LF-1997-69

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-02-16
Publisert:	LF-1997-00069
Stikkord:	Arverett
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim skifterett nr. 96/460 A - Frostating lagmannsrett LF-1997-00069 A.
Parter:	Ankende parter: 1. C, Oslo. 2. Ds uskiftebo v/E, XÆ. 3. F, Æ. 4. G, Y. 5. H, Æ. 6. I, Ø. 7. J, Å. 8. K, XY. 9. L, XZ (Prosessfullmektig: Advokat Jan B. Pettersen, Oslo). Motparter: 1. B, Z (Prosessfullmektig: Advokat John Olav Engelsen, Trondheim). 2. M, Y. 3. N, XÆ. 4. O, XÆ.
Forfatter:	1. Lagdommer Randi Grøndalen, formann. 2. Lagdommer Jan Terje Bårseth. 3. Ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §62, §63, Arveloven (1854), Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Vergemålsloven (1927) §90a, §48, §50

Saken gjelder gyldigheten av et testament, nærmere bestemt spørsmål om testamentet skal tilsidesettes på grunn av manglende testasjonshabilitet, jf. arveloven §62, eller utilbørlig påvirkning jf. arveloven §63.

A opprettet testament den 1. september 1995. Han var da 85 år og den siste gjenlevende av tre andre søsken.

I testamentet ble B, en sønn av As kusine, gjort til hovedarving. A døde én uke etter at testamentet ble opprettet, 8. september 1995.

A og hans søsken levde i hele sitt liv på X gård i Y. Alle var ugifte og barnløse. X gård var opprinnelig en eiendom på ca. 550 dekar. I 1970-årene eksproprierte Y kommune det alt vesentlige av eiendommen, slik at gården ble redusert til ca. 100 dekar utmark og gårdsbebyggelse med ca. 6,7 dekar tomt.

Ekspropriasjonene skapte stor forbitrelse hos søsknene. De nektet å ta imot erstatningene, som ble stående urørt på bankkonti. Ved As død utgjorde formuen i boet ca. 7,5 millioner kroner i tillegg til den gjenværende del av eiendommen.

As bo ble tatt under offentlig skiftebehandling. Slektsarvingene, søskenbarn av avdøde, tok 25. mars 1996 ut stevning for Trondheim skifterett mot B, samt M, N og O, som alle er livsarvinger til avdøde søskenbarn av A, med påstand om at testamentet måtte kjennes ugyldig. B tok til motmæle og påsto seg frifunnet.

Trondheim skifterett avsa den 23. oktober 1996 dom med slik domsslutning:

1. As testamente datert 5. september 1995 kjennes gyldig.

2. C, Ds uskiftebo v/E, F, G, H, I, J, K og L betaler - en for alle og alle for en - saksomkostninger til B med kr 92.000 - kronernittitotusen - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne dom.

C m.fl. har anket dommen til Frostating lagmannsrett og B, M, N og O har tatt til gjenmæle.

Ankeforhandling fant sted i Trondheim den 20.-23. januar 1998. B og seks av slektsarvingene avga forklaring. I tillegg hørte retten 12 vitner.

Saken står i det vesentlige i samme faktiske og rettslige stilling for lagmannsretten som den gjorde for skifteretten. Det nærmere saksforhold fremgår av skifterettens dom.

C m.fl. har i det vesentlige gjort gjeldende:

Testamentet er ugyldig prinsipalt fordi testator var sinnsyk, subsidiært fordi testator var "i høg grad sjeleleg svekt" da testamentet ble skrevet, jf. arveloven §62. Det er sannsynlig at testators sinnstilstand har hatt innvirkning på disposisjonens innhold. Testamentet er videre fremkalt ved utilbørlig påvirkning, jf. arveloven §63.

Ved vurderingen av om testamentet er gyldig, må man se hen til de formfeil som foreligger. Testamentet uttaler intet om at testator opprettet testamentet av fri vilje, jf. arveloven §50, og det er ikke vedlagt erklæring fra lege om testators helsetilstand etter arveloven §48 tredje ledd. Dette må få betydning ved vurderingen av advokat Ola Oldrens forklaring.

Prof. dr. med. Olav Sletvold har med 90% sikkerhet uttalt at A var i en konfusjonstilstand den 1. september 1995 da testamentet ble opprettet. A led av lymfekreft, hadde lungebetennelse og meget høy feber i forhold til sin alder. Han var dessuten medisinert med antibiotika og febernedsettende medisiner. Han hadde nylig i hvert fall hatt ett fall hvor han slo bakhodet.

Han ble innlagt på Regionsykehuset i Trondheim 28. august 1995 og var i følge legejournalen forvirret den 31. august, da han var tilbake ved sykehjemmet. Den konfusjonstilstand han var i må betraktes som en form for psykose.

Det er uklart hvordan testamentets punkt 2 skal tolkes. B mener selv at han er arving etter punkt 2, mens advokat Oldren mener det motsatte. Dette må få betydning for spørsmålet om testasjonshabilitet.

Det er flere momenter som tilsier at det her foreligger en utilbørlig påvirkning:

- P eller P og A sammen opprettet ikke testament.

- A har ikke selv av eget tiltak opprettet noe testament.

- Det er ikke sannsynlig at A selv tok noe initiativ til opprettelse av testament.

- A kontaktet ingen om opprettelsen av testament.

- A laget ikke noe utkast til testament.

- A var ikke en frisk person den 1. september 1995.

- A snakket ikke med advokat Oldren før fredag ettermiddag 1. september 1995.

- Både A og P hadde et bevisst forhold til hvordan det skulle forholdes til deres eiendeler. Overfor vitnet Q uttalte brødrene at "vi har nå arvinga", noe som klart må forstås slik at deres slektsarvinger ville arve dem.

- De betraktet ekspropriasjonserstatningene som "blodpenger" eller "Djevelens verk". Det er derfor utenkelig at A ville disponere over denne formuen.

C m.fl. har nedlagt slik påstand:

1. As testament datert 5.9.95 er ugyldig.

2. C, Ds uskiftebo v/E, F, G, H, I, J, K og L tilkjennes sakens omkostninger for skifteretten og lagmannsretten.

B har i hovedtrekk gjort gjeldende:

A var ikke "i høg grad sjeleleg svekt" da testamentet ble opprettet. Dersom dette mot formodning skulle være tilfelle, er det usannsynlig at dette har påvirket disposisjonens innhold. Om B er arving etter testamentets punkt 2, er ikke relevant i denne sak. Heller ikke har det betydning om erklæring etter arveloven §48 tredje ledd er innhentet.

Før testamentet ble opprettet, fikk advokat Ola Oldren høre As eget ønske om hvordan arven skulle fordeles. Da dette var i samsvar med Bs utkast, fant advokat Oldren det helt ubetenkelig å opprette testament.

Det kan ikke legges avgjørende vekt på prof. dr. med. Olav Sletvolds forklaring. Han har ikke møtt A og baserer seg kun på journaluttalelser. Presisjonsnivået på hans forklaring er derfor uklart.

Dr. Einar Skjegstad har i journalen for 31. august 1995 skrevet at A var "noe forvirret". Det er uklart om dr. Skjegstad la det samme i begrepet forvirring som prof. Sletvold. Forvirret trenger ikke å bety at A var i en konfusjonstilstand. På det tidspunkt dr. Skjegstad skrev uttalelsen, hadde han ingen eller liten spesialkompetanse innenfor geriatri. Dr. Skjegstad har ikke beskrevet A som senil. A var ikke åpenbart desorientert og heller ikke sterkt medisinert 1. september 1995.

Dr. Skjegstad visste at det skulle skrives et testament og måtte forstå at advokat Oldren ønsket en avklaring på As testasjonshabilitet. Det må derfor legges til grunn at dr. Skjegstad ikke ga uttrykk for betenkeligheter med å opprette testament.

Flere personer har i denne perioden observert A. Disse har alle beskrevet ham som klar og orientert. Advokat Oldren har ikke vært i tvil om at A var ved full sans og samling da testamentet ble opprettet.

Testamentet kan heller ikke være ugyldig etter arveloven §63. Det er ikke dokumentert noen som helst påvirkning fra B sin side. B har, som hjelpeverge, ikke påvirket A, i hvert fall foreligger ingen utilbørlig påvirkning.

B har nedlagt slik påstand:

1. Trondheim skifteretts dom av 23.10.96 stadfestes.

2. C, Ds uskiftebo, F, G, H, I, J, K, og L dømmes til - en for alle og alle for en - å betale til B sakens omkostninger for Frostating lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og skal bemerke:

Tvisten i saken reiser to spørsmål. Det ene spørsmålet er om As testament er ugyldig fordi han var "i høg grad sjeleleg svekt", jf. arveloven §62. Det andre spørsmålet er om testamentet må tilsidesettes fordi det er fremkalt ved "misleg påverknad eller ved misbruk av testators lettsinn, veikskap eller avhengige stilling", jf. arveloven §63.

A kom på A sykehjem 15. november 1994, samme dag som broren P døde. Han følte utrygghet ved å bo alene på gården og ønsket selv avlastning. Da A var formuende og hadde en viss funksjonshemming, ble B 13. februar 1995 oppnevnt som hjelpeverge for ham etter As eget ønske, jf. vergemålsloven §90a.

Testamentet er datert 5. september 1995, men underskrevet 1. september 1995. Testamentet ble opprettet på A sykehjem og lyder slik:

"Undertegnede A, født xx.xx.09, som ikke har livsarvinger, bestemmer med dette testament at det jeg etterlater meg ved min død skal fordeles slik:

1. X gård med alt inventar samt en halvdel av min øvrige formue skal tilfalle B.

2. Resten av min formue fordeles med en halvdel til gjenlevende søskenbarn fra R på morsiden og en halvdel til søskenbarn fra S eventuelt deres livsarvinger.

Y, 05.09.1995

A"

As fysiske tilstand var rimelig bra inntil han 18. august 1995 falt og slo bakhodet. Han led av sukkersyke og hadde ondartet lymfekreft, men dette var på ingen måte livstruende.

Av sykehjemmets journal fremgår den 23. august 1995 at A har total hukommelsessvikt før og etter fallet, men han føler nå at "husken med hensyn til tid, sted og dato m.m. har kommet".

Av den samme journal for 31. august 1995 (tilsynslege dr. Skjegstad) er det uttalt at han er "noe forvirret", har en temperatur på 39C og det ble da konstatert lungebetennelse (pneumoni).

Advokat Ola Oldren, som skrev ned det endelige testamentsutkast og også deltok som testamentsvitne, tilkalte dr. Skjegstad i forbindelse med opprettelsen av testamentet. I journalen for den 1. september 1995 har dr. Skjegstad nedfelt følgende:

"1/9 95 kl. 1550 Sykebesøk

Ser til pas. Beh. for hø. basalpneumoni ligger i seng.

Temp. 38,8 våken - igjenkjenner undertegnede. Orientert for sted - ikke år- måned, dag. Husker f.dag. Husker dag og dato - etter 5 min. Detaljert for hendelser langt tilbake i tid. Gjenkjenner vanlige gjenstander og vet hva de (glass, sugerør brukes til.) .......

Konkl: Pas. med pneumoni - hvor det ut ifra en med. faglig vurdering er rimelig å anta at hans orienteringsevne nå er forbigående til det bedre. Totalt sett er tilstanden i bedring sett fra situasjonen v/sykebesøk 31/8 95."

Av journalen for den 6. september 1995 (dr. Skjegstad) fremgår at A var somnolent (søvnig) og at han virket mindre orientert enn den 1. september 1995. Han hadde fortsatt lungebetennelse. Totalt sett var hans allmentilstand blitt forverret. A døde 8. september 1995.

Etter arveloven §62 er utgangspunktet at alvorlige psykiske svekkelser normalt medfører at testamentet blir ugyldig. Ved siden av sinnssykdom kan en tilstand hvor testator var "i høg grad sjeleleg svekt" medføre ugyldighet. Om dette er følgende uttalt i forarbeidene til arveloven (Utkast til lov om arv side 224-225):

"Komitéen mener at det ikke kan være tilstrekkelig for å anse testamentet gyldig at innholdet i og for seg er rimelig og forstandig (slik at man kan si at det er et resultat av fornuftige overveielser), og at testator har forstått hva han gjorde. Etter komitéens oppfatning bør det kreves noe mer. Testator bør dessuten ha hatt en noenlunde normal evne til å velge og vrake mellom stridende motiver - d.v.s. til å se de testasjonalternativer som ut fra hans personlige stilling og tilknytning til slektninger og andre personer, naturlig vil fremstille seg. Det bør således ikke være tilstrekkelig til å redde testamentet at testator har foretatt en fornuftig disponering, når han på grunn av sin sinnstilstand ikke har vært i stand til å se at det fantes andre, like nærliggende og like fornuftige alternativer. Har han ikke vært i stand til dette, vil testasjonen være preget av hans psykiske defekter, og den bør ikke være gyldig."

Advokat Oldren har som vitne for lagmannsretten fremholdt testators sterkt uttrykte ønske om at B skulle overta gården og at han også måtte få halvparten av formuen slik at han ble i stand til å ta vare på gården, som trenger modernisering og rehabilitering.

I følge advokat Oldren ga A også klart uttrykk for at han heller ønsket å tilgodese B fremfor sine slektsarvinger, som han ikke hadde hatt kontakt med på flere år.

Lagmannsretten legger stor vekt på advokat Oldrens forklaring. Det er på det rene at As vilje var i samsvar med det utkast som B tidligere hadde utarbeidet. Testamentsutkastet ble forelagt A først etter at han hadde gitt uttrykk for sin vilje overfor advokat Oldren, i samtale mellom de to alene. Det er således på det rene at A på testasjonstidspunktet vurderte andre alternativer i forhold til B. Disposisjonen fremsto også ellers som naturlig. B var hjelpeverge for A. Han fikk overlevert nøklene på gården sommeren 1995 og var ellers den eneste i slekta som A hadde kontakt med. B bodde i nærheten av X gård og hadde i flere år besøkt og hjulpet A og hans søsken på gården, en gård som A helt til det siste levde og åndet for. Gården var hans livsverk som det også var for hans søsken. Ved å testamentere gården til B og samtidig gi ham penger til å ta vare på den, ville dette gi A en større sikkerhet for gårdens fremtid.

Lagmannsretten legger derfor til grunn at B var den eneste i testators øyne som kunne videreføre gården etter ham. Alternativet - at slektsarvingene skulle overta gården - fremstår som lite fornuftig, sett på bakgrunn av As eget forhold til gården. Samtidig arver slektsarvingene, sammen med øvrige livsarvinger av søskenbarn, halvparten av den øvrige formue i hht. testamentets punkt 2. Dette får testamentet til å fremstå som veloverveid. Testator ønsket ikke å frata slektsarvingene all arv.

Selv om A den 1. september 1995 var fysisk redusert og hans orienteringsevne var nedsatt, er det ikke noe som tyder på at han var "i høg grad" sjelelig svekket.

Advokat Oldren har forklart at han ikke hadde noen betenkeligheter med å opprette testament. Dr. Skjegstad ble tilkalt i forbindelse med opprettelsen av testamentet. I følge advokat Oldren fikk han forståelse for at det ikke knyttet seg betenkeligheter til opprettelse av testament.

Lagmannsretten legger mindre vekt på uttalelsene fra dr. Skjegstad og prof. Sletvold. Dr. Skjegstad har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at han ville ha vært skeptisk til å undertegne som testamentsvitne. Han har imidlertid beskrevet A som ikke senil, ikke åpenbart desorientert og ikke sterkt medisinert på testasjonstidspunktet. Prof. Sletvold har på sin side konkludert med at A med stor sannsynlighet måtte ha vært i en akutt konfusjonstilstand da testamentet ble opprettet. Denne konklusjon er utelukkende basert på opplysninger om As helsetilstand i journaler. Prof. Sletvold har ikke observert A og han har heller ikke snakket med noen som var i kontakt med A den siste tiden. Grunnlaget for hans uttalelse er derfor for spinkelt til at man kan legge avgjørende vekt på den.

Det skal tilføyes at ingen som var i kontakt med A stilte spørsmålstegn ved hans mentale tilstand. Ingen av slektsarvingene som hadde forklart seg hadde truffet A etter brorens begravelse. Det hadde vært liten eller ingen kontakt gjennom tyvetredve år. B var i så måte et unntak, som jevnlig besøkte A.

Om B er arving etter testamentets punkt 2 er ikke relevant i spørsmålet om testators habilitet. Heller ikke har det betydning for sakens utfall at erklæring om testators helsetilstand etter arveloven §48 tredje ledd ikke er innhentet. Bestemmelsen må kun oppfattes som en ordensforskrift. For øvrig er dr. Skjegstads journalnotat fra testamentsdagen dekkende.

Testamentet kan derfor ikke tilsidesettes etter arveloven §62.

Lagmannsretten finner det videre klart at testamentet ikke er ugyldig etter arveloven §63. Det er på det rene at B utarbeidet utkast til testament. Han var også den som tok kontakt med advokat Oldren. Ikke enhver påvirkning av testator medfører ugyldighet etter bestemmelsen. Påvirkningen må for å være relevant være utilbørlig ("misleg"). Det vil normalt ikke være nok at man har overtalt testator til å opprette testament. Det er systematisk press og påvirkning som rammes av uttrykket "misleg". Det avgjørende er om man utnytter sin dominerende innflytelse over testator. Dersom arvelateren mens han levet har fått fordeler (eksempelvis pleie og stell) av den begunstigede, vil man bare sjelden kunne si at påvirkningen er utilbørlig. Etter lagmannsrettens mening kan det ikke utelukkes at B har påvirket A til å opprette testament. Det er imidlertid ingen holdepunkter for at en slik eventuell påvirkning på noen måte har vært utilbørlig.

Testasjonen fremstår, som det fremgår ovenfor, som naturlig og rimelig på bakgrunn av det tilknytningsforhold som eksisterte mellom B og A. Dersom As livsverk skulle føres videre, kunne det ikke skje på annen måte enn at B overtok gården og ble tilstått midler i den forbindelse.

Anken har vært forgjeves. Saken har ikke frembudt tvil og under henvisning til tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes B saksomkostninger for lagmannsretten. Bs prosessfullmektig, advokat John Olav Engelsen har fremmet omkostningskrav på kr 126.945,-, hvorav kr 124.500,- gjelder salær. Det er ikke fremkommet bemerkninger til beløpet som anses nødvendig, jf. tvistemålsloven §176. I skifterettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Skifterettens dom stadfestes.

2. C, Ds uskiftebo v/E, F, G, H, I, J, K og L betaler - én for alle og alle for én - saksomkostninger for lagmannsrett til B med 126.945 - etthundreogtjuesekstusennihundreogførtifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.