LF-1994-575

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-05-11
Publisert:	LF-1994-00575
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnmøre herredsrett nr. 94-689 A - Frostating lagmannsrett LF-1994-00575 A. Anket til høyesterett, utfall?
Parter:	Ankende parter: 1. A, Ålesund. 2. B, Ålesund. (Prosessfullmektig: Advokat Roland Kjeldahl, 0152 Oslo.) Motpart: Ålesund kommune v/ordføreren, 6035 Ålesund. (Prosessfullmektig: Kommuneadvokat Nils E. Engeset, 6025 Ålesund.)
Forfatter:	Lagdommer Randi Grøndalen, formann, Ekstraordinær lagdommer Einar Raae, Ekstraordinær lagdommer Jens Christophersen, fire meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, Tvistemålsloven (1915) §482, §4-10, §4-11, §4-14, §4-15, §4-19, §4-4, §6-4

Saken gjelder overprøving av fylkesnemndsvedtak om å overta omsorgen for et barn.

Etter begjæring fra Ålesund kommune, sosialavdelingen, traff fylkesnemnda for sosiale saker i Møre og Romsdal den 26. mai 1994 vedtak om å overta omsorgen for C, født xx.xx.1993. Vedtaket bygger på barnevernloven §4-12 bokstav d. Samtidig traff fylkesnemnda vedtak om å plassere C i fosterhjem etter barnevernloven §4-14 bokstav a jf §4-15. Fylkesnemnda fastsatte også samværsrett for de biologiske foreldre etter barnevernloven §4-19. Det ble gitt rett til samvær seks ganger pr år, med inntil 5 timer pr besøk, tilrettelagt av barneverntjenesten og under tilsyn av denne, eventuelt godkjent tilsynsfører.

Cs foreldre er A og B. Hun er født mai 1965, han mars 1961. De har vært samboere siden høsten 1983. De er begge hjemmeværende.

C er parets fjerde barn. De tre eldre barna, som bor hjemme hos foreldrene, er D, født xx.xx.1986, E, født xx.xx.1987 og F, født xx.xx.1990.

Etter at kommunen hadde fått det ønskede vedtaket i fylkesnemnda inngikk foreldrene og kommunen et rettsforlik i Ålesund namsrett den 17. juni 1994, hvoretter foreldrene medvirket til at C ble plassert i fosterhjemmet fra 20. juni 1994. Samtidig innrømmet kommunen foreldrene en midlertidig rett til samvær langt oftere enn hva fylkesnemnda hadde fastsatt.

A og B bragte så fylkesnemndas vedtak inn for overprøving av Sunnmøre herredsrett, som 1. september 1994 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Ålesund kommune v/ordføreren frifinnes.

2. A og B skal ha rett til samvær med C, f. xx.xx.1993 med 12 ganger årlig, med inntil 5 timer pr. besøk. Besøkene skal tilrettelegges av barnevernstjenesten. Samværet skal finne sted under tilsyn av barnevernstjenesten dersom barnevernet finner det hensiktsmessig, eller i nærvær av tilsynsfører som er godkjent av barnevernstjenesten."

Foreldrene har anket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett, for ytterligere overprøving av fylkesnemndas vedtak om å overta omsorgen for C.

Ankeforhandling fant sted i Ålesund den 9., 10. og 17. mars 1995. Forhandlingene og bevisførselen forløp som rettsboken viser. Begge foreldre avga forklaring og det ble hørt 8 vitner.

Fylkesnemnda har i sitt vedtak gitt en systematisk og grundig fremstilling av de faktiske forhold og utviklingen i saken frem til behandlingen i nemnda. Dette er supplert innledningsvis i herredsrettens dom. Lagmannsretten kan derfor innledningsvis nøye seg med å vise til disse redegjørelser for saksforholdet.

Et nytt forhold det er grunn til å fremheve er imidlertid at A og B nå har fått sitt femte barn. A hadde termin medio mars og lagmannsretten har fått opplyst at hun fødte en velskapt gutt. Barnevernet ble kjent med graviditeten i desember i fjor. Dette medførte iverksettelse av undersøkelse i medhold av barnevernloven §6-4. Ålesund kommune har den 18. januar d.å. engasjert psykolog Arvid Sollie for å vurdere foreldrenes omsorgsevne med tanke på at familien skulle få et barn til, men også med spesielt henblikk på den tredje yngste, F, som nå er fylt 5 år. Lagmannsretten har vurdert, men ikke funnet det nødvendig, å utsette saken i påvente av sluttføring av en ny psykologvurdering av familien.

Det skal nevnes at foreldrene påanket også herredsrettens fastsettelse av samvær gjennom en subsidiær påstand. Kommunen på sin side påsto anken på dette punkt avvist. Samværsspørsmålet ble løst i minnelighet under ankeforhandlingen ved at foreldrene trakk denne del av anken.

A og B har etter dette nedlagt slik påstand for lagmannsretten:

"Fylkesnemnda for sosiale sakers vedtak av 26. mai 1994 oppheves."

Ålesund kommune har nedlagt slik påstand:

"Herredsrettens dom stadfestes."

Partenes tidligere fremførte anførsler hva gjelder omsorgsspørsmålet etter barnevernloven §4-12 bokstav d fremgår av fylkesnemndas vedtak og herredsrettens dom. Disse er i det alt vesentlige gjentatt for lagmannsretten.

A og B har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Utgangspunktet er at foreldre selv skal sørge for sine barn. Barnevernet har ikke gjort noe for å gi A og B muligheten til selv å ha omsorgen for C. Det er truffet et forhastet og feilvurdert vedtak om omsorgsovertakelse. Dette er basert på sosialrapportens tendensiøse påstander, til dels komiske forhold, og det bygger på bagatellmessige situasjoner og gamle forhold. Vedtaket er klart i strid med saksbehandlingsreglene i barnevernloven §4-4. Omsorgen for C er overtatt uten at man har prøvd alternative tiltak, ikke engang reflektert over dette. Slike tiltak i hjemmet skal settes iverk før omsorgsovertakelse vurderes som siste alternativ. De prognosevurderinger §4-12 bokstav d er basert på gir ingen blankofullmakt. Det stilles strenge krav til bruken av denne bestemmelse.

C er et friskt og sunt barn, hun har foreldre som er glad i henne og som har de beste forutsetninger for å gi henne kjærlighet og omsorg. Hennes foreldre står ikke tilbake for foreldre flest i utøvelsen av sin omsorg. Det er ikke sannsynliggjort noen fare eller risiko for hennes utvikling om man lar foreldrene ha omsorgen for også denne datteren. Retten har selv fått oppleve at foreldrene har fremstilt seg som velreflekterte, engasjerte og sympatiske.

Foreldrene vil fremheve at Ds tidligere utviklingssvikt hadde fysiske årsaker. Han hadde kronisk ørelidelse, som medførte betydelig hørselstap, og stramt tungebånd. Han ble først behandlet i 5 års-alderen og han vil derfor være hemmet i artikulasjon og kommunikasjon i lang tid etterpå. Dette har herredsretten misforstått. Ingen av de andre barna ligger etter i aldersadekvat utvikling og det foreligger ingen sannsynliggjøring av at barna er blitt understimulert. Det vedkjennes imidlertid nå at også F tidligere har fått for lite oppmerksomhet og kanskje er noe sen i språkutviklingen. Hennes problem kan imidlertid ikke skyldes understimulering fra foreldrenes side. Barnehagen har jo tatt seg av dette fra hun var spebarn.

Retten må vise forståelse for foreldrenes motvilje mot å underkaste seg "psykologisk testing". De oppfattet dette som en trussel fra barnevernets side mot deres berettigede skepsis til å underkaste seg barnevernets stadige diktering av hvilken hjelp de trengte. Noe av problemet er at foreldrene har bedt det offentlige om hjelp, men de har ikke fått den hjelpen de har bedt om og de har ikke opplevd noen vilje til samarbeid fra barnevernets side.

Det bestrides for øvrig at de har fått vedvarende og omfattende hjelp og støtte fra det offentlige gjennom 8 år. Dette har bare forekommet tidvis og de har fått en helt annen hjelp enn de selv har hatt behov for. Eksempelvis har familien ønsket rådgivende hjelp, men har fått hjemmehjelp.

Det bestrides også at familien mangler økonomisk styring.

Et vesentlig ankepunkt er at det på ingen måte er dokumentert noen forsinket utvikling hos C, som jo er det barnet saken gjelder. Ingen hjelpetiltak i det hele tatt har vært innrettet mot hennes situasjon. Dette forhold er ikke engang drøftet av herredsretten.

Foreldrene vil tilbakevise at de skulle være ute av stand til å gi C "tilstrekkelig intellektuell stimulering", slik herredsretten uttrykker det.

Vilkårene for å foreta en prognosebasert omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 bokstav d er ikke oppfylt. Av hensyn til Cs beste bør hun få vokse opp hos sine foreldre.

Ålesund kommune har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Herredsretten avsa en riktig dom når den fant vilkårene for omsorgsovertakelse oppfylt etter den anvendte bestemmelse og dermed stadfestet fylkesnemndas vedtak.

Det beste for C står i sentrum for vurderingen. Hun har foreldre med begrenset omsorgsevne og tre eldre søsken med særlige omsorgsbehov. Erfaringen med familien viser at foreldrene mangler utholdenhet og ressurser til å ivareta Cs psykiske og følelsesmessige behov. Dette vil påføre henne alvorlige utviklingsskader.

Prognosen for C er basert på flere forhold. Dette gjelder først og fremst opplysningene om de tre eldste barna. Omsorgssituasjonen for disse er klart relevant ved vurderingen av hvilken omsorg C må forventes å få hos sine biologiske foreldre. Barna ligger alle markert etter i aldersadekvat utvikling. Det er særlig uttrykt alvorlig bekymring for F. Slik er situasjonen, til tross for at det har vært satt inn betydelige hjelpetiltak for familien. Det må legges til grunn at barnas situasjon har sin årsak i understimulering fra foreldrenes side. Foreldrene har begrensede omsorgsevner - det er påvist at de får større problemer jo flere barn som kommer til.

Spesialpsykolog Ingunn Hatløys grundige tester og vurderinger av barna og familien underbygger prognosen. Psykolog Sollies foreløpige observasjoner stemmer godt overens med Hatløys testresultater og konklusjoner.

Barnevernet har fulgt familien gjennom 8 år, basert på uttrykt bekymring for barnas omsorgssituasjon. Den kjennskap man har til familien tilsier at foreldrene ikke vil kunne ta tilstrekkelig vare på C. Hatløys undersøkelse av C viser også at hun allerede før plassering i fosterhjemmet bar preg av skader. Det er nærliggende å anta at dette skyldes understimulering.

Barnevern og sosialkontor har forsøkt å sette inn hjelpetiltak, men foreldrene har enten ikke ønsket dette eller har vært ute av stand til å nyttiggjøre seg tiltakene. For C kan det ikke skapes tilfredsstillende forhold gjennom hjelpetiltak. Den erfaring man har fra tidligere underbygger dette.

Det er en åpenbar misforståelse fra de ankende parters side at det skulle være et vilkår for omsorgsovertakelse at hjelpetiltak faktisk er utprøvd. Når hjelpetiltak er vurdert, men anses nyttesløst, kan man anvende bokstav d i §4-12, såvel som de andre inngrepshjemler. Loven krever ikke at man skal avvente omsorgssvikt. §4-12 bokstav d innbyr til en oppfatning om fremtiden - og fortidige hendelser kan da gi grunnlag for en fremtidig prognose.

Vurderingen er basert på et minstekrav til det vern barn skal ha om sine oppvekstvilkår. C må ha krav på å vokse opp i et hjem hvor hun blir stimulert slik at hun ikke utsettes for alvorlige utviklingsskader. Faren for barnet er knyttet til en vurdering av foreldrenes omsorgsevne og deres personlige forutsetninger for dette. Foreldrene mangler evner, innsikt, potensiale og motivasjon til å ta tilstrekkelig ansvar for C og gi henne tilfredsstillende omsorg på det psykiske plan. Nærhet, omsorg og stimuli er det foreldrene som må gi sine barn. Det vil komme til et punkt hvor hjelpetiltakene i hjemmet vil bli så mange og omfattende at det gjør hjemmet til en institusjon.

Lagmannsretten bemerker:

Fylkesnemnda kan treffe vedtak om å overta omsorgen for et barn etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d "dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet."

Og etter barnevernloven §4-12 annet ledd kan vedtak etter første ledd "bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter §4-4 eller ved tiltak etter §4-10 eller §4-11."

Vedtaket om å overta omsorgen for C er truffet i medhold av barnevernloven §4-12 bokstav d. Spørsmålet om bestemmelsens materielle vilkår for omsorgsovertakelsen er oppfylt er tema også for lagmannsretten, som prøver alle sider av fylkesnemndas vedtak, jf tvistemålsloven §482.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som fylkesnemnda og herredsretten og kan i det alt vesentlige tiltre de vurderinger og begrunnelser som er gitt. De forhold som begrunnet omsorgsovertakelsen for C er fortsatt til stede. Det som er fremkommet for lagmannsretten styrker avgjørelsen. Det bemerkes at lagmannsretten har vurdert saken ut fra forholdene slik de fremstilte seg under ankeforhandlingen

Familien A/B har vært i barnevernets søkelys i forbindelse med omsorgen for alle barna, og det har vært satt inn forskjellige hjelpetiltak. Det er først for det fjerde barnet at barnevernet har valgt å fremme begjæring om overtakelse av omsorgen. Barnevernet mente foreldrene har vist at de har vansker med å gi de tre eldste barna den omsorgen de trenger og at foreldrenes omsorgsevne er så vidt svak at de ikke ville klare å dra omsorgen for enda et barn.

Spørsmålet om overtakelse av omsorgen for C gir uttrykk for en fremtidsvurdering. Det erfaringsmateriale man sitter inne med vil måtte stå i fokus når foreldrenes fremtidige evne til å dra omsorg for C skal vurderes. En prognoseorientert vurdering av foreldrenes omsorgsevne basert på erfaringene med de øvrige barna er klart relevant. Grunnlaget for vurderingen vil i så måte være bedre fundert enn ellers.

Som det vil fremgå viser erfaring etter de tiltak som er satt inn for de øvrige barna at det ikke vil være tilstrekkelig med hjelpetiltak for C. Man kan allerede på forhånd med overveiende sannsynlighet anta at Cs helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd dersom hun blir under foreldrenes omsorg. Hjelpetiltak vil ikke kunne avbøte denne skaderisiko. Situasjonen for C er vurdert å være slik at omsorgsovertakelse er nødvendig av hensyn til henne fordi foreldrene mangler personlige forutsetninger for selv å ha ansvaret. Vurderingen er gjort i lys av to hovedprinsipper - barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, men hvor barnet ikke får tilfredsstillende levekår og utviklingsmuligheter hos foreldrene, må det velges tiltak som er til beste for barnet.

Fylkesnemnda har gitt en grundig oversikt over den historiske utvikling i familiens forhold til barnevernet. Problemene ble fokusert da E ble født i 1987. Familien har siden vært fulgt kontinuerlig av barnevernet. Helsesøster mente D var understimulert. Veiledningstiltak med hensyn til foreldrefunksjonen og lekestimulering ble ikke fulgt opp av foreldrene. E gikk stadig ned i vekt grunnet ernæringssvikt og mor og barn ble innlagt på sykehus. Familien fikk deretter husmorvikar, noe som ikke var vellykket.

Opptakten til barnevernstiltakene fremover kan sies å ligge i PP-tjenestens melding til barnevernet den 17. desember 1987. Det ble gitt uttrykk for at A "har for lite kjenneskap til hva barn har behov for av omsorg, pleie og stimulering på ulike alderstrinn, og at hun på viktige felt fungerer umodent." "Familien har behov for mye hjelp for å kunne fungere adekvat i forhold til barna. Slik hjelp er forsøkt satt inn, men effekten har uteblitt pga foreldrenes dårlige samarbeid," het det som konklusjon.

Til tross for hyppige kontroller på helsestasjonen, informasjon om ernæring og ordning med husmorvikar oppsto det på ny ernæringsproblemer og dårlig vektøkning for E og mor og barn ble igjen innlagt i sykehus fra 27. januar til 11. februar 1988. Dette resulterte i at også kommuneoverlegen, i samsvar med helsestasjonens vurdering, samtidig innga melding om omsorgssvikt. Fra august 1988 har D og E vært i barnehage som forebyggende barnevernstiltak. I mars -89 ble det igjen satt inn husmorvikar hos familien, men tiltaket varte bare en kort periode.

Da F var to uker gammel (april 1990) ble også hun innlagt ved sykehus, fordi hun gikk ned i vekt. F har vært i barnehage fra hun var fem måneder gammel, også dette som barnevernstiltak. Hun var svært apatisk og viste ikke reaksjoner. Personalet rapporterte til barnevernet den 23. januar 1991 at hun utviklet seg sent motorisk. Samme melding ble gitt et år senere, Fs utvikling var ikke tilfredsstillende - i en alder av 1 år og 10 måneder hadde hun ikke språk og "koblet" ut når de voksne krevde noe av henne. Fra mars - 91 til juli -91 satte barnevernet inn tilsynsfører hos familien for å hjelpe foreldrene med stimuleringstiltak overfor barna, men heller ikke dette tiltak viste seg å fungere. Motstanden fra foreldrene var for stor. Der var flere bekymringsmeldinger fra barnas barnehager og frem til januar -92 var barnevernets bekymring for barna økende. Konklusjonen var at man ønsket en vurdering av foreldrenes omsorgsevne. Spesialpsykolog Ingunn Hatløy ble bedt om å foreta en slik utredning.

I perioden 17. november 1992 til 16. mars 1993 testet spesialpsykolog Hatløy alle barna. Hun foretok flere hjemmebesøk i denne perioden. Foreldrene ville imidlertid ikke la seg teste. Testene viste at alle barna lå markant etter i aldersadekvat utvikling. Det var først og fremst språkutviklingen som var dårlig.

Spesialpsykolog Hatløy hadde en slik oppsummerende vurdering av D:

"D er ein snart sju år gamal gut med lettare lærevanskar. Han har utvikla ein personlegdomsstruktur prega av passiv avhengigheit som svekkar utvikling av autonomi. Han har underliggande angst knytt til kjensle av ikkje å strekke til."

Når det gjaldt den intellektuelle fungering viste undersøkelsene at D har et generelt modenhetsnivå som tilsvarer barn som er 1-2 år yngre. Særlig svakt resultat fikk han på deltester som ordforråd, generell kunnskap og talebegrep. Han kunne heller ikke fargene. Testresultatene tilsa imidlertid at han har et relativt godt evnemessig potensiale, men slik at han har fått for lite generell stimulering og erfaring som fremmer intellektuell utvikling.

Spesialpsykolog Hatløy's vurderinger av E ga slik oppsummering:

"E er ei 5 1/2 år gamal jente med lettare lærevanskar, det er særleg språkfunksjonen som er forsenka. Ho synes ellers å være ei jente som er relativt trygg på seg sjøl, open for sosial kontakt, og er sjølrepresenterande."

Spesialpsykolog Hatløy's førsteinntrykk av F var at hun var "ei roleg, genert jente som er interessert i kontakt. Ho har dårleg utvikla språk, og er verbalt stille. Ho brukar smil og "mimikk" for å formidle seg. Oppsummeringen ble slik:

"F er ei knapt 3 år gamal jente som er svært sosialt usikker, og har eit dårleg utvikla språk.

Heime føler ho seg tryggare, og kan vise opposisjon og protest. Ho synes knytt til søster si E, men har noko utydelege band til foreldra."

Spesialpsykolog Hatløy vurderte det da slik at foreldrene hadde omsorgsevne, men det var behov for en rekke tiltak. I 1993 hadde familien bl.a. hatt tilsyn i hjemmet, fortsatt heltidsbarnehageplasser for barna, herunder dekning av transportutgifter, støttekontakt og fritidskole for D og også hjemmehjelp etter ny fødsel. Foreldrene har imidlertid ikke vist interesse for hjelp i hjemmet og de har heller ikke fulgt opp veiledningstilbudene som er gitt.

Bevisførselen for lagmannsretten har avdekket at situasjonen for barna ikke er bedret.

Da A og B ventet det fjerde barnet - C - foretok spesialpsykolog Hatløy en ny vurdering, som ble avgitt den 5. oktober 1993. Hennes konklusjon var slik:

"Etter mi vurdering vil ikkje B og A makte å gi eit fjerde barn forsvarleg omsorg. Med bakgrunn i foreldra sin manglande evne til å styre økonomien til fordel for barna si utvikling,

B si psykiske ubalanse og manglande toleranse for stress, foreldra sin reduserte evne til å skape eit predikerbart liv for seg og barna, vil eit fjerde barn i familien overveiande sannsynleg bli utsett for fare for skade både på fysisk og psykisk helse.

Eit fjerde barn vil også i sterk grad redusere foreldra sin evne til å gi omsorg i høve til dei tre barna dei alt har. Det er grunn til å tru at spesielt foreldra sitt ansvar for F må vurderast på nytt om eit fjerde barn kjem til i familien.

Eit fjerde barn vil bli for stort press på denne familien. F si utvikling og truleg svake tilknytning til foreldra, er eit tydeleg signal om at denne familien ikkje maktar fleire barn enn dei alt har."

Det skal nevnes at spesialpsykolog Hatløy har foretatt en undersøkelse av C da hun var vel 4 måneder gammel, altså før hun ble plassert i fosterhjemmet. Konklusjonene underbygger oppfatningen av at foreldrene mangler evne og innsikt i å gi spebarnet den nødvendige stimulering. C viste tegn på forsinket utvikling på testområder som særskilt er avhengig av stimulering og erfaring. Spesialpsykolog Hatløy's inntrykk var at C var relativt passiv motorisk. Dette ser man hos barn som blir liggende mye for seg selv uten anledning til å være sosialt eller fysisk aktive. Resultatet gikk i retning av at C har fått for liten anledning til å utvikle sitt potensiale, idet ingenting tydet på at hun hadde spesifike funksjonshemninger.

Spesialpsykolog Hatløy avga også forklaring for lagmannsretten.

Psykolog Arvid Sollie avga forklaring for lagmannsretten, basert på det foreløpige kjennskap han hadde til familien. Også psykolog Sollie's hypotese var at han opplevde barn som har vært lite stimulert og foreldre som hadde problemer med å ivareta denne oppgaven.

A og B har tre barn som alle har generelt forsinket utvikling. Dette har særlig gitt seg uttrykk i dårlig språkutvikling og sosial fungering. Dette er områder som i særdeleshet er påvirket av stimulering. Barnets to første leveår er svært viktige for utvikling av evnen til å artikulere seg og kommunisere. Foreldrene har vist begrenset kapasitet og interesse i å følge opp foreslåtte og iverksatte tiltak for å bedre barnas situasjon. Erfaringene viser at problemene har "tårnet seg opp" for hvert barn familien har fått. Fs utviklingsproblemer er påvist størst. Det generelle inntrykk er at barna er passive. Alle barna har særskilte behov og må derfor også følges opp ekstra av foreldrene.

Etter lagmannsrettens oppfatning hadde barnevernet god grunn til alvorlig bekymring for omsorgsevnen og foreldrenes evne til å stille opp for C.

Det kommer inn som et ekstra moment at familien nå har fått et femte barn å ta hånd om. Foreldrene vil ikke evne å få C, som er 1 1/2 år, tilbake nå, da familiens omsorgskapasitet er overbelastet. Det er overveiende sannsynlig at hennes utvikling kan bli alvorlig skadd. Foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for hennes utvikling.

Foreldrenes personlige forutsetninger for å ha ansvar for barnet står sentralt ved den prognosebaserte vurderingen etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d.

Lagmannsretten har inntrykk av at A og B føler seg forfulgt. De ser seg uten spesielle problemer og uten andre hjelpebehov enn hva de selv definerer. De har opplevd barnevernets inngrep i familien som en ren forfølgelse uten forankring i virkeligheten. A og B mener selv å være som foreldre flest. Dette står i sterk kontrast til det retten har opplevd gjennom saken og dens bevisførsel.

B virker psykisk ustabil. Han er særdeles opptatt av kontroll - kontroll med tilværelsen og kontroll med A. A er umoden og underlagt B. B oppfatter seg selv som en god omsorgsperson og mener han ikke har svake sider i forhold til omgangen med barna. Han vurderer As omsorgsevne som svak og mener det er han som skal kompensere for dette. Han hjelper A å sette ord på ting, han "hinter" A om hva hun bør gjøre og han mener også at A, dersom han kommer i arbeid, vil trenge hjelp og rådgivning. A mener hun ikke trenger mer hjelp. Hun sier alt går bra, bare hun får gjort det hun skal. A og B har et ryddig og ordentlig hjem, barna er velstelte og rene i klærne. Organiseringen av de praktiske gjøremål ser også ut til å gå bedre nå. Her skorter det først og fremst på intellektuell og følelsesmessig stimulering. A ser sine vesentligste omsorgsoppgaver i å "vaske, rydde og legge sammen klær." B ser det som sin hovedoppgave å veilede A i de øvrige omsorgsfunksjoner.

A og B synes barnevernet krever for mye av dem. Gjennomgangsmelodien har vært at det blir "stress og mas og mye å gjøre." Begge er hjemmeværende, barna er borte hele dagen, likevel har det vist seg at de ikke har kapasitet til å ta tilstrekkelig omsorg for alle barna.

En forutsetning for å kunne endre situasjonen må være at foreldrene selv har innsikt i sine begrensninger og problemer og innser at de trenger hjelp. Spesialpsykolog Hatløy har sagt det slik at det nok kan ligge noe endringspotensiale hos foreldrene, men deres utholdenhet er liten og ikke minst - foreldrene må selv ha innsikt i betydningen av at de endrer sin passive livssituasjon og sine holdninger.

Anken har vært forgjeves og herredsrettens dom blir å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

Herredsrettens dom stadfestes.