LF-1995-753
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-05-28 |
| Publisert: | LF-1995-00753 |
| Stikkord: | Vederlagskrav, Særeie, Skifte, Foreldelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim skifterett Nr. 673/1992 - Frostating lagmannsrett LF-1995-00753 A. Anke nektet fremmet for Høyesteretts kjæremålsutvalg, se HR-1996-00583K . |
| Parter: | Ankende part: A, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Schjødt AS v/advokat Arve Rosvold Alver, Trondheim). Motpart: B, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Anne-Brit Olsson, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann. Lagdommer Ole Johan Lund. Ekstraord. lagdommer Hakon Huus-Hansen |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927) §25, Foreldelsesloven (1979) §2, §3, Foreldelsesloven (1896), Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §97, Ektefelleloven (1927), Skifteloven (1930) §26, §10, Foreldelsesloven (1979), Ekteskapsloven (1991) §75, Ekteskapsloven (1991) |
Saken gjelder tvist om vederlagskrav etter ektefelleloven av 20. mai 1927 nr 1 §25 annet ledd, herunder spørsmålet om foreldelse av kravet.
Ektefellene A (A) og B (B) ble skilt ved dom 16. oktober 1989. Faktisk samlivsbrudd var skjedd 21. desember 1988.
Det oppstod uenighet om flere spørsmål, og offentlig skifte ble åpnet i mai 1992. Tvist om omfanget av Bs særeie ble avgjort ved Trondheim skifteretts kjennelse av 2. mars 1995, som har slik slutning:
"1. Hytta "X" er Bs særeie.
2. - - -s gate 3 er Bs særeie.
3. Av innestående på kto. - - - - .- - .- - - - - pr 31. desember 88, er kr 200.000,- Bs særeie, kr 312.846,- inngår i felleseiet.
4. Partene bærer sine egne saksomkostninger."
Kjennelsen er rettskraftig.
A fremmet 12. mai 1995 krav om vederlag for økning av Bs særeie etter ektefelleloven av 20. mai 1927 nr 1 §25 annet ledd. Skifteretten fant at kravet var foreldet og avsa 19. oktober 1995 kjennelse i skiftetvisten med slik slutning:
"1. As krav om vederlag tas ikke til følge.
2. A pålegges å erstatte B v/advokat Anne-Brit Olsson sakens omkostninger, med kr 3.000,- - kronertretusen.
Oppfyllelsesfrist er fjorten - 14 - dager."
A påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett pga feil rettsanvendelse. B tok til motmæle. I brev av 27. november 1995 til kjærende parts advokat, har saksforberedende dommer i lagmannsretten pekt på at riktig rettsmiddel i dette tilfelle er anke, jf skifteloven §26. Retting etter tvistemålsloven §97 ble så foretatt innen den av retten fastsatte frist. Saken foreligger for lagmannsretten i samme skikkelse som for herredsretten.
Ankeforhandling fant sted i Trondheim 8. mars 1996. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble ikke ført vitner.
A har i det vesentlige anført:
Bs særeie har økt vesentlig i verdi under ekteskapet. A har i 1980-1982 i form av delvis dekning av kjøpesum og noe senere innfrielse av to obligasjoner, samlet overført ca 335.000 kroner til Bs særeie vedrørende eiendommen - - -s gt. 3. B dekket kun 85.000 kroner av kjøpesummen. Etter ektefelleloven §25 annet ledd er det for å tilkjenne vederlag tilstrekkelig at det rent faktisk har skjedd en verdioverføring. At dette har skjedd ved gave er uten betydning.
Vederlagskravet omfatter halvparten av de nevnte overføringer, således 167.500 kroner. Beløpet må indeksreguleres for perioden 1982 - mai 1995.
Verdioverføringen, som går langt ut over det som kan oppfattes som vanlig underhold, må sees i lys av at A har barn fra tidligere ekteskap. Han ønsket ikke at dette skulle skape problemer i forhold til et framtidig dødsboskifte.
På bakgrunn av ektepakt av 6. august 1976 med bestemmelse om særeie for Bs erverv ved "arv, arveforskudd, gave e.l. eller av egen inntekt" har A hele tiden akseptert at hun har hatt særeiemidler. Således aksepterte han at hun hadde særeiemidler i form av 200.000 kroner på konto - - - - .- - .- - - - -. Disse pengene skriver seg fra salg av hennes særeie, eiendommen - - -veien 75. Vederlagskravet knytter seg utelukkende til - - -s gt. 3.
Det er feil når skifteretten har kommet til at vederlagskravet i dette tilfelle er foreldet tre år etter faktisk separasjon, mao at foreldelsen er skjedd 21. desember 1991. Det korrekte må være en tre års foreldelsesfrist regnet fra det tidspunkt A hadde rett til å gjøre kravet gjeldende, jf foreldelsesloven §3, et tidspunkt som sammenfaller med skifterettens kjennelse av 2. mars 1995.
Å fremme slikt vederlagskrav før skifterettens avgjørelse om særeie forelå, var utenkelig og uaktuelt for A. Det er også tvilsomt om det på dette tidspunkt forelå rettslig interesse for ham. Under enhver omstendighet kunne en slik fremgangsmåte oppfattes som at A erkjente at - - -s gt. 3 var Bs særeie.
A har lagt ned slik påstand:
"1. A tilkjennes et vederlagskrav hos B stort kr 167.500,-. Beløpet justeres etter endringene i konsumprisindeksen med grunnlag 1982, 140,3, frem til utbetalingstidspunktet.
2. B erstatter A sakens omkostninger."
B har i det vesentlige anført:
Skifterettens avgjørelse er korrekt.
Prinsipalt anføres det at vederlagskravet er foreldet. Vederlagskrav etter ektefelleloven §25 annet ledd foreldes etter 3 år regnet fra det tidspunkt kravet tidligst kunne gjøres gjeldende, dvs fra 21. desember 1988, da samlivet faktisk ble brutt.
A har helt fra samlivsbruddet eller i alle fall i løpet av noen få måneder deretter vært klar over at B anså boligen i - - -s gt. 3 som sitt særeie. Selv om han hadde en annen oppfatning, hadde han oppfordring til å fremme sitt vederlagskrav og derved avbryte foreldelsesfristen. Han kunne også ha fremprovosert en avgjørelse om særeiespørsmålet langt tidligere.
Subsidiært anføres at det ikke foreligger de nødvendige rimelighetsgrunner for å imøtekomme vederlagskravet. A, som må ha ansvaret for å påvise rimeligheten for vederlagskrav etter ektefelleloven §25 annet ledd, har ikke brukt opp sine midler ved overføringer til B. Verdioverføringer til hennes særeie skjedde bevisst fra A's side mange år forut for samlivsbruddet. Av de midler A overførte har skifteretten ved kjennelsen av 2. mars 1995, slutningens pkt 3 in fine, allerede tilbakeført en god del.
A besitter også betydelige felleseiemidler i form av andel i firma og DU-midler. Vedrørende verdsettelse av disse midler førsøker han etter beste evne å forhindre B i å få sin rettmessige andel.
Atter subsidiært gjøres det gjeldende, med den samme argumentasjon som allerede nevnt, at et eventuelt vederlagskrav må settes så lavt som mulig.
B har lagt ned slik påstand:
"1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."
Lagmannsretten vil bemerke:
Idet B og A både hadde gått fra hverandre og var skilt flere år før den nye ekteskapsloven av 4. juli 1991 trådte ikraft 1. januar 1993, er det på det rene at den aktuelle tvisten om vederlag må løses etter bestemmelsene i den nå opphevede ektefelleloven av 20. mai 1927 nr 1. Vederlagskravet er begrunnet i forøkelse av den annen ektefelles særeie under ekteskapet. Det er aktuelt å søke hjemmel for dette vederlagskravet i ektefelleloven §25 annet ledd 1. punktum, som lød slik:
"Er en ektefelles særeie under ekteskapet økt i verdi, og har den annen ektefelle i vesentlig grad medvirket til forøkelsen gjennom bidrag til familiens underhold, arbeid eller på annen måte, kan denne ektefelle ved ekteskapets opphør eller ved lovlig eller faktisk separasjon tilkjennes et beløp av den førstes særeie som ikke må overstige halvparten av verdiøkningen."
Lagmannsretten må først ta stilling til om vederlagskravet, som ble fremsatt 12. mai 1995, er foreldet. Vederlagskravet ble fremsatt umiddelbart etter at skifteretten hadde tatt stilling til tvist om hva Bs særeie omfattet, men det var da gått mer enn 5 år siden faktisk separasjon og skilsmisse. Det var gått ca 3 år siden åpning av offentlig skifte, men dette får ingen selvstendig betydning.
B og A hadde dels felleseie, dels særeie på bakgrunn av ektepakt inngått samtidig med ekteskapet, hvoretter visse aktiva og visse former for erverv skulle være Bs særeie.
Også forut for 1970 inneholdt ektefelleloven §25, i første ledd, en hjemmel for vederlagskrav for den ektefelle som hadde anvendt særeiemidler til forøkelse av felleseiet. Slikt vederlagskrav kunne fremsettes "under skiftet", og således lang tid etter faktisk eller formell separasjon.
Ektefelleloven §25 annet ledd, om vederlagskrav for den ektefelle som hadde bidratt til forøkelse av den annen ektefelles særeie, kom inn i loven ved endringslov av 22. mai 1970 nr 30. Av forarbeidene - Ot.prp.nr.66 (1968-69) side 17, fremgår at man foreslo at kravet kunne gjøres gjeldende ved ekteskapets opphør eller ved rettslig eller faktisk separasjon for å unngå tvil om foreldelsesspørsmålet. Departementet ønsket å poengtere at kravet ikke skulle kunne gjøres gjeldende, slik at foreldelsen startet sitt løp, allerede under samlivet.
Forfalls- og foreldelsesspørsmålet vedrørende vederlagskrav etter ektefelleloven §25 annet ledd er kommentert av Kirsti Strøm Bull i TfR 1985 519 - 520, av Peter Lødrup i Materiell skifterett 7. utgave 1986 110 og i Rt-1990-1226 på 1230. På bakgrunn av lovens ordlyd og de øvrige rettskilder som er nevnt, er det etter lagmannsrettens vurdering ikke tvilsomt at forfallstidspunktet for vederlagskrav etter ektefelleloven §25 annet ledd var det samme hva enten det dreide seg om fullstendig særeie eller dels særeie, dels felleseie. Kritikk mot denne konsekvens var reist de lege ferenda av Lødrup, men dette førte ikke til endring av gjeldende rett forut for ny ekteskapslov. Etter den nye ekteskapsloven §75 må krav av den aktuelle art ved fullstendig særeie fremsettes innen 1 år etter skilsmisse, mens krav der felleseie finnes må fremsettes før delingen er avsluttet.
Vederlagskrav mellom ektefeller er foreldet når det er gått tre år regnet "fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse" jf foreldelsesloven §2 og §3. Det kan nevnes at den tidligere foreldelsesloven av 1896 inneholdt en særbestemmelse for krav mellom ektefeller, hvoretter fristen ikke løp ut før tre år etter ekteskapets opphør jf Kirsti Strøm Bull l.c. For den periode som er aktuell i tvisten mellom A og B gjelder ingen tilsvarende spesialbestemmelse.
Avgjørende for sakens løsning blir etter dette om A i relasjon til foreldelsesloven §3 kan sies å ha hatt rett til å kreve å få oppfyllelse forut for 12. mai 1992 eller ikke.
Fra Asbjørn Kjønstad og Steinar Tjomslands "Foreldelsesloven" utgave 1983 38 hitsettes:
"Når loven bruker uttrykket "tidligst kan kreve oppfyllelse", må dette forstås objektivt. Om fordringshaveren er forhindret fra å gjøre fordringen gjeldende fordi han ikke har kjennskap til den, er uten betydning. En annen sak er at den nye foreldelsesloven inneholder generelle bestemmelser om fristforlenging i tilfelle av uvitenhet, se §10."
Foreldelsesloven §10 nr 1 innvilger den fordringshaver som har manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren en tilleggsfrist på 1 år fra den dag han fikk eller burde skaffet seg den nødvendige kunnskap.
Lagmannsretten legger til grunn at A allerede kort tid etter tidspunktet for faktisk separasjon ble klar over at B pretenderte at eiendommen - - -gt 3 var hennes særeie. Han burde da på et langt tidligere tidspunkt ha initiert en avklaring og derved skaffet seg sikker kunnskap om særeiets omfang og objektet for et eventuelt vederlagskrav. Slik det konkret ligger an får bestemmelsen i foreldelsesloven §10 nr 1 om tilleggsfrist ingen selvstendig betydning, men bestemmelsens eksistens og formulering gir bidrag til fortolkningen av foreldelsesloven §3.
Skifterettens kjennelse, slutningens punkt 1, blir etter dette å stadfeste.
Anken har ikke ført fram og A ilegges saksomkostninger etter tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Anne-Brit Olsson har krevd kr 17.000,- som fullt ut gjelder salær. Dette finner nødvendig jf tvistemålsloven §176 første ledd. Det gjøres ingen endring i skifterettens omkostningsavgjørelse, slutningens punkt 2.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler A saksomkostninger for lagmannsretten til B med 17.000 - syttentusen - kroner.