LF-1994-406
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-17 |
| Publisert: | LF-1994-00406 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett nr. 835-94 A - Frostating lagmannsrett LF-1994-00406 K. Påkjært til høyesterett - Kjæremålet forkastet, se Høyesterett HR-1995-00016S . |
| Parter: | Kjærende part: A, Oslo. Motpart: B, Trondheim. |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Erik Jebens, lagdommer Aage Rundberget, kst. lagdommer Guri Grønflaten |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §80, Straffeprosessloven (1981) §402, §403, Tvistemålsloven (1915) §398, Foreldelsesloven (1979) §10 |
Nærværende kjennelse gjelder spørsmålet om avvisning av privat straffesak om mortifikasjon av ærekrenkelse, fordi saken ikke er anlagt i rett tid, jf straffeprosessloven §403 første ledd.
Ved stevning 11. juni 1994 til Trondheim byrett reiste A sak mot B med krav om mortifikasjon av utsagn som B hadde fremsatt om A. Utsagnene var avgitt av B som saksbehandler ved Trondheim ligningskontor i forslag til vedtak, fremsatt for ligningsnemnda den 24. april 1989. I stevningen ble nedlagt slik påstand:
"1. Bs utsagn nr. 1, 2 og 3 datert 24. april 89 erklæres for døde og maktesløse.
2. B tilpliktes å betale den fornærmetes omkostninger."
Trondheim byrett avsa kjennelse 23. juni 1994 med denne slutning:
"Søksmålet fra A i sak nr. 835/94A for Trondheim byrett avvises."
Grunnlaget for byrettens kjennelse om avvisning var at retten fant at saken var fremmet etter utløpet av de frister som gjelder for mortifikasjonssøksmål, jf straffeprosessloven §403 første ledd.
A påkjærte byrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett ved kjæremålserklæring 14. juli 1994. Det ble nedlagt slik påstand:
"1. Trondheim byretts kjennelse av 23. juni 94 oppheves.
2. Saken hjemvises til Trondheim byrett for fortsatt behandling.
3. Den kjærende tilkjennes omkostninger for lagmannsretten."
I prosesskrift 10. august 1994 har A begrunnet kjæremålet nærmere. Det er i hovedtrekk anført følgende:
Mortifikasjonskravet kan først reises når vilkåret "fornærmede" i straffeprosessloven §402 og §403 er oppfylt. Den fornærmede er her den som har lidt skade som følge av de utsagn som kreves mortifisert. Byretten har i kjennelsen unnlatt å ta hensyn til dette vilkåret, hvilket er en saksbehandlingsfeil som klart kan ha hatt vesentlig betydning for kjennelsen.
Etter straffeprosessloven §403 annet ledd er det tidsnok å reise sak innen 1 måned etter at fornærmede har fått melding om påtalemyndighetens beslutning. Påtalemyndighetens beslutning er ikke mottatt av saksøkeren. Byrettens unnlatelse av å drøfte dette vilkåret er en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt vesentlig betydning for kjennelsen.
Fristen etter straffeloven §80 løper fra det tidspunkt da den berettigede har fått relevant kunnskap. Byretten har ikke tatt hensyn til dette vilkår og fristbestemmelsen, noe som er en saksbehandlingsfeil av betydning for kjennelsen.
Fristene etter straffeloven §80 løper først fra det tidspunkt da den berettigede faktisk er kommet til kunnskap om de relevante forhold. Utsagnet var fremsatt den 24. april 1989. A bodde i Houston i Texas til 1990. Pr 5. januar 1990 hadde han ikke fått kunnskap om Bs utsagn. Fra dette tidspunkt er kravet i utgangspunktet tillagt boet og foreldelsesloven §10 nr 2 får anvendelse.
A fikk først kjennskap til utsagnet i 1993. Fristen i forhold til straffeloven §80 er da oppfylt, og saken er reist i rett tid.
Trondheim byrett har den 4. august 1994 oversendt As stevning, byrettens kjennelse og As kjæremålserklæring til B med frist til 11. august 1994 for å avgi uttalelse. Ved lagmannsrettens brev 18. august s.å. er B gitt forlenget frist til 29. august 1994 med å inngi eventuell uttalelse. Hun har i prosesskrift 25. august 1994 gjort gjeldende at byrettens kjennelse er korrekt. Hun har nedlagt slik påstand:
"Trondheim byretts kjennelser i sak nr 835 og 846/94 A stadfestes."
Lagmannsretten skal bemerke:
Byrettens kjennelse ble sendt til A for postforkynning samme dag som den ble avsagt, 23. juni 1994. A har ikke sendt kvittering for postforkynning i retur til byretten. Forberedende dommer i kjæremålssaken ba i brev 19. august 1994 A om å returnere kvittering for mottatt forkynning og opplyse når byrettens kjennelse ble mottatt av ham. Videre ble A bedt om å opplyse og dokumentere når hans kjæremålserklæring var blitt postlagt.
A har i brev og prosesskrift 29. august 1994 besvart lagmannsrettens spørsmål og sendt forkynningsskjemaet i retur. Han har opplyst at byrettens kjennelse ikke ble mottatt av ham innen 30. juni 1994, som var den frist som er angitt i forkynningsskjemaet. Ifølge egne notater har han mottatt kjennelsen den 14. juli s.å. A har opptrådt uten fast adresse i Oslo, idet han har oppgitt "Holmenkollen PR". Lagmannsretten legger As opplysning om at han har mottatt byrettens kjennelse den 14. juli 1994 til grunn.
Som nevnt er As kjæremålserklæring datert 14. juli 1994. Den er innkommet i byretten først den 2. august s.å. A har opplyst at kjæremålserklæringen ble sendt som ordinær post, men at han mottok brevet med kjæremålserklæringen i retur 28. juli 1994 ved postverkets brev poststemplet 26. juli s.å. Det siste er dokumentert ved fremleggelse av postverkets konvolutt med poststempel.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A har inngitt kjæremål i rett tid, jf tvistemålsloven §398 første ledd.
Til realiteten i kjæremålet skal bemerkes:
Av straffeprosessloven §402 annet ledd fremgår at privat straffesak om ærekrenkelse, selv om den bare gjelder mortifikasjon, skal behandles som sak etter samme lovs §402 første ledd nr 2. I lovens §403 første ledd er bestemt at saker, bl.a. etter §402 første ledd nr 2, må reises innen de frister som er oppstilt i straffeloven §80. Det fremgår av sistnevnte bestemmelse at det gjelder en treårsfrist ved krav om mortifikasjon.
Byretten har gitt følgende begrunnelse for kjennelsen om avvisning:
"Retten legger til grunn at A ble kjent med vedtaket i Trondheim ligningsnemnd kort tid etter at vedtaket var truffet 24. april 1988 og at han da også kjente til at evt. feil som innstillingen var beheftet med måtte tilskrives den aktuelle ligningsfunksjonær.
Søksmålsfristen ble således foreldet i april/mai 1991.
Retten kan ikke se at det i foreliggende sak finnes holdepunkter for at fristen på lovlig måte ble avbrutt før utløpet av nevnte frist. Søksmålet blir således å avvise."
Etter straffeloven §80 første ledd løper fristen fra det tidspunkt fra da "den berettigede er kommet til kunnskap om den straffbare handling og om hvem som har foretatt den". Fornærmede må således være kjent med at det har funnet sted en straffbar handling og hvem som har begått denne før fristen begynner å løpe. Det vises for øvrig til Bratholm og Matningsdal "Straffeloven" kommentarutgave 341 flg. På denne bakgrunn er lagmannsretten ikke enig i den rettslige forståelse som byretten synes å ha lagt til grunn i kjennelsen. Det antas ikke å være tilstrekkelig til å starte fristens løp at A "kjente til at evt. feil som innstillingen var beheftet med måtte tilskrives den aktuelle ligningsfunksjonær". For at fristen skal starte sitt løp antas A å måtte ha hatt kjennskap til innholdet i innstillingen til ligningsnemnda. Først da ville det være mulig å vite om innstillingen inneholdt utsagn som A oppfattet som ærekrenkende og ville kreve mortifisert.
Forberedende dommer i lagmannsretten har i brev 16. september 1994 bedt A opplyse når han ble kjent med innstillingen av 24. april 1989 til ligningsnemnda, og det nærmere innhold av innstillingen. A har i prosesskrift datert 26. september 1994 opplyst at dette skjedde ved mottagelsen av Trondheim byretts brev av 20. desember 1993, dvs omkring årsskiftet 1993/94. Han hevder at anmeldelsen av B den 26. mai 1994 er inngitt innen 6 måneder etter at han ble kjent med at hun hadde utarbeidet innstillingen til ligningsnemnda.
Lagmannsretten legger disse opplysninger til grunn ved avgjørelsen av As kjæremål. Dette innebærer at A fikk de opplysninger som er nødvendige for å reise privat straffesak omkring årsskiftet 1993/94.
Henvisningen fra straffeprosessloven §403 første ledd til straffeloven §80 må innebære at det løper en 3-årsfrist for A til å anlegge privat mortifikasjonssak fra han ble kjent med opplysningene i innstillingen til ligningsnemnda i 1993. Det bemerkes at straffeprosessloven §403 første ledd antas å måtte tolkes slik at treårsfristen for å kreve mortifikasjon i offentlig straffesak er gitt tilsvarende anvendelse i en privat straffesak. Det vises til Bjerke og Keiserud "Straffeprosessloven med kommentarer" bind II 385. A har etter dette anlagt privat mortifikasjonssak i rett tid når dette er gjort ved stevning 11. juni 1994 til Trondheim byrett.
Byrettens kjennelse må etter dette oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved Trondheim byrett. Det bemerkes at lagmannsretten ved nærværende kjennelse kun har tatt standpunkt til hvorvidt As søksmål er anlagt i rett tid, idet kjæremålet kun gjelder dette spørsmål. Om saken skal fremmes for byretten må derfor avgjøres av denne domstol på bakgrunn av den fortsatte behandling.
A har krevet saksomkostninger for lagmannsretten. Under henvisning til kjennelse i Rt-1987-1563 bemerkes at det bare er ved særlige omstendigheter at en part kan tilkjennes omkostninger for eget arbeid med saken. A har vært selvprosederende, men kjæremålssaken gjelder et meget begrenset spørsmål hvor As arbeid må ha vært relativt lite. Han har heller ikke oppgitt beløp eller timesats i forbindelse med kravet om godtgjørelse. Etter omstendighetene er lagmannsretten kommet til at As arbeid med kjæremålssaken ikke berettiger krav om godtgjørelse. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes derfor ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til Trondheim byrett for fortsatt behandling.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.