LF-1995-502

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-06-28
Publisert:	LF-1995-00502
Stikkord:	Erstatning utenfor kontraktsforhold, Uaktsomhet
Sammendrag:
Saksgang:	Nordmøre herredsrett nr. 94-00896 A - Frostating lagmannsrett LF-1995-00502 A.
Parter:	Ankende part: Ulstein Flextransport AS, v/styrets formann, Ulsteinvik (Prosessfullmektig: Advokat Morten Harsvik, Arendal). Motparter: 1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann, Oslo. 2. Istad Kraft AS v/styrets formann, Molde (Prosessfullmektig: Advokat Tor Jacobsen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Olaf Jakhelln, formann. Lagdommer Sissel Endresen. Ekstraordinær lagdommer Einar Tofte. 2 meddommere
Lovhenvisninger:	Sjøloven (1893) §233, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1

Saken gjelder krav om erstatning etter skade på undersjøisk strømkabel som følge av ankring.

I 1952 la Gjemnes kommunale kraftverk en elektrisk sjøkabel over Gjemnessundet fra Omfarholmen til Bergsøya i Gjemnes kommune. Etter innhentet tillatelse fra Kystdirektoratet ble ny sjøkabel lagt ut i begynnelsen av 1980, denne gang fra Høgset til Bergsøya. Den siste kabelen ble ikke inntegnet på sjøkart. 16. oktober 1990 skulle Ulstein Flextransport AS, i det følgende kalt Ulstein, med føringsfartøyet M/S Hadarvåg sette i land en mobilkran fra motorlekteren Flex på en steinfylling ved et brokar som var under bygging på Bergsøya. Flex var fortøyd til brokaret og til land, og det var dessuten kastet anker ca 250 meter fra fyllingen for på den måten å holde kontroll slik at Flex ikke skulle hugge i fyllingen. Etter å ha fått kranen på land, og ankeret skulle tas opp, satte ankeret seg fast i sjøkabelen av 1980 og slik at denne ble heist opp med ankeret. Det oppsto skader på kabelen. I samråd med kraftselskapet tilkalte Ulstein slepebåten Waterchief som overtok å holde kabelen oppe for reparasjon. Skaden førte til at kraftselskapet senere skiftet ut hele kabelen.

Gjemnes kommunale kraftverk er senere fusjonert med AS Istad Kraftselskap og heter nå Istad Kraft AS, i det følgende kalt Istad.

Istad og Istads forsikringsselskap UNI Storebrand Skadeforsikring AS saksøkte Ulstein for skadene. Ulstein fremmet motsøksmål for utgiftene til leie av Waterchief. Ulstein reiste også regressøksmål mot Statens kartverk.

Nordmøre herredsrett avsa dom i saken 14. juli 1995 med slik domsslutning:

"Sak nr 94-00896 A:

I hovedsøksmålet:

1. Ustein Flextransport AS dømmes til å betale til UNI Storebrand Skadeforsikring AS kr 350.000,- - trehundreogfemtitusen - med tillegg av 18% p.a. morarenter fra og med den 15. oktober 93 til og med den 31. desember 93 og 12% p.a. forsinkelsesrenter fra og med den 01. januar 94 og til betaling skjer.

2. Ulstein Flextransport AS dømmes til å betale til AS Istad Kraftselskap AS kr 82.289,- - åttitotusentohundreogåttini - med tillegg av 18% p.a. morarenter fra og med den 15. oktober 93 til og med den 31. desember 93 og 12% p.a. forsinkelsesrenter fra og med den 01. januar 94 og tilbetaling skjer.

I motsøksmålet:

AS Istad Kraftselskap frifinnes.

I begge søksmål:

Ulstein Flextransport AS dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale kr 96.511,- - nittisekstusenfemhundreogelleve - i saksomkostninger til UNI Storebrand Skadeforsikring AS/AS Istad Kraftselskap v/advokat Tor Jacobsen.

Sak nr 95-00096 A:

1. Statens Kartverk frifinnes.

2. Ulstein Flextransport AS dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale saksomkostninger med kr 55.350,- - femtifemtusentrehundreogfemti - til Statens Kartverk v/Regjeringsadvokaten."

Ulstein har i rett tid erklært anke over dommen for såvidt angår herredsrettens sak 94-00896 A, saken mellom Istad og forsikringsselskapet på den ene side og Ulstein på den annen side. Anken gjelder avgjørelsen av både hovedsøksmålet og motsøksmålet. Dommen i saken mot Statens Kartverk er rettskraftig.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansund 21.-23. mai 1996. Det ble ført syv vitner og to privatengasjerte sakkyndige, hvorav ett vitne og én sakkyndig var nye for lagmannsretten. Lagmannsretten var på befaring sammen med prosessfullmektigene og flere av vitnene.

Etter begjæring fra Ulstein har lagmannsretten vært satt med to oppnevnte fagkyndige meddommere.

Ulstein Flextransport AS har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsretten har tatt feil. Det er ikke utvist ansvarsbetingende uaktsomhet fra mannskapets side. Derimot har Istad opptrådt uaktsomt.

Det er riktig at sjøloven av 1893, §233 er avgjørende for Ulsteins ansvar. "Feil eller forsømmelse" må bedømmes ut fra menneskelige, ikke ideelle, krav, og slik mannskapet måtte se situasjonen. Istad har bevisbyrden for at mannskapet har opptrådt uaktsomt.

Ulstein og mannskapet hadde ikke kjennskap til den nye kabelen. Det var heller ingen grunn til at de skulle vite om den. Ulstein hadde inspisert området på forhånd, observert skilter og den gamle kabel. Ulstein var kjent med vannledningens plassering, at den var flyttet. Det var avmerket. Ulstein brukte nyeste sjøkart.

Ettersom den nye kabelen var ukjent, hadde den ingen synbar skadeevne, og Ulstein hadde ingen grunn til å regne med den.

Det er nå opplyst at den gamle kabel ikke var strømførende. Da var det heller intet å skade ved den.

Det var ikke fysisk mulig å hekte den gamle kabelen i ankeret. Mannskapet visste hvor den var.

Istad hadde unnlatt å merke den nye kabel. I hvert fall hadde Istad unnlatt å flytte varselskiltet fra Omfarholmen til Høgset. Dette medførte risiko.

Da Istad underrettet hovedentreprenør Mathisen om den hekting som hadde funnet sted i desember 1989, unnlot Istad å gjøre mere for å forebygge. Den utilstrekkelige merking på land og den manglende angivelse på sjøkartet gjorde ikke Istad noe med. Det fantes intet varsel om at det fantes to kabler. I beste fall er dette utilstrekkelig informasjon.

Den nye kabel var ved hektingen i desember 1989 trukket ut av stilling. Det må legges til grunn at den kan ha blitt strukket så langt som til det sted Flex ankret.

Istad har unnlatt å få fastslått den nye traseen etter hektingen i desember 1989. En usikkerhet om traseen må ikke gå ut over Ulstein. Den må være Istads ansvar.

Det var fornuftig å bruke sandanker. Ankeret dregget ikke, jf forklaringene fra skipperen og styrmannen på Hadarvåg. Ankeret var heller ikke for lett.

Både slepebåten og lekteren hadde kraftige motorer. Ankringen var gjort for å holde i mot så fartøyet ikke skulle hugge mot fyllingen. Det krevde ikke stor kraft.

Ankringsposisjonen er på det rene. Skipperen avleste på radaren avstanden til fergeleiet og brokaret. Dette er innført i skipsdagboken. Posisjonen støttes av fremlagte fotografier.

Subsidiært gjøres gjeldende at Ulsteins ansvar må falle helt bort pga Istads eget forhold, jf skadeserstatningsloven §5-1. Istad unnlot å gjøre noe etter hektingen i desember 1989. Istad har utvist en påfallende passivitet mht kabelanmerkning på sjøkartet. Med enkle midler kunne Istad ha redusert risikoen, men det har selskapet bevisst unnlatt.

Istad må på sin side være ansvarlig for de utgifter Ulstein er påført for innleie av slepebåt til å overta kabelen for inspeksjon og reparasjon. Dette kostet Ulstein kr 116.400,-, som kreves erstattet i motsøksmålet. Hadde Ulstein ikke innleid slepebåten, ville tapet og erstatningskravet ha blitt større.

Merkepåbudet var gitt for å unngå kabelskade og skade for andre, men Istad hadde ikke oppfylt påbudet. Istad hadde overtrådt forskrifter som var gitt direkte i forebyggingshensikt. Normalt vil dette i seg selv medføre ansvar.

Det var en latent skaderisiko til stede. Den øket dramatisk da anleggsarbeidet startet.

Høyspentkabler kan være livsfarlige. De representerer stor risiko, og da kreves det større aktsomhet.

Istad kunne ha satt opp separate varselsskilt for den nye kabelen, flyttet varselsskiltet fra Omfarholmen til ilandføringsstedet på Høgset og besørget ny trasé etter at hektingen i 1989 var fastslått og meddelt. Dette ville ha vært enkle og lite kostnadskrevende tiltak. Istad hadde god tid til å ta seg av dette. Det var intet tidspress. Det var gått ti år fra den nye kabelen var lagt og til den første hektingen. Så gikk det ti måneder til neste hekting.

For Istad var det klart at kabelen hadde skadeevne, det hadde i hvert fall vist seg ved den første hektingen.

Istad må bebreides uaktsomhet ved bevisst unnlatt merking. Det er klar årsakssammenheng mellom Istads uaktsomhet og Ulsteins økonomiske tap.

Eventuell usikkerhet mht om hekting ville ha skjedd selv om varselsskiltene var riktig oppsatt m.v., må ramme Istad pga klandreverdig passivitet, jf Kvigedommen, Rt-1984-466.

Ulstein har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. I hovedsøksmålet:

Saksøkte Ulstein Flextransport AS frifinnes.

2. I motsøksmålet:

A/S Istad Kraftselskap dømmes til å betale til Ulstein Flextransport A/S kr 116.400 med tillegg av 18% p.a. morarente fra og med 11. februar 1991 til og med 31. desember 1993 og 12% p.a. forsinkelsesrente fra og med 1. januar 1994 og frem til betaling skjer.

3. I begge søksmål:

A/S Istad Kraftselskap og UNI Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten med tillegg 12% p.a. forsinkelsesrente regnet fra 28. juli 1995 og til betaling skjer, pluss saksomkostninger for lagmannsretten."

UNI Storebrand Skadeforsikring AS og Istad Kraft AS har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens dom er riktig både i begrunnelsen og resultatet.

I rettspraksis er det oppstilt en meget streng aktsomhetsnorm, nær det objektive ansvar, mht ankring ved sjøkabler.

Det er irrelevant at sjøkartet ikke var oppdatert.

Sjøkartets målestokk 1:50000 er så grov at det ikke er mulig å avlese kabelens plassering nøyaktig.

Det er mulig at det ble ankret der Ulstein hevder, men hektingen skjedde ikke der. Det ville ha vært fysisk umulig, kabellengden og bunnforholdene tatt i betraktning. Hektingsstedet er konstatert ved studium av fremlagte fotos fra reparasjonsposisjonen den neste dag, og er bekreftet av Alf Høgset, Istads avdelingsleder og vedlikeholdsansvarlige. Stedet er vesentlig lenger ute enn det av Ulstein oppgitte ankringssted.

Enten må det være dregget etter at ankeret var kastet, eller det er dregget med ankeret under heving. I begge tilfeller foreligger det uaktsomhet.

Ulstein burde ha kappet ankervaieren straks man ombord merket at noe var galt, og ikke heist ankeret helt opp slik at kabelen ble skadet.

Mulig manglende skilting på Høgsetsiden er irrelevant, jf herredsrettens vurdering.

Uansett har man ankret for nært kabelen.

Ankring var unødvendig. Man kunne ha betjent seg av en pullert som kunne ha blitt satt opp på land.

Istad har lidt et langt større tap enn krevet, og tapet synes ikke bestridt.

Sjøforklaring ble holdt tre uker etter uhellet. Det gir god bevissikring. Når det i ettertid hevdes andre ting, må det holdes opp mot det som kom frem under sjøforklaringen. Det var ikke anført under sjøforklaringen at den gamle kabelen var synlig. Det har ikke vært anført av Ulstein før i ankeerklæringen til lagmannsretten. Det er også helt uriktig. Den gamle kabelen var ikke til stede. Den var ikke strømførende, og den var fjernet fra land.

Før mulig ankring hadde de ansvarlige på Hadarvåg og Flex all oppfordring til å kontakte Istad for nærmere informasjon.

Høgsets vitneprov for lagmannsretten er viktig. Hans forklaring om at en av mannskapet umiddelbart etter det inntrufne fortalte ham at de var blitt overrasket av en skikkelig floing og at de snarest måtte komme seg bort, slik at det hele skjedde ukontrollert, har sannsynligheten for seg. Været var øket til kuling, jf skipperens forklaring i sjøforklaringen. Det må også bemerkes at skipperen i sjøforklaringen ikke sa noe om bakking da ankeret skulle heves.

For øvrig burde man ikke ha brukt ankervaier. Med ankerkjetting ville uhellet ikke ha inntruffet. Ankeret var dessuten for lett. Det øker dreggingsrisikoen.

Forsikringselskapet og Istad har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. Nordmøre herredsretts dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker:

Den faktiske bakgrunnen er gjengitt i herredsrettens dom på side 1-3. Det vises til dette.

For herredsretten var det lagt til grunn at varselskiltene "Livsfarlig kabel - ankring forbudt" på Omfarholmen og på Bergsøya var satt opp i forbindelse med den gamle kabel, og ikke endret eller supplert da den nye ble lagt. Under ankeforhandlingen er det imidlertid kommet frem, og lagmannsretten legger til grunn, at Istad da fornyet varselskiltet på Omfarholmen, men uten å flytte det til Høgset. Man fant at det var mest synlig og best for skipsfarten at det fortsatt ble stående på Omfarholmen. Skiltet på Bergsøya ble også fornyet. Det ble samtidig flyttet fra en bergknaus 10-15 meter nordvest for den gamle sjøkabel til 10-15 meter nordvest for landingsstedet til den nye kabel. Det nye skiltet ble på den måten stående omtrent midtveis mellom landingsstedet for gammel og ny kabel.

Det ble holdt sjøforklaring ved Nordmøre herredsrett 7. november 1990. Der møtte Henrik Bjørn Høyvik, skipperen på Hadarvåg, Johan Sverre Bigset, styrmannen på Hadarvåg, og Jan Einar Nakken, også styrmann på Hadarvåg, og avga forklaring. Sjøforklaringen er dokumentert for lagmannsretten. Det er ikke noe i sjøforklaringen som antyder at mannskapet om bord mente å ha sett en kabel gå i sjøen i nærheten av der de lå med Hadarvåg og Flex. Både Høyvik, Bigset og Nakken nevner varselskiltet og refererer til det. I herredsrettens dom heter det på side 15:

"De var imidlertid kjent med - såvel ved markering av sjøkartet som ved skilt - at det gikk en elektrisk kabel og at det var angitt ankring forbudt nettopp ved det stedet der de la inn til land med lekteren. Slik de oppfattet forholdene på stedet antok de at denne kabelen gikk ut i sjøen omkring midt under lekteren slik den ble liggende fortøyd ved land..... "

Det er først i ankeerklæringen at det anføres at den gamle kabelen "på skadetidspunktet lå oppå berget ved landtaksonen på Bergsøya og var synlig med det blotte øye" (side 5). Under ankeforhandlingen har Høyvik og Bigset forklart seg som vitner. De fortalte da at de så at kabelen gikk opp fra sjøen og oppover berget i rør, at de ikke var i tvil om at dette var kabelen. Det var derfor ikke mulig å skade den om man satte ankeret der det ble satt. Daværende driftsingeniør Berg og avdelingsleder og vedlikeholdsansvarlig Høgset ved Istad har for lagmannsretten fortalt at den gamle kabelen ble fjernet fra land på Bergsøya da den i 1983 ikke lenger var operativ. Også røret som kabelen gikk igjennom fra sjøen og et stykke opp på land, skulle da ha blitt fjernet.

Lagmannsretten finner etter dette ikke å kunne legge til grunn at den gamle kabelen fremdeles var synlig på land, heller ikke at det lå igjen noe beskyttelsesrør som kunne gi inntrykk av at det der lå en kabel.

Det anses på det rene at Flex ble fortøyd i brokaret og i land, og at det ble brukt et anker med vaier for å hindre Flex i å hugge mot fyllingen. Lagmannsretten vurderer fremgangsmåten som adekvat og fornuftig i og for seg. Spørsmålet blir om dette ble gjort på en forsvarlig måte i forhold til sjøkabelen. Fra Ulsteins side er det hevdet at ankeret, i henhold til en fremlagt skisse, ble satt nærmere 250 meter fra akterenden av Flex og noe over 250 meter fra varselsskiltet på land. Skissen viser at ankringsstedet skal ha vært ca 100 meter fra land og i et område der bunnen er bratt, med en dybde på mellom 40 og 70 meter. Posisjonen har skipperen angivelig avlest ved avstandsangivelser på radaren, og innført i skipsdagboken. Skipsdagboken er imidlertid ikke fremlagt for lagmannsretten.

For lagmannsretten fremstår det som usannsynlig at ankeret kan ha vært satt slik det er forklart. En slik plassering innebærer at ankeret vil gi en trekkraft godt ut til styrbord akterut. Uten andre kraftkomponenter som virket akterut på lekteren og med kraft til babord, ville lekteren ha blitt presset nærmere land med akterenden, hvilket igjen ville ha gjort at forparten ikke ble liggende i riktig posisjon i forhold til fyllingen. Arbeidsoperasjonen med å sette mobilkranen i land ville i så fall ha blitt vanskeliggjort, kanskje umuliggjort.

Det er på det rene at fremdriftsmaskineriet på Hadarvåg og Flex ikke var i bruk etter at Flex var fortøyd. Lagmannsretten finner derfor å måtte legge til grunn at ankringspunktet må ha vært lengre ut fra land, så langt at ankervaieren har vært i omtrent samme retning som Flex senterlinje. Det skulle innebære at ankeret har vært satt dobbelt så langt fra land som angitt av skipperen.

Den påfølgende dag, 17. oktober 1990, ble det tatt fotografier om bord på Waterchief mens den lå med kabelen oppe for reparasjon. Dette skal følgelig ha vært nokså nøyaktig på samme sted som kabelen ble hevet. Fotografiene er fremlagt for retten. Det synes av dem klart at hektingspunktet var vesentlig nærmere fyllingen enn angitt av skipperen. Under lagmannsrettens befaring har man med båt forsøksvis lagt seg i samme posisjon. Slik posisjonering må nødvendigvis bli grov. Den var imidlertid forenlig med at ankeret er trukket opp omtrent i forlengelsen av den senterlinje Flex hadde da den lå fortøyd under lossingen. Stedet var grovt anslått 150 meter unna fyllingen.

Så langt virker det sannsynlig at kabelen er hektet mindre enn 100 meter fra akterstevnen på Flex, der den var under lossingen.

Under sjøforklaringen har skipperen opplyst at ankeret ble satt "rett ut for Bergsøy fergeleie - ca 1/2-1 kabellengde fra land". Det er protokollert at han mente at ankeret var satt på 30-40 meters dyp. Det er ikke protokollert noen manøver med Flex etter lossingen før ankeret ble heist opp med kabelen på. Styrmann Bigset mente også at ankeret var satt rett utenfor fergeleiet. Han antok at dybden var 40-50 meter. Det var mye strøm i sundet, så lekteren var fortøyd for å kunne ligge stabilt. Det er imidlertid heller ikke av Bigsets forklaring protokollert noe om noen manøvrering av lekteren fra fortøyningsstedet og til kabelen ble trukket opp. Nakken forklarte imidlertid at "(U)nder hivingen tok de inn slakke etterhvert som de bakket. Vitnet har ingen sikker formening om de under denne hivingen "dregget" med ankeret, men han finner ikke umulig at de kan ha gjort det". Han har anslått at de da var 1 1/2 kabellengde fra brokaret og rett ut for fergeleiet og at avstanden fra varselskiltet til stedet kabelen ble hektet anslagsvis kunne være 200 meter.

I lagmannsretten har Høyvik og Bigset fremholdt at Flex bakket samtidig som ankervaieren ble sveivet inn, slik at ankeret ikke ble trukket opp før man var over ankringsstedet.

Når lagmannsretten sammenholder alle disse forhold med det faktum at kabelen faktisk ble hektet på ankeret, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at hektingen ikke fant sted i nærheten av det av skipperen anviste ankringssted. Det må anses utelukket at kabelen ved hektingen i 1989 kan ha blitt strukket så langt at den kom i nærheten av den av skipperen angitte posisjon, og det anses også usannsynlig at kabelen kan ha blitt strukket noe vesentlig ut av posisjon.

Lagmannsretten legger altså til grunn at ankeret har vært satt ca 250 meter rett bak Flex, og at hektingen fant sted grovt regnet 100 meter bak. Hektingen er da grovt anslått ca 125 meter fra varslingsskiltet. Spørsmålet blir da om hektingen skyldes uaktsomhet fra Ulsteins mannskaps side.

Ulstein og mannskapet var ukjent med den nye kabelens eksistens. Men de var klar over at det gikk en sjøkabel ut fra Bergsøya. De hadde grunn til å regne med at den gikk i retning av Omfarholmen. På Bergsøysiden hadde de kun varslingsskiltet å forholde seg til, og de måtte være forberedt på at sjøkabelen gikk ut fra et sted i nærheten av skiltet. Det er intet krav at et varslingsskilt står akkurat der kabelen går i sjøen. Man må regne med at de topografiske forhold på land og i sjøen gjør at kabelen kan ligge et stykke unna. Likeså må man regne med at en kabel ikke går i rett linje mellom de to landtak. Bunnforhold gjør det regelmessig nødvendig å gjøre avvik, og slike avvik må man være forberedt på også nær land. Slik lagmannsretten ser det, er kabelen hektet innenfor et område hvor man måtte være forberedt på muligheten for at kabelen lå. Det må anses uaktsomt å ankre, og også uten videre å trekke opp et anker, på et slikt sted. Når et fartøy befinner seg ved et slikt område, må det også sørges for at ankeret ikke trekkes inn i området når det hives. Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at det var nettopp det som skjedde.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at mannskapet på Flex har handlet uaktsomt og at Ulstein derfor i medhold av dagjeldende sjølov §233 er ansvarlig for den skade kabeleieren, Istad, ble påført.

Ulstein har under henvisning til skadeserstatningsloven §5-1 gjort gjeldende at Istad ved sin passivitet må anses å ha medvirket til skaden i så stort omfang at Ulsteins erstatningsansvar må bortfalle i sin helhet.

Lagmannsretten kan ikke se at det er noe å si på Istads merking av den nye kabelen. At varslingsskilt ikke var oppsatt på Høgset, men på Omfarholmen, kan klarligvis ikke tillegges betydning. Retningsendringen i forhold til landtaket på Bergsøya er i så måte minimal. Under ankeforhandlingen er det også klargjort at Istad ikke har forsømt å merke den nye kabelen. Som redegjort for foran, flyttet Istad varslingsskiltet da den nye kabelen ble lagt. Det er ingen ting å si på avstanden fra varslingsskiltet til selve landtaket.

Det er på det rene at hovedentreprenøren har vært gjort kjent med hektingen som fant sted i 1989. Hovedentreprenøren hadde imidlertid ikke varslet Ulstein om dette. Dette kan ikke Istad lastes for.

Det er etter dette ikke grunnlag for nedsettelse eller bortfall av Ulsteins erstatningsansvar. Lagmannsretten vil tilføye at den skade Istad totalt er blitt påført uimotsagt er blitt oppgitt til over 1 million kroner. Skulle §5-1 gis virkning, måtte Ulsteins erstatningsansvar ha blitt redusert med langt over 50%, hvilket det i hvert fall ikke er grunnlag for.

I hovedsøksmålet vil herredsrettens dom bli å stadfeste. Erstatningskravets størrelse og rentekravet er ikke bestridt, og tas til følge.

Motsøksmålet gjelder Ulsteins utgifter til slepebåten Waterchief, kr 116.400,-. Det følger av det som er utredet foran, at det ikke finnes grunnlag for erstatningsansvar for Istad i denne forbindelse. Herredsrettens dom vil derfor også i motsøksmålet bli å stadfeste.

Ankene i hovedsøksmålet og motsøksmålet har begge vært forgjeves, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 skulle Ulstein ha blitt ilagt omkostningene ved behandlingen av saken i lagmannsretten. Saken har imidlertid voldt tvil, og sakens opplysning har endret seg på vesentlige punkter fra herredsrettens behandling til ankeforhandlingen. Ulstein vil derfor bli fritatt for å betale saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten finner også at saksomkostinger ikke skal ilegges for herredsretten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. Saken har vært så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for Ulstein til å la den komme for retten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I hovedsøksmålet:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1 og 2 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.

I motsøksmålet:

1. Herredsrettens dom stadfestes for såvidt AS Istad Kraftselskap ble frifunnet.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.