LF-1995-34

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-12-15
Publisert:	LF-1995-00034
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Gauldal herredsrett Nr. 93-00333 - Frostating lagmannsrett LF-1995-00034 A. Anket til Høyesterett, HR-1997-00061 A. Lagmannsrettens dom stadfestet.
Parter:	Ankende part: Riast/Hylling reinbeitedistrikt v/formann Jarle Jonassen, 7482 Glåmos (Prosessfullmektig: H.r.advokat Per Faye-Lund, 0201 Oslo). Motparter: 1. Kjell Bendixvold, 2. Torbjørn Bendixvold, 3. Leif Nilsgård, 4. Ola Brynhildsvold, 5. Arne Sommer, 6. Svein M. Evavold, 7. Steinar Løkken, 8. Birger Sommer, 9. Agnar Sjøvold, 10. Bjørnar Sundt, 11. Lars T. Ormhaug, 12. Kåre Holdbakk, 13. Liv Karin Sandkjernan, 14. Stein Ove Kuraas (ny eier), 15. Helge Mølmann, 16. Rune Mortensen, 17. John Haugsbak, 18. Lisabet Solhus, 19. Per Jørgen Jamtvoll, 20. Torvald Torpet, 21. Leif Kokkvoll, 22. Peder H. Sødals dødsbo v/ Ingmar H. Sødal, 23. Jon Ryttervold, 24. Aage Engesvold, 25. Hans B. Sødal, 26. Lars Tørresvold, 27. Ole Klemmetvold (Prosessfullmektig: Advokat Arve Rosvold Alver, 7001 Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Kjell Buer, formann. Lagdommer Aage Rundberget. Lagdommer Gunnar Greger Hagen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §163, Reindriftsloven (1978) §3, §4, §10, §11, §20, Reindriftsloven (1978), Jordskifteloven (1882), §107, §172, §176, §180, §407, §65, LOV-1933-05-12-§14, LOV-1933-05-12-§15, Reindriftsloven (1933) §14, §15, §29, §74, §10, §1, §25, §2, §3, §4, §8, Lov om reingjerder mellom Norge og Finland (1983)

Saken gjelder tvist om rett til reinbeite i et område beliggende nord for Aursunden, mot vest avgrenset av Store Molinga og Storbekken, mot nord avgrenset mot Holtålen kommune, mot nordøst av Røros Nordre Statsalmenning og mot øst av elven Lillesøa. Området ligger i Røros kommune.

Samtlige grunneiere innenfor det beskrevne område med unntak for Rune Kurås, eier av gnr 132 bnr 270, og Glommen og Lågen Brukseierforening, eier av bnr 73 bnr 1, er parter i tvisten, som saksøkere for herredsretten og som ankemotparter for lagmannsretten.

Ankende part, Riast/Hylling reinbeitedistrikt består av ti driftsenheter. I tillegg har seks pensjonister til sammen ca 150 dyr. Riast/Hylling reinbeitedistrikt benytter Femunden reinbeiteområde som vinterbeite sammen med Essand reinbeitedistrikt. I april flyttes reinen nordover til områdene for sommerbeite beliggende mellom Gauldalen og Tydal/Stuggudalen. I desember/januar skjer tilbakeflytting til vinterbeitedistriktet. Det omtvistede område i nærværende sak ligger helt syd/vest i det området som benyttes til sommer og høstbeite.

Bakgrunnen for tvisten er streifbeiting av rein i tvisteområdet, med påstått tråkk og skade på ankemotpartenes innmark og setre/slåttemark. Grunneierne har flere ganger de siste årtier inngitt politianmeldelser for ulovlig beiting, men anmeldelsene er av påtalemyndigheten henlagt som straffesaker under henvisning til underliggende kompliserte, sivilrettslige forhold.

På denne bakgrunn reiste grunneierne ved stevning til Gauldal herredsrett 11. november 1993 sak mot Riast/Hylling reinbeitedistrikt for å få fastslått at distriktet ikke har beiterett i tvisteområdet.

Gauldal herredsrett, som var satt med jord- og reindriftskyndige meddommere, avsa 25. oktober 1994 dom med slik slutning:

"1. Saken avvises forsåvidt gjelder saksøkerne nr 1, 2, 3, 4, 9, 10, 12, 14, 15, 17, 18 og 26.

2. Reineierne tilhørende Riast/Hylling reinbeitedistrikt kjennes uberettiget til all form for reinbeite på saksøkernes eiendommer som er beliggende nord for Aursunden og avgrenset i øst av elven Lillesøa, i nordøst av Røros nordre statsalmenning, i nord av Holtålen kommune og i vest av Store Molinga og Storbekken, alt i Røros kommune, dog slik at de har rett til å benytte flyttlei over Aursunden ved Sommarlia/Evavollen mot Gråhøgdpiken i nord.

3. De saksøkte tilpliktes in solidum å erstatte saksøkernes saksomkostninger med kr 80.000,- -kroneråttitusen 00/100 innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."

Dommen er avsagt under dissens, idet den ene av meddommerne kom til at det eksisterer rett til reinbeite i tvisteområdet på bakgrunn av bruk også i vårt århundre og at Høyesteretts dom av 1897 ikke kan være til hinder for en ny vurdering.

Herredsrettens dom ble av reinbeitedistriktet den 13. desember 1994 påanket til Frostating lagmannsrett. Samtlige 27 grunneiere har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt på Røros 28. og 29. august 1995, med prosedyre i Trondheim den 16. oktober 1995. Partene var representert slik rettsboken viser. Partsforklaringer ble avgitt, for ankende part av Jarle Jonassen og av ankemotpartene Kjell Olav Bendixvold, Norvald Jamtvold på vegne av Per Jørgen Jamtvold, og Arne Sommer. De fire vitner som ble hørt var den tidligere og den nåværende reindriftsagronomen for området og to av driftslederne i reinbeitedistriktet. Vitnene deltok under befaring, som fant sted 29. august 1995. Befaringen skjedde som oversiktsbefaring pr bil et stykke oppover Molingdalen (i tvisteområdets vestre kant), videre østover langs Aursunden og opp til Bendiksetra. I nedre del av Molingdalen ble det av vitnet Danielsen påvist angivelige reminisenser av lappekoie. Det vises for øvrig til rettsboken.

Utsettelsen av prosedyre til 16. oktober skjedde etter ønske fra partene som, på oppfordring av rettens formann ved rettsmøtets slutt den 29. august 1995 opptok forliksdrøftinger. Forlik ble ikke oppnådd.

Retten til flyttlei i østre del av tvisteområdet, som herredsretten har gitt dom for, er ikke omtvistet.

Riast/Hylling reinbeitedistrikt har i det vesentlige anført:

Rettskraftspørsmålet.

Herredsretten - flertallet - har feilaktig lagt til grunn at tvisten er rettskraftig avgjort i og med Høyesteretts dom av 6. juli 1897 ( Rt-1897-759 flg). Saken hadde sitt utspring i påstått reinbeiteskade i 1887. Saken hadde opprinnelig i alt 28 parter på reineiersiden. Saken fikk imidlertid for de flestes vedkommende sin løsning i form av forlik eller på annen måte slik at kun to reineiere, Paul Johnsen og Lars Holm var parter i Høyesterett. Om enkelte av de nåværende reineiere innen distriktet er direkte etterkommere etter Paul Johnsen eller Lars Holm er uten betydning. Tilsvarende om noen av dagens utøvere måtte være etterkommere etter de som inngikk forlik i saken. Dagens utøvere utleder sin rett til reindrift direkte fra reindriftsloven av 9. juni 1978 nr 49 §3 flg. Retten utledes ikke av arv eller suksesjon.

I 1887 kunne reineierne ikke saksøkes kollektivt. Dom mot Paul Johnsen og Lars Holm kan eventuelt bare være bindende for deres direkte etterkommere. De øvrige parter i saken fra 1897 inngikk forlik om erstatning. Det kan ikke utledes av det at de fraskrev seg retten til reinbeite.

At Høyesterettsdommen av 1897 i ettertid er lagt til grunn i visse sammenhenger medfører ikke at den dermed har rettskraft i foreliggende sak. Dette gjelder således utskiftningsforretningen av 1934 som berører en del av grunneierne, grensegangsforretningen i 1941 - 43 og en straffesak fra Gauldal herredsrett i 1968. Disse avgjørelsene har verken isolert eller fordi de henviser til 1897-dommen rettskraftvirkning for de nåværende utøvere i reinbeitedistriktet. 1897-dommen har eventuelt bare veiledende interesse for nærværende tvist.

Realitetsspørsmålet.

Reindriftsnæringen er utsatt for et økende press, bl.a. som følge av intensivert jordbruk med beiting i randsonene mot beiteområder for rein. Dette økende presset har gitt seg utslag i flere saksanlegg mot Riast/Hylling reinbeitedistrikt og sist - fra mer enn 200 grunneiere - mot Essand reinbeitedistrikt i Selbutraktene.

I tvisteområdet for nærværende sak har det imidlertid ikke utviklet seg noen reell konflikt; saksanlegget har mer preg av prinsipprytteri fra bøndenes side.

Det generelle presset mot reindriften er etter hvert blitt såvidt påtakelig at regjeringen i forslag til endringer i reindriftsloven (Ot.prp.nr.28 (1994-95)) har lagt opp til en sterkere rettslig beskyttelse av retten til reinbeite, jf forslaget om å legge bevisbyrden på grunneierne.

Høyesteretts praksis i de senere år, særlig Korssjødommen, ( Rt-1988-1217) har vært kime til økende konflikt mellom grunneiere og reindriften. Høyesterett la i dommen bl.a. til grunn at streifbeiting av rein ikke kan danne grunnlag for beiterett. Dette viser at Høyesterett ikke fullt ut har forstått reindriftens vesen og praktiske ytringsformer. Det er reinsflokkene selv som legger mønsteret for beiting og ferdsel gjennom årstidene. Reineieren er mer en tilrettelegger på reinens premisser.

Innenfor årssyklusen kan reinens trekk og adferd variere en god del avhengig av aktuelle vær- og beiteforhold. Reindriften er preget av mobilitet i form av skiftende antall dyr og reineiere. Det kan derfor ikke forventes stabilitet fra år til annet når det gjelder reinens beitemønster. Selv om visse elementer ligger fast, så som brunsttid, kalvingstid, slakteplasser og slaktetid, er reindriften preget av stadig bevegelse.

Når det blir spørsmål om bevis for reindriftens utøvelse i tid og rom passer ikke de rettslige begreper som er utviklet gjennom den mer statiske bonderetten, så som reglene om hevd og alders tids bruk. Rettigheter og plikter knyttet til reindriften må fastlegges ut fra næringens egne premisser.

Presset mot reindriften fra landbruksnæringen sammen med den større bevissthet om reindriften som minoritetsnæring, jf samerettsutredningene, tilsier at interessekonflikten mellom grunneiere og reineiere må vurderes i et annet lys nå enn for 100 år siden og på lappekommisjonens tid.

De geografiske grenser for beiteretten i reindriftsområdene er i hovedsak og tradisjonelt trukket av naturen selv. For reinen i det aktuelle område utgjør således Aursunden det naturlige stengsel mot syd. Når det hevdes at reindriften har vært i konflikt med jordbruket i dette området kan det skyldes tråkk av streifdyr - bukker og simler uten kalv - som på ettersommeren og høsten kan streife forholdsvis vidt. Det er i praksis svært vanskelig å holde streifdyrene unna bestemte områder med mindre skikkelige reingjerder blir satt opp, eventuelt ved at det iverksettes en meget ressurskrevende gjetning. Å pålegge reindriftsutøverne slike omkostningskrevende tiltak vil representere et inngrep i beiteretten som reindriften ikke kan akseptere som en ensidig byrde. Reineierne har likevel tilbudt å være med på en løsning som innebærer oppsett og vedlikehold av reingjerde etter en omforenet trasé gjennom tvisteområdet. Opplegget har imidlertid strandet på krav om en (symbolsk) økonomisk kompensasjon fra grunneiernes side.

Reineierne har konsekvent utøvet og aldri akseptert noen begrensning i retten til reinbeite nord for Aursund. Når erstatningsbetingende skade er påført, har reineierne betalt erstatning, om enn i noen tilfelle først etter å ha blitt dømt til det. At reineierne aksepterer erstatningsplikt og betaler erstatning kan ikke oppfattes som en aksept av at beiterett ikke eksisterer. Reindriften og landbruket har en likeverdig rett til næringsutøvelse, og slik at reineierne etter reindriftsloven plikter å betale erstatning for skade påført av reinen.

Lappekommisjonen tok ikke stilling til spørsmålet om grenser for beiteretten i det aktuelle området nord for Aursunden, men overlot spørsmålet til domstolene. I "Lappekommisjonen av 1889, del I" bearbeidet av Anders Løøv finnes uttalelser og erklæringer som viser reindriftsamenes nærvær og aktiviteter i tvisteområdet i tidligere tider. Også Knut Bergsland: "Bidrag til sydsamenes historie" underbygger dette syn.

Den norske stats standpunkt har vært at reindriften har bruksrett i statsallmenning og at denne ikke bortfaller ved at statsallmenning går over til privat eiendom. En rekke av de berørte eiendommer er utgått fra statsallmenning.

Som eksempel på at reindriftens rettigheter ble respektert nevnes at en bonde ved navn Sommer av amtmannen fikk avslag på søknad om å rydde støl ved Busjøen, som riktignok ligger utenfor tvisteområdet, mot nordøst.

Lappekoietomter er påvist. Navn i terrenget tyder på reindrift og gammel lappebosetning.

Flyttlei er akseptert gjennom området, jf herredsrettens dom. Dette er langt på vei en aksept av beiterett. Har man den ene funksjonen, har man den også den annen.

Reineiernes oppfatning av rettighetsspørsmålet framkommer i en rekke sammenfallende forklaringer, bl.a. i de forklaringer som er gitt til politiet i anledning anmeldelser for påstått ulovlig reinbeite.

Avgjørelsen i beitestriden er av største betydning for reinbeitedistriktet. Dersom herredsrettens dom blir stående, vil dette medføre stadige politisaker. Grunneierne har ikke lidt skade. Kun Bendixvold driver seter. Den jordbrukspolitiske situasjon tilsier ikke at jordbruket på Røros vil få noen styrket stilling. Det aktuelle tvisteområdet er jordbruksmessig marginalt.

Riast/Hylling reinbeitedistrikt har nedlagt slik påstand:

"1. Reineierne tilhørende Riast/Hylling reinbeitedistrikt har rett til reindrift på saksøkernes eiendommer som er beliggende nord for Aursunden, avgrenset i øst av elven Lillesøa, i nordøst av Røros nordre statsalmenning, i nord av Holtålen kommune og i vest av Store Molingen, alt i Røros kommune.

2. Ankemotpartene pålegges å betale sakens fulle omkostninger."

Kjell Bendixvold m.fl. har i det vesentlige anført:

Rettskraftspørsmålet.

Herredsretten har med henvisning til Høyesterettsdommen av 1897 korrekt avvist saken for 12 grunneiere/eiendommer. Trolig omfattes ytterligere fire eiendommer/grunneiere av 1897-dommen, nemlig gnr 132 bnr 280, Lars T. Ormhaug, gnr 130 bnr 2, Liv Karin Sandkjernan, gnr 130 bnr 3, Rune Mortensen, og gnr 127 bnr 2, Ole Klemmetvold - ankemotparter nr 11, 13, 16 og 27.

Selv om bare Paul Johnsen og Lars Holm var parter for Høyesterett i 1897, er det ikke bare deres suksessorer som er direkte bundet av dommen. Samtlige aktive reineiere ble den gang saksøkt og det ble inngått forlik/erstatningsoppgjør som hviler på samme rettslige forståelse som den Høyesterett la til grunn i dommen mot Johnsen og Holm. Også for disse må dommen være bindende. Reineierne, som ikke er knyttet til fast eiendom på samme måte som bøndene, må anses bundet av 1897-dommen, i samsvar med de vanlige regler om rettskraft. Det vises til at 1897-dommen er lagt til grunn i senere rettsavgjørelser med delvis samme tvistetema og delvis samme parter. Det vises til utskiftningsforretningen av 1934, grensegangsforretningen av 1941 - 43 samt straffedommen av 1968.

Tvistetemaet er i det vesentlige det samme i dag som i 1897. Ingen reindriftsutøvere har kommet utenfra og etablert seg i distriktet siden 1897-dommen. Rekrutteringen er begrenset ved reindriftsloven. Nye utøvere må hensynta de grenser som gjelder. Utøverne utleder sin rett fra rettsforgjengerne. Det rettsstiftende faktum er forgjengernes innsats. Selv om reindriften er mobil, må dagens utøvere være bundet av 1897-dommen på samme måte som grunneierne.

Om ikke 1897-dommen tillegges formell rettskraft, er den i alle fall materiellrettslig bindende.

Realitetsspørsmålet.

Konflikten har sammenheng med en sterk økning i antall rein i distriktet uten at beiteområdene er utvidet. Kjente tellinger fra 1875 og 1994 viser en økning fra ca 1100 til langt over 4000 dyr. Korresponderende tiltak for vokting av reinen er ikke iverksatt.

Tvisten gjelder ca 50 km2 som tilsvarer bare 3 til 4% av det totale sommerbeitet. Det er for distriktet vinterbeitet som er knapphetsfaktoren, ikke sommerbeitet. Skadene som følge av økende tråkk på innmark har gjort søksmålet nødvendig. Politianmeldelser de senere tiår har ikke gitt de ønskede resultater.

Høyesterettsdommen av 1897 representerer den nødvendige rettslige avklaring med hensyn til reinbeitespørsmålet. Dommen er senere lagt til grunn i utskiftingen fra 1934, i grensegangsforretningen fra 1941 og i straffesaken fra 1968. Reineierne har imidlertid ikke villet respektere dommen.

De såkalte naturlige stengsler er sjelden virkningsfulle for reinen. Reindriftsloven har derfor i §20 bestemmelse om reineiers vokteplikt. Denne plikten er ikke etterlevet.

Bestemmelsen om flyttlei som, uten at det var påberopt, kom inn i herredsrettens dom, aksepteres fordi den ikke representerer noe vesentlig inngrep for grunneierne. Aksept av flyttlei kan imidlertid ikke oppfattes som en aksept av rett til beite. Dette er forskjellige funksjoner, jf reindriftsloven §10 og §11.

Likesom 1897-dommen er bindende for rettsetterfølgerne etter de grunneiere og reineiere som var direkte berørt, må de rettslige vurderinger gjelde også for de av sakens parter som ikke omfattes av 1897-dommen. Bevistemaet er det samme: Den geografiske avgrensning av reinbeitet. Det er derfor ingen grunn til at avgjørelsen i nærværende sak bør falle forskjellig ut for de forskjellige grunneierne.

Det er korrekt at lappekommisjonen ikke trakk noen konklusjon vedrørende grensen for reinbeitedistriktet nord for Aursunden. 1897-dommen og senere avgjørelser representerer midlertid i sum et massivt og entydig bevistilfang som ikke er rokket ved bevisførselen i nærværende sak.

Reineierne har etter gjeldende reindriftslov bevisbyrden, jf at Ot.prp.nr.28 (1994-95) foreslår en såkalt omvendt bevisbyrde.

Reineierne har ikke ført bevis som svekker den bevisvurderingen som lå til grunn for 1897-dommen. Således har den påviste, antatte lappekoietomten ved "Koievoldslåtten" i Molingdalen sitt navn etter et gårdsnavn - Koievolden - på Glåmos. Navnet Finlandsåsen kommer fra gården Finland i Ålen. Andre påståtte reminisenser er av tilsvarende tvilsom verdi.

I det hele tatt er det ikke tilbudt noen ting av bevisverdi som ikke var kjent for Høyesterett i 1897.

Også spørsmålet om beiteretten i allmenning tok Høyesterett stilling til i 1897-dommen. Det avgjørende da som nå er spørsmålet om reinbeitets utstrekning fra gammelt av.

Diskusjonen omkring hvem som kom først, bøndene eller reineierne, jf Yngvar Nielsens teori, er ikke sentral i den rettslige argumentasjon. Det sentrale bevistema er, slik det er formuleret i Korssjødommen ( Rt-1988-1217) og i Frostating lagmannsretts dom av 18. desember 1992 i den såkalte Kvipsdalssaken, hvorvidt reindriften kan bevise reinbeite av en viss regularitet fra gammelt av. Bevisførselen må knytte seg til tiden før 1897-dommen. Etter den tid kan ikke reineierne i god tro hevde beiterett i strid med dommen.

Kjell Bendixvold m.fl. har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Riast/Hylling reinbeitedistrikt pålegges å erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker:

Rettskraftspørsmålet.

Tvistemålsloven §163 første ledd omhandler direkte den negative siden av at materiell rettskraft foreligger. Rettskraftig dom er til hinder for ny sak mellom de samme parter om samme rettsforhold. Den positive siden av den materielle rettskraft, at dommen skal legges til grunn i nye saker mellom de samme parter om andre krav, følger ikke direkte av bestemmelsen, men er forutsatt bl.a. i tvistemålsloven §65 annet ledd, §107 annet ledd og §407 nr 4.

Høyesteretts dom av 6. juli 1897 ( Rt-1897-759 flg) stadfestet Trondhjems Overrettsdom av 4. juni 1894, som hadde en domsslutning, der første avsnitt lød slik:

"Appell.ne Paul Johnsen og Lars Holm kjendes uberettigede til at lade Rensdyr færdes paa eller over de Indst.s...*) Eiendomme, disses Hjemmark, Udmark, Engslaatter, Sætervolde, Havnegange og Skovstrækninger i Kuraasen og Omgivelser, langs Aursundsøens Nordside, i Lille og Store Molingdalen samt ved Gjeltsøen. *) De 28 Indst. ved Høiesteret. Red."

Saken var anlagt av 28 grunneiere, som krevde erstatning for den på deres "Sætre, Slaattemarker og tildels Hjemmarker i 1887 ved de Indst.s Rensdyr forvoldte Skade." Blant de innstevnte var Paul Johnsen, Lars Holm, Thomas Kjelsberg, Sigrid Nilsdatter, Kristen Borgos, Jørgen Raaen eller Sødal, Nils Steffensen Henningsgaard, Henrik Steffensen Henningsgaard og Peder Skott.

Opprinnelig var 27 reineiere innklaget til forlikskommisjonen høsten 1887. Åtte av disse vedtok å betale full erstatning for skaden etter avholdte takster. Av de atten reineiere, som sak deretter ble reist mot, gikk ni inn på lignende forlik om erstatningsbetaling, mens saken for de ni ovenfor navngitte reineieres vedkommende ble pådømt i underretten 26. januar 1893. En reineier må, på ikke opplyst grunnlag, ha falt fra underveis. Kun Paul Johnsen og Lars Holm brakte saken videre til overretten og deretter til Høyesterett. For de øvrige syv reineiere som var omfattet av underrettens dom, ble saken således rettskraftig avgjort av underretten.

De områder som er omtalt i overrettens domsslutning og stadfestet av Høyesterett ligger dels innenfor, dels utenfor tvisteområdet for nærværende sak. Således ligger Kuråsen og Lille Molingdalen vest for tvisteområdet, mens nåværende tvisteområde omfatter flere eiendommer øst for det som ble omfattet av 1897-dommen. Det bemerkes at daværende kommunegrense mot tidligere Brekken kommune med Gråhøgdpiken som et grensepunkt trolig utgjorde østgrensen for tvisteområdet i 1897.

Lagmannsretten legger som herredsretten til grunn at eiendommene tilhørende ankemotpartene nr 1, 2, 3, 4, 9, 10, 12, 14, 15, 17, 18 og 26 ligger innenfor tvisteområdet i 1897-dommen. Som rettsetterfølgere etter de respektive eiere/parter i Høyesterettsdommen fra 1897 må de 12 nevnte grunneiere etter reglene om rettskraft ved suksesjon være bundet av 1897-dommen.

Grunneierne har antatt at 1897-dommen tilsvarende må gjelde for eierne av gnr 132 bnr 280, gnr 130 bnr 2, gnr 130 bnr 3 og gnr 127 bnr 2, som alle ligger innenfor det i 1897-dommen beskrevne område. Dagens eiere av disse eiendommer er ankemotpartene nr 11, 13, 16 og 27.

I utskiftningsforretning over utmarken til gnr 72 Engesvolden, gnr 73 Graftåsslåtten og gnr 122 Stenbudalen i daværende Glåmos kommune, påbegynt 2. juli 1934, ble det avsagt slik kjennelse:

"Reinseierne i Riasten reinsbeitedistrikt kjennes uberettiget til å la reinsdyr ferdes på eller over eiendommene gr.nr. 72, br.nr. 1 og 2 Engesvolden tilhørende henholdsvis Sigurd Sommer og Martin Engesvold, gr.nr. 73, br.nr. 1 Abrahamsvolden tilhørende Glommen og Lågens Brukseierforening og gr.nr. 122, br.nr. 3, 4, 5 og 6 Stenbudalen tilhørende henholdsvis Henrik Mølmann, Anders Brynhildsvold, Petra Sjøvold og Chr. Kuraas..."

I utskiftningsrettens premisser framgår det at retten anser Høyesterettsdommen av 6. juli 1897 for å være bindende for hele Riasten reinbeitedistrikt. Om partsforholdet på reineiersiden uttaler utskiftningsretten:

"Lars N. Holm har opplyst her at han foruten å ivareta sine egne interesser også møter som formann i Brekken fjellstyre og som nestformann i Riasten reinsbeitedistrikt. Formann i Riasten reinsdistrikt var John Løkken. Denne var etter Lars N. Holms opplysning i fjellet og kunne ikke møte her i dag. Etter lov om reindriften av 12. mai 1933 §14 og §15 antar utskiftningsretten at den kan godta Lars N. Holm som representant for samtlige reineiere i Riasten reinsbeite distrikt."

Etter någjeldende reindriftslov av 9. juni 1978 nr 49 §8 annet ledd kan formannen for reinbeitedistrikt saksøke og saksøkes "på vegne av reineierne i distriktet i felles anliggender." Tilsvarende bestemmelse om rettslig representasjon hadde ikke de tidligere reinbeitelovene av 1983, og 1933. §14 i loven av 12. mai 1933, som utskiftningsretten viser til, lød som følger:

"§14. Formannens myndighet.

Formannen har myndighet til å gi reinbeitedistriktets flyttlapper de pålegg og av dem kreve den bistand som er nødvendig for at han skal kunne vareta de ham påhvilende plikter.

Det tilkommer ham derhos med hensyn til ansvar for skade ved rein å handle på vegne av reinbeitedistriktets flyttlapper, derunder også å inngå forlik om erleggelse av erstatning og omkostninger."

Bestemmelsen ses ikke å hjemle partsrepresentasjon for distriktet i tvist om beiterett slik utskiftingsretten har antatt. §15 i samme lov er ikke relevant i denne sammenheng.

Det kan for øvrig stilles spørsmål om utskiftningsretten etter utskiftningsloven av 1882 hadde kompetanse til å avgjøre spørsmål om retten til reinbeite i et område under utskifting.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at utskiftingsforretningen av 1934 ikke har rettskraftsvirkning for nærværende tvist. Den vil imidlertid ha klart bevismessig interesse, jf nedenfor.

I grensegangsforretning vedkommende Gjeltsjøslåtten og Nordre Almenning i daværende Glåmos herred påbegynt 21. juli 1941, som ikke direkte berørte retten til reinbeite, er det gjort henvisninger til Høyesterettsdommen av 1897. Lars H. Holm møtte "som reneier i Riasten renbeitedistrikt og som formann i Brekken fjellstyre."

I likhet med det som var tilfelle med utskiftningsforretningen i 1934 hadde ikke Lars H. Holm fullmakt til å binde verken daværende eller senere medlemmer av reinbeitedistriktet.

Retten til reinbeite var som nevnt ikke tema i grensegangssaken, men utskiftningsrettens henvisninger til Høyesterettsdommen av 1897 antas å ha bevismessig interesse, jf nedenfor.

Ved Gauldal herredsretts dom av 27. september 1968 ble Tomas Kant, Martin Fjellheim, Anders Fjellheim, Martin A. Nordfjell og Magnar Nordfjell dømt for overtredelse av reindriftsloven av 12. mai 1933 §74 n, jf §74 nest siste ledd og §29, for ikke å ha ført tilstrekkelig tilsyn og bevoktning av reinen slik at den beitet og voldte skade på flere av de eiendommer som er omfattet av nærværende sak. I domspremissene gjøres det henvisning til 1897-dommen. Straffedommen har ikke rettskraft i nærværende sak, men også den må antas å ha bevismessig interesse.

Underrettsdommen av 1893 og Høyesterettsdommen av 1897 må utvilsomt tillegges rettskraftvirkning for suksessorene til de grunneiere/eiendommer som da var parter. Suksesjonen er knyttet til hjemmelen til fast eiendom.

Når det gjelder reineierne stiller saken seg noe annerledes. Reindriften er en mobil næring som ikke er knyttet til fast eiendom på samme måte som tradisjonelt landbruk.

Selv om rekrutteringen til reindriftsnæringen er forholdsvis stramt regulert i reindriftsloven §3 og §4, vil det over en tidsbolk på ca 100 år foregå generasjonsskifter og - presumptivt - noe tilgang og avgang av reindriftutøvere slik at spørsmålet om rettslig suksesjon fortoner seg komplisert. Etterkommere er ikke nødvendigvis det samme som arvinger av den type rettighet det her er tale om.

Reinen innenfor distriktet, som tilhører den enkelte reineier, vil variere i antall over tid. Når herredsretten har uttalt at reinflokkene har gått i arv, kan ikke det tas helt bokstavelig. I likhet med en landbruksbesetning vil flokkene - og verdien av dyrene - øke og avta, og eierskifter finner sted. Den dynamikk og mobilitet som preger reindriftsnæringen, og som gjør den svært forskjellig fra landbruksnæringen for øvrig, gjør at de vanlige, formelle suksesjonsregler kan være vanskelig anvendelige.

Reindriftsnæringen kan sies å ha sine egne "suksesjonsregler" i bestemmelsene om rekruttering til og utøvelse av næringen i reindriftsloven §3 og §4. Reinbeitedistriktet er imidlertid ikke en slik i alle retninger avgrenset juridisk person at en rettslig avgjørelse kan tillegges formell rettskraft i forhold til utøverne i distriktet i ubegrenset tid. I alle fall kan ikke dette gjelde avgjørelser før reindriftsloven av 1978, idet reineierne da ikke kunne saksøke eller saksøkes under ett ved distriktsformannen. Lagmannsretten antar således at rettskraftspørsmålet kan ha kommet i en annen stilling etter reindriftsloven av 1978. Dette er det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til.

Den dommen som er påberopt å ha formell rettskraft i forhold til reindriftsutøverne er omlag 100 år gammel. Lagmannsretten har foran pekt på forhold som taler mot å tillegge 1897-dommen formell rettskraft i forhold til reinbeitedistriktet. Spørsmålet er imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning tvilsomt.

Når retten, ex officio, skal ta stilling til avvisningssprøsmålet, skjer dette ut fra en fri bevisvurdering, eventuelt etter en begrenset bevisførsel. I foreliggende sak er rettskraftspørsmålet prosedert fra begge sider, noe som har vært naturlig også fordi anførsler og bevis av betydning for rettskraftsspørsmålet for det vesentligste er relevante for den materiellrettslige bedømmelse av saken.

Den tvil, som etter bevisførselen fortsatt består, taler for at saken bør undergis en materiellrettslig prøving. Dette er ut fra hensynet til saken og dens parter den beste løsning. Lagmannsretten må under enhver omstendighet ta stilling til sakens materiellrettslige spørsmål etter som 1897-dommen åpenbart ikke omfattet den østlige del av dagens tvisteområde.

Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1 om avvisning av saken for saksøkerne nr 1, 2, 3, 4, 9, 10, 12, 14, 15, 17, 18 og 26 blir etter dette å oppheve. Ankesaken blir også for disse grunneieres vedkommende å realitetsbehandle av lagmannsretten.

Realitetsspørsmålet.

Saken gjelder en interessekonflikt mellom to grupper næringsutøvere, hvor partene i utgangspunktet gjensidig respekterer det historiske og rettslige grunnlag for næringenes eksistens. Partenes interesser er slik sett likeverdige. I dette perspektivet må lagmannsretten trekke grensene for utøvelsen av den ene partens - reindriftens - rettigheter mot den andre partens - grunneiernes - rettigheter.

Spørsmål om erstatning for skade påført av rein er ikke tema i saken. Erstatningsmessige forhold er regulert i reindriftsloven kapittel VI. Saken er således anlagt som et rent fastsettelsessøksmål.

Spørsmål om flyttlei, jf reindriftsloven §10, er heller ikke tvistetema for lagmannsretten. Spørsmålet var visstnok heller ikke omprosedert i herredsretten, men herredsretten - rettsboken side 17 - fant det hensiktsmessig å presisere retten til flyttlei innenfor tvisteområdet, jf domsslutningen punkt 2 i.f. Grunneierne har således, når det gjelder flyttlei, vist til at dette dreier seg om en begrenset funksjon som er lovmessig beskyttet og som for øvrig ikke sjenerer grunneierne, jf at flyttingen ikke foregår på barmark. Reineierne har på sin side gjort gjeldende at retten til flyttlei er en delfunksjon som ikke kan løsrives fra retten til reinbeite. Har man erkjent det ene så har man også akseptert det andre.

Lagmannsretten finner ikke rettslig grunnlag for det sistnevnte resonnement fra reineiernes side. Det er her tilstrekkelig å vise til reindriftsloven §10 første ledd nr 4 som klart beskriver en begrenset bruksrett. Da grunneierne som nevnt heller ikke har bestridt retten til flyttlei, går ikke lagmannsretten utover disse bemerkninger inn på spørsmålet.

Lagmannsretten legger til grunn at interessekonflikten har utviklet seg gradvis i de senere tiår som følge av et økende antall rein og derigjennom et øket press på beiteressursene. Samtidig er jordbruket - selv om antall jordbrukere er gått tilbake - blitt intensivert.

Både tamreindriften og jordbruket er næringsveier som kan vise til tilstedeværelse i områdene på nordsiden av Aursunden langt tilbake i tid. Teorier om hvem som kom først til området, jordbruket eller reindriften, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til. De to næringene respekterer som nevnt den andres rett til næringsutøvelse, dog slik at de geografiske grenser for bruksutøvelsen - som her - kan være omtvistet. Det vil således være en overdrivelse å hevde at forholdet mellom jordbruket og reindriften i området er preget av en vedvarende konflikt. Enkelte bønder hadde for øvrig i tidligere tider selv næringsmessig interesse i reindriften gjennom ordningen med såkalt setningsrein.

Som minoritetsgruppe i samfunnet har reindriftssamene de senere tiår følt sin posisjon truet. Dette har bl.a. medført en større interesse både nasjonalt og internasjonalt for samenes og reindriftens eksistensgrunnlag i Norge. Ikke minst har oppnevningen av samerettsutvalget og utredninger i dette utvalgets regi satt fokus på spørsmål av vital betydning for reindriften. I Ot.prp.nr.28 (1994-95) om endringer i reindriftsloven m.v. §1, er reindriften som grunnlag for samisk kultur gitt en nasjonal og internasjonal forankring og rettslig oppgradering med sikte på en "økologisk bærekraftig utnytting av reinbeiteressursene, til gagn for reindriftsbefolkningen og samfunnet for øvrig." Av mer konkret betydning, og derved også mer omdiskutert, er forslaget til endringer i reindriftsloven §2, som oppfattes å innebære en såkalt omvendt bevisbyrde i forhold til det som hittil har vært ansett gjeldende. I proposisjonens side 39 første spalte uttales det således:

"Løsningen innebærer et annet utgangspunkt når det gjelder bevisbyrden enn det Høyesterett la til grunn i Korssjøfjellsaken. Lovendringen medfører at grunneier vil ha bevisbyrden for at det ikke hefter reindriftsrett på eiendommen. Ved en eventuell rettssak vil grunneier, eventuelt andre bruksberettigede, måtte påvise at det foreligger særlige rettsgrunnlag som tilsier at reindriftsretten er falt bort eller ikke har eksistert."

I forslaget til endret §2 i reindriftsloven er bevisbyrderegelen slik formulert:

"De utmarksstrekninger (jfr. §11) som inngår i reinbeiteområdene, er å anse som lovlig reindriftsareal med slike særlige rettigheter og plikter som nevnt i 1. punktum, med mindre annet følger av særlige rettsforhold."

De siterte forslag til endringer i reindriftsloven §1 og §2 er fulgt opp i Innst.O.nr.8 (1995-96) og bifalt av Odelstinget den 13. desember 1995.

Jordbruket, ikke minst i randsonene, er utsatt for et betydelig rasjonaliseringspress. Nedgangen i antall arbeidsplasser knyttet til næringen kan vel også skyldes rekrutteringsmessige og andre forhold som ikke er direkte følge av den jordbrukspolitikk som til enhver tid blir ført. I området nord for Aursunden har det vært en betydelig reduksjon i antall bønder de senere tiår. I tvisteområdet er det bare ni gårder som drives som selvstendige bruk, samt en seter (Bendiksetra). De gjenværende bønder driver generelt mer intensivt enn sine forgjengere, bl.a. gjennom forpaktning og utnyttelse av slåttearealer. Det bemerkes at det på grunn av de klimatiske forhold i hovedsak er grasproduksjon i kombinasjon med noe utmarksbeite som er den aktuelle driftsform i området.

Uansett den juridiske grensedragning mellom de to bruksformene i tvisteområdet står partene overfor et helt konkret og praktisk problem, nemlig via gjerding eller voktning - eller en kombinasjon av dette - å holde reinen unna slik at skade på innmark og avling unngås. Etter reindriftsloven §25 er reineierne i utgangspunktet solidarisk ansvarlig for skade såvel innenfor som utenfor reinbeitedistrikt. Selve rettighetsspørsmålet har like fullt praktisk og økonomisk betydning, jf nedenfor.

Lagmannsretten finner det her naturlig å nevne at de forliksdrøftinger som har funnet sted, og som medførte en pause i ankeforhandlingen fra 29. august til 16. oktober 1995, hadde som utgangspunkt etablering av et reingjerde i en tilnærmet omforenet trasé avgrenset i vest av Store Molinga og i øst av Lillesøa, eventuelt Aursunden. Forliksløsningen strandet i hovedsak på krav om betaling av en symbolsk leie til eiere/eiendommer som var parter i Høyesterettsdommen fra 1897. En slik symbolsk leie ville, slik lagmannsretten har oppfattet partene, være en bekreftelse på at 1897-dommen fortsatt er gjeldende rett, noe reineierne ikke kan akseptere. Uansett resultat i nærværende sak synes oppsett av et reingjerde etter den traséen partene har drøftet å tvinge seg fram som den eneste for tiden praktiske løsningen på interessekonflikten. Lagmannsrettens avgjørelse i saken må bygges på anvendelsen av tradisjonelle rettskilder. Formålserklæringer og intensjoner, slik disse er kommet til uttrykk bl.a. i forslaget til endringer i reindriftsloven (Ot.prp.nr.28 (1994-95)) vil være momenter på linje med andre, herunder såkalte reale hensyn.

Saken står, også med foreslåtte endringer i reindriftsloven, rettskildemessig og bevismessig ikke annerledes for lagmannsretten enn den gjorde for herredsretten, som har bygget sin avgjørelse i hovedsak på 1897-dommen. Selv om lagmannsretten har kommet til et annet resultat når det gjelder rettskraftsspørsmålet for en del av grunneierne, jf foran, finner lagmannsretten Høyesterettsdommen å være avgjørende for det materiellrettslige spørsmålet saken reiser.

Det er riktignok slik, som anført av reinbeitedistriktet, at saken fra 1897 gjaldt krav om erstatning for reinskade, opprinnelig anlagt mot 27 reineiere. Saken ble imidlertid lagt opp og bevisførselen knyttet til spørsmålet om reineiernes rett til beite på bøndenes eiendommer i "Kuraasen og Omgivelser, langs Aursundsøens Nordside, i Lille og Store Molingdalen samt ved Gjeltsøen.", jf Trondhjems Overretts domsslutning, som Høyesterett stadfestet. Det er således ikke tvil om at Høyesterett ved stadfestelse av overrettens dom tok stilling til det spørsmålet som er det sentrale også i nærværende sak, nemlig retten til reinbeite i tvisteområdet.

Høyesterettsdommen av 1897 er hva gjelder slutningen, særdeles klar og entydig. Reineierne i distriktet har derfor ikke i god tro kunnet hevde rett i strid med dommen. Det er ikke inntrådt rettslige eller faktiske kjensgjerninger i ettertid som ses å rokke ved 1897-dommen. At det generelt, etter hvert, har gjort seg gjeldende et noe annet syn på reindriftssamene som minoritetsgruppe og derved på reindriftsnæringen, er lagmannsretten ikke uenig i. Denne endringen synes avspeilet i forslaget til endringer i reindriftsloven, jf omtalen foran. Også synet på jordbruksnæringen er undergitt endringer. Men her er det utviklingstrekk i begge retninger; dels tendensen til strukturrasjonalisering og større krav til effektivitet, dels treffes det tiltak for å beskytte jordbruket i marginale områder.

På lovgivningens område har det ikke skjedd noe som kan rokke ved Høyesterettsdommen av 1897. Dommen regulerte rettighetsspørsmål i et område hvor lappekommisjonen nettopp hadde overlatt grensespørsmålene til domstolene. Heller ikke forslaget til §2 i reindriftsloven vil - i den grad forslaget blir vedtatt - endre på rettsforholdet. Det følger nettopp av forslaget om ny bevisbyrderegel at "særlige rettsforhold" vil være avgjørende for reindriftsarealets utstrekning i det konkrete tilfelle. Dommen fra 1897 statuerer utvilsomt et slikt særlig rettsforhold. 1897-dommen har vært konsekvent lagt til grunn i senere rettsavgjørelser i området. Det vises til tidligere omtale av utskiftingsforretningen av 1934, grensegangsforretningen 1941 - 43 og straffedommen av 1968. Selv om disse avgjørelsene ikke tillegges formell rettskraftsvirkning representerer de en bevismessig tyngde som befester den rettsoppfatningen som Høyesterett la til grunn i 1897dommen. Eventuell uenighet om 1897-dommen er ikke kommet til uttrykk på tilnærmelsesvis samme måte.

Reinbeitedistriktet synes å mene at Høyesteretts avgjørelse i 1897 er gal fordi den bygget på feil bevisbedømmelse og fordi Høyesterett ikke hadde den tilstrekkelige innsikt og forståelse i reindriftsnæringens egenart og uttrykksformer.

For lagmannsretten er det ikke tilbudt bevis eller framkommet opplysninger som kan underbygge reineiernes syn for så vidt. Riktignok var det den gang, som nå, ikke bevisumiddelbarhet for Høyesterett, og saksgangen var formalistisk og tidkrevende. Underrettens, overrettens og Høyesteretts premisser viser imidlertid samlet at de tre instanser har bygget på en meget konkret og grundig bevisførsel, i første rekke i form av vitneprov fra personer som levde og ferdedes i området. Det er, så langt lagmannsretten kan forstå, ikke grunnlag for å hevde at Høyesterett den gang ikke hadde tilstrekkelig og relevant bevismateriale eller besatt den fornødne innsikt i reindriftsnæringens egenart og ytringsformer.

Når det således gjelder spørsmålet om konsekvensene for beiteretten av at statsallmenning gradvis har gått over til privat eiendom, var Høyesteretts vurdering av dette i 1897 i korthet at spørsmålet om beiterettens utstrekning må vurderes konkret og uavhengig av om den tjenende eiendom er statsallmenning eller privat eiendom. Lagmannsretten ser ikke at det er framkommet nye momenter som kan rokke ved dette standpunkt. Det samme syn er for øvrig lagt til grunn i NOU 1993:34.

Det er ikke for lagmannsretten godtgjort at det finnes lappekoietomter eller andre spor etter reindrift i tvisteområdet. Den påviste, antatte koietomten ved Koievoldslåtten i Store Molingdalen kan etter lagmannsrettens syn minst like sannsynlig være spor etter bønder som har ryddet slåtteland.

Heller ikke navnebruken taler spesielt for at den påviste tomtegropen ved Koievoldslåtten har tilknytning til noen lappekoie. Navnet kan skrive seg fra gården Koievolden ved Glåmos.

Tilsvarende antas navnet Finlandsåsen å ha sin navnemessige forankring i gården Finland i Holtålen kommune.

Bevismessig står saken således i det vesentlige slik den gjorde for Høyesterett i 1897.

Distriktet har med sine anførsler og argumentasjon for lagmannsretten lagt vekt på at nyere innsikt og erkjennelse taler for at beiterettens avgrensning må vurderes annerledes i dag enn for 100 år siden. Det tilligger imidlertid ikke lagmannsretten å la rettspolitiske eller næringspolitiske hensyn bestemme utfallet av en rettstvist hvor de rettskildefaktorer som kommer til anvendelse taler så klart og entydig for det resultat lagmannsretten er kommet til.

Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 2, blir etter dette å stadfeste idet utformingen også dekker eiendommene til parter som ble avvist for herredsretten.

Saksomkostninger.

Riast/Hylling reinbeitedistrikts anke har, når det gjelder sakens realitet, vært forgjeves. Distriktet plikter da etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd å erstatte grunneiernes saksomkostninger for lagmannsretten. At distriktet har fått medhold i rettskraftspørsmålet, leder etter omstendighetene ikke til at unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd får anvendelse.

Advokat Alver har for lagmannsretten lagt fram omkostningsoppgave på kr 117.489,-, hvorav kr 112.000,- er salær. Salæret inkluderer rettsmøtene 28. og 29. august samt 16. oktober 1995. Dertil er inkludert "diverse forliksforhandlinger" herunder møte med partene på Glåmos den 16. september.

Advokat Faye-Lund har protestert mot advokat Alvers salærberegning under henvisning til at han, som prosessfullmektig for ankende part, har beregnet seg kr 55.000,- i salær. Advokat Alver har gitt supplerende begrunnelse for sitt salærkrav. Det vises til at forliksforhandlingene, i forlengelsen av ankeforhandlingen den 29. august, varte såvidt lenge den 30. august at dette, sammen med reisefraværet, medførte at advokat Alver var på kontoret i Trondheim først kl 14.30 den 30. august. Dertil har han sammenkalt de 27 ankemotpartene til drøfting av opplegget for en minnelig løsning, hvilket har påført en femte møte/fraværsdag. Noe merarbeid skyldes også at ankeforhandlingen ble oppdelt med et opphold på fem uker før avsluttende prosedyrer. Den ankende part har vidløftiggjort saken. Advokat Faye-Lunds halvering av salæret i forhold til for herredsretten, kan tyde på at hans salærkrav for lagmannsretten ikke er reelt.

Ankeforhandlingen strakk seg over tre rettsdager, første dag fra kl 10.00 til kl 17.50, andre dag fra kl 09.00 til kl 16.40 hvorav de tre første timene medgikk til befaring. Etter at rettens formann mot slutten av rettsmøtet den 29. august oppfordret partene til å drøfte en minnelig løsning, ble nytt rettsmøte for eventuell prosedyre fastsatt til 16. oktober 1995. Rettsmøtet den 16. oktober varte fra kl 10.00 til kl 15.30.

De utenrettslige forliksdrøftingene og reisefravær i den forbindelse har utvilsomt tatt noe tid for begge prosessfullmektiger. Oppdelingen av ankeforhandlingen for å sikre tid til forliksdrøftinger ble gjort etter avtale med partene. Dette gir imidlertid ikke grunnlag for reduksjon av de omkostninger den tapende part plikter å erstatte etter tvistemålsloven §176.

Advokat Alvers omkostningskrav legges til grunn som nødvendige utgifter for en betryggende utførelse av saken.

I herredsrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 1, oppheves.

2. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 2 og pkt 3 stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Riast/Hylling reinbeitedistrikt v/Jarle Jonassen - én for alle og alle for én - til Kjell Bendixvold m.fl. v/ advokat Arve Rosvold Alver 117.489 - ethundreogsyttentusenfirehundreogåttini 00/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.