LF-1995-584
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-08 |
| Publisert: | LF-1995-00584 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1995-00584 A. |
| Parter: | Ankende part: Hans Christian Solberg, Sparbu (Prosessfullmektig: Advokat Idar Hegsethtrø, Stjørdal). Motpart: AS Nordlandsbanken, Bodø (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Kufaas, Bodø). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunnar Greier Hagen, lagdommer Nina Mår Tapper, lagdommer Sissel Endresen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, §407, §412, §408, Tvistemålsloven (1915) |
Saken gjelder gjenopptakelse etter tvistemålsloven 27de kapittel.
Inderøy herredsrett avsa den 11. juli 1994 dom i sak 93575 A mellom ovennevnte parter med slik slutning:
"1. Hans Chr. Solberg tilpliktes å utlevere til AS Nordlandsbanken en Spielvogel sag 1000 - 1200 mm. med et manuelt svingbord, to automatiske dreiebord og 52 meter skinneganger.
2. Partene bærer hver sine saksomkostninger."
Hans Christian Solberg påanket herredsrettens dom for så vidt gjaldt de to automatiske dreiebordene. Deler av skinnegangen var også omfattet av anken, men denne del av saken ble løst ved avtale under ankeforhandlingen.
Frostating lagmannsrett avsa den 21. desember 1994 dom i sak nr. 94-521 A med slik slutning:
"1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger."
Solberg påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett under henvisning til uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
I tillegg til bevis og anførsler som for lagmannsretten ble påberopt opplysninger i en årsberetning, som han var blitt kjent med i februar 1995. Det ble anført at disse opplysninger viste at et sentralt vitne hadde forklart seg uriktig både for herredsrett og lagmannsrett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa den 7. september 1995 - Lnr. 518 K/1995 - kjennelse under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4, der slutningens første ledd lød slik:
"Anken nektes fremmet til Høyesterett."
Kjennelsen ble vedtatt forkynt for Solbergs prosessfullmektig 26. september 1995.
Ved prosesskrift av 19. oktober 1995 har Solberg v/advokat Idar Hegsethtrø inngitt begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts dom av 21. desember 1994.
Hans Christian Solberg har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten synes for sitt resultat å ha lagt avgjørende vekt på bl.a. vitneforklaring fra daglig leder Magne Larsen i bergverksselskapet Lilleberg Steinindustri AS i Sparbu.
Solberg ble i februar 1995 kjent med årsberetningen for 1991 for dette selskapet. Magne Larsen skal ha stått for utformningen av årsberetningen og signerte under enhver omstendighet oversendelsen av denne til Brønnøysundregistrene. Årsberetningen inneholder opplysninger som står i strid med hva Magne Larsen forklarte for herredsrett og lagmannsrett. Han må bevisst ha forklart seg uriktig. Forholdet er politianmeldt, men etterforskningen er ikke avsluttet. Vilkårene for gjenopptakelse foreligger etter tvistemålsloven §407 første ledd nr. 3 og 6 og videre etter §407 annet ledd, idet Solberg ikke hadde kunnskap om de aktuelle omstendigheter før den 10. februar 1995 og ikke kan bebreides for såvidt sen kunnskap.
De nye omstendigheter er riktignok anført som ankegrunner i anke til Høyesterett, men anken er ikke realitetsbehandlet, idet den ble nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 4. Det må være i strid med lovens system om gjenopptakelse skulle bli nektet på dette grunnlag.
Fristen på tre måneder etter tvistemålsloven §408 første ledd kan heller ikke være til hinder for gjenopptakelse, idet begjæring om gjenopptakelse forutsetter at rettskraft er inntrådt.
Hans Christian Solberg har nedlagt slik påstand:
"1. Saken gjenopptas.
2. Hans Chr. Solberg frifinnes.
3. Hans Chr. Solberg tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Det fremgår av begjæringen om gjenopptakelse at en kopi er sendt til motpartens prosessfullmektig.
Lagmannsretten vil bemerke:
Lagmannsretten finner det åpenbart at begjæringen må bli å forkaste under henvisning til tvistemålsloven §412 første ledd 2. punktum.
Det sentrale spørsmål i saken er om man kan si at Solberg har hatt adgang til å gjøre de nye omstendigheter gjeldende gjennom anke, når anken er nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i samsvar med tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 4. En slik nektelse innebærer at kjæremålsutvalget enstemmig har funnet "at verken avgjørelsens betydning utenfor den foreliggende sak eller andre forhold gir grunn til at anken blir prøvd av Høyesterett."
Svaret på dette spørsmålet og beslektede spørsmål på bakgrunn av at anke er nektet fremmet i samsvar med de øvrige nr. i tvistemålsloven §373 tredje ledd har tidligere gitt grunnlag for tvil. Høyesteretts kjæremålsutvalg anmodet på denne bakgrunn i 1975 Høyesterett om å gi svarene, jf Rt-1976-878. Høyesteretts kjennelse, dens pkt. 1 lyder slik:
"Når det til støtte for en anke til Høyesterett er påberopt nye bevis, og Høyesteretts kjæremålsutvalg i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1 eller nr. 4 har nektet anken fremmet til Høyesterett, må gjenopptakelse av den påankede dom anses avskåret etter tvistemålsloven §407 annet ledd 2. punktum for så vidt begjæringen om gjenopptakelse bygges på de samme bevis som har vært påberopt til støtte for anken."
I premissene for kjennelsen er uttalt:
"Nr. 4. Denne bestemmelse kommer forutsetningsvis til anvendelse hvor det ikke er grunnlag for å bruke noen av de andre bestemmelser i §373 tredje ledd. Anvendelsen beror på en totalvurdering av saken ut fra de kriterier som er nevnt i nr. 4. Ved vurderingen kommer blant annet inn utsiktene til at den ankende part får medhold, herunder betydningen av det punkt de nye bevis knytter seg til, alt sett i forhold til partenes stilling og mellomværende og tvistens betydning for partene. Det er en utpreget rimelighetsvurdering som skal foretas, og denne vurdering skjer på grunnlag av det samlede materiale som foreligger for Kjæremålsutvalget, herunder de nye bevis den ankende part har påberopt seg. En avgjørelse etter nr. 4 innebærer at Kjæremålsutvalget har funnet at saken i den skikkelse den har foreligget for utvalget, bør anses som endelig avgjort ved lagmannsrettens dom. Den ankende part har således etter min mening gjort de nye bevis gjeldende gjennom anke, og han kan ikke kreve saken gjenopptatt på grunnlag av de bevis som forelå for Kjæremålsutvalget."
For øvrig har Tore Schei i Tvistemålsloven med kommentarer bind II 1990 omtalt spørsmålet på 376, der det uten forbehold og under henvisning bl.a. til Rt-1976-878 er uttalt:
"Påberopes det nye kjensgjerninger eller nye bevis for utvalget og saken likevel nektes fremmet etter §373 tredje ledd nr. 4, kan dette beviset ikke danne grunnlag for gjenopptakelse av saken for lagmannsretten."
Det må etter dette konstateres at den anførte grunn for gjenopptakelse ikke kan føre fram.
Idet begjæringen blir å forkaste og lagmannsretten ikke har funnet grunn til å bringe motparten inn i saken forut for avgjørelse, foreligger intet omkostningsspørsmål å ta stilling til.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Begjæringen forkastes.