LF-1997-353
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-01 |
| Publisert: | LF-1997-00353 |
| Stikkord: | (Rødseth-saken), Justismord, Strafferett, Mishandling, Legemsfornærmelse, Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt gjenopptakelse av straffesak, hvor Sveinung Rødseth, ble dømt til 1 år og 9 måneders fengsel for drapet på sin 5 måneder gamle datter.
Han sonet 14 måneder av straffen. Rødseth hadde flere ganger forsøkt å få saken gjenopptatt. Han gav ikke opp og på tredje forsøk fikk han gjennomslag for gjenopptakelse. Retten kom til at Rødseth ble frifunnet. I den senere erstatningssaken for Frostating lagmannsrett RG-1999-840, ble han tilkjent erstatning og oppreisning med tilsammen 930.000 kroner. |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1997-00353 M |
| Parter: | Sveinung Rødseth (A) (advokat Harald Stabell) mot Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Jan Hoel) |
| Forfatter: | Lagdommer Olaf Jakhelln, formann, Lagdommer Jan Terje Bårseth, Sorenskriver Jan Erling Lied, Med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §219, §228, §229, §62, Straffeprosessloven (1981) §392 |
A er født xx.xx.1961 i X. Han er trålbas med bopel Y. Han er skilt, har to barn i alderen 7 og 13 år. Han har en årlig inntekt på ca. 300.000 kr og betaler barnebidrag med 3.000 kr pr. mnd. Han er uformuende. Bortsett fra det forhold denne sak gjelder, er han tidligere ikke straffedømt.
Ved beslutning av 15. januar 1982 satte statsadvokaten i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane A under tiltale ved Frostating lagmannsrett til fellelse etter
I
Straffeloven §229 første ledd, 3. straffalternativ, for å ha skadet en annen på legeme eller helbred eller hensatt noen i avmakt, bevisstløshet eller lignende tilstand, med døden til følge, ved at han torsdag den 17. september 1981 ca. kl. 19.00 i soverommet i sin leilighet på Z i Æ kommune, kastet sin datter B, født xx.xx.1981, mot barnets vugge og/eller støtte hennes hode mot vegg, gulv eller inventar i soverommet, slik at hun ble påført hodeskader, med den følge at hun døde av blødning under den hårde hjernehinne tirsdag 22. september 1981 ca. kl. 12.40 på Fylkessykehuset i Ålesund.
II.
Straffeloven §229 første ledd, 1. straffalternativ, for å ha skadet en annen på legeme eller helbred, ved at han om kvelden tirsdag 14. juli 1981 i soverommet i sin leilighet på Z i Æ kommune, kastet eller støtte sin datter B, født xx.xx.1981, mot sengekanten på ektefellesengen, slik at hun fikk brudd i høyre skinneben.
III.
Straffeloven §219 første ledd, 2. straffalternativ, for ved vanrøkt, mishandling eller annen lignende adferd oftere eller grovt å ha krenket sine plikter mot ektefelle eller barn eller mot noen hans husstand tilhørende eller hans omsorg undergiven person, som på grunn av sykdom, alder eller andre omstendigheter er ute av stand til å hjelpe seg selv, hvor forbrytelsen har hatt døden til følge, ved at han til tid og på sted som nevnt under post I, forholdt seg som der nærmere beskrevet, med den følge at hans datter B, født xx.xx.1981, døde av blødninger under den hårde hjernehinne tirsdag 22. september 1981 ca. kl. 12.40 på Fylkessykehuset i Ålesund.
IV
Straffeloven §219 første ledd, 1. straffalternativ, for ved vanrøkt, mishandling eller annen lignende adferd oftere eller grovt å ha krenket sine plikter mot ektefelle eller barn eller mot noen hans husstand tilhørende eller hans omsorg undergiven person, som på grunn av sykdom, alder eller andre omstendigheter er ute av stand til å hjelpe seg selv, ved at han til tid og på sted som nevnt under post II, forholdt seg som der nærmere beskrevet overfor sin datter B, født xx.xx.81.
Det er i tiltalebeslutningen anført at allmenne hensyn krever påtale for så vidt angår post II.
Frostating lagmannsrett avsa 19. februar 1982 dom i saken med slik domsslutning:
I.
A, født xx.xx.1961 dømmes for forbrytelser mot straffeloven §219 første ledds 2. straffalternativ og mot straffeloven 219 første ledds 1. straffalternativ, sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 148 - etthundreogførtiåtte - dager for utholdt varetektsfengsel.
II.
Han frifinnes for de forhold som er omhandlet i tiltalebeslutningens punkter I og II.
A anket over straffutmålingen, og Høyesterett nedsatte ved dom 23. april 1982 straffen til fengsel i 1 år og 9 måneder.
Etter begjæring fra A besluttet Frostating lagmannsrett ved kjennelse av 25. mars 1997 i medhold av straffeprosessloven §392 annet ledd at saken skulle gjenopptas. Gjenopptakelsen gjelder de tiltaleposter A ikke ble frifunnet for, tiltalepostene III og IV.
Det er holdt ny hovedforhandling i saken i Ålesund 24. - 28. november 1997. A møtte og avga forklaring. Det ble ført 11 vitner. Professor og overlege i blodsykdommer Per Stavem og professor i sosialmedisin Per Sundby ble avhørt som sakkyndige uten oppnevnelse. Rettspsykiater Karl-Ewerth Horneman var oppnevnt som rettspsykiatrisk sakkyndig. Han gjennomgikk rettspsykiatrisk erklæring av 31. desember 1981 og forklarte seg i tilknytning til denne. Det ble for øvrig foretatt slike dokumentasjoner som fremgår av rettsboken.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn: 19. april 1981 fikk A og hans samboer C datteren B. Han giftet seg med C 1. august 1981.
Barnet ble på grunn av pustevansker straks etter fødselen lagt i kuvøse. Pustevanskene ga seg, og B fikk etter fem dager komme hjem. Etter noen uker ble foreldrene oppmerksomme på at B lett fikk blå flekker og hevelser. De søkte lege, og 27. mai ble B innlagt på sykehus for undersøkelse. Det var mistanke om øket blødningstendens. B hadde da en hevelse foran venstre øre og en hevelse bak høyre øre. Foreldrene har fortalt at dette kom av at B, som ikke hadde god kontroll med hodet, hadde latt hodet falle mot farens underarm og slått det mot armbåndsuret. Ved en annen anledning skulle B i forbindelse med en biltur ha blitt oppskrapet på høyre side av hodet, kanskje fordi hun kom borti kalesjen på bærebagen. På sykehuset ble hodet røntgenfotografert, uten at man den gang fant noe påfallende på bildene. Man fant at B hadde anemi. I samtale med sykehuslegen ble foreldrene spurt om B var mishandlet. Medisinsk sakkyndige har senere, i november 1981, gransket røntgenbildene på nytt og funnet brudd i venstre isseben. 16. juli 1981 ble B innlagt på sykehus til undersøkelse. Hun hadde vondt. Hun ville ikke bruke det høyre benet. På sykehuset ble det konstatert noe hevelse i venstre legg, større hevelse i høyre legg, og det viste seg at høyre skinneben var brukket. Foreldrene hadde ikke kunnet gi noen fornuftig forklaring på dette.
Lørdag 19. september 1981 var foreldrene med B til lege fordi hun kastet opp og hadde feber. Foreldrene var urolige. Legen undersøkte B uten å finne annet galt enn at hun hadde omgangssyke. To dager senere, 21. september, var A om morgenen alene hjemme med B. Da han skulle stelle henne, mistet hun bevisstheten. A ringte straks lege og kjørte med B til legen så raskt som mulig. Ved fremkomst var B uten puls og respirasjon. Det ble igangsatt gjenopplivning. B ble brakt med helikopter til sykehus i Ålesund. Hun ble holdt i respirator frem til neste dag, 22. september, da hun døde kl. 12.40.
Det ble foretatt obduksjon. Obduksjonsrapport ble avgitt 1. oktober 1981 av professor dr. med J. Chr. Giertsen ved Gades Institutt. Rapporten hadde slik konklusjon:
1. Det er ved undersøkelsen funnet en velbygget pike uten dødsstivhet og med bare sparsomme blåfiolette dødsflekker på baksiden av legemet.
2. Av tegn til vold fantes skader som oppsummert i Diskusjonen.
3. Det fantes ikke tegn til sykdom, bortsett fra en lett begynnende bronkittlungebetennelse som er en direkte følge av barnets tilstand efter hodeskaden.
4. Dødsårsaken antas å være blødning under den hårde hjernehinne.
5. Det må anses overveiende sannsynlig at det her foreligger et tilfelle av systematisk barnemishandling.
Se for øvrig Diskusjon.
Av obduksjonsrapporten fremgikk at det var tatt røntgenbilder av hele skjelettet. Det fantes ikke tegn til gamle eller ferske brudd. I rapportens Diskusjon het det:
"Det er ved undersøkelsen funnet en velbygget pike uten dødsstivhet og med bare sparsomme blåfiolette dødsflekker på baksiden av legemet.
Avdøde hadde to hudavskrapninger i pannen, en på hver side. Videre fantes blødning i underhuden i issen på begge sider. På tilsvarende steder i benhinnen og over skallen fantes også blødning. Videre fantes en ganske stor blødning under den hårde hjernehinne.
Dødsårsaken er blødning under den hårde hjernehinne.
Den begynnende bronkittlungebetennelsen i lungene er en direkte følge av barnets tilstand efter at blødningen under den hårde hjernehinne er oppstått.
Opplysningene i saken, sammen med funnene, taler meget sterkt i retning av at det her foreligger en systematisk barnemishandling. Foreldrene har ikke gitt noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor barnet har fått blå merker. Dette må antas å være oppstått ved slag eller støt. Heller er det ikke gitt noen forklaring på hevelsen på begge legger med brudd i høyre legg da barnet var 3 måneder gammelt. En slik skade må være oppstått ved at barnet enten er blitt slått med en stump gjenstand eller at benene er blitt slått mot en stump gjenstand.
Blødningen under den hårde hjernehinne må også antas å skyldes vold mot barnet. Barnet kan ha blitt slått med, en stump gjenstand, eller hodet kan ha blitt støtt kraftig mot en stump gjenstand. Avhengig av denne stumpe gjenstandens overflate kan det ha vært gitt/utført to eller ett slag/støt.
Det må anses sannsynlig at blødningen under den hårde hjernehinne er oppstått den dagen barnet ble fjernt, altså torsdag den 17. september."
Den 25. september hadde politiet muntlig fått en foreløpig obduksjonserklæring om at dødsårsaken var dobbeltsidig blødning under den hårde hjernehinne, at det var blødning i hodehuden og i benhinnen over begge isseben, slik at det måtte antas at barnet hadde fått minst to støt mot hodet.
I politiavhør samme dag benektet A å ha gjort noe galt med barnet. I avhør neste dag, 26. september, fastholdt han dette. Avhøret var meget langvarig, fra kl. 09.30 til kl. 22.15. Ut på dagen en gang endret han forklaring med hensyn til hva som hadde skjedd med B de siste dagene hun levde. I følge politirapporten forklarte A at han 17. september hadde båret B på armen. Så hadde B uforvarende gjort et kast så han holdt på miste henne. Han fikk grepet henne før hun falt, men måtte gripe så fort og hardt at B fikk blåmerker på ryggen. Dette hadde han også tidligere forklart. Men nå het det videre at han ble irritert da B fortsatte å skrike. Han ristet henne, og uten at han mente å gjøre henne noe, sprakk han og la henne hardt ned i vuggen, nærmest som et støt. Det var så hardt at B mistet bevisstheten. Han kunne ikke si om B kunne ha truffet kantene på vuggen.
A ble holdt i varetekt. Ifølge rapporten fra avhøret 29. september endret han forklaring også med hensyn til leggbruddet. Han fortalte at B hadde grått mye om kvelden. Han hadde tatt henne opp. Hun ville ikke slutte å gråte. Da slapp han henne ned på ektesengen. Bena traff sengekanten. Det hørtes et smell. Så la han henne i vuggen. Ifølge samme rapport forklarte han at han 17. september hadde sluppet B opp i vuggen så hun liksom spratt opp igjen. I flere senere politiavhør bekreftet han det som nå var nedskrevet som hans forklaring om leggbruddet og hodeskaden. Han forklarte seg tilsvarende i forhørsrettsmøter i forbindelse med fengslingsbegjæringer. Han forklarte seg også tilsvarende under hovedforhandlingen i lagmannsretten i februar 1982.
A har nå i retten forklart at hans forklaringer den gang ikke var riktige. Han følte seg presset under politiavhørene. Etterforskeren hadde lagt ordene i munnen på ham, og han hadde gitt etter. Det var forskjellige grunner til dette. Dels var det for at hans kone, som også var pågrepet, skulle bli løslatt, dels for at han selv skulle bli det. Han ville bli ferdig med avhørene. Han forsto ikke at forklaringene kunne føre til at han kunne bli straffedømt. For øvrig var nedtegnelsene ikke alltid riktige. Han hadde ikke orket å følge med da forklaringene ble opplest til vedtakelse. Han hadde bare skrevet under.
Lagmannsretten har ikke funnet grunnlag for å gjøre A strafferettslig ansvarlig for benbruddet beskrevet i tiltalebeslutningens post IV, jf. post II, og Bs død, jf. tiltalebeslutningens post III. Det er ikke tilstrekkelig klarlagt hvilke forhold som førte til benbruddet og blødningen i hodet. Selv om A skulle ha opptrådt slik det fremgår av hans forklaringer til politiet, i forhørsretten og for lagmannsretten i 1982, er det så mye uklart med hensyn til hvorfor skadene inntrådte, at det må ses bort fra dem. Det er av medisinsk sakkyndige pekt på en mulighet for at B led av en bestemt type benskjørhet, type IV, selv om dette synes lite sannsynlig. Det er også pekt på at de mange blåmerker B hadde på forskjellige tidsrom, kan indikere blodsykdommer, og derfor ikke behøver å bety vanskjøtsel eller mishandling.
Så langt er lagmannsretten enstemmig.
Lagmannsrettens flertall, lagdommer Jan Terje Bårseth, meddommerne Bjørg Tømmerdal, Elna Hesjedal Molvær og Stig Sæterbø er kommet til at A må frifinnes for tiltalens post III og IV.
Flertallet utelukker ikke at A kan ha foretatt handlinger overfor B som er uforenelig med vanlig barnestell. Hva disse handlinger nærmere har bestått i, fremstår derimot som uklart, i hvert fall med hensyn til om dette har vært voldshandlinger som overstiger den nedre grense i straffeloven §228 første ledd.
I sine politiforklaringer og rettslige forklaringer har A fremholdt at han "la henne hardt ned" i vuggen, "ristet" det og "slapp barnet ned" på sengen. I senere forklaringer har han brukt uttrykk som "kastet barnet ned i vogga", noe han imidlertid kort tid etter gikk tilbake på.
Det synes på det rene at politietterforskningen og de avhør som ble foretatt i den innledende fase, ble igangsatt utifra at dødsårsaken var brudd på hjerneskallen og at det ifølge dr Giertsen var mistanke om systematisk barnemishandling. Dette førte etter flertallets mening til et uheldig utgangspunkt for etterforskningen. Både A og hans kone ble i denne fase utsatt for meget lange avhør, og det er uklart om og i hvilken utstrekning A ble gjort kjent med sine rettigheter som mistenkt. Det første avhøret fredag 25. september 1981 varte fra kl 18.30 til kl 22.55. Etter et opphold i politiarresten om natten, pågikk avhørene den neste dag fra kl 09.30 til kl 22.15. Det er ikke nedtegnet pauser under avhøret.
Denne situasjonen måtte fremstille seg som dramatisk for A, ikke minst på bakgrunn av hans psykiske reaksjon etter å ha mistet sitt barn. Det er derfor etter denne fraksjons mening en nærliggende mulighet for at A har erkjent mer enn han har gjort, og at han senere har valgt å opprettholde sin forklaring.
Hensett til den tvil som foreligger i saken, har flertallet ikke funnet det bevist at de handlinger som A har foretatt overfor barnet, har bestått i voldsutøvelse i straffeloven §228 første ledds forstand. Handlingene har gitt uttrykk for øyeblikks frustrasjon og har ikke vært krenkende overfor barnet. A har ikke behandlet barnet på en slik måte at dette representerer en rettsstridig handling. En slik behandling var ikke mer enn det barnet måtte tåle ut ifra As kunnskap om barnets sykdomstilstand på den tid.
Lagmannsrettens mindretall, rettens formann lagdommer Olaf Jakhelln, sorenskriver Jan Erling Lied og meddommer Fredrik Herman Emblem er kommet til at A må dømmes for å ha overtrådt straffeloven §228 første ledd i forbindelse med de forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningens poster III og IV. Mindretallet finner ikke rimelig grunn til å tvile på at A har behandlet B slik han selv har forklart til politet, i forhørsretten og i lagmannsretten i 1982. Mindretallet er oppmerksom på at det i forbindelse med politiavhørene kan rettes kritikk for flere forhold, jf. de momenter flertallet har pekt på. Men når A, slik han selv har forklart, også i et lengre brev til sin egen forsvarer forut for hovedforhandlingen i 1982 ga en tilsvarende og detaljert versjon av hendelsesforløpene, og til rettspsykiatrene i oktober og november 1981 forklarte seg tilsvarende, kan mindretallet ikke se at det foreligger fornuftig tvil om at A i hvert fall har håndtert B så voldelig som han selv har fortalt. Da han hadde sine samtaler med rettspsykiatrene, hadde disse ikke lest politiets etterforskningsdokumenter, og As forklaringer til dem må nødvendigvis ha kommet uten påtrykk i noen retning. Mindretallet vil tilføye at det er påfallende at A først høsten 1983, halvannet år etter dommen i lagmannsretten, utad hevder at han hadde forklart seg uriktig. Heller ikke i forbindelse med anken til Høyesterett er det sagt noe om dette. Anken gjaldt bare straffutmålingen. Mindretallet legger til grunn at da B brakk leggen, var han lei og irritert. I steden for å legge barnet pent ned i vuggen, valgte han i irritasjon å påføre barnet det ubehag det var å slippe henne så vidt kraftig ned på ektesengen. Han har selv til politiet anslått at han slapp henne fra ca. 60 cm høyde.
Forholdet fra 17. september 1981 er alvorligere. Det er her tale om en barnefar som har mistet besinnelsen, jf. uttrykket "sprakk". Han har både ristet barnet og kastet henne opp i vuggen så sterkt at det virket som om barnet spratt noe opp igjen.
Når de to forhold ses i sammenheng, står det for mindretallets klart at det her dreier seg om handlinger av slik krenkende karakter at det for rettsordenen er nødvendig å reagere. Når så tas i betraktning at A var klar over at B var et barn som ikke var friskt, blir det klanderverdige enda mer fremtredende.
I overensstemmelse med flertallets syn, vil A bli å frifinne.
Domsslutning:
A, født xx.xx.1961, frifinnes.