den gjelder også den såkalte Bjugnsaken, men en annen del, og er derfor er en helt annen sak. Fosenkjennelsen gjaldt i det vesentlige andre barn enn de barn som var nevnt i tiltalebeslutningen mot A. Barna i tiltalebeslutningen hadde det til felles at de sakkyndige for dem konkluderte med sikre medisinske funn. Disse barna fortalte relativt tidlig om overgrep fra A. De har i liten grad trukket inn andre overgripere enn ham. Det er ikke opplyst at de sentrale barna Fosenkjennelsen gjaldt, hadde hatt særlig kontakt med barna omhandlet i tiltalen.

A er fellesnevner i barnas forklaringer fra februar til november 1992 om overgrep.

Erstatning etter straffeprosessloven §444 forutsetter at A har vært utsatt for en uberettiget skadetilføyelse. Dette kan ikke konstateres. Riksadvokatens kritikk av etterforskningen er særlig knyttet til forholdene omkring og i forkant av pågripelsene i januar 1993. At saken utviklet seg slik den gjorde, kan nettopp skyldes at et stort antall barn faktisk er blitt misbrukt, med de følger dette har.

Det er ingen grunn til å legge vekt på As tilbud om rettspsykiatrisk undersøkelse, hypnose og løgndetektor. Mentalobservasjon har lite å gjøre med spørsmålet om hvorvidt den siktede har foretatt den påklagede handling. Det er et spørsmål rettspsykiaterne ikke skal ta stilling til.

Hypnose som middel under etterforskning er forbudt, jf straffeprosessloven §92 2. straffalternativ og påtaleinstruksene §8-2. Løgndetektor har neppe bevisverdi når slik undersøkelse tilbys 2 1/2 år etter at siktede har vært gjort kjent med mistanken. Det var riktig av lagmannsretten å avslå slik undersøkelse. Bruk av løgndetektor aksepteres ikke i norsk rett.

På B konstaterte de medisinsk sakkyndige både gamle og nye funn. Årsaken er ukjent. Dette er ikke egnet til å avsvekke det forhold at overgrep på barn har skjedd i Y barnehage. B er ikke et av barna i tiltalen.

Det er riktig at det er problematisk for A å føre sannsynlighetsbevis for at han ikke har foretatt handlingene. Problemene kan være knyttet til styrken av bevisene mot ham. Under etterforskningen var det tilsammen elleve dommere i forhørsrett og lagmannsrett som ved ni forskjellig anledninger tok stilling til og fant at det forelå skjellig grunn til mistanke mot A.

Legene ved Regionsykehuset fant seksten såkalt sikre funn, altså at det var "høyst sannsynlig" at disse barn hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. De medisinsk sakkyndige, dr. Normann og dr. Melsom, var strengere, og konkluderte med fjorten tilfeller. Ti funn ble av legene ved Regionsykehuset ansett "forenlig" med overgrep, mens Normann og Melsom fant ett slikt tilfelle. For øvrig var det ni tilfeller av uenighet mellom Normann og Melsom, og ved Regionsykehuset fant man 34 "normale" tilfeller mens Normann og Melsom fant 36. Dette er et ekstremt høyt antall funn. Normann og Melsom er spesialister. De har kommet frem til sine konklusjoner uavhengig av hverandre.

Foreldrene hadde reagert på forskjellige forhold, så som blod i trusen, sårhet, smerter ved vask m.m.

Det må konkluderes med at samtlige ti tiltalebarn har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Foreldrene har ikke hatt noen grunn til å ville ramme A. De har tvert i mot hele tiden hatt et sterkt ønske om å få avkreftet mistanken om overgrep.

Barnas utsagn om overgrep er kommet både spontant og etter nærmere spørsmål. De har vært jevnt over redde for å snakke. De forteller at de har vært utsatt for trusler. Barnas kroppsspråk bekrefter dette.

Dommeravhørene har vært av ujevn kvalitet. De inneholder likevel mange spontane utsagn, for eksempel om erigert penis og om sædavgang. Det er viktig å merke seg barnas kroppsspråk under avhørene. De knyter seg når det er tale om overgrepstemaer.

Om forsvarerne ikke har fått være til stede under avhørene, er rettssikkerheten likevel ivaretatt ved at dommeren er der.

Regionsykehusets team, et samarbeid mellom medisinere og psykologer, er på generelt grunnlag kritisert av Riksadvokaten i hans rapport. I denne sak fant et slikt samarbeid av praktiske grunner imidlertid ikke sted. Psykologenes og legenes vurderinger er avgitt uavhengig av hverandre.

Alle barn ble utredet av psykolog. Psykolog Mohn er meget erfaren. Hun utredet de fleste av barna i tiltalen.

I løpet av As tid i barnehagen er det rapportert adferdsendringer hos barna. Dette kan være symptomer på overgrep. Det var påfallende mange barn med adferdsendringer i samme barnehage, spesielt i avdeling Z, der A var.

Åtte av de ti tiltalebarna var ikke i terapi før etter at de hadde fortalt om overgrep. De to andre, D og E, fortalte om overgrep kort tid etter at terapi var i gang. I følge overlege Indredavik kan det ses bort fra at disse forklaringene var påvirket av terapien.

I følge de psykologisk sakkyndige fantaserer barn ikke gjerne om seksualovergrep.

Det er ingen ting i veien for at overgrepene kan ha funnet sted i barnehagen. Avdelingene Z og Æ var ute samtidig. Da var avdelingenes lokaler tomme. A tok barna mye ut av uteleken og med inn på do.

A hadde videre særlig ansvar for å holde orden i uteskuret. Ved personalmøter kunne A over lang tid være alene med barn. Det samme gjaldt ved senvakter. Det hendte også at A måtte ta seg av enkelte barn som ikke skulle sove om dagen.

Alle ansatte har forklart at mulighetene for overgrep uten å bli avslørt i barnehagen var tilstede. Det er utenforstående som sier noe annet.

De ansatte har ikke vært innstilt på at overgrep kunne skje, og de tok derfor ingen forholdsregler. Det er først i ettertid at de er blitt oppmerksomme på spesielle situasjoner og hendelser. Dette er ganske naturlig. Som eksempel nevnes bestyrerinne Fs iakttagelse av As vasking av et barn i skrittet, uten bruk av klut, hans gjentatte strykninger over kjønnsorganet og transelignende utseende ved anledningen.

A var ofte hjemom i arbeidstiden. Da hadde han ofte barnehagebarn med seg.

Det kan ikke trekkes noen konklusjoner av de rettspsykiatrisk sakkyndiges redegjørelse om pedofili. Hos A finnes det igjen flere av de personlighetstrekk som er karakteristiske for pedofile.

Hvis det skal tilkjennes erstatning etter §444, må det foreligge sannsynlighetsovervekt for at A ikke har foretatt handlingene, altså minst 51%. Det er derimot statens syn at det er sannsynlig at han har foretatt handlingene. Da kan det ikke tilkjennes slik erstatning.

Når en frifunnet person søker domstolen om erstatning, må han akseptere at det foretas en konkret vurdering av hvordan bevisene har vært, jf Rt-1990-810. Sekaninadommen og Sabanovkjennelsen forandrer ikke på dette.

3. Erstatningsbetingelsene etter straffeprosessloven §445.

Det er heller ikke grunnlag for erstatning etter §445. Det foreligger ikke særlig og/eller uforholdsmessig skade. Siktelsen var alvorlig og omfattende, og det A har måttet tåle under forfølgningen, må ses i forhold til dette, jf Sabanovkjennelsen. Domstolene fant hele tiden at det forelå skjellig grunn til mistanke.

Arten og omfanget av de tvangsmidler som er brukt, varetekt og ransakning, var klart påregnelige ved en slik siktelse.

4. Det økonomiske tap.

Det er ikke trolig at A ville ha fått fortsette i barnehagen etter vikariatets utløp 31. juli 1992. Det ville ikke ha vært naturlig for ham å søke den nye stillingen. Han var heller ikke positivt evaluert. A har således ikke hatt noe økonomisk tap. Såfremt retten likevel skulle finne at det skal gis erstatning for inntektstap i de omtalte 25 måneder, har Staten ikke bemerkninger til As beregninger.

5. Oppreisning etter straffeprosessloven §446.

Kravet til særlige grunner i §446 har neppe selvstendig betydning i forhold til betingelsene i §444 og §445. Oppreisning er imidlertid utelukket når betingelsene i §444 eller §445 ikke er innfridd.

Frem til den første pågripelse i oktober 1992 var mediaomtalen beskjeden. Senere ble den stor, og etter arrestasjonene i januar 1993 ble den formidabel. Men dette skyldtes også at flere personer var blitt involvert, deriblant distriktets lensmann. Mediaomtalen gjaldt i det vesentlige generelle forhold ved etterforskningen av denne type saker. Dertil kommer at A selv valgte å eksponere seg.

Når retten skal vurdere konsekvensene for A, må den ta hensyn til at familie og venner har trodd på ham. Han har hatt støtte derfra. A har også opplyst selv at han utenfra har mottatt et tusentalls positive henvendelser. Således ligger denne sak annerledes an enn Vågøsaken i Rt-1994-732.

Det er ikke dokumentert særlige psykiske belastninger for A.

Det kan heller ikke sies at det etter forholdene fremstiller seg som rimelig med oppreisning her. Det må foretas en individuell vurdering, uten hensyn til om de seks andre siktede har fått oppreisning gjennom Fosenkjennelsen og forlik. Det skal foretas en ren rimelighetsbetraktning, jf den ordning man har med billighetserstatning. Lovforarbeidene, jf Ot.prp.nr.35 (1978-79) side 239, forutsetter at erstatningsregelen i §445 skal være en snever unntaksbestemmelse, som bare skal tre i kraft når det må være klart urimelig å nekte erstatning. Etter rettspraksis kreves det da også kvalifiserte rimelighetsgrunner. Det er statens syn at det i denne sak vil være klart urimelig å tilkjenne erstatning etter denne bestemmelse.

Subsidiært pekes det på at et oppreisningskrav på én million kroner er himmelhøyt over det nivå Høyesterett har lagt. I tiden 1989-1994 har Høyesterett i elleve kjennelser gitt oppreisning etter §446. Syv av disse var utuktssaker, der oppreisningsbeløpene varierte fra 30000 til 100000 kroner. Willochkjennelsen i Oslo forhørsrett avviker klart fra Høyesteretts nivå. Røvsaken gjelder et helt annet rettsområde, og er irrelevant.

Skulle oppreisning gis, ville det være naturlig å se hen til Fosenkjennelsen.

6. Påstand.

Staten har nedlagt slik påstand.

"Staten v/Justisdepartementet frifinnes."

Lagmannsretten bemerker:

1. Bakgrunn.

Den 10. mars 1992 henvendte sosiallederen i Bjugn kommune seg til Bjugn lensmannskontor etter at han hadde fått meldinger fra Y barnehage om indikasjoner på at barnehageassistent A skulle ha opptrådt utuktig overfor ett eller flere av barnehagebarna. Uttrøndelag politikammer ble orientert og etterforskning iverksatt. Den 13. mars 1992 ble A avhørt. Han benektet det hele. Samme dag ble han suspendert fra sin stilling.

A ble 10. august 1992 siktet for forbrytelser mot straffeloven §192, §195, §198 og §212. Formelt siktelsesdokument ble først utferdiget 1. september 1992. Det gjaldt overgrep mot to barnehagebarn, straffeloven §195 og §198 og §228. For det ene av barna var også straffeloven §192 tatt med. Den 12. oktober 1992 ble siktelsen utvidet til å gjelde forskjellige overgrep mot tilsammen fjorten barnehagebarn. Den påfølgende dag, den 13. oktober 1992, ble A pågrepet og samme dag fremstilt for Fosen forhørsrett som ga kjennelse for inntil 8 ukers varetekt under henvisning til straffeprosessloven §184, jf §172. Etter kjæremål til lagmannsretten ble han imidlertid løslatt 19. oktober 1992. Lagmannsretten fant at det forelå skjelling grunn til mistanke, men flertallet fant ikke at det forelå bevisforspillelses- eller gjentakelsesfare.

Den 21. oktober 1992 ble ny siktelse utferdiget, nå for overgrep mot femten barnhagebarn. A ble pågrepet samme dag, og neste dag fremstilt for Fosen forhørsrett som under henvisning til bevisforspillelsesfare tillot åtte ukers varetekt. Etter kjæremål løslot lagmannsretten A 27. oktober 1992. Lagmannsretten var enig i at det var skjellig grunn til mistanke, men fant ikke at det forelå tilstrekkelig bevisforspillelsesfare.

Den 9. januar 1993 ble siktelsen igjen utvidet til seksuelle overgrep m.v. nå overfor 36 navngitte og "et ukjent antall" barnehagebarn. På denne tid ble ytterligere seks personer siktet for sedelighetsforbrytelser i samme sakskompleks. Blant de siktede var As kone, to ansatte i barnehagen og lensmannen i Bjugn. Samtlige ble pågrepet 8. og 9. januar 1993, A 9. januar. De ble fremstilt for forhørsretten for fengsling, og det ble avsagt kjennelse for varetekt for dem alle, fengslingsfristen for A ble satt til fire uker. Etter kjæremål ble tre av de siktede løslatt 14. januar 1993, deriblant As kone. Lagmannsretten forkastet kjæremålene fra de øvrige. A ble endelig løslatt 9. februar 1993 etter at lagmannsretten hadde tatt til følge kjæremål over at forhørsretten hadde tillatt fengslingsforlengelse. De øvrige var da allerede løslatt.

Etter dette har A sittet i varetekt i tre perioder på henholdsvis 7, 7 og 32 dager, tilsammen 46 dager.

Under etterforskningen har det vært holdt ransakninger hjemme hos A tre ganger, 13. oktober 1992 og 14. og 22. januar 1993.

Etterforskningen fortsatte. Den var ferdig i april/mai 1993. Den 24. juni 1993 avga statsadvokatene i Trondheim innstilling i påtalespørsmålet til Riksadvokaten, og tiltale mot A ble uttatt 22. september 1993. Siktelsene mot de øvrige siktede ble samtidig frafalt. Disse seks siktede har senere krevet erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444. §445 og §446. For lensmannens vedkommende ble saken forlikt med kr 200000,- i oppreisning. De fem øvrige siktede fikk alle tilkjent erstatning og oppreisning fra Staten ved den foran omtalte Fosenkjennelsen av 3. februar 1995. Oppreisningsbeløpet ble satt til kr 200000,- til hver av de fem. As kone fikk således kr 200000,- i oppreisning og kr 140000,- i erstatning. Erstatningsbeløpet var dels for lidt inntektstap, dels for fremtidig inntektstap. Statsadvokaten har opplyst at kjennelsen ikke ville bli påkjært. Den er nå formentlig rettskraftig.

2. Spørsmål om erstatning etter straffeprosessloven §444.

Når en person er frifunnet etter å ha vært under strafforfølgning, har han krav på erstatning fra Staten for den økonomiske skade forfølgningen har påført ham. Men han må da ha "gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen", jf straffeprosessloven §444 første ledds 1. punktum. De handlinger det her er tale om, er de som er beskrevet i tiltalebeslutningen, og som A er frifunnet for.

A har for lagmannsretten anført at det ikke er nødvendig å bevise uskyld for å kvalifisere for erstatning. Hvis A med sin anførsel refererer til strafferettslig uskyld, så er anførselen misvisende. Etter lagmannsrettens frifinnede dom er A strafferettslig uskyldig. Dette spørsmålet står ikke til prøvelse for lagmannsretten. Denne saken er en av A anlagt erstatningssak. Spørsmålet er om han, etter erstatningsrettslige bevisregler, kan godtgjøre at han ikke har foretatt de handlinger som er nevnt i tiltalen.

På bakgrunn av bevisførselen under hovedforhandlingen i november 1993 - januar 1994 og under den muntlige forhandling i februar 1995, samt barneavhørene og dokumentene i saken, finner lagmannsretten etter en samlet vurdering at A ikke har gjort sannsynlig at han ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for tiltalen.

De medisinsk sakkyndige har etter sine undersøkelser gitt konklusjoner som i praksis innebærer meget stor sannsynlighet for at de ti barna i tiltalen har vært utsatt for seksuelle overgrep. De medisinsk sakkyndige har utelukket selvbeskadigelse, at skadene skyldes sykdomstilstander eller at det er tale om normalvariasjoner. Barna selv har, som påpekt av statsadvokaten, gitt forklaringer om overgrep fra As side både til sine foreldre, i dommeravhør og overfor psykolog. Gjennom videoopptak av dommeravhør av barna har retten kunnet se hvordan barna har forklart seg. Lagmannsretten har selv kunnet registrere hvordan barna under avhørene har endret oppførsel når det var tale om utuktige forhold.

Barnas påfallende atferdsendring i form av blant annet sengevæting, vegring mot og tildels redsel for å gå i barnehagen, flere barns sårhet i skrittet, smerter i underlivet, og ved en eller flere anledninger blod i trusen - omstendigheter som i det alt vesentlige inntraff etter A begynte i barnehagen, og avtok etter at han sluttet - er heller ikke egnet til å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingene han er tiltalt for.

Lagmannsretten legger til grunn at det i barnehagen har vært mulig å gjennomføre overgrep mot barna uten å bli avslørt underveis. Teknisk og praktisk sett har mulighetene vært der.

I ettertid er det fra flere av de ansatte i barnehagen pekt på at man har hatt en del påfallende situasjoner, jf f.eks. bestyrerinnens vitneprov, om hennes inntrykk av situasjonen, da hun kom over A mens han vasket et barn i skrittet under påfallende omstendigheter.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på diskusjonen om mulig pedofili. Det er ikke bare de såkalte ekte pedofile som forgriper seg på barn. En diagnose som utelukker pedofili kan heller ikke oppfattes eksakt, likeså vel som at pedofilibegrepet ikke er skarpt avgrenset.

Forsvareren har pekt på at det for et barns vedkommende ble gjort medisinske funn som tyder på overgrep også kort tid før undersøkelsen, og at et annet barn i ettertid har sagt at det hun har fortalt om overgrep ikke var sant. Dette gjelder andre barn enn barna i tiltalen. Lagmannsretten har imidlertid tatt disse forhold med i betraktning, akkurat som det også er tatt i betraktning at dommeravhørene tildels lider av større svakheter, jf den kritikk Riksadvokaten har uttalt om dette i sin rapport. Lagmannsretten er enig med forsvareren i at forsvarerne burde ha vært gitt anledning til å være tilstede i overvåkningsrommet under dommeravhørene. Også dette er tatt med i totalvurderingen. Når lagmannsretten ved sin samlede vurdering er kommet til at A ikke har oppfylt sin bevisbyrde, er det også sett hen til at kravene til bevisets styrke i en viss grad må tilpasses de muligheter han har for å sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingene, jf Rt-1994-721, spesielt side 725 og Rt-1995-732, spesielt side 736. Ved vurderingen er det likevel vanlige bevisregler som skal legges til grunn, jf Rt-1994-725.

Erstatning etter straffeprosessloven §444 blir etter dette ikke å tilkjenne.

3. Erstatning etter straffeprosessloven §445.

Selv om betingelsene for å få erstatning etter §444 ikke er tilfredsstilt, kan det på visse vilkår likevel gis erstatning. Etter §445 må retten finne at erstatning "etter forholdene fremstiller seg som rimelig".

I så fall "kan retten tilkjenne siktede erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølging".

Høyesterett har i to kjennelser av 3. juni 1994, Sabanovkjennelsen i Rt-1994-721 og kjennelsen i Rt-1994-729 tatt stilling til krav etter §445. I den ene saken ble erstatning nektet under henvisning til at §445 oppstiller "ganske strenge vilkår". En varetektstid på 172 dager i en sak som gjaldt alvorlig narkotikaovertredelse, begrunnet ikke i seg selv anvendelse av §445. Høyesterett tilføyde at den frifundne ikke var i noe arbeidsforhold da han ga seg ut på den reise som ledet til varetektsfengsling og tiltale.

I den andre saken, Sabanovkjennelsen, ble det gitt erstatning. Høyesterett uttalte at lovens krav om "særlig" og "uforholdsmessig" skade refererer seg både til skadens årsak og karakter og til dens konsekvenser for skadelidte. Om det foreligger et slikt tap, må bl.a. ses i forhold til siktelsens innhold. Det fremgår av kjennelsen at tapt arbeidsinntekt kan fremstå som et ordinært tap, som ikke kan kreves erstattet. For Sabanovs vedkommende ble den tapte arbeidsinntekt likevel erstattet. Det ble bl.a. pekt på at varetekten måtte ha vært en vesentlig tilleggsbelastning under den alvorlige siktelse. Han var gift og i fast arbeid, og varetekten medførte et halvt års inntektsbortfall, som igjen medførte mislighold av låneforpliktelser og økede utgifter i den forbindelse. Høyesterett vurderte Sabanovs tap som meget vesentlig. Det hadde brakt ham i store økonomiske vanskeligheter.

For As vedkommende har retten vært noe i tvil om betingelsene for erstatning etter §445 er tilstede, men retten har konkludert med at det vil være riktig å tilkjenne erstatning. Inntektstapet er av en noe særlig art. Det skyldes ikke varetektstiden, som var av begrenset varighet. Tapet skyldes at hans arbeidsgiver ikke ville ha ham i arbeid med en slik mistanke/siktelse hengende over seg. Da saken ble meldt til politiet, som fant å ville iverksette etterforskning, ble han suspendert. Selv om denne reaksjon var en rimelig og påregnelig følge av saksforholdes art, antar lagmannsretten at kravet til "særlig" tap er tilfredsstilt.

A har vært utsatt for en helt spesiell og langvarig påkjenning. Den samlede varetektstid har i og for seg ikke vært stor i forhold til siktelsene og tiltalebeslutningens omfang, men den har vært fordelt over tre perioder, slik at A har måttet tåle å bli pågrepet på nytt to ganger, likeså vel som at han opplevde den ytterligere belastning at ektefellen også ble siktet og holdt i varetekt i samme sak. De tre ransakningene skal også nevnes, og rettergangen var usedvanlig langvarig.

I tillegg til dette kommer den helt spesielle oppmerksomhet denne sak har vakt offentlig. Sakskomplekset er kjent over hele landet som Bjugnsaken. Som begge parter har vært inne på, har man her å gjøre med den største sedelighetssak man har hatt i Norge, med en fokusering i presse, tv og kringkasting langt utover det man i den senere tid er blitt vant til. Statsadvokaten har anført at denne dekning ikke har vært så belastende for A, da den mer har dreid seg om generell problematikk omkring disse typer saker og om lensmannen. Lagmannsretten følger ikke dette syn. Det startet med den mistenkte, etter hvert siktede og arresterte, barnehageassistent. I bygdesamfunnet var man raskt klar over hvem det gjaldt. A har under hele saksgangen vært den sentrale, også i offentlig omtale. Det må for A og hele hans familie ha tatt særlig store krefter å komme igjennom det hele. Etter frifinnelsen valgte A å godta bruk av bilde og navn i offentlig omtale. Han mente det kunne bidra til at han lettere ville bli ansett som renvasket, hvilket lagmannsretten oppfatter som en forståelig reaksjon.

Siktelse og tiltale for omfattende seksualovergrep mot småbarn, som man i kraft av sin stilling har særlig ansvar for, er særlig infamerende.

Lagmannsretten er således kommet til at rimelighetskriteriet i §445 bør tilsi erstatning.

4. Det økonomiske tap.

Det tap som er påberopt, gjelder lidt tap i erverv. Det er enighet mellom partene om at tapet utgjør ca kr 45000,- så fremt ledigheten i perioden 1. juli 1992 - 1. august 1994 skyldtes strafforfølgningen.

Det er på det rene at A ble suspendert fra sin stilling 13. mars 1992 som en direkte følge av mistankene om overgrep. Han var da tilsatt som vikar fra høsten 1991 til sommeren 1992. Dette vikariat hadde han fått etter vedtak i administrasjonsutvalget. Ledelsen i barnehagen hadde ikke instilt ham til vikariatet, da han ikke var ansett for å være godt nok kvalifisert. En ledig stilling som førskolelærer ble utlyst, men ikke besatt. Dette skal ha vært sommeren 1992. Lagmannsretten finner det tvilsomt, men tilstrekkelig sannsynliggjort, at A ville ha fått forlenget sitt arbeidsforhold i barnehagen slik at han ville ha vært i arbeid der i alle de 25 omstridte måneder.

Han har således hatt et inntektstap på ca kr 45000,- som følge av forfølgningen. Som utredet i punkt 3 foran bør dette erstattes. Erstatning etter §445 skal tilkjennes for skade som er særlig eller uforholdsmessig, ikke nødvendigvis full erstatning, jfr. Sabanovkjennelsen, spesielt side 727. Utmålingen beror på skjønn, og i denne sak finner lagmannsretten ikke grunn til å foreta noen reduksjon. Det vil således bli tilkjent en erstatning på kr 45000,-.

5. Oppreisning etter straffeprosessloven §446.

Etter straffeprosessloven §446 kan oppreisning tilkjennes når erstatningsvilkårene etter §444 eller §445 foreligger. Etter lovteksten kreves det at "særlige grunner taler for det", og det er da tale om "et passende beløp som oppreisning for den krenkelse eller annen skade av ikke økonomisk art som han har lidt ved forfølgingen".

Som påpekt av statsadvokaten er kriteriet "særlige grunner" neppe av selvstendig betydning når adgangen til oppreisning er knyttet til §445, jf også Andenæs: Norsk straffeprosess (1994) bind II side 259. I hvert fall finner lagmannsretten det klart at det her under henvisning til drøftelsen ovenfor under punkt 3, av særlige grunner er tale om slike påkjenninger og belastninger at det må være på sin plass med et visst oppreisningsbeløp, selv om A ikke har sannsynliggjort at han ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for tiltalen.

Når oppreisning skal utmåles etter §446 jf §445, har man en helt annen situasjon enn ved oppreisning etter §446 jf §444.

Høyesteretts praksis er sparsom på området.

I Rt-1992-736 har Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjent kr 25000,- i oppreisning etter §446 jf §445. Det dreide seg om tiltale for grovt tyveri, en sak som hadde tatt urimelig lang tid. Lagmannsretten tilkjente der oppreisning "på grunn av den tapte anseelse som den unødvendig lange etterforskning har påført ham", og Høyesteretts kjæremålsutvalg sluttet seg til det.

I den forannevnte Sabanovkjennelse sluttet Høyesterett seg til en avgjørelse fra Gulating lagmannsrett om å tilkjenne kr 85000,- som erstatning og oppreisning etter §445 og §446. Det fremgår ikke av referatet i Retstidende hvordan beløpet fordelte seg mellom erstatning og oppreisning.

I Rt-1994-924 tilkjente Høyesteretts kjæremålsutvalg kr 250000,- i oppreisning etter §446 jf §445. Etter tre år i varetekt var tiltalte blitt frifunnet. Under varetektsoppholdet hadde han pådratt seg psykiske lidelser.

Det er vanskelig å fastsette hvilket nivå en oppreisning i nærværende sak bør ligge på. Lagmannsretten er kommet til at et rimelig skjønn bør føre til at A i tillegg til kr 45000,- for lidt ervervstap tilkjennes kr 125000,- i oppreisning, slik at det samlede beløp utgjør kr 170000,- .

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Staten v/Justisdepartementet betaler erstatning for lidt skade med 45.000 - førtifemtusen - kroner og oppreisning med 125.000 - etthundreogtjuefemtusen - kroner, til sammen 170.000 - etthundreogsyttitusen - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.