LF-1995-251
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-04 |
| Publisert: | LF-1995-00251 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1995-00251 M. |
| Parter: | A mot Staten v/Justisdepartementet v/statsadvokatene i Trondheim. |
| Forfatter: | Lagdommer Kjell Buer, formann. Sorenskriver Tor Falch. Herredsrettsdommer Knut A. Oskarson |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §213, Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §444, §239, §447, §449, §254 |
Saken gjelder krav om erstatning etter frifinnende dom, jf straffeprosessloven §444 flg.
A, født xx.xx.1971, bopel X ble den 7. februar 1995 tiltalt for overtredelse av straffeloven §195 første ledd, 2. straffalternativ, jf §213.
Ved Frostating lagmannsretts dom av 24. mars 1995 ble A frifunnet.
A har den 16. mai 1995 reist krav om erstatning for uberettiget forfølgning jf. straffeprosessloven §444, §445 og §446.
Under henvisning til straffeprosessloven §449 er statsadvokatene i Trondheim gitt anledning til uttalelse i saken. Statsadvokaten har i påtegning av 14. juni 1995 meddelt at påtalemyndigheten ikke vil benytte seg av sin adgang til å avgi uttalelse.
Advokat Christian Wiig har på vegne av A begjært muntlig forhandling med partsforklaring og vitneforklaring fra As samboer, B, jf straffeprosessloven §449 tredje ledd. A og B møtte begge under rettsforhandlingene for lagmannsretten og avga forklaringer. Lagmannsretten finner det unødvendig å avholde muntlig forhandling i anledning de fremsatte erstatningskrav. Erstatningsspørsmålet behandles av de samme juridiske dommere som deltok under straffesaksbehandlingen jf straffeprosessloven §447 tredje ledd.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A tilkjennes dekning for utgifter med kr 3.360,-.
2. A tilkjennes oppreisningserstatning oppad begrenset til kr 100.000,-.
3. A tilkjennes saksomkostninger etter omkostningsoppgave."
1. Sakens bakgrunn.
Den 15. september 1993 ble A anmeldt for utuktig omgang med C, født xx.xx.1985. Anmeldelsen ble inngitt av advokatfullmektig Dordi E. Flormælen. Hun var på det tidspunkt bistandsadvokat for C i forbindelse med en annen utuktsak hvor gutten var fornærmet.
Den 6. oktober 1993 avga C forklaring ved dommeravhør jf straffeprosessloven §239. Forklaringen ble opptatt på lydbånd og er senere nedskrevet. I forklaringen opplyste C at A hadde hatt utuktig omgang med han.
Den 18. oktober 1993 ble A pågrepet. Han ble avhørt samme dag ved X lensmannskontor. Etter avhøret ble han løslatt. Høsten 1993 opptok politiet diverse politiforklaringer i anledning saken. Den 18. februar 1994 opplyste Inntrøndelag politikammer forsvareren, advokat Christian Wiig, at etterforskningen var inne i en avslutningsfase og at påtalemessig avgjørelse kunne forventes senest i mars måned. Den 7. juni 1994 ble saken oversendt statsadvokatene i Trondheim med forslag om tiltale mot A for overtredelse av straffeloven §195 første ledd, 2. straffalternativ, jf §213. Den 23. juni 1994 returnerte statsadvokaten saken til politikammeret med begjæring om avhør av ytterligere to vitner. Den 17. november 1994 ble saken returnert statsadvokaten. Den 7. februar 1995 uttok statsadvokaten tiltale mot A for overtredelse av straffeloven §195 første ledd, 2. straffalternativ, jf §213 - for å ha hatt analt samleie med et barn under 14 år. Grunnlaget var beskrevet slik:
"Ved en anledning i 1993, trolig i pinsen (29.-31.mai), på sin daværende bopel i Y i X førte og/eller presset han penis inn i endetarmsåpningen til C f. mai 1985."
Etter begjæring fra forsvareren ble C innkalt til nytt dommeravhør 14. mars 1995. Under dette avhøret forklarte C om flere tilfeller av utuktig omgang utført av A. Dette resulterte i at statsadvokaten under hovedforhandlingen den 24. mars 1995 rettet tiltalten jf straffeprosessloven §254 tredje ledd. Etter rettelsen lød grunnlaget for tiltalen slik:
"Ved en eller flere anledninger i tidsrommet 1992 til pinsen 1993 i X førte og/eller presset han penis inn i endetarmsåpningen til C, f. xx.xx.1985."
Det ble i saken stillet ett hovedspørsmål til lagretten som ble besvart benektende. Lagrettens kjennelse ble godtatt og frifinnende dom umiddelbart avsagt.
2. Krav i henhold til straffeprosessloven §444.
A har prinsipalt gjort gjeldende at det er sannsynliggjort at han ikke har foretatt de handlinger som er omhandlet i tiltalen, jf straffeprosessloven §444.
Han har spesielt vist til sin samboer Bs forklaring for lagmannsretten i straffesaken.
Straffeloven §444 hjemler erstatningskrav mot det offentlige "dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen."
Erstatningssaken avgjøres på selvstendig grunnlag etter de bevisregler som gjelder erstatningskrav i sin alminnelighet. Det krever med andre ord sannsynlighetsovervekt for at vedkommende ikke har foretatt den handling han er frifunnet for, samtidig som bevisbyrden påhviler den frifunnede. Det forutsettes at avgjørelsen av erstatningsspørsmål ikke rokker ved frifinnelse i straffesaken eller trekker frifinnelsen i tvil. Det vises forsåvidt til Rt-1994-721 når det gjelder forståelsen av straffeprosessloven §444.
I den konkrete sak bygget tiltalen i det vesentlige på dommeravhør av fornærmede 6. oktober 1993 og 14. mars 1995.
C er født xx.xx.1985. Han er sønn til D. A var frem til sommeren 1993 samboer med E som er søster til D.
Det er på det rene at C ofte var sammen med A og at sistnevnte passet på gutten for å avlaste moren. A har forklart at han i pinsen 1993 hadde besøk av C og hans yngre bror F på sin bopel i Z. Han har dessuten vært sammen med C på Æ i X og andre steder i X når han har hatt ansvaret for gutten.
A har bestritt at han på noe tidspunkt har opptrådt uvanlig eller usømmelig overfor C.
I sin politiforklaring av 18. oktober 1993 opplyste han at han en gang holdt rundt tissen til C. Dette skjedde etter at C hadde lagt seg og A skulle si godnatt til ham. C viste da frem tissen sin og A "tok da tak i den og holdt rundt den".
I samme politiforklaring opplyser han "at han etter å ha dusjet lot C få lov til å ta på hans penis og studere den i slapp tilstand". C ble i tidsrommet januar - september 1993 i X utsatt for seksuelle overgrep fra en 7 år eldre gutt. Overgrepene besto i analt og oralt samleie og onanering. Ved Stjør- og Verdal herredsretts dom av 21. oktober 1994 ble overtrederen dømt for disse forhold.
I sine forklaringer til dommeren 6. oktober 1993 og 14. mars 1995 hevder C at A hadde anale samleier med ham på flere nærmere angitte steder i X. Dette skal ha skjedd en gang hjemme hos A i Z, en gang hjemme hos C på Å og to ganger i bil på h.h.v. Æ og i bil på vei fra Ø og hjem. Avhørene er detaljrike med hensyn til hvilke handlinger fornærmede mente foregikk og stedsangivelsene.
Lagmannsretten finner ikke at A har oppfylt den bevisbyrde som påligger ham når det gjelder å fremsette erstatningskrav i henhold til straffeprosessloven §444. A har ikke sannsynliggjort at han ikke har utført de handlinger som er omhandlet i tiltalen for lagmannsretten. Ved vurderingen bygger lagmannsretten på en samlet vurdering av de bevis som ble ført under hovedforhandlingen 23. og 24. mars 1995 og sakens øvrige opplysninger i politidokumentene.
3. Krav i henhold til straffeprosessloven §445.
Selv om vilkårene for å få erstatning etter §444 ikke er tilfredsstillet, kan erstatning tilkjennes etter lovens §445. Vilkåret er at straffeforfølgningen har medført særlig eller uforholdsmessig skade og det etter forholdene fremstiller seg som rimelig.
Det nærmere innhold i bestemmelsen er behandlet i Rt-1994-721, Rt-1994-729 og Rt-1995-367.
Lagmannsretten kan ikke se at vilkårene for å tilkjenne erstatning er til stede i nærværende sak.
A har ikke vært undergitt varetektsfengsling. Etterforskningen i saken har ikke påvirket hans arbeidssituasjon. Selv om saken muligens har vært kjent i lokalsamfunnet på X er det ikke dokumentert avis artikler som har omtalt saken. Det er riktignok så at saken har tatt lengre tid enn nødvendig - ca 1 1/2 år fra anmeldelse til rettsforhandling. Det er imidlertid ikke et uvanlig langt tidsforløp i saker av denne karakter.
As erstatningskrav fører etter dette ikke frem.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
As krav om erstatning for tap som følge av straffeforfølgning mot han tas ikke til følge.