LF-1996-652

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-01-27
Publisert:	LF-1996-00652
Stikkord:	Omsorgsovertagelse, Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Gauldal herredsrett Nr. 95-331 A - Frostating lagmannsrett LF-1996-00652 A.
Parter:	Ankende part: 1. A 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Per M. Jørstad, Trondheim). Motpart: Midtre Gauldal kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Marianne Fallan Kristensen, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Olaf Jakhelln, formann. Lagdommer Aage Rundberget. Sorenskriver Hans Hugo Kristoffersen. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-10, §4-11, §4-12, §4-4, EMK (1999), EMK (1999), Rettshjelpsloven (1980) §19, §4-16, §4-19, §4-1, §4-21, §4-8, §4-9

Saken gjelder rettslig overprøving av vedtak om omsorgsovertagelse etter barnevernloven §4-12 og samværsrettens omfang etter omsorgsovertagelse, lovens §4-19.

B fødte juli 1995 sønnen C på Regionsykehuset i Trondheim. Faren var Bs samboer A, som til daglig kaller seg A, i det følgende omtalt som A. Forårsaket av tiltagende sitring og lavt blodsukker kombinert med mistanke om abstinens etter mors alkoholmisbruk i svangerskapet, ble gutten overflyttet til barneklinikken ved sykehuset, og der tatt under behandling. Han ble utskrevet 15. august 1995 etter at barneverntjenesten dagen før, den 14. august 1995, i medhold av barnevernloven §4-9 første ledd, jf §4-8 annet ledd, hadde fattet midlertidig vedtak om omsorgsovertagelse. Gutten ble plassert i beredskapshjem på sperret adresse.

B og A bodde på X i Midtre Gauldal kommune, hvor de fortsatt bor. Midtre Gauldal kommune fremmet 25. september 1995 sak om omsorgsovertagelse m.v. for fylkesnemnda for sosiale saker i Sør- og Nord-Trøndelag. Fylkesnemnda fattet 9. november 1995 enstemmig vedtak med slik konklusjon:

"1. Midtre Gauldal kommune overtar omsorgen for C født juli 95.

2. C plasseres i godkjent fosterhjem på sperret adresse.

3. C gis rett til samvær under tilsyn med sine foreldre B og A samt sin bror D én gang annenhver måned a 3 timer.

4. Klage over barneverntjenestens vedtak av 14.08.95, sak 576/95 tas ikke til følge."

B og A stevnet 27. november 1995 Midtre Gauldal kommune for Gauldal herredsrett for å få rettslig prøvet vedtakets pkt 1, 2 og 3. De påsto fylkesnemndas vedtak opphevet, subsidiært at C måtte bli plassert i godkjent fosterhjem og at han skulle gis rett til samvær under tilsyn med sine foreldre og sin bror D etter rettens skjønn. Etter hovedforhandling 19. og 20. mars 1996 avsa Gauldal herredsrett 10. april 1996 dom i saken med slik domsslutning:

"Midtre Gauldal kommune frifinnes."

B og A har anket herredsrettens dom inn for Frostating lagmannsrett for å få tilbake omsorgen for C. Kommunen har i tilsvar tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 28. og 29. november 1996.

Psykolog Erik Jullumstrø var av herredsretten oppnevnt som sakkyndig. Han avga sakkyndigerklæring for herredsretten. Han var også oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. Han avga tilleggserklæring under saksforberedelsen for lagmannsretten og møtte under ankeforhandlingen hvor han utdypet og supplerte sin erklæring. For øvrig ble det for lagmannsretten ført tre vitner hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Det ble foretatt dokumentasjoner slik det fremgår av rettsboken. B og A var bistått av advokat Per Jørstad som oppnevnt prosessfullmektig i medhold av rettshjelpsloven §19 nr 2.

Da ankeforhandlingen var ferdig og saken ble tatt opp til doms, hadde fylkesnemnda for sosiale saker i Sør- og Nord-Trøndelag forhandlet sak om omsorgsovertagelse for As sønn D, og vedtak var ventet samme dag. Partene erklærte for lagmannsretten at fylkesnemndas vedtak med premisser skulle gjøres kjent for lagmannsretten før den avsa dom. Under domskonferansen samme dag mottok lagmannsretten fylkesnemndas begrunnede vedtak datert 28. november 1996 om at kommunen overtar omsorgen for D, plasserer ham i fosterhjem m.v.

B og A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Omsorgsspørsmålet for C skal avgjøres ut fra situasjonen i dag. Uansett hvordan situasjonen var omkring fødselen, er den i dag en helt annen. Bs alkohol- og medikamentmisbruk er opphørt. Hun er friskere. Det er i dag ikke grunn til at B og A ikke skal få ha omsorgen for C.

B har ikke fått prøvd sin omsorgsevne.

Begge foreldre har nå en etablert og ordnet situasjon. Faren er i fullt arbeid, som han alltid har vært. De bor bra i egen bolig. Morens tidligere nervøse plager er nå langt på vei reparert. Hun har skaffet seg førerkort. Hun beveger seg nå fritt og uhemmet omkring. Den sakkyndige er enig i at situasjonen er bedret siden saken var i herredsretten.

Lovens betingelser for omsorgsovertagelse er ikke oppfylt. Det er ikke overveiende sannsynlig at C vil bli alvorlig skadet. Det er ikke riktig at foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet, jf barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d.

I forhold til uttalelsene fra den sakkyndige og dr Myhre ved barneavdelingen om hva som generelt kan utledes av de symptomer C hadde umiddelbart etter fødselen, er det senere bare varslet normale forhold. Det kan da ikke være grunn til å forutsette at C tilhører noen høyrisikogruppe.

C bør tilbakeføres. Det bør skje gradvis nå, før han blir eldre. Senere blir det vanskeligere, jf også prinsippet i barnevernloven §4-21 første ledd 2. punktum.

Generelt sett bør plassering av barn utenfor hjemmet ha tilbakeføring som mål. Dette er knesatt av Høyesterett, jf Rt-1984-289.

Observasjon og behandling kan skje lokalt i den utstrekning det er behov for det.

Det må ikke brukes mot dem at faren er innvandrer og at det er innvandrerproblemer.

A har, til tross for sin avvikende bakgrunn, klart å tilpasse seg norske arbeidsforhold. Han har i noen år hatt det problematisk med B og hennes psykiske plager m.v. Dette må også ses i lys av As patriarkalske bakgrunn fra Britisk Guyana.

Barnevernet har forsømt seg med tiltak til hjelp for familien.

Hjelpetjenesten bør gi B solid oppfølging og hjelpe familien med å bearbeide forholdene.

Subsidiært bør samværet mellom foreldrene og C utvides til ett samvær på inntil seks timer én gang pr. måned, den første eller annen helg i måneden. Samværet bør finne sted vekselvis i fosterhjemmet og hjemme hos B og A. Samværet bør avtales med hjelpetjenesten i Midtre Gauldal kommune. Sommeren 1997 bør det gis rett til ett sammenhengende samvær på inntil én uke. Senere får oppfølging og revurdering av samværet skje etter reglene i barnevernloven §4-16 med sikte på en mulig utvidelse av samværet.

Omsorgssaken vedrørende As sønn D bør ikke tillegges betydning for denne sak.

B og A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Fylkesnemndsvedtak av 091195, sak 97/95 & 99/95, oppheves og omsorgen for C, f. xx.xx.1995, tilbakeføres til B og A.

Subsidiært:

C, f. xx.xx.1995, gis rett til samvær med sine foreldre B og A, fastsatt etter rettens skjønn."

Midtre Gauldal kommune har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens dom er riktig og bør bli stående. Herredsretten har anvendt barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d korrekt.

Det er barnets beste som skal stå sentralt ved avgjørelsen. Det må i denne sak føre til at kommunen frifinnes.

Det har vært prøvd mange tiltak for familien tidligere. For C var det nødvendig å gripe inn med en gang. Foreldrene kan ikke gi C det han trenger.

Moren har langvarige psykiske plager og høyt alkoholforbruk. Hun har ikke kunnet gå ut, ikke klart å følge behandling og ikke kunnet ta vare på seg selv.

B og A har heller ikke klart å skjerme As sønn D fra voksenkonfliktene i hjemmet. Disse konfliktene har vært store. B og A har neppe lært tilstrekkelig av de episodene som i november og julen 1994 førte til politiutrykning.

A hadde tidligere hjelp fra hjelpetjenesten vedrørende D. A fulgte rådene, men situasjonen var marginal. Det var uttalt behov for grensesetting. Da B flyttet inn hos A og D var det grunn til bekymring. B og A manglet evnen til felles oppdragelse. Det ble ikke bra for D.

C vil være spesielt hjelpetrengende i tiden fremover, jf dr Myhres vitneprov. Han trenger spesiell oppfølging ved Regionsykehuset i Trondheim. C har også et særlig trygghetsbehov.

Selv om foreldrenes oppfatning av voksenrollen har bedret seg, er sentrale forhold uendret, jf uttalelsene fra den sakkyndige, psykolog Jullumstrø. Forholdene er ikke så bra som B og A vil ha det til. B og A er benektende og tilslørende. De bagatelliserer alkoholproblemet.

Uansett hvor D skal bo, bør C ikke bo hos sine foreldre. Det kan ikke legges til grunn at B vil klare å ta seg av et barn.

Erfaringene med familien viser at det vil bli svært vanskelig å prøve med tiltak, som i tilfelle måtte være å prøve bruk av hjemmekonsulent.

Både barnevernloven §4-12 første ledd bokstav b og bokstav d taler for at omsorgsovertagelsen ikke omgjøres.

Parforholdet har dessuten vesentlige usikre elementer.

Når C er i fosterhjem, er det meningen at plasseringen skal være langvarig. Da bør ikke samværet med foreldrene gjøres for omfattende. Det må tas sikte på at fosterforeldrene skal bli barnets psykologiske foreldre. Tre timer seks ganger i året er i overkant av hva som er vanlig praksis. Samværsordningen må dessuten være praktikabel for fosterforeldrene. Den samværsordning B og A har foreslått må i hvert fall unngås. På den annen side vil barnevernet praktisere en samværsordning med fleksibilitet. Skulle det senere bli tale om tilbakeføring av C, må det selvfølgelig lages en god overgangsordning.

Kommunen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"Midtre Gauldal kommune frifinnes."

Lagmannsretten bemerker:

A er født xx.xx.1960. Han har oppgitt å ha 17 års utdannelse fra Britisk Guyana, hans hjemland. I januar 1983 kom han til Norge. Han giftet seg samme år med en kvinne fra sitt hjemland. Disse fikk i 1983 sønnen D. A arbeider hos Y på X, hvor han har vært ansatt fra ca 1985. Han er maskinoperatør ved en bedrift som produserer trevarer. Han har en årlig inntekt på ca kr 170000,-. Han har en enebolig som han etter hvert har satt i god stand. Han har en husgjeld på ca kr 250000,-.

I 1988 flyttet As kone hjemmefra og A ble alene med D. D har hele tiden bodd hos A, bortsett fra et par måneder sommeren 1990 og sommeren 1996 da han var hos sin mor i Canada. Det er imidlertid moren som hele tiden har hatt den formelle omsorgen for ham. Med samtykke av foreldrene har D fra høsten 1996 vært plassert i fosterhjem. Som nevnt innledningsvis har fylkesnemnda 28. november 1996 vedtatt omsorgsovertagelse og plassering i fosterhjem. Bortsett fra barna, D og C, har A ingen slektninger her.

B er født xx.xx.1957. Hun er født og oppvokst hos sine foreldre på X. Etter ungdomsskole og ettårig handelsskole har hun hatt noen kortvarige arbeidsforhold, hvoretter hun fra mars 1978 var ansatt i 12 år i resepsjonen hos Y. Etter at faren døde i juni 1983 fikk B større og større personlige problemer. Det utviklet seg nevroser, herunder angst. Hun ble oppsagt fra Y ca 1990. I mellomtiden hadde hun fortsatt å bo hos sin mor.

B og A kjente hverandre fra arbeidsplassen, og det oppsto etter hvert et forhold mellom dem. Bs mor døde i 1993 og sommeren 1994 flyttet B hjem til A.

B har en elleve år yngre søster med to små barn. De bor i Z. Ellers har hun en del slektninger på X og Æ.

Forholdet mellom B og A var turbulent. Det ble lagt merke til at det var mye alkoholbruk i hjemmet, og i november 1994 var det politiutrykning dit. A og B hadde begge vært beruset, A hadde slått B og opptrådt truende. D hadde ikke vært hjemme da. I romjulen 1994 hadde det vært ny politiutrykning med tilsvarende situasjon. Denne gang var D hjemme, og det var han som hadde ringt politiet for å få hjelp.

Det er for lagmannsretten dokumentert og forklart at B flere ganger har søkt lege som følge av brutal fremferd fra A. Første gang var allerede i juni 1991.

Barneverntjenesten har fra høsten 1991 gått inn med tiltak for A og sønnen D. Det har startet med forebyggende tiltak i form av dagmamma og besøkshjem, senere med økt dagmammainnsats, støttekontakt i samarbeid med skolen m.v.

Ved avgjørelsen har lagmannsretten delt seg.

Lagdommer Olaf Jakhelln og 2 meddommere er kommet til at herredsrettens dom bør stadfestes, både vedrørende omsorgsspørsmålet og samværsspørsmålet. De bemerker:

For så vidt angår situasjonen da denne sak sto for herredsretten er disse dommere enige i herredsrettens vurdering av omsorgsspørsmålet, og viser til den begrunnelse herredsretten har gitt i dommen på 11 - første avsnitt på 14.

Etter herredsrettens behandling gikk det vel seks måneder før ankeforhandlingen. Den sakkyndige, psykolog Jullumstrø, har på bakgrunn av samtaler med B og A avgitt en erklæring til lagmannsretten hvorav fremgår at B nå fremstår annerledes enn da han hadde kontakt med henne før hovedforhandlingen i herredsretten. Hun virker mere pågående, konsentrert og aktiv i samtalen. Ved spesielle emner kan hun bli mer høyrøstet og aggressiv, hvilket Jullumstrø oppfatter som positivt i denne sammenheng. Uttalelsen har slik oppsummering:

"Siden siste møte oppfattes det positivt at: - de fysiske forholdene er vesentlig bedret. - B er mere aktiv og direkte under samtalen. - C A er mere nyansert og reflektert på egen og parets situasjon. - paret er tilnærmet like aktive og at også B bryter inn i samtalen. - begge gir uttrykk for gode og sterke følelser for barnet.

Det oppfattes også at: - begge i mindre grad ser sin egen rolle i situasjonen/har liten innsikt. - begge evner i mindre grad å fortelle hva de legger vekt på ved voksenrollen og i oppdragelsen. - paret attribuerer i stor grad til ytre forhold. - fortsatt virker tildekkende på enkelte områder. - begge overveiende legger vekt på egne følelsesmessige og sosiale forhold som begrunnelse for tilbakeføring."

Jullumstrø forklarte seg for lagmannsretten etter å ha påhørt den øvrige bevisførsel. Han fastholdt oppsummeringen fra rapporten, og redegjorde nærmere for sitt syn. Han ga uttrykk for at mens B nå fremtrer som mer konkret og direkte, viser A en mer ivaretagende rolle. B og A bagatelliserer alkholbruken. Jullumstrø så stor avstand mellom det de selv sier og det som fremkommer fra andre. De har liten innsikt i sin egen rolle. De har ikke klar oppfatning av foreldrerollen. Dette har likhetstrekk med problemene mellom A og sønnen D, der det er klar avstand mellom det A mener han har fått til med gutten og det som fremgår av foreliggende rapporter.

Jullumstrø oppfattet B og A som tildekkende i forhold til sine problemer.

Jullumstrø pekte på at A nok er glad i barnet, men de sterkeste følelsesreaksjoner skyldes nok forholdet til hans egen familie i hjemlandet. Det er i forhold til disse at hans sterkeste følelser kommer frem.

Bs fysiske standard mente Jullumstrø var vesentlig forbedret. Hun har klart utviklet seg i positiv retning. Hun står foran en personlighetsutvikling som er krevende. Hun kan ikke antas å ville makte dette om hun samtidig skal ha omsorgen for lille C. Hun har et begrenset endringspotensiale. Hun viser manglende evne til å analysere situasjonen og til å forholde seg praktisk til den. Når dertil kommer at As reaksjoner må antas å være mere styrt av hans eget humør enn av barnets behov, fant Jullumstrø ikke å kunne anbefale at foreldrene får omsorgen for C.

Disse dommere er i det vesentlige enige med den sakkyndige, og ville, uten hensyn til spørsmålet om føtal alkoholeffekt, jf nedenfor, ha konkludert med at omsorgsvedtaket må bli stående, om enn under en viss tvil, jf barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d.

Som omtalt foran var det problemer med C umiddelbart etter fødselen. Etter vitneprov fra lege Arne Kristian Myhre ved barneklinikken, RiT, dokumentasjon av epikrise for C og uttalelser fra den sakkyndige, finner disse dommere å måtte legge til grunn at moren hadde brukt alkohol i relativt store mengder under svangerskapet. Det må antas at de medisinske problemer med C høyst sannsynlig skyldtes abstinens. Det er opplyst for lagmannsretten, og disse dommere legger til grunn, at C hører til en gruppe barn som på grunn av slike forhold må forventes å være påført en form for skade som i oppveksten gjør det nødvendig med særlig oppfølging av innsiktsfulle personer. Disse barn utgjør en høyrisikogruppe med hensyn til utvikling av adferdsproblemer. De må derfor følges opp nøye, da det er mulig at noen problemer da kan forebygges, andre dempes. Den sakkyndige, psykolog Jullumstrø, var enig med Myhre i at det her foreligger stor risiko for utvikling av adferdsproblemer og at dette stiller ekstra krav til omgivelsene.

Disse dommere finner at Myhres og Jullumstrøs vurderinger fjerner den tvil som ellers ville ha foreligget med hensyn til omsorgsspørsmålet, jf barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d.

Etter barnevernloven §4-1 skal det ved anvendelse av bestemmelsene i lovens kapittel 4, herunder §4-12, legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Selv om disse dommere ser det som viktig for et barn å få vokse opp hos sine egne foreldre, overskygges dette hensyn av de forhold som her er omtalt. Skulle forholdene endre seg, kan omsorgsspørsmålet vurderes på nytt, jf barnevernloven §4-21.

For disse dommere står det imidlertid klart at det her er tale om en plassering med et langsiktig perspektiv, og disse dommere er derfor også enige i at det samvær foreldrene og barnet skal gis rett til i medhold av barnevernloven §4-19, bør være meget begrenset. Disse dommere slutter seg til herredsrettens vurdering på side 14 i dommen, og finner ikke grunn til å utvide den samværsordning fylkesnemnda har fastsatt.

Sorenskriver Hans Hugo Kristoffersen og 2 meddommere er enige i at herredsrettens avgjørelse om omsorgsspørsmålet må stadfestes, men har et annet syn på samværsspørsmålet.

Disse dommere tar utgangspunkt i de medisinske problemer som C hadde ved fødselen, og som gir en risiko for spesielle adferdsproblemer under oppveksten. Det må antas at dette nødvendiggjør en særskilt oppfølging av personer med god innsikt i slike barns behov. I dag har foreldrene nærmest ingen erfaring i å ivareta omsorgen for barn med risiko for adferdsproblemer. En opphevelse av omsorgsovertagelsen nå med tilbakeføring av barnet vil, selv med støttetiltak i hjemmet, etter disse dommeres mening kunne lede til vansker både for foreldrene og barnet. Disse dommere er derfor enige i at omsorgsovertagelsen må bli stående. Etter disse dommeres mening bør det imidlertid tas sikte på en kortvarig plassering der forholdene legges til rette for en tilbakeføring av omsorgen til foreldrene.

Det er et hovedprinsipp i barnevernloven at barn skal vokse opp hos foreldrene. Et annet hovedprinsipp er at det aldri skal iverksettes et mer inngripende tiltak enn nødvendig.

Den europeiske menneskerettighetsdomstol har i dom avsagt 7. august 1996 (EMD=REF00000647) i sak 24/1995/530/616 Johansen mot Norge, som et ledd i en fortolkning av Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 8 nr 2, og som gjelder offentlige myndigheters inngrep i borgernes privatliv og familieliv, gitt uttrykk for "at overtakelsen av omsorgen for et barn normalt bør ansees som et foreløpig tiltak som skal oppheves så snart omstendighetene tillater det, og at ethvert iverksettelsestiltak når det gjelder midlertidig omsorg bør være i samvar med det endelige mål å forene den biologiske forelder og barnet." (Norsk oversettelse av dommen side 24, avsnitt 78).

Det er i samme avsnitt i dommen uttalt at det i denne forbindelse må finnes en rimelig balanse mellom barnets interesse i å forbli i offentlig omsorg og foreldrenes interesse i å bli gjenforenet med barnet.

Når disse dommere er kommet til at det bør tas sikte på en tilbakeføring, er det på bakgrunn av den posisive utvikling som har funnet sted for begge foreldrenes vedkommende etter at herredsrettens dom ble avsagt. Det vises for så vidt til den sakkyndiges uttalelse på dette punkt, inntatt foran i dommen. Når det gjelder foreldrenes forhold til alkohol i dag, er det ikke kommet frem slike opplysninger under bevisføringen at det kan legges noe vekt på dette i negativ henseende. Det bør derfor legges opp til en gradvis opptrapping av samværet mellom barnet og foreldrene.

Siktemålet med en slik overgangsordning må være å styrke foreldrenes omsorgskompetanse slik at de ved overgangsperiodens utløp skal være i stand til å skjøtte omsorgsoppgaven på en god måte, og at C og foreldrene skal lære hverandre å kjenne slik at de kan opparbeide gode relasjoner seg i mellom. Etter disse dommeres syn må det legges opp til en gradvis opptrapping av samværet som gjør foreldrene i stand til å overta omsorgen av barnet på sikt. En slik overgansperiode bør strekke seg over ca et års tid. Senest en måned før overgangsperiodens utløp bør det foreligge en ny medisinsk vurdering av C.

Samværet skjer i dag i tilknytning til fosterhjemmet og finner sted annenhver måned - 3 timer. Disse dommere legger til grunn at samværsretten i tidsrommet januar - mars 1997 finner sted hos fosterforeldrene i tretimers perioder hver fjortende dag. De neste tre måneder kan samværet finne sted under tilsyn i foreldrenes hjem. Samværene kan da økes til fem timer hver uke.

De neste tre månedene, i månedene juli - september, kan omfanget av samværet økes slik at det i tillegg til de ukentlige samvær også omfatter helgebesøk annenhver helg fra fredag til søndag. Under forutsetning av at samværene mellom foreldrene og C utvikler seg på en positiv måte, antar disse dommere at tilsyn i denne perioden kan skje ved uanmeldte besøk i hjemmet. Det må samarbeides med barnevernet og fosterforeldrene om ferieavviklingen.

Den siste periode, i månedene oktober - desember, kan samværshyppigheten økes ytterligere slik at helgesamværene finner sted hver helg. Ukesamværene for øvrig opphører i denne perioden. Det er disse dommeres syn at samværene da finner sted mest mulig uten tilsyn, men det må løpende vurderes av barneverntjenesten.

Transporten forutsettes utført av foreldrene hvis ikke annet er avtalt.

Etter overgangsperiodens utløp må det tas standpunkt til om en tilbakeføring skal finne sted ved opphevelse av omsorgsovertagelsen, jf barnevernloven §4-21. Dersom det skjer en tilbakeføring, må det også tas standpunkt til arten og omfanget av eventuelle støttetiltak i hjemmet.

Etter dette går disse dommere inn for at det gis dom for samværsrett hos fosterforeldrene under slikt tilsyn som barneverntjenesten bestemmer tre timer hver fjortende dag til 31. mars 1997. Fra 1. april 1997 gis samværsrett hjemme hos B og A, med samme tilsyn, fem timer hver uke. Fra 1. juli 1997 til 30. september 1997 gis dessuten rett til samvær på samme måte annenhver helg fra fredag til søndag. Fra 1. oktober 1997 gis kun samværsrett i helgen, fra fredag til søndag, men hver helg, og under tilsyn i den utstrekning barneverntjenesten finner nødvendig.

Lagdommer Aage Rundberget ser saken slik:

Lagmannsretten skal prøve om vilkårene for omsorgsovertagelse foreligger i dag, jf Rt-1993-671. Det er således den samlede omsorgssituasjon i dag som skal vurderes, herunder barnets eventuelle særlige hjelpebehov og prognosene for det.

Barnevernloven §4-12 nevner kasuistisk de vilkår som må foreligge for at vedtak om å overta omsorgen kan treffes. Etter §4-12 annet ledd kan vedtak om omsorgsovertagelse bare treffes "når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter §4-4 eller ved tiltak etter §4-10 eller §4-11".

Det er fra kommunens side anført at C på grunn av morens alkoholbruk under svangerskapet er disponert for skadefølger senere i livet. Lege Arne Kristian Myhre har uttalt seg om dette på generelt grunnlag og på basis av observasjoner av C mens han ennå var ved barneklinikken.

Aktuelle observasjoner i fosterhjemmet beskriver en normal, kvikk og sosialt velfungerende gutt. Dersom risikoen for senfølger hos C skal være en del av - endog en vesentlig del av - begrunnelsen for omsorgsovertagelse, burde C vært undersøkt og søkt diagnostisert på helt annen måte enn det som faktisk er gjort. Det vises til barnevernloven §4-10 om fylkesnemndas adgang til å vedta at barnet skal undersøkes dersom det er grunn til å tro at barnet lider av "alvorlig sykdom eller skade". Det vises også til §4-11 som gir fylkesnemnda adgang til å pålegge behandling eller opplæring med bistand fra barneverntjenesten.

Etter dette er vedtaket om omsorgsovertagelse, så langt det hviler på hensynet til Cs helsemessige situasjon og prognose, ikke tilstrekkelig faglig fundert.

Barnevernloven §4-12 annet ledd, jf §4-4, anviser aktuelle hjelpetiltak for barn og barnefamilier ut over det som gjelder særlige tiltak av medisinsk eller behandlingsmessig art som nevnt i §4-10 og §4-11. Tiltakene etter §4-4 har som siktemål å skape en total omsorgssituasjon som blir slik at offentlig omsorgsovertagelse kan unngås. De relativt massive støttetiltak som kan iverksettes, må ses på bakgrunn av lovens utgangspunkt, at barn skal vokse opp hos sine foreldre, jf Ot.prp.nr.44 (191-92) 54. Det er etter denne dommers syn ikke godtgjort at hjelpetiltak etter §4-4 ikke kan skape tilfredsstillende forhold for C hos hans biologiske foreldre.

Når det gjelder foreldrenes forutsetninger for å ha omsorgen for C, viser denne dommer til at A på en uvanlig energisk og målrettet måte har etablert et hjem på X og langt på vei overvunnet de handicap som hans etniske opprinnelse og kulturelle bakgrunn utvilsomt representerer i et lite lokalsamfunn. Hans arbeidsinnsats ved Y gjennom 12 år og at han har renovert sitt hus på X ved egen innsats og med egne midler vitner om ansvarlighet og viljestyrke. At han ved fylkesnemndas vedtak er fratatt omsorgen for sønnen D må i forhold til omsorgsovertagelsen for C tillegges begrenset vekt. A var usedvanlig ung da han etablerte seg som eneforsørger på X med sønnen D. At han som nyetablert innvandrer ikke maktet å ivareta både egne og sønnens interesser på en fullt tilfredsstillende måte kan forstås. Situasjonen i forhold til C er imidlertid en helt annen. A har utvilsomt styrket betydelig sine forutsetninger for å fungere i lokalsamfunnet og for å kunne være omsorgsperson for sønnen C. Det er for øvrig ikke opplyst at A på noen måte motsetter seg hjelp eller vanskeliggjør samarbeidet med hjelpetjenesten i Midtre Gauldal.

Når det gjelder Cs mor knytter det seg noe usikkerhet til i hvilken grad hun har kommet over sin angstnevrose og tilbøylighet til rusmiddelmisbruk. Tilsynelatende har hun gjennomgått en radikal endring i sin livsførsel; fra å være en sterkt overvektig, angstnevrotisk person til den hun i dag framstår som. Hun har med sin bakgrunn og sitt nettverk på X, Æ og i Z et normalt utgangspunkt for å kunne klare omsorgsoppgaven og morsrollen i forhold til C. Hun har i mange år vært i yrkeslivet, og har som mål å bli yrkesaktiv igjen. Selv om bakgrunnen for samlivet med A var noe spesiell, og den første tiden preget av alkoholmisbruk og ufred i hjemmet, ligger forholdene nå til rette for en annerledes ansvarlig livsførsel sammen med A. Foreldrene bør bli trodd når de hevder å ha tatt grundig lærdom av de utglidninger som fant sted særlig senhøstes og julen 1994.

Cs foreldre representerer kanskje ikke det ideelle utgangspunkt for barnefostring. Dette er imidlertid ikke lovens utgangspunkt. Om sakkyndige måtte mene at det hefter vesentlige mangler ved omsorgsevnen er ikke det nok til å frata dem omsorgen for deres biologiske barn. Barnevernloven vilkår for omsorgsovertakelse er strenge. Høyesterett har i en dom inntatt i Rt-1996-1203, riktignok under dissens, opphevet fylkesnemndas vedtak i en sak hvor det i alle instanser var avgitt omfattende og grundige barnevernfaglige uttalelser for omsorgsovertagelse. Avgjørelsen må kunne tas til inntekt for det syn at vilkårene for omsorgsovertagelse må være overbevisende klare - herunder at hjelpetiltak anses fånyttes - før det gis adgang til å skille et barn fra dets biologiske foreldre.

Denne dommer finner etter dette at omsorgsvedtaket bør oppheves.

Denne dommer finner videre at når omsorgsvedtaket likevel blir stående, bør samværsspørsmålet løses slik sorenskriver Kristoffersen og 2 av meddommerne har gått inn for, og slutter seg til deres begrunnelse.

Lagmannsrettens flertall på seks dommere går etter dette inn for å opprettholde omsorgsvedtaket, og herredsrettens dom blir for så vidt å stadfeste.

Når det gjelder samværsretten, går et flertall på fire dommere inn for utvidelse og opptrapping av denne, og herredsrettens dom blir for så vidt å endre.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder omsorgsspørsmålet.

2. C og foreldrene A og B har slik rett til samvær:

a) Inntil 31. mars 1997: 3 - tre - timer annenhver uke hos fosterforeldrene under slikt tilsyn som barneverntjenesten bestemmer.

b) I tiden 1. april 1997 - 30. juni 1997: 5 - fem - timer hver uke hjemme hos B og A under slikt tilsyn som barneverntjenesten bestemmer.

c) I tiden 1. juli 1997 - 30. september 1997: 5 - fem - timer én hverdag hver uke og annenhver helg fra fredag til søndag, alt hjemme hos B og A under slikt tilsyn som barneverntjenesten bestemmer.

d) Fra 1. oktober 1997 hver helg fra fredag til søndag hjemme hos B og A under tilsyn i den utstrekning barneverntjenesten finner nødvendig.