LF-1995-327
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-29 |
| Publisert: | LF-1995-00327 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stjør- og Verdal herredsrett Nr. 9400683 - Frostating lagmannsrett LF-1995-00327 A. |
| Parter: | Ankende part: Håkon Lein, 7633 Frosta (Prosessfullmektig: Advokat Christian Wiig, 7001 Trondheim). Motpart: Frosta kommune v/ordføreren, 7633 Frosta (Prosessfullmektig: Advokat Arve Rosvold Alver, 7001 Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. Kst. lagdommer Ole Johan Lund. Ekstraordinær lagdommer Inge Kolberg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180 |
Saken gjelder erstatningskrav mot en kommune for spilte utgifter til et hotellprosjekt som ikke ble realisert, idet det hevdes at kommunen gjennom vedtak og opptreden for øvrig har skapt en berettiget forventning hos innehaveren av prosjektet om at dette ville bli gjennomført.
Håkon Lein, født 1946, er utdannet som rørlegger, sveiser og industrimekaniker. I tidsrommet fra 1969 til 1993 drev han et mekanisk verksted på Frosta. Etter at verkstedet ble lagt ned i 1993, har Lein drevet "Meldal Vertshus & Kro", som eies av ham.
Sommeren 1989 innledet Lein et samarbeid med tre andre privatpersoner om å etablere et vertshus på Frosta. På dette tidspunkt var kommunen uten et slikt tilbud. Interessentene tilskrev Frosta kommune den 25. august 1989 og ba om bistand til å finne en egnet tomt. Kommunen besvarte brevet den 14. september 1989 og henviste til næringsnemndas vedtak i saken den 5. september s.å. Vedtaket lyder slik:
"Næringsnemda viser til vedtak i kommunestyre 07. juni 88, sak 98/88, hvor blant annet lokaliseringsvalg for reiselivsbedrift ble vedtatt.
Kommunen finner det ikke formålstjenlig å arbeide med andre alternativer før det er tatt endelig stilling til om dette prosjektet skal gjennomføres."
Herredsretten har oppfattet dette slik at kommunen ikke ville arbeide med andre alternativer før det var tatt endelig stilling til om Leins prosjekt skulle gjennomføres. Partene har for lagmannsretten opplyst at dette er en uriktig forståelse av vedtaket. De har anført at vedtaket innebærer at kommunen ikke ville vurdere andre alternativer, herunder Leins søknad, før det var avgjort om det prosjekt som er nevnt innledningsvis i vedtaket skulle realiseres. Lagmannsretten er enig i denne forståelsen av næringsnemndas vedtak.
Arbeidet med å få en reiselivsbedrift på Frosta ble fulgt opp av kommunen i regi av næringsnemnda. I et møte 13. februar 1990 nedsatte nemnda en komité som skulle arbeide videre med spørsmålet. Komitéen innkalte Lein til et møte. I sluttrapporten av 7. oktober 1990 anbefalte komitéen at det fra kommunens side ble lagt til rette for å imøtekomme Leins planer.
I brev av 8. april 1991 til Frosta kommune fremmet Lein en søknad som omfattet tilskudd til planlegging av Frosta Vertshus, kommunalt tomteerverv til dette formål og dekning av grunnlagsinvesteringer. Næringskonsulent Asbjørn Brenne besvarte brevet på kommunens vegne den 11. april s.å. For å komme i betraktning mht tilskudd til planleggingen måtte Lein fremlegge en kostnadsramme for utredningsarbeidet. Før spørsmålet om kommunalt tomteerverv og dekning av grunnlagsinvesteringer kunne avgjøres, var det nødvendig at Lein fremla en bekreftet finansieringsplan.
Etter at Lein hadde fremmet ny søknad den 15. april 1991 besluttet Frosta næringsnemnd i møte 28. mai s.å. å yte kr 10.000,- som tilskudd til arbeidet med forprosjekt for serverings- og overnattingsbedrift. Beløpet ble utbetalt av kommunen den 28. juni s.å.
Reiselivsbedriften var forutsatt lokalisert på Lilleleiret. Etter oppfordring fra kommunen opptok Lein forhandlinger med grunneieren om erverv av grunn. Forhandlingene førte imidlertid ikke frem. Formannskapet i Frosta kommune behandlet spørsmålet om grunnerverv i møte den 27. august 1991 (F-sak 101/91). Det ble truffet slikt vedtak:
"1. Administrasjonen gis fullmakt til å forberede tiltak, herunder engasjering av juridisk bistand, for ekspropriasjon av ca 6,5 daa areal av eiendommen Sjøvik gnr 81 bnr 18 i Frosta.
2. Arealet er regulert til forretning/kontor/hotell/kjøreveg, jfr. reguleringsplan Lilleleiret godkjent av kommunestyret 12. desember 89."
Etter dette påbegynte kommunen forhandlinger med grunneieren om frivillig avståelse av areal til reiselivsbedrift. Parallelt med dette utarbeidet Håkon Lein et prospekt med beskrivelse av det planlagte vertshus, samt finansieringsplan, budsjetter mm. Den endelige prosjektbeskrivelsen ble av Lein overlevert til kommunen i løpet av første halvår 1992. Partene er uenige om det nærmere tidspunkt for overleveringen.
Forhandlingene mellom kommunen og grunneieren om frivillig erverv av grunn til vertshuset førte ikke frem. Formannskapet i Frosta kommune behandlet saken i møte den 7. juli 1992. Det ble truffet slikt vedtak:
"1. Med bakgrunn i dagens situasjon og en samfunnsøkonomisk vurdering vil Frosta kommune ikke engasjere seg videre i etablering av Frosta Vertshus v/Håkon Lein.
2. Fullmakt gitt til administrasjonen i F-sak 101/91 trekkes tilbake."
Fullmakten som er omtalt i punkt 2 i vedtaket, er den som ble gitt av formannskapet den 27. august 1991 og som er nærmere omtalt foran.
Håkon Lein reiste sak mot Frosta kommune med krav om erstatning for spilte utgifter ved stevning av 7. november 1994. Kommunen påstod seg frifunnet i tilsvar av 5. desember samme år. Stjør- og Verdal herredsrett avsa dom den 27. mars 1995 med denne domsslutning:
"1. Frosta kommune v/ordføreren frifinnes.
2. Håkon Lein dømmes til innen 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse å betale kr 27.717,- - syvogtyvetusensyvhundreogsytten - i saksomkostninger til Frosta kommune v/ordføreren."
Håkon Lein har den 24. mai 1995 anket dommen til lagmannsretten. Frosta kommune har tatt til motmæle mot anken i anketilsvar av 28. juni s.å. Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim den 26. og 27. oktober 1995. Håkon Lein møtte og avga forklaring. Som partsrepresentant for Frosta kommune møtte ordfører Jens Hagerup og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner, hvorav to er nye for lagmannsretten. Saken står i den samme rettslige stilling og i det vesentlige også i den samme faktiske stilling som for herredsretten. Når det gjelder det nærmere saksforhold, vises til herredsrettens utførlige beskrivelse på side 2-6 i dommen. Mht partenes anførsler for herredsretten, vises til herredsrettens gjengivelse av disse.
Håkon Lein har i det vesentlige gjort gjeldende:
Spørsmålet om kommunen kan holdes erstatningsansvarlig for de utgifter som Lein har pådratt seg må avgjøres i henhold til de kriterier som er lagt til grunn i dommen i Rt-1981-462. Saksforholdet i nærværende sak adskiller seg på flere punkter fra det som der ble lagt til grunn. Erstatningsbetingelsene er derfor oppfylt i nærværende sak.
Frosta kommune tok selv initiativet til å trekke Lein inn i arbeidet med å realisere en lokal reiselivsbedrift. Lein ble utpekt til å videreføre det prosjekt som var påbegynt i kommunal regi. Kommunen fulgte opp anbefalingen fra den av næringsnemnda nedsatte kommité, om å legge forholdene til rette for Leins planlagte prosjekt. Gjennom formannskapsvedtaket av 27. august 1991 om å gi administrasjonen fullmakt til å forberede ekspropriasjon av nødvendig grunn har kommunen ytterligere ledet Lein inn i prosjektet.
Lein hadde ikke den samme kunnskap om den økonomiske risiko ved byggeprosjekter som en profesjonell utbygger har. I motsetning til det som var tilfellet i dommen i Rt-1981-462 står man her overfor en uprofesjonell part.
Dersom kommunen ikke hadde tiltro til Leins prosjekt, burde den gjort oppmerksom på dette og fraholdt Lein fra å engasjere seg videre. Slik underretning ble ikke gitt før ved formannskapets vedtak av 7. juli 1992. I mellomtiden hadde kommunen forlenget fristen for å sende inn finansieringsplan.
Kommunens krav om "bekreftet finansieringsplan" kan ikke forstås slik at det måtte foreligge bekreftede lånetilsagn fra finansieringsinstitusjoner. Kommunen har verken skriftlig eller muntlig orientert Lein om sin oppfatning av denne betingelsen. Lein har oppfylt kravet om "bekreftet finansieringsplan" ved å sende inn en utførlig beskrivelse av prosjektet og den planlagte finansiering.
Den opprinnelige fristen for å levere "bekreftet finansieringsplan", som var satt til 1. mars 1992, ble forlenget flere ganger. Lein leverte planene til næringskonsulent Asbjørn Brenne den 26. mars 1992. Dette var rettidig i henhold til fristforlengelsen. Det må skyldes svikt i kommunens egne rutiner at dokumentene ikke er blitt innstemplet før den 17. juni 1992.
At prosjektet ikke ble realisert, skyldtes ikke manglende personlige egenskaper hos Håkon Lein. Årsaken var heller ikke at kommunen ikke mottok bekreftede lånetilsagn. Kommunens endrede holdning skyldtes at Vertshuset Vågen i mellomtiden var blitt realisert, og at kommunen anså det tilstrekkelig med ett vertshus på stedet. Det følger av dommen i Rt-1981-462 at en meningsendring hos kommunen lettere kan medføre erstatningsplikt enn en endring som skyldes uforutsette forhold.
Erstatningskravet består dels av pådratte utgifter og dels av godtgjørelse for arbeid som Lein har utført. I tillegg kommer økte renteutgifter for Lein som følge av at terminbeløpene ble nedsatt mens Lein gikk på Etablererskolen. Kommunen hadde påvirket Lein til å ta denne utdannelsen som ledd i planene med reiselivsprosjektet.
Håkon Lein har under ankeforhandlingen endret påstanden noe i forhold til påstanden i ankeerklæringen, idet erstatningskravet er noe redusert.
Han har nedlagt slik endelig påstand:
"1. Frosta kommune dømmes til å erstatte Håkon Lein de utgifter han har hatt i forbindelse med planlegging av Frosta Vertshus, erstatningen begrenses oppad til kr 110.000,- med tillegg av 12% morarente fra 10. mars 1994 til betaling finner sted.
2. Frosta kommune dømmes til å erstatte Håkon Lein saksomkostningene for herredsrett og lagmannsrett."
Frosta kommune har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Grensene for kommunens erstatningsplikt i saker som denne er trukket opp i dommen i Rt-1981-462. Betingelsene for erstatning er klart ikke oppfylt i dette tilfellet.
Kommunen hadde ikke avgitt løfte om økonomisk tilskudd til Leins planlagte prosjekt og hadde heller ikke forespeilet at slikt tilskudd ville bli gitt. Lein hadde derfor ingen berettiget forventning om å oppnå økonomisk tilskudd fra kommunen.
Lein hadde grunn til å forvente at kommunen fulgte opp ekspropriasjonssaken. Han hadde likevel risikoen for at kommunestyret eventuelt endret oppfatning, ved ikke å beslutte å ekspropriere grunn til vertshuset. Lein måtte selv ha dekket skjønnskostnadene og utgiftene til tomteerverv, dersom kommunestyret hadde vedtatt ekspropriasjon.
Det bestrides at Lein ble ledet inn i reiselivsprosjektet av Frosta kommune. Han hadde selv bedt om å få delta i komitéen som arbeidet med disse spørsmålene. Videre hadde Lein anmodet om kommunens bistand til tomteerverv.
Det pålå Lein å sørge for fremdriften i vertshusprosjektet. Kommunen hadde ikke grunn til å la samarbeidet med Lein opphøre før han hadde fått mulighet til å fremlegge den dokumentasjon som kommunen hadde bedt om. Lein hadde hatt 15 måneder på seg til å fremlegge en bekreftet finansieringsplan, men hadde ikke gjort dette da formannskapets vedtak om å stanse samarbeidet ble truffet.
Kommunen hadde, såvel muntlig som skriftlig, presisert overfor Lein at han måtte fremlegge en prosjekteringsplan med bekreftede lånetilsagn. Det var også nødvendig at Lein skaffet en bankforbindelse som kunne forkuttere utbetalingen av lån.
Næringsfondet i Nord-Trøndelag fylke hadde mistet troen på prosjektet. Opplysningen om at man derfra la vekt på at det ikke var skaffet tomt til vertshuset, var bare et påskudd.
Formannskapets vedtak av 7. juli 1992 skyldtes både at Lein ikke hadde sørget for tilfredsstillende finansiering og at det i mellomtiden var blitt etablert en hotellbedrift i Vågen. Det sistnevnte forhold er relevant å ta i betraktning, fordi det øker risikoen ved et kommunalt engasjement. Det ligger ingen usaklighet i dette.
Subsidiært har kommunen gjort gjeldende at erstatningskravet er for høyt. Kommunen bestrider at den kan ha ansvar for utgifter som er påløpt i 1990, fordi kommunen på dette tidspunkt ikke hadde engasjert seg i vertshusprosjektet. For øvrig har kommunen gjort gjeldende en rekke innvendinger mot de enkelte erstatningspostene, som lagmannsretten ikke finner grunn til å gjengi i detalj.
Frosta kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Håkon Lein dømmes til å erstatte Frosta kommune saksomkostninger for lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.
Innledningsvis finner lagmannsretten grunn til å foreta enkelte avgrensninger og presiseringer. Håkon Lein har ikke gjort gjeldende at formannskapets vedtak av 7. juli 1992 er ugyldig. Reglene om erstatning for ugyldige forvaltningsvedtak er derfor ikke aktuelle i denne saken. Heller ikke er det hevdet fra Leins side at det var inngått en bindende prosjekteringsavtale. Prinsippene om erstatning for brudd på slike offentligrettslige avtaler kommer derfor ikke til anvendelse. Erstatningskravet er derimot basert på at Frosta kommune, ved en kombinasjon av formelle vedtak og aktivt engasjement, har skapt en forventning hos Håkon Lein om bistand til fullføring av hotellprosjektet, med den konsekvens at kommunen blir erstatningsansvarlig for Leins spilte prosjekteringsutgifter når formannskapet senere vedtok å la engasjementet opphøre.
I rettslig henseende legger lagmannsretten til grunn at en forventning om kommunal bistand til realisering av et byggeprosjekt på visse betingelser kan ha erstatningsrettslig vern. Dette spørsmålet er drøftet i dommen i Rt-1981-462 (Malvik kommune mot UEH konkursbo). I teorien er spørsmålet drøftet av Viggo Hagstrøm i "Offentligrettslig erstatningsansvar" (1987) på side 372-374 og av Kai Krüger i "Norsk kontraktsrett" (1989) på side 28-31. I Rt-1981-462 ble på side 469 lagt til grunn at spørsmålet om partens forventning om senere medvirkning fra kommunens side hadde erstatningsrettslig vern avhenger "både av forventningens grunnlag og styrke og av de forhold som førte til at kommunen ikke traff vedtak i samsvar med forventningen".
Lagmannsretten legger til grunn at Frosta kommune i slutten av 1980-årene hadde engasjert seg for å etablere en reiselivsbedrift innenfor kommunen. Kommunestyret hadde truffet vedtak om lokaliseringsvalg den 7. juni 1988. Forut for Leins henvendelse i 1989 var det utarbeidet reguleringsplan for et område på Lilleleiret, hvor et areal var regulert til forretningsformål og planlagt utnyttet til reiselivsbedrift. Kommunens engasjement for å etablere vertshus, hotell e.l. på stedet kom til uttrykk i det svar Lein mottok på sitt brev av 25. august 1989. Som nevnt foran, må kommunens svarbrev av 14. september 1989 oppfattes slik at kommunen i utgangspunktet ikke var innstilt på å vurdere nye forslag om reiselivsbedrift før det var endelig avklart om det prosjekt som er omtalt i kommunestyrets vedtak av 7. juni 1988 skulle gjennomføres.
Den videre utviklingen av reiselivsprosjektet i Frosta kommune viser hvordan kontakten mellom Lein og kommunen ble utviklet til et samarbeid. Etter at næringsnemnda i 1990 hadde nedsatt en komité for å arbeide videre med spørsmålet om etablering av en reiselivsbedrift, fikk Lein møte i komitéen for å orientere om sine planer om vertshus på stedet. Kommunen stilte seg derved åpen i forhold til de planer som Lein hadde. Det er derimot ikke grunnlag for å hevde at Frosta kommune tok initiativ til å lede Lein inn i et prosjekt som ville påføre ham store omkostninger. Heller ikke er det holdepunkter for at Lein ble utpekt for å videreføre kommunens eget reiselivsprosjekt. I det følgende arbeidet Håkon Lein kun med sitt eget prosjekt, som han hadde oppnådd forståelse for i den av næringsnemnda nedsatte komité.
Utviklingen i 1990 og 1991 viser etter lagmannsrettens syn at kommunen på flere måter engasjerte seg aktivt i Leins vertshusprosjekt. Han oppnådde forannevnte komités anbefaling om kommunal støtte, et tilskudd på kr 10.000,- fra næringsnemnda til arbeidet med forprosjektet og fikk også praktisk bistand fra næringskonsulent Asbjørn Brenne til å utarbeide prosjekt mm. Videre oppnådde han at kommunen opptok forhandlinger med den aktuelle grunneier på Lilleleiret, med sikte på frivillig grunnerverv til vertshuset. Da dette ikke lyktes, vedtok formannskapet den 27. august 1991 å bemyndige administrasjonen til å forberede ekspropriasjon av det nødvendige areal.
På denne bakgrunn må det - i tråd med det kriterium som er oppstilt i dommen i Rt-1981-462 - så langt konstateres at Håkon Lein hadde en berettiget forventning om at kommunen fortsatt ville medvirke til realisering av vertshusplanene. Denne forventningen hadde grunnlag i kommunens vedtak, utsagn og opptreden for øvrig.
Parallelt med at kommunen engasjerte seg i prosjektet, oppstilte den flere krav som Lein måtte oppfylle. Betingelsene kom første gang til uttrykk i næringskonsulent Asbjørn Brennes brev av 11. april 1991 til Håkon Lein. I brevet er bl.a. anført følgende:
"Som det framgår av Deres skriv søkes det om:
1. tilskudd til planlegging av Frosta Vertshus
2. at kommunen erverver tomt på Lilleleiret i henhold til reguleringsplanen
3. dekning av grunnlagsinvesteringer
Med hensyn til pkt. 1 må det framlegges kostnadsramme/finansieringsplan for utredningsarbeidet, og beskrivelse av hva arbeidet skal bestå i samt opplyse hvem som har det faglige ansvaret for de ulike deler i utredningen. Søknaden vil bli vurdert i henhold til de vedlagte vedtekter og bestemmelser for det kommuna le nærings fond.
For at kommunen skal ta stilling til pkt. 2 og 3 må det framlegges fullstendig prospekt (jfr. pkt. 1) hvor alle forhold er belyst med hensyn til oppstart av en slik virksomhet. Jeg vil be spesielt om at det framlegges bekreftet finansieringsplan."
Som det fremgår av anførslene, er partene uenige om Lein kan sies å ha fremlagt "bekreftet finansieringsplan". Etter lagmannsrettens syn må dette uttrykket innebære noe mer enn en liste over hvordan prosjektinnehaveren har tenkt seg at finansieringen skal skje. Kravet om bekreftelse må i det minste innebære at andre enn Lein har vurdert finansieringsplanen. Innholdet av den nevnte betingelse kan imidlertid ikke klarlegges bare på grunnlag av næringskonsulentens brev av 11. april 1991. Gjennom bevisførselen er det godtgjort at kommunens ordfører, som deltok i enkelte møter sammen med Lein, ved flere anledninger presiserte at Lein måtte fremskaffe bekreftede lånetilsagn. Det samme gjorde næringskonsulent Asbjørn Brenne ved flere anledninger klart overfor Lein. Lagmannsretten tilføyer at en slik forståelse av betingelsen om "bekreftet finansieringsplan" er naturlig, fordi kommunen hadde behov for å vite om private finansieringkilder var villig til å finansiere vertshusprosjektet, før det eventuelt ble truffet vedtak om ytterligere engasjement fra kommunens side.
Det er på det rene at Lein ikke har levert finansieringsplan med bekreftede lånetilsagn, men derimot en prosjektbeskrivelse med angivelse av ønsket finansiering. Derved har han etter lagmannsrettens syn unnlatt å oppfylle en helt sentral forutsetning fra kommunens side. Det har i denne sammenheng mindre betydning om Lein innleverte prosjektbeskrivelsen den 26. mars 1992, slik han selv hevder, eller den 17. juni samme år, da materialet ble innstemplet i kommunen. Det avgjørende er at Lein ikke på noe tidspunkt oppfylte en sentral betingelse for kommunens videre engasjement i vertshussaken.
Det fremgår av dommen i Rt-1981-462 at årsaken til at kommunen ikke treffer vedtak i samsvar med partens opprinnelige forventninger er sentral for spørsmålet om erstatningsplikt. I nærværende sak var det naturlig at kommunen besluttet å skrinlegge sitt engasjement i prosjektet, da det viste seg at prosjektinnehaveren ikke fremla dokumentasjon som viste at finansieringen var gått i orden. Etter lagmannsrettens syn er nærværende sak et eksempel på den situasjon som er omtalt av mindretallet i dommen i Rt-1981-462. Dette mindretall, som stemte for å pålegge Malvik kommune erstatningsansvar, uttalte (side 474) at: "Som i tilfeller hvor det foreligger en prosjekteringsavtale, vil kommunen ikke måtte dekke utgiftene ved planlegging hvor det kan sies at laget ikke har maktet å gjennomføre det som må være planleggerens oppgave og risiko."
Lagmannsretten tilføyer at den ikke har funnet det godtgjort at Vertshuset Vågen er blitt foretrukket fremfor Leins prosjekt av usaklige grunner. Formannskapets vedtak av 7. juli 1992 må oppfattes slik at kommunen, etter en totalvurdering av den foreliggende situasjon, ikke fant det forsvarlig å engasjere seg videre i Leins prosjekt. Det er etter lagmannsrettens syn ikke usaklig at formannskapet, foruten å legge vekt på manglende finansiering, også har sett hen til at det i mellomtiden var blitt etablert et annet vertshus i kommunen. Dette skyldes at risikoen for økonomisk tap for kommunen derved ville øke ytterligere, i tillegg til den risikoøkning som allerede forelå på grunn av manglende finansiering av Leins prosjekt.
Håkon Leins anke har ikke ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes han å erstatte Frosta kommunes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse, som opprettholdes i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Frosta kommunes prosessfullmektig, advokat Arve Rosvold Alver, har i omkostningsoppgave for lagmannsretten krevet saksomkostninger tilkjent med kroner 28.732,-, hvorav kroner 27.000,- er salær og resten reiseutlegg til et vitne. Omkostningene antas å ha vært nødvendige og tilkjennes slik som krevet, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Håkon Lein 28.732 - tjueåttetusensyvhundreogtrettito - kroner til Frosta kommune v/ordføreren innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom.