LF-1994-75

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-02-15
Publisert:	LF-1994-00075
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett nr. 319/93 A - Frostating lagmannsrett LF-1994-00075 A. Anket til høyesterett, utfall?
Parter:	Ankende part: Asbjørn Simonsen, 7247 Hestvika. (Prosessfullmektig: Advokat Leif Holm, 7001 Trondheim.) Motpart: Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig, 0130 Oslo. (Prosessfullmektig: Advokat Even Sveen, 0130 Oslo.)
Forfatter:	1. Lagdommer Randi Grøndalen, formann. 2. Lagdommer Mats Stensrud. 3. Kst. lagdommer Guri Grønflaten
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder krav om erstatning for personskade.

Asbjørn Simonsen var natt til søndag 18. september 1988 involvert i et trafikkuhell i krysset Christies gate/Fridtjof Nansens gate i Kristiansund. Simonsen var ved anledningen passasjer i en drosjebil Nissan Laurel, som ble påkjørt fra venstre av en Simca personbil.

Simonsen satt i bilens baksete, på venstre side hvor drosjebilen ble truffet med fronten av den andre bilen. Det oppsto betydelige materielle skader. Bilruten i drosjens venstre bakdør ble knust.

Simonsen ble skadet i sammenstøtet. Han ble umiddelbart innlagt ved Fylkessjukehuset i Kristiansund. Han hadde pådratt seg hjernerystelse med hukommelsestap for hendelsesforløpet. Det ble ikke funnet ytre tegn til skade etter hodetraumet. Verken røntgen av hode og nakke eller en orienterende nevrologisk undersøkelse viste noe unormalt.

Simonsen ble utskrevet dagen etter med diagnosen "commotio cerebri" og med sykmelding for en uke. Han har imidlertid ikke kommet seg i gang igjen i arbeidslivet og han er 100% uføretrygdet med virkning fra 1. september 1989.

Simonsen er født xx.xx.1950. Han var på ulykkestidspunktet selvstendig næringsdrivende på Hitra, hvor han drev et lite mekanisk verksted. Virksomheten ble avviklet våren 1989.

Simonsen plages av hodepine, konsentrasjonsproblemer og hukommelsessvikt. Han har vært undergitt en rekke legeundersøkelser, herunder av nevrologer, og forskjellige behandlingsformer er forsøkt uten positiv effekt. Simonsens symptomer er knyttet til både hode og nakke. Det er imidlertid ikke påvist organisk skade knyttet til hode/nakke. Hans tilstand er medisinsk diagnostisert som postcommosjonelt syndrom (virkninger av hjernerystelse).

Simonsen tilbakefører sine plager til kollisjonen han var med på 18. september 1988 og den 15. mars 1993 reiste han erstatningssøksmål mot Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig, hvor den skadevoldende bilen var forsikret.

Trondheim byrett avsa 8. desember 1993 dom med slik domsslutning:

"1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig tilpliktes å betale erstatning til Asbjørn Simonsen som følger:

- Tapt arbeidsinntekt med kr 145000,- - kroneretthundreogførtifemtusen 00/100 -.

- Tap i fremtidig erverv med kr 360000,- - kronertrehundreogsekstitusen 00/100 -.

- Menerstatning med kr 50000,- - kronerfemtitusen 00/100 -.

- Påførte og fremtidige utgifter med kr 50000,- - kronerfemtitusen 00/100 -.

til sammen kr 605000,- - kronersekshundreogfemtusen 00/100 -.

2. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig tilpliktes å betale saksomkostninger til Asbjørn Simonsen med kr 53600,- - kronerfemtitretusensekshundre 00/100 -.

3. Oppfyllelsesfristen for punkt 1 og 2 i domsslutningen settes til 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Det fremgår av premissene at byretten fant Simonsens helsetilstand dels å ha sin årsak i trafikkulykken, dels i personlige forhold betegnet nevrasteni. Forsikringsselskapet måtte hefte for halvparten av følgeskadene etter kollisjonen. Byretten anså Simonsen 100% ervervsmessig ufør, og slik at kollisjonen hadde påført ham 50% ervervsmessig uførhet og 20% medisinsk uførhet.

Asbjørn Simonsen har anket byrettens dom, idet han mener at det hele ansvar må knyttes til trafikkulykken og at den utmålte erstatning er vesentlig for lav. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har gjennom anketilsvaret erklært aksessorisk motanke for å oppnå full frifinnelse.

Asbjørn Simonsen har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

"Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig tilpliktes å betale erstatning til Asbjørn Simonsen som følger:

1. Menerstatning, kr 131000,-.

2. Tap i fremtidig erverv, fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr 1460000,-.

3. Tapt arbeidsinntekt, fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr 1000000,-.

4. Påførte og fremtidige utgifter, begrenset oppad til kr 300000,-.

5. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig tilpliktes å erstatte ankende part sakens omkostninger både for byretten og for lagmannsretten."

Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

"1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig frifinnes.

2. Asbjørn Simonsen tilkjennes ingen erstatning.

I hovedanke og motanke:

Asbjørn Simonsen tilpliktes å erstatte sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker at den ankende parts påstand er dekkende for både hovedanken og motanken. Ankemotpartens påstand skulle mer dekkende være krav om stadfestelse av byrettens dom i hovedanken og krav om frifinnelse i motanken.

Ankeforhandling fant sted i Trondheim den 29., 30. og 31. august 1994. Forhandlingene og bevisførselen forløp som det fremgår av rettsboken.

For byretten var overlege professor dr.med. Harald Schrader og assistentlege dr.med. Gunnar Bovim, begge nevrologisk avdeling, Regionsykehuset i Trondheim (RiT), oppnevnt av retten som sakkyndige. Disse avga en felles og samstemmig sakkyndig rapport for byretten den 8. oktober 1993. For lagmannsretten har overlege/professor Schrader alene fungert som rettsoppnevnt sakkyndig, med begge parters aksept. Det forelå intet nytt skriftlig materiale, men Schrader fulgte bevisførselen og supplerte og korrigerte konklusjonen fra den skriftlige sakkyndige rapporten. Dette vil lagmannsretten komme nærmere tilbake til. Her skal kort nevnes at de sakkyndige for byretten konkluderte med at Simonsen har en medisinsk invaliditet på 20% og en ervervsmessig invaliditet på 25% betinget i hendelsen 18. september 1988. Den totale medisinske invaliditet ble ansett noe høyere enn 20%, den totale ervervsmessige invaliditet ble satt til 50%. For lagmannsretten uttrykte dr. Schrader tvil om Simonsen har en ulykkesrelatert skade. Han anslo imidlertid den ulykkesbetingede medisinske invaliditet til 15% og den ervervsmessige invaliditet som kan tilskrives hendelsen til 20% av totalt 50%. Årsaken til Simonsens plager var et samvirke mellom nervesvakhet, migrene og ulykken, mente dr. Schrader.

Dr. Fredriksen, klinikkoverlege ved nevroklinikken ved RiT og Simonsens behandlende lege, har tatt til orde for at Simonsen er 100% yrkesmessig ufør, og at den ervervsmessige invaliditet ikke er særlig lavere, videre at Simonsen må anses i hvert fall 45% medisinsk ufør, og at det er overveiende sannsynlig at den hele invaliditet refererer seg til skaden 18. september 1988. Den samme konklusjon har dr. Hesselberg, spesialist i nevrologi, trukket i sin legeerklæring, dog slik at den medisinske invaliditet ikke kommer over 40%.

Det skal også nevnes innledningsvis at psykolog Helge Sletvold møtte som sakkyndig vitne. Han er spesialist i klinisk nevropsykologi og har foretatt en nevropsykologisk undersøkelse av Simonsen den 9. juli 1990. (Rapporten er datert 12. juli 1990). Etter byrettens dom har han på anmodning fra forsikringsselskapet foretatt en ny vurdering "i lys av nye opplysninger" - den 27. august 1994 - som ble fremlagt for lagmannsretten i tilknytning til hans forklaring. Etter undersøkelsen i 1990 konkluderte psykologen med at det var rimelig å sette funnene ved de nevropsykologiske testprestasjoner i forbindelse med skaden i 1988. Nå har psykologen gitt uttrykk for svakheter ved sin undersøkelse og derfor svekket konklusjon.

Endelig skal fremheves at retten har hatt vurderinger foretatt av bilteknisk sakkyndig - ingeniør Torstein Haug - å bygge på.

Byretten har i sin dom, side 1-19, gjort en særdeles grundig gjennomgang av sakens faktiske bakgrunn, herunder gjengitt fra alle sentrale legeerklæringer vedrørende Simonsen. Med få unntak er beskrivelsene av Simonsens "livshistorie" riktig og lagmannsretten viser innledningsvis til denne gjennomgang.

Asbjørn Simonsen har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens dom bygger på feil rettsanvendelse og feil faktum.

Byretten har utmålt betydelig for lav erstatning både når det gjelder tapt arbeidsinntekt, tap i fremtidig erverv, ménerstatning og påførte og fremtidige utgifter. Dette skyldes i første rekke at byretten har tatt feil med hensyn til den rettslige vurdering av kravet til årsakssammenheng. Den konkrete beregning av erstatningen er også feil - byretten har lagt feil prinsipper til grunn ved beregningen av lidt inntektstap ved ikke å foreta en bruttofisering og har gjort en feil vurdering i Simonsens disfavør av hans fremtidige inntektsmuligheter.

Byrettens fordeling av to antatte årsakers innvirkning på skadeforløpet - trafikkulykken og nevrasteni som 50% årsak hver - er rettslig ukorrekt. Selv om begge forhold vurderes som nødvendige betingelser for skadens inntreden, kan det rettslige ansvar like fullt knyttes til bare den ene årsak. Her fremtrer trafikkulykken som såvidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. Det vises til Rt-1992-64 flg (P-pilledom II).

Det bestrides imidlertid at Simonsen led av nevrasteni (nervesvakhet). Prinsipalt gjøres gjeldende at bilulykken alene er årsak til Simonsens uførhet. Det kan ikke pekes på noen annen skadeårsak enn kollisjon. I hvert fall fremtrer den som den helt dominante årsak. Dersom retten vil bygge på at Simonsen også var nervesvak, er dette verken en nødvendig betingelse eller hovedårsak til Simonsens uførhet. Det skal da ikke foretas noen fordeling på årsaker. Hadde ikke bilkollisjonen funnet sted, har man heller ikke belegg for at Simonsen hadde vært syk i dag. Det foreligger ingen dokumentasjon for andre årsaker som har vært nødvendige for å fremkalle skaden. Den dominerende, nødvendige, utløsende årsaksfaktor er bilkollisjonen. En eventuell nevrasteni er en hypotetisk skadeårsak som har samvirket med bilkollisjonen. Skal nevrastenien tas i betraktning som eventuell samvirkende årsak, må man også legge til grunn at Simonsen hadde blitt ufør uansett på grunn av denne. En slik konklusjon har alt for liten sannsynlighet for seg. Andre eventuelle årsaksforhold må derfor elimineres.

Det er spekulasjoner å anta at Simonsen er spesielt nervesvak. Byretten har her gjort en klar feilvurdering når den kommer til at Simonsens helsetilstand etter ulykken delvis har sin årsak i personlige forhold som debuterte før ulykken. Man har intet belegg for å gi Simonsen diagnosen nevrasteni. Dette begrep ble lansert av de sakkyndige først under hovedforhandlingen for byretten og er ikke berørt i noe foreliggende skriftlig materiale. De sakkyndige må antas å ha hatt sviktende grunnlag for sin uttalelse. De bygget bl.a. på en vanskelig økonomi i Simonsens bedrift. Situasjonen var imidlertid at bedriften gikk godt og holdt på å ta seg opp da trafikkulykken inntraff.

Man må se hen til at Simonsen før ulykken ikke hadde hatt noen lengre sykdomsperiode. Inntil ulykken var Simonsen fullt arbeidsfør. Fra 1965 og til kollisjonen i 1988 har han vært kontinuerlig beskjeftiget i arbeid eller utdanning.

Simonsens tilstand i 1987 har ingen sammenheng med ulykken og kan ikke brukes som forklaring på uførheten. Ingen har funnet medisinsk forklaring på det kolapset Simonsen hadde i 1987 og de rettsoppnevnte sakkyndige er også de eneste som har sett en sammenheng mellom tilstanden i 1987 og de nåværende skadene. Den sakkyndige tar uten reservasjon hendelsen i 1987 til inntekt for å bruke begrepet nevrasteni. Trusselen om muskelsykdom - som to av Simonsens brødre døde av - samlivsbrudd og stress trekkes imidlertid ikke inn i vurderingen. Det burde vært gjort. Dr. Schraders utvelgelse av fakta preges av at han er forutinntatt. Retten må også se på dr Fredriksens og dr Hesselbergs vurderinger og konklusjoner, for å få et representativt utvalg av legestandens syn på saken.

Simonsen reiste seg etter kolapset i 1987. Virksomheten hans hadde ingen økonomiske vansker lenger og han var mer enn fullt beskjeftiget. Simonsen ville også hele tiden tilbake i arbeid etter bilkollisjonen.

Det var intet unormalt med Simonsen, og skaden er en påregnelig følge av hendelsen. Det er da ikke Simonsen som skal bevise at han ikke lider av andre sykdommer. Trafikkuhellet er den relevante årsak til hele den uførhet Simonsen har i dag. Og dersom retten ikke vil utelukke samvirkende årsaker, er det bilulykken som har utløst situasjonen.

Dr. Schrader konstaterer nå at Simonsen lider av migrene - en sjelden sådan - på grunnlag av opplysninger som er fremkommet i en legejournal fra 1969. Simonsen blir imidlertid ikke lammet i armen, han blir nummen. Dr Fredriksen oppfatter disse symptomene som mer typiske for nakkeskade. Retten må se bort fra en eventuell migrene. Dette er overhodet ikke dokumentert. Under enhver omstendighet når ikke en eventuell migrenelidelse opp på et nivå som gjør den erstatningsrettslig relevant. Simonsen ville ikke hatt noen invaliditet på grunn av migrene. Med dr. Schraders antydede 5% vil den uansett være for beskjeden til å ha noen betydning som årsak til skadetilstanden.

Retten må legge til grunn at Simonsen er 100% ervervsmessig ufør og 40% medisinsk ufør - alt som følge av de skader han pådro seg ved kollisjonen i september 1988. Den sakkyndige har ikke gitt noen nærmere premisser for sin vurdering om at ervervsuførheten bare er 50%. Dr. Schrader ser ikke at ervervsuførhet er et sosialt begrep og han sier ingenting konkret om jobbalternativer for Simonsen.

Simonsen ble utvilsomt påført en kombinert hjerne- og whiplashskade - slag mot hodet og sidelengs nakkesleng - ved kollisjonen. Hode- og nakkeskader er typiske som bilkollisjonsskader. Man vet også at selv en liten, moderat hjerneskade kan føre til omfattende kroniske plager.

Simonsen har ikke gitt uriktige opplysninger i saken tidligere, i hvert fall ikke slik at dette har vært av betydning for de medisinske spørsmål i saken. Dette refererer seg til spørsmål omkring innleggelsen i sykehus i forbindelse med ulykken og hans egen opplevelse av bevisstløshet. Dessuten trodde han at han hadde examen artium, i og med at han tok tilleggskurs, og han har fullført teknisk fagskole, selv om han ikke tok eksamen.

Når det gjelder erstatningsberegningen, gjøres gjeldende at det vil være vanskelig å bruke Simonsens inntekter som selvstendig næringsdrivende som grunnlag. Disse var svingende og gir ingen indikator på hans inntektsevne. Retten må ta utgangspunkt i Simonsens formelle yrkeskompetanse og de muligheter denne ga. Han hadde kompetanse langt over en vanlig industriarbeider. Det vil være naturlig å sammenligne med hva en arbeidsleder i industrien har i inntekt. En forventet inntekt i et slikt yrke ville utgjøre kr 250000,- brutto pr år. De fremtidige utgifter som skal erstattes vil referere seg til fysikalsk behandling, smertestillende medikamenter, hjelp i huset og hjelp til vedlikehold. Slike årlige utgifter vil utgjøre kr 20000,- på grunn av uførheten.

Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidige har i det vesentlige gjort gjeldende:

Prinsipalt hevdes at Simonsen ikke er påført noen varig og erstatningsbetingende skade ved biluhellet.

Det bestrides at Simonsen er påført et postcommosjonelt syndrom etter ulykken. Det bestrides at Simonsen slo hodet mot sideruten slik at den ble knust. Ruten ble knust i selve sammenstøtet. Det er heller ikke tenkelig at Simonsen har slått hodet mot andre ting inne i bilen slik at hodeskade oppsto.

Simonsen ble i høyden påført en vanlig hjernerystelse, som ikke innebærer senfølger. Skaden ville medført en kortvarig ervervsuførhet, med et par måneders sykemelding. Skadens forløp og utfall er utenfor det normale og må skyldes at Simonsen er nervesvak. Slik svakhet er Simonsens objektive egenrisiko og ikke erstatningsrettslig adekvat. Simonsen hadde konstitusjonelle svakheter. Hans "stressterskel" var lav. Er skadelidte særlig sårbar bærer ikke skadevolder ansvar for følgene. Skadelidte er også dårlig vernet dersom han er forhåndsdisponert for å få nervøse reaksjoner. Slik var det med Simonsen.

Simonsens tilstand etter ulykken tilsa ikke varige følger. Selve ulykkessituasjonen bekrefter dette. Kollisjonen må anses som hovedårsak til skaden for at det skal blir snakk om utbetaling. Det er utelukket her. Biluhellet var relativt ubetydelig. Simonsens psykososiale forhold dominerer årsaksbildet.

Simonsen ble behørig utredet etter kollisjonen. Undersøkelsene viste at dette ikke var noen alvorlig affære og rådet han fikk var å "ta det med ro", slik som gjelder etter en vanlig hjernerystelse.

Dr Schrader har den særskilte kompetanse når det gjelder å bedømme årsaken til slike diffuse hode/nakkeskader som Simonsen påberoper seg. Forsikringsselskapet er imidlertid prinsipalt ikke enig med den sakkyndige i at biluhellet overhodet har forårsaket noen av Simonsens plager. Dr Schrader har også snudd beviskravet på hodet ved å la tvilen komme skadelidte til gode.

Det er av vesentlig betydning at Simonsen ga feilaktige opplysninger til psykolog Sletvold i 1990 og som psykolog Sletvold la til grunn ved den nevropsykologiske undersøkelsen. Simonsen holdt også tilbake opplysninger. Dette gjelder bl.a. opplysninger om utdannelse, sykehusopphold, bevisstløshet og tidligere hodeskader. Slike opplysninger kan ha vesentlig betydning for nevropsykologiske utfall. Dette er det eneste som kan begrunne et postcommosjonelt syndrom. Der er som kjent ingen objektive funn. Derfor vil Sletvolds nye vurdering i lys av nye opplysninger være av vesentlig betydning. Det er en "felle" i saken at legene tidligere har antatt en hjerneorganisk skade. Dette er gjort fordi man bygde på de feilaktige opplysninger fra Simonsen. Samtlige leger som har uttalt seg, har bygget enten på Sletvolds rapport eller Simonsens egen forklaring.

Simonsen er fremstilt som et "glansbilde". Legene har fått det inntrykk at Simonsen var ingeniør med et velfungerende verksted. Dette stemmer ikke. Han har ingen ingeniøreksamen og ingen examen artium og verkstedet fungerte ikke.

Simonsen har gitt en uriktig fremstilling av sin økonomi. Det vesentlige av hans inntekter kom fra det offentlige. Det gikk heller ikke bra med virksomheten i 1988. Regnskapstallene viser at dette gikk "verre og verre".

Det må legges til grunn at Simonsen ville blitt uføretrygdet uansett. Simonsens personlighet, miljø og arbeidsmarked m.v. tilsier det. Bilkollisjonen kom særdeles beleilig. Simonsen har diffuse skader og diffuse smerter. Slike tilstander - gjerne kalt whiplashskader - har mer sammenheng med at man har et trygdesystem enn med de plager og den årsak pasienten beskriver. Det bør herske tvil om Simonsen har de smerter han beskriver. Smerter er en subjektiv opplevelse og man bør være forsiktig med å ta slike tilstander som sykdom. Heller ikke bør man legge vekt på at Simonsen er blitt uføretrygdet for sin diffuse tilstand. Trygdemyndigheten er nå i ferd med å rydde opp i slike forhold.

Bilkollisjonen i september 1988 må bedømmes slik at det er andre årsaker bak uføretrygdingen av Simonsen. Det er helt utenkelig at en slik "mikroskade" som Simonsen ble påført skal gi slike skadefølger som han beskriver. Nevrasteni er et begrep for generell svekkethet og er ment å dekke andre, personlig funderte forklaringer til tilstanden enn biluhellet. Det må anses veldokumentert at Simonsen var nervesvak. Han tålte lite fra før. I denne sammenheng må det legges vekt på at Simonsen hadde sviktende økonomi, banken var ute etter ham, han var deprimert etter et samlivsbrudd og han hadde hatt et nervøst sammenbrudd også i 1987.

Det må også anses veldokumentert at Simonsen har migreneanfall og at dette er noe av forklaringen på hans tilstand i dag. Dr Schrader er ikke i tvil om dette på bakgrunn av de opplysninger som er fremkommet.

Subsidiært gjøres gjeldende at det kun vil være aktuelt å vurdere en ménerstatning for Simonsen som følge av bilkollisjonen. Dersom man aksepterer et medisinsk mén, må imidlertid dette settes til 8-10%. Ifølge sikker praksis gis ikke ménerstatning for medisinsk invaliditet under 15%. Slike ubetydelige mén har ikke ervervsmessige konsekvenser.

Atter subsidiært anføres at retten må foreta en fordeling av uførheten og erstatningsansvaret, slik den rettsoppnevnte sakkyndige dr Schrader har skissert - 50% ervervsmessig uførhet, hvorav 20% kan tilskrives bilkollisjonen. I så fall må det legges til grunn at Simonsen maksimalt ville oppnådd vanlig industriarbeiderlønn.

For alle tilfelle gjøres gjeldende at Simonsen ikke er påført utgifter og heller ikke blir påført utgifter - i hvert fall ikke utgifter som ikke allerede er dekket opp gjennom trygdesystemet.

Lagmannsretten bemerker:

Asbjørn Simonsen var utsatt for en bilkollisjon 18. september 1988. Han ble skadet i sammenstøtet. Lagmannsretten legger til grunn at Simonsen etter dette har befunnet seg i en somatisk uttalt smertetilstand, knyttet til hode/nakke og han er av den grunn helt ute av arbeidslivet.

Lagmannsretten vil innledningsvis presisere at det ikke er noen grunn til å tvile på at Simonsen har de smerter og plager han beskriver. Smertebildet går ut på at han har en stadig og strikt høyresidig hodepine i varierende anfall, med smerter også i nakken, ned mellom skulderbladene og ut i venstre arm, som blir "nummen". Anfallene ledsages gjerne av kvalme. Dertil har han hukommelsesreduksjon og konsentrasjonsvansker. Han opplever nærhukommelsestapet som det mest hemmende. Smertene og plagene har vedvart fra få dager etter ulykken og har tiltatt etter hvert.

Simonsen er utvilsomt medisinsk og ervervsmessig invalid i betydelig grad. Det springende punkt i saken er om Simonsens uførhet - helt eller delvis - kan tilskrives hendelsen i Kristiansund natten til 18. september 1988. Det må vurderes om der også er andre, ikke - ulykkesrelaterte faktorer som kan forklare Simonsens smertetilstand og om han var disponert for å komme i en slik tilstand. Et sentralt spørsmål er om skadens alvorlighet var tilstrekkelig til å gi betydelige varige plager.

Lagmannsretten legger til grunn at Simonsen ved kollisjonen ble påført et hodetraume. Han slo hodet mot sideruten, og mye tyder på at han også slo hodet mot vinduskantens hardere deler. Formentlig var dette kombinert med en sidelengs bevegelse av hode/nakke. Kort tid etter led Simonsen av "hodepine og konsentrasjonsvansker etter traume med siderefleksjon av kraftig type."

Det vanlige - og forventede - forløp etter skader ved slag, hjernerystelser o.l. er at plagene er mest uttalt i starten. Etter hvert vil så plagene avta, bli minimale eller forsvinne helt. I utgangspunktet skulle man forventet samme forløp etter den skade/ulykke Simonsen var utsatt for. Er traumet alvorlig, med betydelige plager og eventuelle skader initialt, er det imidlertid påregnelig at plagene blir kroniske.

Ved den umiddelbare legeundersøkelsen etter hendelsen i september 1988 var det ingen tegn til ytre skader i hode og nakkeregionen. Simonsen hadde kun lett hodepine. Imidlertid gikk det bare noen få dager etter utskrivelsen før Simonsen måtte gi opp grunnet plagene. Allerede i november 1988 ble han henvist til nevrologisk avdeling ved RiT. Simonsen hadde konstant hodepine og hukommelsesproblemer.

Lagmannsretten legger til grunn at bilkollisjonen var slik at den kunne forårsake en slik invalidiserende tilstand som Simonsen befinner seg i. Bilen hadde stor nok hastighet til å gi slengskade og kontaktskade med hjernerystelse. Simonsen hadde to medpassasjerer til høyre for seg i baksetet, hvilket tilsier at der var relativt trangt. Simonsen satt da på den siden hvor hans bil ble truffet. Personbilen traff drosjen midt på venstre dørstolpe. Sammenstøtet var kraftig, og det er antatt at drosjen hadde en fart på ca 40 km/t, mens den påkjørende bil hadde ca 20 km/t. I hvert fall ble drosjen flyttet ganske langt til siden i sammenstøtet.

I den medisinske sakkyndigrapporten heter det:

"Saksøker har utvilsomt vært påført hodetraume i forbindelse med at hodet slo mot sideruten, han har utvilsomt vært bevisstløs 2-3 minutter og det synes dokumentert at det forelå amnesi for hendelsesforløpet allerede fra starten av. "Inngangsporten" til hendelsesbetinget invaliditet synes derved å være som skissert......"

Videre uttalte de sakkyndige:

"For å bruke begrepet nakkeslengskade (whiplash-skade) forutsetter man vanligvis en såkalt ikke-kontaktskade, dvs. at hodet får en fri bevegelse, mest typisk ved påkjørsel bakfra. Man kan derfor ikke entydig si at det i dette aktuelle tilfellet foreligger en skade med ren nakkeslengmekanisme idet altså hodet utvilsomt har fått et kraftig støt mot sideruten slik at denne har knust.

Likevel er deler av saksøkers symptomatologi knyttet til nakken, og vi kan ikke utelukke at dette er betinget i en sidebevegelse ved hendelsen. Således foreligger det altså en kombinert invaliditet selv om det formelt sett må være et mer rent postcommosjonelt syndrom.

Av refererte tidligere legeerklæringer fremgår det at pasientens plager som kan settes i forbindelse med aktuelle hendelse har vært vurdert svært forskjellig. I praksis får man intrykk av at saksøkers prestasjonsevne i forhold til arbeidslivet har fått en "knekk" i forbindelse med aktuelle hendelse, og dette kan være betinget av selve hendelsen."

Dr. Fredriksen har fremholdt at de to syndromene, postcommosjonelt syndrom og nakkeslengskade er meget like hva symptomatologi angår og det er betydelig overlapping, slik at den nøyaktige klassifisering derfor i denne sammenheng er uten interesse.

For lagmannsretten har dr. Schrader oppsummert sitt syn (muntlig) dithen at Simonsen har et rent postcommosjonelt syndrom som under tvil anses reelt og skriver seg fra ulykken. Symptomene er atypiske. Det indikerer en blanding av hodepinetyper og utslag av nevrasteni, mente Schrader.

Det har vært noe vanskelig for lagmannsretten å få tak i hva dr. Schraders tvil refererer seg til nå, i motsetning til de konklusjoner som ble truffet etter den granskning som var gjort for byretten.

Grunnleggende for lagmannsretten er at man kan få varige nakkeskader og hodeskader ved slike kollisjoner som Simonsen var utsatt for. Heller ikke dr. Schrader ville utelukke at hodepinen er ulykkesrelatert. Andre leger som har vurdert Simonsen har ikke vært i tvil om dette. Små påviselige skader og en relativt beskjeden hjernerystelse kan gi varig hodepine og konsentrasjonsproblemer.

Høyesterett har gitt en grundig gjennomgang av årsakskravets rettslige side i Rt-1992-64 flg. (P-pilledom II). Lagmannsretten har basert sin vurdering på uttalelser i denne dommen.

For lagmannsretten er det åpenbart at bilkollisjonen var en nødvendig betingelse for skadens inntreden. Simonsen ville ikke vært invalidisert dersom han ikke hadde vært utsatt for den aktuelle kollisjonen. Bilkollisjonen dominerer m.a.o. årsaksbildet.

Lagmannsretten tilføyer at beviskravet for å fastslå en årsakssammenheng ikke stilles like strengt i erstatningsretten som i naturvitenskapen, jf Høyesteretts uttalelse i Rt-1992-64 flg. (s 70).

Det er tre forhold som man utvilsomt har kunnet se bort fra. Det ene gjelder spørsmålet om Simonsen lider av progressiv muskeldystrofi. Simonsen hadde to brødre som døde av sykdommen i ung alder og han har vært undersøkt for mistanke om samme sykdom. Det er imidlertid ingen holdepunkter for at Simonsen skal ha en slik diagnose. Også de sakkyndige har utelukket denne problemstilling.

Lagmannsretten ser også bort fra spørsmålet om Simonsen har migrene. Denne diagnose ble stilt av dr. Schrader i lagmannsretten etter at han hadde hørt Simonsen si at faren en periode hadde hatt migrene. Dette refererte seg til et spørsmål i tilknytning til en journalutskrift fra 1969, hvor det fremgår at faren "har vært plaget av hodepine og dårlige nerver, men er nå frisk." Selv om dr. Schrader - sammen med denne familieanamnesen - knyttet sin diagnose til Simonsens beskrivelse av sine plager; hodepine, kvalme og nummenhet i armen, er ikke dette tilstrekkelig for å trekke en slik konklusjon. Den folkelige bruk av begrepet migrene er videre og mer unyansert enn det medisinske migrene-begrepet. Det er mer nærliggende at Simonsens hodepine knytter seg til traumet.

Videre kan lagmannsretten - i samsvar med de sakkyndige - se bort fra en commotio Simonsen ble påført i 1978.

De sakkyndige har lansert diagnosen nevrasteni som en delforklaring på Simonsens smertetilstand. I den sammenheng er i særdeleshet en episode fra ettervinteren 1987, da Simonsen hadde et såkalt synkopeanfall under en flytur til Kanariøyene, vektlagt. De sakkyndige har trukket den konklusjon at Simonsen "også forut for uhellet hadde nedsatt arbeidskapasitet, uvelhet og slapphet". Lagmannsretten er etter bevisførselen ikke enig i denne vurdering. Simonsen var for lengst restituert da biluhellet skjedde. Han var i full virksomhet. Flere vitner, tidligere arbeidsgivere og oppdragsgivere og også hans bankforbindelse, har gitt Simonsen de beste skussmål. Ingen forstår noe av at Simonsen skulle være "nervesvak". Ifølge egen forklaring hadde han hatt "for stort press over kort tid". Det aktuelle tilfelle er langt fra nok til å konstatere en uttalt disposisjon. Dette er heller ikke sammenlignbart med den nåværende tilstand i uttalt lidelse. Lagmannsretten kan ikke anta at Simonsen er den mann som ville ha vært ute av arbeidslivet av slike grunner. Heller ikke kan man anta at en eventuell nervesvakhet var så fremtredende at den i seg selv har vært med på å vanskeliggjøre rehabiliteringsprosessen.

Et visst medisinsk slingringsmonn må man gi - om Simonsen i en periode var stresset kan man ikke av det slutte at det nå foreligger en psykisk, personlig betinget somatiseringstilstand.

Fra Simonsens legejournaler fremgår det også at han i 1984 hadde besvær som medførte diagnosen nevrosis cardia (nervøst hjertebesvær). Lagmannsretten legger ikke spesielt vekt på dette. Lagmannsretten minner om at Simonsen hadde to brødre som begge var døde av en snikende sykdom - arvelig muskelsvinn - og det kan være naturlig at Simonsen på den tiden var var for slike symptomer. De sakkyndige har for øvrig ikke nevnt denne episoden.

Det er av vesentlig betydning for lagmannsretten at Simonsen ellers ikke har noe i sin sykehistorie eller i sin livshistorie som forteller at han var disponert for å bli påført psykiske lidelser som kunne sette ham varig ut av arbeidslivet. Han har vært i aktivitet hele livet, først på skole og så i arbeid, dels i ledende stillinger, og han kan vise tilbake til et sosialt aktivt liv. Han startet også egen virksomhet i 1984. Denne hadde riktignok startvanskeligheter, men det er ikke sannsynliggjort økonomiske problemer på kollisjonstidspunktet som kunne gi Simonsen grunn til å gi opp. Lagmannsretten viser her spesielt til bevisopptak av Dahlsbø, som var Simonsens kontaktmann i Fokus Bank på Hitra. Det var godt med ordrer, banken bisto med finansieringen, og virksomheten hadde "livets rett" på Hitra.

Den nevropsykologiske undersøkelsen som psykolog Helge Sletvold foretok av Simonsen i juli 1990 konkluderte med lette til moderate nevropsykologiske utfall, som han fant rimelig å sette i forbindelse med skaden i 1988. Etter det lagmannsretten har lagt til grunn kan man ikke se at denne konklusjon lider av svakheter.

Det har vært fremholdt i saken at Simonsen har gitt uriktige opplysninger. Lagmannsretten kan ikke se at Simonsen har gitt bevisste uriktige opplysninger. I den grad leger og psykologer har bygget på uriktige eller ufullstendige opplysninger, har det ikke hatt avgjørende betydning for konklusjonen. Man har tidligere antatt at Simonsen hadde examen artium. Dette medfører ikke riktighet. Simonsen har imidlertid tatt enkelte fag under voksenopplæring. Han har selv trodd han har eksamener som tilsvarer examen artium. Han har også fullført teknisk fagskole, maskinlinja i 1981, med alminnelige karakterer, selv om han mangler eksamen i to fag. Ifølge Simonsen skyldes dette at han var for belastet med tillitsverv.

Lagmannsretten vil også påpeke at Simonsen har utvist god motivasjon for å komme seg tilbake til arbeid. Han har i det lengste ønsket å komme i virksomhet igjen og først da det har vist seg at forskjellige attføringsplaner og behandlingsopplegg med sikte på å bli arbeidsfør igjen ikke kunne lykkes, ble han uføretrygdet. Slikt vedtak ble truffet den 7. oktober 1993.

Som det vil fremgå av ovenstående er lagmannsretten kommet til at Simonsen for det alt vesentlige har et traumatisk påført smertesyndrom som kan tilbakeføres til kollisjonen.

Lagmannsrettens konklusjon er følgelig at forsikringsselskapet må bære det hele ansvar for de skader Simonsen har. Selve ansvarsgrunnlaget er ikke omtvistet.

Lagmannsretten legger til grunn at Simonsen er varig ufør. I praksis er han helt arbeidsufør, også hva gjelder generell ervervsmessighet. En eventuell restarbeidsevne er det ikke plass for i det praktiske arbeidsliv i overskuelig framtid. Lagmannsretten vil følgelig utmåle en erstatning til Simonsen basert på 100% ervervsmessig invaliditet.

Simonsen er nylig fylt 45 år og han skal ha erstatning for inntektstap frem til pensjonsalder (22 år fremover). Det er vel 6 år siden ulykken og for den tid skal han ha erstattet det lidte inntektstap. Han skal videre ha dekket sine utgifter fra skadetidspunktet. Det vises til skadeserstatningsloven §3-1.

Lagmannsretten finner det sannsynlig at Simonsen, ut fra sine personlige og faglige forutsetninger, ville fortsatt verkstedet sitt noen år, med varierende inntekt. Mye taler for at hans inntekt på sikt ville stabilisere seg, enten han ble værende selvstendig næringsdrivende, eller han valgte å gå over i et ansettelsesforhold hos annen arbeidsgiver. I begge tilfeller er det nærliggende å ta utgangspunkt i gjennomsnittlig årslønn for industriarbeider, ca kr 180000,-.

Det er tatt hensyn til trygdeytelse og særfradrag samt sparte utgifter ved ikke å være yrkesaktiv.

Lagmannsretten setter etter dette det påførte inntektstap inkludert rente skjønnsmessig til kr 350000,-. Det fremtidige inntektstap, basert på en kapitaliseringsrente på 5%, settes noe skjønnsmessig til kr 530000,-. Det gis her et påslag for skatteulempen med kr 120000,-.

Lagmannsretten legger til grunn at Simonsen påføres visse utgifter som følge av skaden, som ikke dekkes av stønadsordningene etter folketrygden. Simonsen har for lagmannsretten utarbeidet en oversikt over påførte utgifter til og med september 1989, beregnet til kr 35909,-. Lagmannsretten finner det vanskelig å anse alle utgiftsposter til klær, reiser, legebesøk m.v. som en følge av bilkollisjonen og setter erstatningen for relevante påførte utgifter skjønnsmessig til kr 20000,-. Når det gjelder fremtidsutgiftene antar lagmannsretten at Simonsen fortsatt vil ha utgifter til fysikalsk behandling og smertestillende medikamenter. Disse utgiftsposter har Simonsen stipulert til kr 3000,- pr år. Selv om han har dager da anfallene er så sterke at han ikke kan utføre noe husarbeid, legger retten likevel til grunn at han ville være i stand til å ivareta det vanligste husarbeid som skal til i et hjem. Lagmannsretten vil imidlertid anta at Simonsen vil trenge hjelp til noe tyngre vedlikehold av boligen, vedlikehold som han ellers kunne utført selv. Lagmannsretten fastsetter fremtidsutgiftene, samlet og skjønnsmessig, og hensyntatt skatteulempen, til kr 60000,-.

Lagmannsretten finner at Simonsen har krav på ménerstatning etter skadeserstatningsloven §3-2. Lagmannsretten anser den vurdering de sakkyndige gjorde for byretten som mest dekkende, hvor disse etter å ha gjennomgått Simonsens plager som referert foran og redegjort for Rikstrygdeverkets og Legeforeningens veiledende normer/retningslinjer, uttaler at Simonsens medisinske invaliditet kan settes til mellom 8 og 29%. Det heter:

"Saksøkers nakkelidelse har gitt nakkesmerter og lett til moderat nedsatt funksjon i nakken. Som sådan vil dette kunne gi medisinsk invaliditet fra 0-20%. Som en total vurdering må de to forholdene samordnes for å uttrykkes i én medisinsk invaliditetsgrad betinget i ulykken i 1988. Det er da viktig å være klar over at RTV's veiledende normer ved skader i nakken også innbefatter de sekundære symptomer som ofte følger denne typen skader (depresjon, nedsatt arbeidskapasitet o.l.).

En viss overlapping av de to forholdene (nevropsykologisk svikt og redusert nakkebevegelighet) må derfor innkalkuleres.

De sakkyndige konkluderte som følger hva angår den medisinske invaliditet:

"Asbjørn Ivar Simonsen synes å være påført en skade av medisinsk art som følge av trafikkuhellet i 1988. Samlet vurdert synes det å være en varig eller langvarig innvirkning på skadelidtes personlige livsutfoldelse.

Som et mål på dette vil vi konkludere at pasienten betinget i hendelsen i 1988 har en medisinsk uførhet på 20%. Hans totale medisinske uførhet er noe høyere, bl.a. pga. at han også forut for uhellet hadde nedsatt arbeidskapasitet, uvelhet og slapphet."

Lagmannsretten finner etter dette å kunne sette Simonsens medisinske mén til en invaliditetsprosent på 25. Partene er enige om at ménerstatningen da vil utgjøre kr 87000,-. Lagmannsretten legger dette til grunn.

Etter dette vil den samlede erstatning som tilkjennes Asbjørn Simonsen utgjøre kr 1167000,-. Han har imidlertid fått ubetalt et - kontooppgjør fra forsikringsselskapet som utgjør kr 150000,- og som må komme til fradrag.

Saksomkostninger.

Asbjørn Simonsens anke har ført frem og saksomkostningene avgjøres etter hovedregelen tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Forsikringsselskapets motanke har vært forgjeves og saksomkostningsspørsmålet henføres til tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner at Asbjørn Simonsen i begge tilfelle skal få erstattet sakens omkostninger for lagmannsretten. Advokat Leif Holm har inngitt en omkostningsoppgave som dekker både anke og motanke. Denne utgjør i alt kr 83500,-, hvorav salær utgjør kr 75000,-. Oppgaven legges til grunn for fastsettelsen av saksomkostningene. Dertil skal Simonsen ha erstattet sitt utlegg til ankegebyr, som utgjør kr 11875,-.

Det bemerkes at Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig i tillegg vil måtte dekke utgiftene tilknyttet rettsoppnevnt sakkyndige for lagmannsretten, dr. Schrader. Det er ingen grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Lagmannsretten beklager at domsavsigelsen er svært forsinket. Dette skyldes særlig arbeidssituasjonen, med avvikling av overskjønn, og senere dødsfall innen nær familie hos den ene av dommerne.

Slutning:

1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig betaler i erstatning til Asbjørn Simonsen

a. 350000 - trehundreogfemtitusen - kroner for lidt inntektstap,

b. 650000 - sekshundreogfemtitusen - kroner for tap i fremtidig erverv,

c. 20000 - tyvetusen - kroner for påførte utgifter,

d. 60000 - sekstitusen - kroner for fremtidige utgifter,

e. 87000 - åttisyvtusen - kroner i ménerstatning.

Fratrukket et allerede utbetalt beløp på 150000 kroner utgjør den samlede erstatning som skal utbetales 1017000 - enmillionogsyttentusen - kroner.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig til Asbjørn Simonsen v/advokat Leif Holm 95375 - nittifemtusentrehundreogsyttifem - kroner.

3. Byrettens saksomkostningsavgjørelse, domsslutningens punkt 2, stadfestes.

4. Oppfyllelsesfristen for punkt 1 og 2 er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.