LF-1995-660

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-04-26
Publisert:	LF-1995-00660
Stikkord:	Erstatningsrett i kontraktsforhold, Erstatningsrett utenfor kontraktsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett Nr. 9401638 A - Frostating lagmannsrett LF-1995-00660 A.
Parter:	Ankende part: Otto Olsen AS, 2001 Lillestrøm (Prosessfullmektig: Advokat Geir Even Asplin, 0115 Oslo). Ankemotparter: 1. Frits Grande, 7075 Tiller. 2. Stig Tømmervold, 7064 Bratsberg (Prosessfullmektig: Advokat Helge Gerhardsen, 7002 Trondheim).
Forfatter:	Lagmann Hans Flock, formann. Lagdommer Ivar Oftedahl. Lagdommer Ole Johan Lund
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1976) §15-1, Straffeloven (1902) §283a, §284, Tvistemålsloven (1915) §180, Husleieloven (1939) §51, Skadeserstatningsloven (1969)

Saken gjelder et krav fra en kreditor som har rettskraftig dom mot et aksjeselskap. Kravet er rettet mot daglig leder og styreformann i selskapet. Det gjøres gjeldende at disse to gjennom sine handlinger og unnlatelser er blitt ansvarlig for kravet, dels gjennom de ulovfestede regler om culpaansvar, dels på grunnlag av bestemmelsen i aksjeloven §15-1 og subsidiært ved de bestemmelser om ansvarsgjennombrudd (gjennomskjæring) som har utviklet seg i teori og rettspraksis.

Rosten Auto AS leiet frem til 1. januar 1992 verkstedlokaler hos Otto Olsen AS i Østre Rosten 18 i Trondheim. Leieforholdet opphørte ved at Rosten Auto AS kort tid i forveien hadde hevet avtalen som ellers hadde bestemmelser om en gjensidig oppsigelsesfrist på ett år. Rosten Auto AS fortsatte sin virksomhet i andre lokaler, og lokalene i Østre Rosten 18 ble leiet ut til et annet bilverksted fra 1. februar 1992, men da til en lavere leie.

Otto Olsen AS fant hevningen uberettiget og krevet innbetalt sitt leietap for den gjenværende del av oppsigelsestiden. Kravet ble bestridt av Rosten Auto AS, og dette førte til at Otto Olsen AS gikk til søksmål mot sin tidligere leietaker. Ved Trondheim byretts dom av 30. oktober 1992 ble Otto Olsen AS tilkjent kr 68.833,- med tillegg av renter og saksomkostninger.

Rosten Auto AS påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Under saksforberedelsen for lagmannsretten kom det frem at den ankefrist på 14 dager som er fastsatt i husleieloven §51 første ledd, gjaldt i saken. Dette ledet til at lagmannsretten avviste anken, samtidig som en begjæring om oppreisning for oversittelse av ankefristen heller ikke ble tatt til følge. Rosten Auto AS påkjærte forgjeves lagmannsrettens avgjørelser til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Da domskravet fortsatt ikke ble betalt, ble det på bakgrunn av utleggsbegjæring fra Otto Olsen AS den 14. april 1993 tatt utlegg hos Rosten Auto AS i tre løftebukker og en del annet driftsløsøre. Det ble i mars 1994 gjennomført tvangssalg av utleggsgjenstandene som innbrakte kr 40.000,-. Etter fradrag av omkostninger ble kr 34.100,- av namsmannen overført til Otto Olsen AS. Av utleggsforretningen fremgikk at "andre verdier til utlegg vites ikke".

Driftsløsøret ble kjøpt av Stig Tømmervold som sammen med Frits Grande eide alle aksjene i Rosten Auto AS. I tillegg til at de begge arbeidet i verkstedet som mekanikere, var Tømmervold styreformann i selskapet mens Grande var daglig leder og styremedlem. Løsøret ble følgelig værende i verkstedet.

Allerede i brev av 28. desember 1991 fra Otto Olsen AS' advokat til Rosten Auto AS' advokat ble annonsert at det ville bli krevet erstatning for husleietapet. I brevet ble påpekt at det ville bli vurdert å holde "selskapets styremedlemmer personlig og solidarisk ansvarlig for tapet." Da man til tross for purringer ikke fikk innbetalt noe utover oppgjøret fra tvangssalget, gikk Otto Olsen AS ved stevning av 9. desember 1994 til søksmål mot Grande og Tømmervold for Trondheim byrett og krevet dom mot disse to for sitt resttilgodehavende mot Rosten Auto AS. Byretten avsa den 28. august 1995 dom i saken med slik slutning:

"1. Frits Grande og Stig Tømmervold frifinnes.

2. Otto Olsen AS dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr 20.000,- - kronertjuetusen 00/100 - i saksomkostninger til Frits Grande og Stig Tømmervold."

Otto Olsen AS har påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Grande og Tømmervold har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim den 20. og 21. mars 1996. Grande og Tømmervold avga forklaring. I tillegg ble avhørt som vitner Rosten Auto AS' regnskapsfører samt selskapets nåværende og tidligere revisor. Saken står såvel i rettslig som i faktisk henseende i det vesentlige i samme stilling som for byretten.

Otto Olsen AS har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Grande og Tømmervold er ansvarlig for det tap som utleieren er påført etter de ulovfestede regler om culpaansvar. I egenskap av tillitsmenn i Rosten Auto AS har de forsettlig eller uaktsomt begått handlinger eller gjort seg skyldig i unnlatelser som har påført Otto Olsen AS et økonomisk tap.

Som slike handlinger fremheves for det første den uberettigede hevningen av leiekontrakten. Fra dette tidlige stadium påberopes også unnlatelsen av å informere Otto Olsen AS om at Rosten Auto AS i 1992 var i en vanskelig økonomisk stilling. Dersom slik informasjon var blitt gitt, hadde det ikke blitt anlagt sak for Trondheim byrett med krav om erstatning for tapte leieinntekter. Et culpaansvar på dette punkt vil være begrenset til de saksomkostninger som Otto Olsen AS ble påført ved denne første byrettssaken.

De klareste erstatningsbetingende handlinger/unnlatelser ble likevel begått etter at det forelå dom for erstatningskravet mot Rosten Auto AS i Trondheim byrett. Det krav som ble slått fast i dommen, er blitt fullstendig neglisjert, dette til tross for at Otto Olsen AS gjentatte ganger har gjort henvendelser i anledning kravet. Kravet er også blitt neglisjert ved at det ved brudd på reglene om regnskapsføring i aksjeselskaper ikke er tatt med i Rosten Auto AS' resultatregnskap og balanse. Det er også begått feil ved at det driftsløsøre som ved tvangssalg ble solgt til Tømmervold, fortsatt ble bokført som aktiva i Rosten Auto AS.

Videre fremheves som ansvarsgrunnlag at Rosten Auto AS har forfordelt sine kreditorer. Driften har frem til i dag fortsatt, og man har fortløpende gjort opp alle andre forpliktelser. Derunder er det også utbetalt vanlig vederlag for utført arbeide både til Grande og til Tømmervold.

Den omstendighet at det ikke er begjært oppbud, må også lede til at Grande og Tømmervold personlig blir ansvarlig for Otto Olsen AS' tilgodehavende.

Endelig har man unnlatt å sørge for at Rosten Auto AS ved sin fortsatte drift har hatt tilstrekkelig finansiering til at alle forpliktelser kunne dekkes.

Det påpekes at selv om disse faktiske omstendigheter enkeltvis ikke er tilstrekkelige til å etablere noe culpaansvar, vil et slikt ansvar likevel bli resultatet når det foretas en samlet vurdering.

Videre anføres at de handlinger/unnlatelser som er nevnt i det foregående, har påført Otto Olsen AS økonomisk tap. I den forbindelse fremheves at Rosten Auto AS ifølge regnskapene har utbetalt et samlet beløp på ca 10 mill kroner i løpet av de år hvor misligholdet av Otto Olsen AS' fordring har funnet sted. Bare de beløp som er utbetalt til Grande og Tømmervold personlig, overstiger langt Otto Olsen AS' fordring. Det erkjennes at det er vanskelig å bedømme om Otto Olsen AS ville ha fått noen dekning dersom det hadde blitt begjært oppbud. Men her må Grande og Tømmervold være de nærmeste til å bære bevisbyrden for at en konkursbehandling etter oppbud ikke ville ha gitt noen slik dekning.

Endelig anføres at det er adekvat årsakssammenheng mellom de skadevoldende handlinger/unnlatelser og det økonomiske tap som Otto Olsen AS er blitt påført. I den forbindelse påpekes at det ifølge juridisk teori ikke bør stilles særlig strenge beviskrav for årsakssammenheng ved erstatningsbetingende unnlatelser. Grande og Tømmervold burde ha forstått at Otto Olsen AS ville bli påført tap ved den forfordeling som har funnet sted over mange år, og man må også ha forstått at dekningsmulighetene for Otto Olsen AS ble redusert ved at Grande og Tømmervold gjennom årene tok ut midler til seg selv.

Ved siden av ansvar basert på det ulovfestede culpaansvaret, påberopes også at Grande og Tømmervold som tillitsmenn har et direkte ansvar overfor Otto Olsen AS basert på bestemmelsene i aksjeloven §15-1. Den nærmere vurdering av om et slikt ansvar foreligger, vil måtte skje langs de linjer som foran er påberopt i forbindelse med culpaansvaret.

Subsidiært gjøres gjeldende at Grande og Tømmervold gjennom det som har skjedd, selv har fått et ansvar for Rosten Auto AS' gjeld til Otto Olsen AS som følge av reglene om ansvarsgjennombrudd (gjennomskjæring). Grande og Tømmervold innehar alle posisjoner i selskapet ved at de til sammen eier alle aksjene, de er styre og daglig ledelse, og de er begge til overmål ansatt som mekanikere i selskapet. Gjennom tvangssalget er Tømmervold sogar selv blitt eier av det driftsløsøre som selskapet benytter. Sentralt ved spørsmålet om gjennomskjæring vil - som fremhevet av Hagstrøm i TfR 1993 250 flg - være underfinansieringen, Rosten Auto AS' manglende uavhengighet i forhold til Grande og Tømmervold, den vedvarende tilsidesettelse av spillereglene for drift av et aksjeselskap samt prioriteringen av utbetalinger til seg selv på bekostning av oppgjør til Otto Olsen AS. Det fremheves at alt dette har pågått over flere år.

Et ansvar på dette grunnlaget innebærer at Grande og Tømmervold blir ansvarlig for hele Otto Olsen AS' tilgodehavende, uten at ansvaret blir begrenset til det økonomiske tap som denne kreditor er blitt påført.

Det bestrides at Grande og Tømmervolds erstatningsansvar kan lempes. De er selv de nærmeste til å bære risikoen når de har neglisjert sine plikter som tillitsmenn i Rosten Auto AS. Dertil kommer at de, i tilfelle de blir ansvarlige overfor Otto Olsen AS, selv vil få et regresskrav overfor Rosten Auto AS. Gjennom et personlig ansvar blir de således tvunget til å sørge for at dette selskap blir i stand til å gjøre opp for seg.

Otto Olsen AS har nedlagt slik påstand:

"1. Frits Grande og Stig Tømmervold dømmes til in solidum innen 2 - to - uker å betale til Otto Olsen AS kr 107.689,- med tillegg av 12% rente p.a. fra 24. mars 1994 til betaling skjer.

2. Otto Olsen AS tilkjennes sakens omkostninger for Byretten og Lagmannsretten."

Grande og Tømmervold gjør gjeldende at byrettens dom er korrekt både i sitt resultat og i sin begrunnelse.

Utgangspunktet i saken er at Otto Olsen AS som følge av et tidligere kontraktsforhold med Rosten Auto AS, har et pengekrav mot dette selskapet som er slått fast i en rettskrafig dom.

Et erstatningsansvar for Grande og Tømmervold kan bare baseres på våre ulovfestede regler om culpaansvaret. Det aksepteres at det i tilfelle ansvarsgrunnlag blir etablert et solidaransvar mellom disse to tillitsmenn. Det må følge av dommen i Rt-1993-20 flg at aksjeloven §15-1 neppe kan anvendes i den foreliggende sak.

Det bestrides at Grande og Tømmervold er ansvarlig som følge av utvist skyld. I den forbindelse fremheves særlig:

- Den omstendighet at gjelden til Otto Olsen AS ikke betales, etablerer ikke i seg selv noe skyldansvar for Grande og Tømmervold.

- Da leiekontrakten ble hevet i desember 1991, var Rosten Auto AS i en vanskelig situasjon. Det forelå på dette tidspunkt pålegg fra arbeidstilsynet med hensyn til verkstedlokalene, med kort frist for utbedring. På bakgrunn av tidligere erfaringer hadde Rosten Auto AS all grunn til å betvile at Otto Olsen AS som utleier ville sørge for nødvendig utbedring innen utløpet av fristen. Dertil kom at driften i lokalene over tid hadde vist seg lite lønnsom, noe som bl.a. skyldtes forhold ved lokalene og ved tilkomsten som også utleieren hadde noe ansvar for. Fortsatt drift i lokalene ville derfor sannsynligvis ha ledet til avvikling av selskapet eller konkurs.

- Selv uten uttrykkelig informasjon om Rosten Auto AS' vanskelige økonomiske stilling burde Otto Olsen AS ha forstått at selskapet drev tungt.

- Det erkjennes at Rosten Auto AS' regnskaper har vært ført slik at de ikke ga et korrekt bilde av selskapets stilling. Men dette gjelder tiden etter at Otto Olsen AS' erstatningskrav var etablert. Mulighetene for å betale til Otto Olsen AS ville overhodet ikke ha blitt større fordi om regnskapene hadde vært korrekte.

- Når alle andre kreditorer enn Otto Olsen AS fikk oppgjør, skyldtes det at Rosten Auto AS har drevet "fra hånd til munn". For å kunne holde driften i gang måtte man nødvendigvis betale lønninger, husleie, for levering av reservedeler osv. Alternativet ville ha vært å innstille driften. I denne situasjonen hadde Rosten Auto AS ikke økonomi til å innfri Otto Olsen AS' krav.

- Dersom Rosten Auto AS hadde inngitt oppbud, ville det ikke ha blitt dekning til Otto Olsen AS' uprioriterte krav.

- Det bestrides å ha vært klanderverdig av Grande og Tømmervold ikke å sørge for at Rosten Auto AS ble tilført ytterligere egenkapital, slik at selskapet dermed ble i stand til å oppfylle overfor Otto Olsen AS.

- Når Grande og Tømmervold har tatt ut lønn, har det aldri vært tale om mer enn et normalt vederlag for det arbeide som ble utført. Det skjedde således ingen tapping av selskapet.

Dersom Grande og Tømmervold skulle bli ilagt erstatningsansvar, anføres subsidiært at ansvaret i så fall må lempes etter reglene i skadeserstatningsloven.

Endelig bestrides at Grande og Tømmervold er blitt overført ansvar for Otto Olsen AS' krav etter reglene om ansvarsgjennombrudd. Det foreligger overhodet ingen illojal tapping av Rosten Auto AS' for store beløp, slik som tilfellet var i den dom som er gjengitt i Rt-1993-20.

Grande og Tømmervold har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Frits Grande og Stig Tømmervold tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Innledningsvis presiseres at det gjeldsmellomværende som er bakgrunnen for Otto Olsen AS' krav, knytter seg til avtale om utleie av verkstedlokaler til Rosten Auto AS. Etter det opplyste inneholdt leiekontrakten som ble tiltransportert Rosten Auto AS i 1988, bestemmelse om at leieforholdet skulle løpe med ett års gjensidig oppsigelse. Det foreligger ikke opplysninger om at det var stilt noen sikkerhet for riktig betaling av leien. Dette er bakgrunnen for at Otto Olsen AS i 1992 ble sittende med et usikret leiekrav mot sin tidligere leieboer.

Lagmannsretten vil i det følgende gå nærmere inn på spørsmålet om Otto Olsen AS er blitt påført økonomisk tap som følge av den måte som Grande og Tømmervold har opptrådt på som daglig leder/styreformann i Rosten Auto AS, og om et slikt tap i tilfelle er forårsaket av klanderverdig forhold fra Grande/Tømmervolds side.

Som nevnt måtte det gjennomføres rettssak for Trondheim byrett før et ble slått fast at Rosten Auto AS ikke hadde noen hevningsadgang, og at selskapet følgelig var forpliktet til å erstatte Otto Olsen AS' husleietap i oppsigelsesperioden. Otto Olsen AS ble ved dette påført saksomkostninger på i alt kr 35.000,-, som er en del av det ubetalte krav mot Rosten Auto AS. Dersom et ikke betalingsdyktig aksjeselskap pådrar seg et søksmål om et utvilsomt krav - og motparten på denne måten blir påført saksomkostninger - vil nok daglig leder og de tillitsmenn som står bak selskapets standpunkt, kunne pådra seg et erstatningsansvar for saksomkostningsbeløpet overfor motparten. Men et slikt ansvar kan vanskelig allerede følge av den omstendighet at motparten vant saken med saksomkostninger. Slik lagmannsretten ser det, må det være et vilkår for erstatningsansvar i et slikt tilfelle at det må kunne bebreides daglig leder/tillitsmenn at motparten måtte gå til søksmål for å få tvangsgrunnlag for kravet. Det avgjørende i en slik vurdering må være om de nevnte personer under saken forsto eller burde forstått at man ikke hadde noen muligheter for å vinne frem med standpunktet om at selskapet ikke var forpliktet. Ut fra de beviser som foreligger, er det ikke grunn til å gå ut fra at hevningen i 1991 og avvisningen av erstatningskravet springer ut av en slik klanderverdig holdning fra Grandes og Tømmervolds side. Forut for hevningen hadde man engasjert advokat for vurdering av spørsmålet, og hevningsbrevet er som tidligere nevnt skrevet av advokaten.

Etter at byrettens dom av 30. oktober 1992 forelå, var situasjonen at Rosten Auto AS overfor en tidligere kontraktspart hadde pådratt seg et krav på noe over kr 100.000,-. Det senere årsregnskap for dette året viste et overskudd på knapt kr 80.000,-. Dette gikk i sin helhet med til å dekke tidligere underbalanse, med det resultat at egenkapitalen pr 31. desember 1992 utgjorde vel kr 30.000,-. Aksjekapitalen på kr 50.000,- var følgelig ikke intakt. Egentlig var det regnskapsmessige resultat vesentligere dårligere, idet Otto Olsen AS' erstatningskrav med påløpne renter ikke var tatt med i dette regnskapet.

Straffeloven §283a fastsetter som utgangspunkt straff for den som ikke åpner gjeldsforhandling eller konkurs til tross for at han bør innse at han ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne. Et vilkår for straff er dog bl.a. at det bør innses at næringsvirksomheten "klart går med tap, og at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles innen rimelig tid". Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke holdepunkter for at Rosten Auto AS klart gikk med tap. Den ordinære drift i 1992 hadde som nevnt gitt overskudd. Erstatningskravet fra Otto Olsen AS representerte en ekstraordinær omkostning som det ikke var noen grunn til å regne med ville gjenta seg.

Selv om en begjæring om oppbud med korresponderende konkursbehandling etter utløpet av 1992 kunne ha resultert i at det ble utbetalt en viss dividende til Otto Olsen AS, er lagmannsretten etter dette kommet til at den manglende oppbudsbegjæring på dette tidspunkt ikke representerer et forhold som kan påføre Grande og Tømmervold noe erstatningsansvar overfor Otto Olsen AS for økonomisk tap. Det må her innskytes at det bare vil være et tap utover de kr 34.100,- som Otto Olsen AS fikk dekket ved tvangssalg av utleggspantet, som eventuelt ville være av interesse i denne sammenheng.

Resultatregnskapet for 1993 viste et underskudd på knapt kr 60.000,-, noe som resulterte i en negativ egenkapital på vel kr 25.000,-. Balansen var egentlig enda svakere idet det var bokført varige driftsmidler med kr 7.700,- til tross for at disse som tidligere nevnt i løpet av året var tvangssolgt til Tømmervold. På den annen side var resultatregnskapet belastet med avskrivninger på de samme driftsmidler med kr 8.300,-. Heller ikke 1993-regnskapet inneholder den gjeldsforpliktelsen som Rosten AS hadde overfor Otto Olsen AS, og påløpne renter for dette året var ikke belastet resultatregnskapet.

Den økonomiske situasjon for selskapet var ved dette betydelig forverret gjennom driften i 1993. Men selv om Grande og Tømmervold på dette tidspunkt hadde plikt til å åpne gjeldsforhandling eller begjære oppbud, jf straffeloven §283a, kan det vanskelig sees at en unnlatelse av å treffe slike tiltak har påført Otto Olsen AS noe økonomisk tap. Det er liten grunn til å regne med at en konkurs på dette tidspunkt ville ha gitt noen dividende til de uprioriterte fordringshavere.

Årsregnskapet for 1994 viser nok et år med underskuddsdrift og en økning i den negative egenskapitalen til knapt kr 60.000,-, fortsatt uten at gjeldsforpliktelsen til Otto Olsen AS med påløpne renter var tatt med.

Det er opplyst at resultatet for 1995 vil gi et overskudd på noen få 10.000 kroner.

Det er på det rene at de bestemmelser som gjelder for regnskapsføring ikke er overholdt. Dog skal her bemerkes at gjelden til Otto Olsen AS er nevnt i årsberetningen både for 1993 og 1994. En uriktig regnskapsføring som viser for stor inntjening eller en for høy egenkapital, vil under nærmere gitte vilkår kunne føre til at daglig leder/styreformann kan få et erstatningsansvar overfor enkelte av selskapets medkontrahenter. Men i den foreliggende sak er det tale om en kreditor som var fordringshaver allerede før den uriktige regnskapsføringen fant sted. I en slik situasjon er ikke det krav som kreditor krever erstattet noe resultat av den uaktsomme handling som påberopes.

I og med at verkstedsdriften fortsatt holdes gående i Rosten Auto AS' s regi, har en rekke kreditorer gjennom årene fått oppgjør i den lange perioden som Otto Olsen AS's fordring har stått udekket. Straffeloven §284 pålegger en debitor en viss plikt til å påse at kreditorene får lik dekning. En overtredelse av denne bestemmelsen vil først og fremst kunne utløse et straffeansvar. En forfordeling av kreditorene i strid med bestemmelsen vil også kunne medføre et erstatningsansvar for daglig leder/tillitsmenn hos debitor. I den foreliggende sak har det imidlertid vært tale om å dekke krav som hele tiden har vært knyttet til ytelser som har vært nødvendige for å holde driften gående, så som arbeidslønn, husleie, levering av bestilte reservedeler osv. At det i praksis til dels har vært tale om betaling etter at motytelsen allerede har vært mottatt - f.eks. ved betaling i henhold til tilsendt faktura - kan i denne sammenheng ikke være avgjørende. I forhold til det for lengst etablerte erstatningskrav som Otto Olsen AS har hatt i denne perioden, kan det her ikke være tale om en slik forfordeling som rammes av straffeloven §284, og det kan etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke gi grunnlag for erstatning mot daglig leder/styreformann når driften på denne måten fortsetter uten at det eldre kravet blir dekket.

Noen av de fordringer som på denne måten er blitt betalt, gjelder arbeidsvederlag til Grande og Tømmervold. All den stund det her ikke er tale om annet enn et normalt vederlag for utført arbeide, kan lagmannsretten ikke se at utbetaling av et slikt vederlag innebærer noen tapping av selskapets midler eller noen annen form for illojalitet som vil kunne danne grunnlag for et erstatningskrav mot de to nevnte medarbeidere i selskapet.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at Grande og Tømmervold ikke ved klanderverdig forhold har pådratt seg noe culpaansvar overfor Otto Olsen AS.

Otto Olsen AS har i tillegg påberopt seg erstatningsansvar etter bestemmelsen i aksjeloven §15-1 som et selvstendig ansvarsgrunnlag for sitt krav mot Grande og Tømmervold. De to sistnevnte har bestridt at denne bestemmelsen kan komme til anvendelse i et tilfelle som det foreliggende. Høyesterett har i dom inntatt i Rt-1993-20 flg kommet til at en enkeltstående kreditor ikke kan reise erstatningssøksmål etter aksjeloven §15-1 mot et styremedlem i et insolvent aksjeselskap. Det var i den saken på det rene at styremedlemmets erstatningsbetingende handlinger ikke var rettet direkte mot de kreditorer som hadde anlagt erstatningssaken. Det samme må også - iallfall for en vesentlig del - kunne sies å være tilfelle i den foreliggende sak. Under henvisning til den foregående drøftelse av culpaansvaret, finner lagmannsretten det ikke under noen omstendighet nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet, idet heller ikke et erstatningskrav bygget på aksjeloven §15-1 vil kunne gis medhold.

Lagmannsretten går etter dette over til å drøfte Otto Olsen AS's subsidiære grunnlag. Dette bygger på reglene om ansvarsgjennombrudd (gjennomskjæring).

Lagmannsretten påpeker innledningsvis at Rosten Auto AS er et aksjeselskap med aksjekapital på kr 50.000,-. Selskapet har siden starten drevet med reparasjon av biler, og aksjene har vært fordelt mellom Grande og Tømmervold, som begge har arbeidet - og fortsatt arbeider - i selskapet. Man har hele tiden drevet virksomheten i leiede lokaler med et relativt beskjedent driftsløsøre. Det har ikke vært noe misforhold mellom selskapets nominelle aksjekapital og det økonomiske omfang på den virksomhet som har vært drevet opp gjennom årene. Det kan heller ikke sies å være noe påfallende ved at de to innehavere valgte å organisere sin verkstedsdrift i aksjeselskaps form. I utgangspunktet har man således å gjøre med et husleiekrav fra Otto Olsen AS mot leieboeren, Rosten Auto AS. For dette kravet heftet aksjeselskapet med hele sin formue og uten noe ansvar for Grande og Tømmervold som aksjonærer. Reglene om ansvarsgjennombrudd innebærer et brudd med dette utgangspunktet, ved at aksjonærene, til tross for at selskapet er debitor, får et selvstendig og direkte ansvar overfor kreditor.

Reglene om et slikt ansvar er utviklet gjennom rettspraksis og teori. De nærmere vilkår for at en aksjonær skal kunne overføres et slikt ansvar kan neppe sies å være særlig nøyaktig fastlagt. Om ansvarsgjennombrudd skal finne sted, vil måtte bero på en totalvurdering av en rekke momenter.

Hagstrøm nevner i sin artikkel "Ansvarsgjennombrudd etter norsk rett" i TfR 1993 250 flg at det klassiske tilfelle av ansvarsgjennombrudd gjerne er "der et (heleiet) datterselskap er underfinansiert i forhold til den virksomhet selskapet driver", f.eks. ved at morselskapet lar et datterselskap med svakt økonomisk fundament forestå særlig risikofylte aktiviteter. Den foreliggende sak ligger etter lagmannsrettens oppfatning nokså langt til siden for dette, i og med at underkapitaliseringen først og fremst har vært et faktum etter at Otto Olsen AS fikk sitt krav.

Det må være helt på det rene at Grande og Tømmervold, både i egenskap av de eneste aksjeeiere og i egenskap av daglig leder/styre, i kraft av sin beslutningsmyndighet har hatt den totale rådighet over selskapet. Således er det disse to personer som har unnlatt å sørge for at den gamle gjelden til Otto Olsen AS er blitt betjent. Men heller ikke dette kan i en sak som den foreliggende, innebære at de dermed selv må ta ansvaret for betaling av denne gjeldsposten. At en virksomhet drives i aksjeselskaps form med en eller et fåtall aksjonærer som selv fullstendig har rådighet over selskapet, er en velkjent ordning som finnes i et stort antall mindre aksjeselskaper rundt omkring i Norge. Dersom det i et slikt selskap skal bli tale om ansvarsgjennombrudd, kan dette ikke alene skje ut fra at eier- og rådighetsforholdene er konsentrert på denne måten, men i tilfelle i kombinasjon med andre omstendigheter. Den situasjon som først og fremst vil kunne peke seg ut som aktuell, vil antagelig være de tilfeller der aksjeeieren/aksjeeierne har opptrådt illojalt overfor den aktuelle kreditor, typisk ved selv å begunstige seg på selskapets eller kreditorenes bekostning.

Lagmannsretten kan ikke se at Grande og Tømmervold har begunstiget seg på noen slik måte. Om dette vises til bemerkningene ovenfor i forbindelse med drøftelsen av et eventuelt culpaansvar. Retten kan heller ikke se at deres fortsatte drift av selskapet, kombinert med en neglisjering av plikten til frivillig å gjøre opp overfor Otto Olsen AS, innebærer en illojalitet overfor denne kreditor, i alle fall ikke i en slik grad at Rosten Auto AS's ansvar dermed kan overføres på aksjonærene.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at byrettens dom, domsslutningens punkt 1, må stadfestes.

Anken har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må Otto Olsen AS erstatte Grande og Tømmervold sakens omkostninger for lagmannsretten. Etter det resultat som lagmannsretten er kommet til, er det ingen grunn til å gjøre noen endring i byrettens saksomkostningsavgjørelse.

Saksomkostningene for lagmannsretten fastsettes i overensstemmelse med omkostningsoppgaven fra advokat Gerhardsen til kr 30.000,-, et beløp som i sin helhet gjelder salær.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Otto Olsen AS til Frits Grande og Stig Tømmervold 30.000 - trettitusen - kroner med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.