LF-1996-2
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-31 |
| Publisert: | LF-1996-00002 |
| Stikkord: | Straffeprosess, Bevisførsel |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midt-Trøndelag herredsrett Nr. 95-262 - Frostating lagmannsrett LF-1996-00002 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet mot A. |
| Forfatter: | Aage Rundberget. Kjell Buer. Randi Grøndalen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §292, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §272, §117, §118, §119, §134, §242, §331, §92, Straffeprosessloven (1981) |
A, født xx.xx.1949, bopel X, er av Statsadvokatene i Trondheim den 23. august 1995 satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §272 første ledd 1. punktum ved at han den 18. januar 1994 skal ha tent på et kårhus på egen eiendom for å få utbetalt forsikringssummen for bygningen, innbo og løsøre.
Forsvareren, advokat Tormod A. Sletten, har bedt om å få legge fram som bevis rapport fra troverdighetsvurdering av A, utført av professor dr.philos Sven Svebak, Universitetet i Trondheim, og at professor Svebak blir avhørt som sakkyndig vitne under hovedforhandlingen. Troverdighetsvurderingen er basert på løgndeteksjonstest, utført av professor Svebak.
At løgndeteksjonstest er tilbudt som bevis i foreliggende sak opplyses å ha sammenheng med at utstyr og kompetanse til å foreta løgndetektorprøve nå finnes ved Universitetet i Trondheim. Professor i medisin, dr. philos Sven Svebak, har ifølge forsvareren 30 års erfaring med måling av fysiologiske funksjoner og har et halvt år vært ansatt som "visiting professor" hos professor David Raskin i USA. Raskin anses som en av verdens fremste eksperter innenfor løgndeteksjonsteknologien. Etter at professor Svebak sommeren 1995 ble ansatt ved Universitetet i Trondheim har universitetet anskaffet moderne løgndeteksjonsutstyr.
Midt-Trøndelag herredsrett avsa 13. desember 1995 kjennelse med slik slutning:
"Retten nekter fremlagt som bevis "Rapport fra troverdighetsvurdering av A" fra professor dr. philos. Sven Svebak av 25. november 95 under hovedforhandling i straffesak mot A.
Videre nektes professor Sven Svebak ført som vitne under samme hovedforhandling."
A har ved sin forsvarer påkjært herredsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett. Kjæremålet er i hovedsak grunngitt slik:
Herredsrettens nektelse av å ikke tillate framlagt resultatet av løgndeteksjonstest som bevis er uhjemlet. Herredsrettens kjennelse innskrenker tiltaltes rett til å føre bevis for sin uskyld i henhold til prinsippet om fri bevisførsel i norsk straffeprosess.
Prinsippet om fri bevisførsel følger forutsetningsvis av straffeprosessloven §292 annet ledd og gjaldt tilsvarende under den tidligere straffeprosessloven. Det vises til Straffeprosesslovkomiteéns innstilling fra 1969 03.
Retten til fri bevisførsel innskrenkes ved særskilt lovbestemmelse samt at bevisene er skaffet på ulovlig måte. Det vises til Rt-1990-1008 og Andenæs, Norsk straffeprosess (1994) bind 1 side 170.
Når herredsrettens avslag bygger på at løgndeteksjonsapparatet er for upålitelig til å kunne brukes som bevis i straffesak, er dette delvis basert på en feiltolkning av Andenæs' uttalelse, jf også Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven bind II side 187 og Rt-1995-1248.
As hovedanførsel er at det ikke finnes lovbestemmelser i straffeprosessloven som er til hinder for at løgndeteksjonstesten kan føres som bevis. Det vises om dette konkret til Straffeprosesslovkomiteéns innstilling av 1969 189, merknadene til utkastets §92. Det framgår der at komiteén har villet holde spørsmålet om bruk av løgndetektor (polygraf) åpent idet det da var for tidlig å ta standpunkt til om et slikt middel bør forbys i loven. På daværende tidspunkt (1969) var bruk av løgndetektor ikke aktuelt.
Andenæs, Norsk straffeprosess bind 1, side 176, deler Straffeprosesslovkomiteéns syn og anfører:
"Siden siktede ikke har plikt til å uttale seg i det hele tatt, har han selvsagt heller ikke plikt til å medvirke til bruk av løgndetektor. Spørsmålet er om løgndetektor bør kunne brukes med siktedes samtykke eller etter hans begjæring. Loven har holdt dette spørsmålet åpent fordi man mente det er for tidlig å ta standpunkt om et slikt middel bør forbys i loven.
Man mente tiden får vise om løgndetektor lar seg bruke på en måte som er tilstrekkelig betryggende (innstillingen side 189). I dag er løgndetektor ikke i bruk i norsk strafferettspleie og det er heller ikke aktuelle planer om slik bruk."
Mangel på lovforbud mot bruk av løgndeteksjonstest som bevis i straffesaker må lede til at tiltalte har anledning til å føre resultatet av en slik test som bevis på samme måte som han kan føre andre bevis i en straffesak. Retten må fritt bestemme hvilken vekt man vil tillegge resultatet av løgndeteksjonstesten.
Det er holdepunkter for at As politiforklaring ca 3 måneder etter brannen, da han tilsto brannstiftelse, var uriktig. Formålet med løgndeteksjonstesten er å sannsynliggjøre at A i dag snakker sant når han hevder å være uskyldig.
Beviset er ikke innhentet på ulovlig måte. At påtalemyndigheten ikke benytter løgndetektor kan ikke være til hinder for at tiltalte får føre resultatet av løgndeteksjonstesten som bevis.
A har nedlagt slik påstand:
"I sak 95/262M ved Midt-Trøndelag herredsrett tillates vitneforklaring fra professor Sven Svebak og rapport fra troverdighetsvurdering av A den 25. november 95 ført som bevis."
Påtalemyndigheten har henholdt seg til herredsrettens kjennelse og for øvrig anført som hovedbegrunnelse for sitt standpunkt at temaet polygrafitest (løgndeteksjonstest) må "reguleres nøye" før slik test tillates brukt i strafferettspleien. Lagmannsretten bemerker:
Norsk straffeprosess bygger på prinsippene om fri bevisførsel og fri bevisvurdering. Nærværende sak gjelder spørsmålet om tiltalte under hovedforhandlingen kan legge fram resultatet av en utført løgndeteksjonstest (polygraftest) som ledd i sitt forsvar. Rettens (eventuelle) vurdering av løgndeteksjonstestens beviskraft er ikke tema.
Prinsippet om fri bevisførsel er ikke positivt uttrykt i straffeprosessloven, men følger forutsetningsvis av straffeprosessloven §292 annet ledd som sier at "... bevis som er for hånden (kan) bare nektes ført såfremt retten finner at beviset gjelder forhold som er uten betydning for saken, eller som allerede er tilstrekkelig bevist". Prinsippet gjaldt tilsvarende under den tidligere straffeprosesslov (§331), jf Straffeprosesslovkomiteéns innstilling fra 1969 03.
Straffeprosessloven inneholder enkelte positive bestemmelser som innskrenker retten til fri bevisførsel, jf særlig bestemmelsene i §117, §118, §119 og §134. Loven forbyr uttrykkelig i §92 annet ledd bruk av "midler som nedsetter siktedes bevissthet eller evne til fri selvbestemmelse". Det er imidlertid på det rene at verken denne eller andre positive bestemmelser representerer noe forbud mot bruk av resultatet av løgndeteksjonstest, jf Andenæs, Norsk straffeprosess (1994) bind 1, side 176.
Bevistilbud kan imidlertid avskjæres selv om det ikke er direkte lovregulert. Det vises til uttalelse i Rt-1990-1008.
Påtalemyndighetens bruk av bevis som er framkommet i form av såkalt overskuddsinformasjon, det være seg fotos tatt i forbindelse med trafikkovervåking eller opplysninger om straffbare forhold framkommet ved lovlig telefonavlytting i narkotikasaker, reiser prinsipielle og prosessuelt vanskelige spørsmål. Grensedragning i lovs form er her en vanskelig vei.
Det er ikke gitt at de vurderinger som gjøres omkring politiets bruk av "ulovlige" bevismidler bør være de samme som når det gjelder tiltaltes adgang til å føre bevis for sin uskyld. Tiltalte representerer ikke et maktapparat som politi og påtalemyndighet, hvis metoder og virkemidler lovgiveren i rettssikkerhetens navn har funnet det riktig å begrense ad lovveien. Men også domstolene, jf ovennevnte uttalelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, kan anse seg beføyet til å sette grenser her.
For den tiltalte gjelder som nevnt i utgangspunktet prinsippet om retten til fri bevisførsel. Innskrenkning i adgangen til å føre bevis for sin uskyld bør, ut fra et legalitetsresonnement, være hjemlet i lov.
Straffeprosessloven mer kasuistiske bestemmelser som §118 og §134 representerer som nevnt intet forbud mot bruk av resultater fra løgndeteksjonstest. Heller ikke §92 annet ledd er anvendelig. Ut fra prinsippet om fri bevisførsel må derfor et bevismiddel som består i å legge fram og forklare resultatet av en løgndeteksjonstest i utgangspunktet være lovlig.
Til tross for dette utgangspunktet, som man forstår også herredsretten deler, har herredsretten nektet framlagt resultatet av løgndeteksjonstesten av A. Herredsretten uttaler i den forbindelse (herredsrettens kjennelse side 4):
"Under henvisning til forarbeider, rettspraksis og teori som foran er nevnt, finner retten at bruk av løgndetektor og bevisføring omkring bruk av apparatet ennå i dag er utelukket i norsk strafferettspleie. Apparatet er for upålitelig til å kunne brukes som bevis i en straffesak. Retten må nekte de tilbudte bevis ført uten lovhjemmel, men med bakgrunn i den alminnelige oppfatning om hva som er lovlige bevis i en straffesak ved norske domstoler."
Norsk lovgivning ses ikke å ha befattet seg med spørsmålet etter at straffeprosesslovkomiteén av 1957 i sin innstilling av 1969, til lovutkastets §92 uttalte:
"I utkastet er det derimot ikke tatt stilling til spørsmålet om bruk av løgndetektor (polygraf). Her er det ikke tale om ved sprøyter eller lignende midler å bringe siktede i en unormal sinnstilstand.
En løgndetektor gir en finere registrering av psykiske reaksjoner ved måling av puls, åndedrett, muskelspenning m.v. enn det er mulig ved en vanlig iakttagelse av den som blir avhørt. Den står derfor i en annen stilling enn de midler utkastet forbyr.
På den annen side er ikke løgndetektor noe man forutsetter vil bli tatt i bruk. Man har bare villet holde spørsmålet åpent, idet det i dag er for tidlig å ta standpunkt til om et slikt middel bør forbys i loven. Tiden får vise om løgndetektor lar seg bruke på en måte som er tilstrekkelig betryggende. I dag er slike etterforskningsmidler ikke aktuelle, og vel heller ikke i umiddelbar fremtid. Se for øvrig Bratholm i Nordisk Tidskrift for Kriminalvidenskap 1965 s.1 flg. Her er det antatt at de største betenkeligheter knytter seg til bruken av løgndetektor utenfor rettspleien, f.eks. privat. I USA brukes løgndetektor under etterforsking, men resultatet kan ikke påberopes som bevis i retten. Siden siktede ikke har plikt til å uttale seg i det hele tatt, har han selvsagt heller ikke plikt til å medvirke ved bruk av løgndetektor.
Men selv om en eventuell bruk av løgndetektor gjøres betinget av samtykke fra den som avhøres, er bruken ikke uten betenkeligheter. Skulle det bli alminnelig å bruke et slikt middel under etterforsking, kan den som nekter å medvirke komme i en vanskelig stilling. Man forutsetter at slike midler ikke blir tatt i bruk uten i henhold til nærmere regler om bruken av dem." (Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker av 1969 89).
Spørsmålet ses ikke kommentert i odelstingsproposisjonen (Ot.prp.nr.35 (1978-79)) eller i Justiskomiteéns innstilling (Innst.o.nr.37 (1980-81)).
At Straffeprosesslovkomiteén i 1969 uttalte at "man forutsetter at slike midler ikke blir tatt i bruk uten i henhold til nærmere regler om bruken av dem" står til en viss grad i motstrid til komiteéns utsagn om at det "ikke (er) tatt stilling til spørsmålet om bruk av løgndetektor (polygraf)." Komiteéns forutsetning om at løgndetektor ikke blir tatt i bruk uten i henhold til nærmere regler om bruken må på denne bakgrunn, og uansett i dag ha begrenset rettskildemessig betydning.
Herredsretten har som grunnlag for sin nektelse videre vist til rettspraksis. Lagmannsretten er ikke kjent med at spørsmålet om å nekte en tiltalt å legge fram resultatene av løgndeteksjonstest har vært prøvd for domstolene. Høyesteretts kjæremålsutvalgs uttalelse i Rt-1990-1008 (side 1010) kan etter lagmannsrettens syn ikke tas til inntekt for at resultatet av løgndeteksjonstest som bevistilbud fra tiltalte i en straffesak kan nektes framlagt. Den nevnte kjennelse gjaldt spørsmål om bruk av såkalt overskuddsinformasjon, skaffet tilveie av påtalemyndigheten. Kjæremålsutvalget fant at overskuddsinformasjonen i form av fotobevis i det aktuelle tilfelle ikke kunne nektes framlagt som bevis i en helerisak, men uttalte generelt:
"Selv om et bevistilbud ikke er avskåret ved direkte lovbestemmelse, kan det være tilfelle der påtalemyndigheten likevel ikke kan tillates å føre beviset. Spørsmålet kan oppstå i forbindelse med bevis fremskaffet på ulovlig måte."
Kjæremålsutvalgets bemerkning retter seg mot påtalemyndighetens bevisførsel og mot det tilfelle at et bevis er skaffet på ulovlig måte. I foreliggende sak gjelder spørsmålet begrensning av tiltaltes bevisførsel og det gjelder bevis som er relevant og skaffet tilveie på lovlig måte.
Herredsretten har, med utgangspunkt i den siterte uttalelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagt til grunn at den begrensning som der antydes for påtalemyndigheten også må gjelde for tiltalte. Herredsretten uttaler at: "Balanse mellom partene skal tilstrebes også i straffesaker. Det skal være mulighet til å føre motbevis."
Lagmannsretten er ikke enig i at påtalemyndigheten og tiltalte helt ut blir å likestille i denne relasjon. Det vises til det som tidligere er anført om lovgiverens behov, ut fra rettssikkerhetshensyn, for å regulere (begrense) påtalemyndighetens virkemiddelbruk i forbindelse med etterforskning og strafforfølgning. De hensyn som i så måte gjør seg gjeldende er ikke på tilsvarende måte relevante for den enkelte tiltalte som søker å bevise sin uskyld.
At norsk politi og påtalemyndighet pr i dag ikke har tatt i bruk eller funnet det hensiktsmessig å arbeide for adgang til å ta i bruk løgndetektor, er heller ikke noe tungtveiende argument mot at den tiltalte gis en slik anledning.
Påtalemyndigheten og herredsretten har, når det gjelder rettspraksis, videre vist til uttalelse fra forberedende dommer i Frostating lagmannsrett 19. august 1994 i anledning av at det i en av erstatningssakene etter den såkalte "Bjugnsaken" ble bedt om adgang til å foreta polygrafitest av den tidligere hovedtiltalte. Etter å ha vist til Straffeprosesslovkomiteén av 1969, tidligere referert, uttalte forberedende dommer:
"Spørsmålet ble tatt opp til ny diskusjon i forbindelse med utarbeidelsen av ny påtaleinstruks.
Man antok da at det fortsatt ikke var aktuelt å bruke løgndetektor som etterforskningsmetode, og man anså det også tvilsomt om metoden kunne innføres uten særlig lovhjemmel. Det ble påpekt at politirolleutvalget ikke fant grunn til å vurdere spørsmålet nærmere og det samme gjaldt for det utvalget som vurderte den nye påtaleinstruksen. Det vises til NOU 1984:27 side 118.
All den stund det således er tale om bruk av et hjelpemiddel som man hittil ikke har ønsket å benytte seg av under etterforskning av straffesaker i Norge, finner lagmannsretten det betenkelig å foreta oppnevnelse av sakkyndig for gjennomføring av en polygrafitest til bruk for rettens videre behandling av saken. I den grad advokat Wiigs anmodning skal oppfattes som en begjæring om oppnevnelse av professor Raskin som sakkyndig etter straffeprosessloven bestemmelser tas begjæringen således ikke til følge."
Advokat Wiigs anmodning ble ikke fulgt opp i form av formell begjæring eller kjæremål.
Forberedende dommers begrunnelse for avslag var, som referert, knyttet til spørsmålet om bruk av løgndetektor i etterforskningssammenheng og påtaleinstruksutvalgets vurdering av hjemmelsspørsmålet i den forbindelse, som det ikke ble gått videre med. Det vises til NOU 1984:27 - Ny påtaleinstruks, side 118.
Når det gjelder herredsrettens henvisning til teori vedrørende bruk av løgndetektor siktes i første rekke til Andenæs, (1994) Norsk straffeprosess bind 1. På side 169-170 omtaler professor Andenæs utelukkelse av bevis og nevner to hovedgrupper, nemlig de som etter loven avskjæres fordi de ville krenke andre interesser som loven beskytter og de som enten absolutt eller etter rettens skjønn oppfattes som upålitelige, eksempelvis erklæringer om tiltaltes gode eller dårlige navn og rykte, jf straffeprosessloven §134 siste ledd. Med henvisning til tilstanden i engelsk og amerikansk rett uttaler Andenæs videre (side 170):
"Hos oss har vi lite av slike regler. Hovedregelen i norsk rett er at partene kan føre alle bevis som vedrører saken. Det blir så rettens sak å vurdere hvilken vekt bevisene skal tillegges. Man kan si at vi i vår rett foruten prinsippet om fri bevisvurdering også har prinsippet om fri bevisføring (jf Rt-1990-1008)."
Når det særskilt gjelder spørsmålet om løgndetektor viser Andenæs til Straffeprosesskomiteéns uttalelse fra 1969 med den bemerkning at
"I dag er løgndetektor ikke i bruk i norsk strafferettspleie, og det er heller ikke aktuelle planer om slik bruk."
Sjefen for Kriminalpolitisentralen har på telefonisk forespørsel fra lagmannsretten opplyst at ibruktakelse av løgndetektor i etterforskningsøyemed ikke er høyt prioritert av Kripos.
Lagmannsretten ser at bruk av løgndetektor i etterforskningsøyemed er forbundet med både praktiske og prinsipielle spørsmål og at spørsmålet for så vidt fortjener en grundig utredning og vurdering. Dette ville være i pakt med norsk tradisjon, hvoretter nye etterforskningsmetoder som er muliggjort ved hjelp av ny teknologi og kunnskap blir grundig vurdert av fagdepartementet, eventuelt av lovgiveren før slike metoder blir tatt i bruk. Dette har imidlertid begrenset vekt som argument mot at en tiltalt vil la seg teste av løgndetektor som ledd i sin bevisførsel.
Pr i dag er det ingen spesiell eller generell lovbestemmelse som er til hinder for at en tiltalt lar seg løgndetektorteste for å legge resultatet fram for den dømmende rett. Løgndeteksjonstest kan heller ikke nektes med henvisning til at instrumentet og den tilknyttede metode og medisinsk/psykologiske kunnskap er upålitelig som bevis. Straffeprosessloven §242 annet ledd gir ikke retten adgang til å nekte ført bevis som den mener ikke har noen beviskraft. Vurderingen av bevismaterialet hører til hovedforhandlingen. Løgndeteksjonstesten er i nærværende sak skaffet til veie på lovlig vis og kan være et relevant bevismiddel for den tiltaltes forsvar, jf at tiltalen i stor grad synes basert på tiltaltes opprinnelige forklaring, som han senere har gått fra. Det er troverdigheten av tiltaltes siste forklaring, hvor han benekter brannstiftelse, som søkes underbygget ved løgndeteksjonstesten.
Hovedforhandlingen i herredsretten er utsatt av hensyn til nærværende kjæremålssak. Tidsmomentet er derfor fra påtalemyndighetens side nå ikke noe argument for å motsette seg at resultatet av løgndeteksjonstesten blir lagt fram. Påtalemyndigheten må om ønskelig kunne be om utsettelse for alternativ eller gjentatt løgndeteksjonstest av A.
Lagmannsretten tar etter dette kjæremålet til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I sak 95/262 M ved Midt-Trøndelag herredsrett tillates vitneforklaring fra professor Sven Svebak og rapport fra troverdighetsvurdering basert på løgndeteksjonstest av A den 25. november 1995 ført som bevis.