LF-1997-168
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-07-07 |
| Publisert: | LF-1997-00168 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stjør- og Verdal herredsrett nr. 95-882 A - Frostating lagmannsrett LF-1997-00168 K. |
| Parter: | Kjærende part: A, X. (Prosessfullmektig: Advokat Pål Inge Salberg, Steinkjer.) Motpart: B, Trondheim. (Prosessfullmektig: Advokat Morten Fossum, Trondheim.) |
| Forfatter: | Lagdommer Olaf Jakhelln, lagdommer Ivar Oftedahl, lagmann Kjell Buer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, Barneloven (1981) §14, §3, §180, §181, Tvistemålsloven (1915), Rettshjelpsloven (1980) §25, §29 |
Saken gjelder spørsmålet om det kan ilegges saksomkostninger etter tvistemålsloven §172 første ledd når partene i en farskapssak har nedlagt likelydende påstander.
B stevnet 19. desember 1995 C, A og D for Stjør- og Verdal herredsrett med slik påstand:
1. "B er ikke far til C, født xx.xx.95.
2. D er far til C, født xx.xx.95.
3. De saksøkte idømmes sakens omkostninger."
Bakgrunnen var at A 9. mai 1995 fødte sønnen C. Hun var da fra 28. september 1994 formelt separert fra B.
A bekreftet i tilsvar til herredsretten at det er D som er far til barnet, og nedla slik påstand:
1. "B er ikke far til C født xx.xx.95.
2. D er far til C født xx.xx.95.
3. A/det offentlige tilkjennes saksomkostninger."
Den 23. januar 1996 mottok herredsretten brev fra D, som meddelte at han ikke påtok seg farskapet, men ville underkaste seg de nødvendige blodprøver.
I saksforberedende rettsmøte 5. februar 1996 bekreftet A at D var far til barnet.
D ble i anledning saken avhørt ved bevisopptak ved Østersunds tingsrett i Sverige 10. oktober 1996. Han bestred fortsatt farskapet.
Etter at det ved Rettsmedisinsk Institutt ved Universitetet i Oslo var foretatt DNA-analyser av blodprøver fra de impliserte personer, mottok herredsretten 20. januar 1997 brev fra D om at han nå påtok seg farskapet.
Etter hovedforhandling 27. januar 1997 avsa herredsretten samme dag dom med slik domsslutning:
1. "B, fødselsnr. xx.xx.1952, kjennes å ikke være far til C, fødselsnr. xx.xx.1995.
2. D, svensk fødselsnr. xxxxxx, kjennes å være far til C, fødselsnr. xx.xx.1995.
3. A og D tilpliktes in solidium å betale 10812,20 - titusenåttehundreogtolv 20/100 - kroner i saksomkostninger til staten v/skattefogden i Nord-Trøndelag innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom."
Avgjørelsen om å ilegge A og D saksomkostninger er i dommen begrunnet slik:
"A og D har tapt saken fullstendig og pålegges i samsvar med barneloven §14, jfr. tvistemålsloven §172 første ledd å dekke Bs saksomkostninger. Herredsretten har tilkjent begge parter fri sakførsel slik at saksomkostningene skal tilkjennes det offentlige, jfr. rettshjelpsloven §25 første ledd."
A har i rett tid erklært kjæremål over domsslutningens punkt 3, omkostningsavgjørelsen. Hun gjør gjeldende at herredsrettens dom samsvarer med Bs og hennes egen påstand mht farskapsspørsmålet. Det er da ikke riktig at hun har tapt saken. Hun kan derfor ikke ilegges saksomkostninger etter tvistemålsloven §172. Hun har fra barnet ble født hele tiden opplyst og fastholdt at D var faren. Hun har i anledning av kjæremålet nedlagt slik påstand:
1. "I Stjør- og Verdal herredsretts dom av 27. januar 1997 vedrørende saksomkostninger - domsslutningen pkt. 3 gjøres den endring at: "A tilpliktes ikke in solidum å betale 10812,20 - titusenåttehundreogtolv 20/100 - kroner i saksomkostninger til staten v/skattefogden i Nord-Trøndelag innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."
2. A/Det offenlige tilkjennes saksomkostninger."
B har i tilsvar sagt seg enig med A og tiltrådt hennes begrunnelse. Han har nedlagt slik påstand:
1. "Stjør- og Verdal herredsretts dom av 27. januar 1997, endres slik at pkt 3 i dommen blir lydende: "D tilpliktes å betale kr 10812,20 - titusenåttehundreogtolv 20/100 - kroner i saksomkostninger til staten v/skattefogden i Nord-Trøndelag inen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom."
2. B/Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for dette kjæremål."
Lagmannsretten bemerker at dens kompetanse i saken er begrenset etter bestemmelsen i tvistemålsloven §181 annet ledd til å gjelde spørsmålet om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Da saken er avgjort ved dom, er lagmannsretten bundet av herredsrettens bedømmelse av bevisene i saken.
Etter barneloven §14 gjelder tvistemålsloven saksomkostningsregler også for farskapssaker.
Det er her tale om en såkalt endringssak, og Backer har i Barneloven (1982) side 138 om saksomkostninger i endringssaker uttalt:
"I endringssaker gjelder tvistemålsloven kap. 13 på vanlig måte. Får saksøkeren (e) medhold, kan den som eventuelt dømmes som far, bli ansvarlig for sakskostnader også overfor de øvrige saksøkte, dersom de har sluttet seg til saksøkerens påstand. Men det skal nok meget til for at sakskostnader blir pålagt etter hovedregelen i tvistemålsloven §172. Barnet og moren kan aldri pålegges å betale sakskostnader i endringssaker heller (med forbehold for krav mot moren på erstatningsrettslig grunnlag)."
I sak referert i Rt-1993-1140 om tolking av barneloven §29 om statens plikt til å bære omkostningene i farskapssak har Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalt:
"Utvalget kan ikke slutte seg til det syn at barnets mor ikke kan pålegges omkostningsansvar i medhold av tvistemålsloven regler, men antar at sakens særegne karakter kan ha betydning ved anvendelsen av reglene."
Lagmannsretten er kommet til at herredsrettens omkostningsavgjørelse blir å oppheve forsåvidt angår A .
Tvistemålsloven §172 kommer bare til anvendelse når en av partene taper saken fullstendig og vedkommende part har forvoldt det tvistespørsmål retten har hatt til avgjørelse jf Rt-1987-1550.
I nærværende sak oppga A D som barnefar straks etter fødselen. Hun har aldri bestridt at han er far til barnet. Hun nedla i tilsvaret og fastholdt i herredsretten samme påstand som B i stevningen. I forholdet mellom saksøker B og saksøkte A har det derfor ikke vært noen faktisk uenighet eller rettslig tvist om farskapet.
As kjæremål har ført frem. Lagmannsretten finner imidlertid med henvisning til tvistemålsloven §180 jf §172 at B ikke bør betale saksomkostninger for lagmannsrett. B har i forbindelse med kjæremålssaken umiddelbart nedlagt samme påstand som A. Det har heller ikke vært noe uenighet mellom partene i hovedsaken. Saksomkostninger tilkjennes ikke, med samme begrunnelse som i hovedsaken. Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom - domsslutningens punkt 3 - oppheves forsåvidt A er pålagt saksomkostninger til staten v/skattefogden i Nord-Trøndelag.
2. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.